Jeg klarer ikke tanken på å avlive hunden min

[AnonymBruker]

Han er gammel, og ikke i god form. Logisk, så vet jeg at tiden er inne for å avslutte livet hans. Emosjonelt, så orker jeg ikke tanken på at han skal dø. Han har alltid vært der for meg. Ligger i sengen min om natten. Passer alltid på meg. Løper med meg ute, (han klarer ikke det nå), og er så uredd alt, noe som er så ulikt meg. Elsker mennesker og andre dyr. Et skikkelig sjarmtroll.

Jeg har angst, og dette gjør det antagelig verre. Det hadde vært så fint med støtte. Alt jeg hører er «du virkelig kan grue deg, skal ikke si mer», «jeg sørger enda over hunden min selv om det har gått flere år siden den døde» og lignende. Dette gjør bare at jeg får mer angst. Jeg gråter mye. Vet ikke hvordan jeg skal klare dette, selv om jeg vet nå at tiden er inne. Selvfølgelig vet jeg at jeg må gjøre det riktige for hunden min.

Hadde vært fint å høre fra noen som har avlivet hunden, og hvordan dere taklet det både når dere fikk det gjort og tiden etterpå.

😢

Anonymkode: 90c9f...654

[AnonymBruker]

Det er naturlig å sørge over tapet på et kjæledyr selv om man vet at tiden er inne for at dyret skal få slippe. Døden er dessverre en del av det å leve for oss alle, og de fleste kjæledyr lever jo kortere enn mennesker, slik at man gjerne da må oppleve dette når man velger å anskaffe seg kjæledyr. Det betyr ikke at det ikke er kjempetrist, og at man kan ha en sorg i seg for dette dyret over lang tid, men sorgen vil jo bli mindre vond etter som tiden går. Man kan jo lage en minnebok for eksempel for kjæledyret sitt og skrive om fine stunder og bilder etc. Det kan hjelpe litt på sorgprosessen.

Anonymkode: 5ce42...1fb

[Arx]

Min erfaring er at det å vente og grue seg seg det verste. Det er kjempetrist å gjøre det, og en sorg etterpå, men da vet man at det man gjorde var riktig. 

[AnonymBruker]

Du må ikke glemme at det finnes så mange fantastiske hunder der ute som trenger et nytt hjem, så du trenger ikke føle på tomheten lenge. Savnet vil være der lenge, men et godt savn pga de gode minnene og at du gjorde det som var best for hunden.

Anonymkode: a44d7...ab5

[AnonymBruker]

I min erfaring er det nesten litt lettelse når det er gjort. Det er vondt og trist men dyret har fått fred. Jeg står i nesten samme situasjon selv akkurat nå, min hund er snart 15 og har blitt gammel. Han er fortsatt sprek og glad men han har ikke en ung hund sin apetitt på livet lenger. Han sover mer, vil ikke gå like lange turer og synes varmen er kjip. Ingenting av dette er grunn til avliving ennå men jeg må hele tiden følge med og vurdere om det er på tide eller ei. Har han vondt, er han sliten, vil han helst ha fred..

Det er kjempevondt for man vil jo bare at de skal leve evig og nyte livet for alltid. 

Anonymkode: de6d1...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 

Hadde vært fint å høre fra noen som har avlivet hunden, og hvordan dere taklet det både når dere fikk det gjort og tiden etterpå.

😢

Anonymkode: 90c9f...654

Min erfaring er at man må ikke ta sorgene på forskudd. Det er bare noe vi mennesker gjør, de kjære firbeinte familiemedlemmene våre gjør ikke det!

Når tiden var inne her, og jeg så at hunden min led som følge av alderdommen, føltes det veldig naturlig å hjelpe henne å sovne inn hos dyrlegen. Jeg var med hele veien, og selv om jeg hadde gruet meg lenge, følte jeg at jeg gjorde min plikt som ansvarlig hundeeier. Hunden ville aldri kommet hjem helt frisk og rask, og full av liv slik hun var før. Tiden var inne.

En ting vi skal huske på, vi som blir over gjennomsnittet glad i hundene våre. Disse hundene har vært heldige som har hatt oss. Det er så mange triste hundeskjebner i verden, at det må vi ta innover oss. Det gjør vondt å si farvel, men det er en del av det. Sorgen betyr bare hvor mye kjærlighet man hadde.

Anonymkode: 89b24...e14

[AnonymBruker]

Det er verre og tenke etterpå "lot jeg det gå for lenge, burde hun fått slippe tidligere?". Men allikevel, er det er kjempevanskelig valg å ta så jeg skjønner deg veldig godt! 

Anonymkode: d8c04...5bd

[jegerrinne]

For oss var det lett avgjørelse.  Hunden hadde hatt fint liv. Vært med på jakt. Skaddet seg i skogen. Kunne operere men de kunne ikke garantere at hunden ville kunne gå igjen selv med operasjon. Vår innstilling har altid vært med dyr: Det er vårt ansvar at de ikke lider mer en de må. 

Det var trist føltes litt tomt. Men viste den hadde hatt flott liv. Skaffet oss ny valp et par mnd seinere

[Irak]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Han er gammel, og ikke i god form. Logisk, så vet jeg at tiden er inne for å avslutte livet hans. Emosjonelt, så orker jeg ikke tanken på at han skal dø. Han har alltid vært der for meg. Ligger i sengen min om natten. Passer alltid på meg. Løper med meg ute, (han klarer ikke det nå), og er så uredd alt, noe som er så ulikt meg. Elsker mennesker og andre dyr. Et skikkelig sjarmtroll.

Jeg har angst, og dette gjør det antagelig verre. Det hadde vært så fint med støtte. Alt jeg hører er «du virkelig kan grue deg, skal ikke si mer», «jeg sørger enda over hunden min selv om det har gått flere år siden den døde» og lignende. Dette gjør bare at jeg får mer angst. Jeg gråter mye. Vet ikke hvordan jeg skal klare dette, selv om jeg vet nå at tiden er inne. Selvfølgelig vet jeg at jeg må gjøre det riktige for hunden min.

Hadde vært fint å høre fra noen som har avlivet hunden, og hvordan dere taklet det både når dere fikk det gjort og tiden etterpå.

😢

Anonymkode: 90c9f...654

Min hund ble akutt syk. Måtte pleie han en uke med intravenøst, medisiner og til slutt mat. Glemmer aldri den dagen han døde. Jeg skulle ordne noe mer mat, så ringer dattera mi og sier at han har spydd. Det var dråpen kjente jeg. Heiv meg på tlf med en gang, og kunne egentlig ikke få tatt liv av ham fort nok, for det hadde gått den veien uansett. Jeg hadde med meg min mamma, og det hjalp veldig. Veterinæren var veldig respektfull og forsiktig. Jeg var veldig bestemt. Han fikk en veldig fin og verdig død 🩵. Han ble dessverre bare seks år pga store påkjenninger. Med en gang jeg kom hjem, ryddet jeg vekk alt som kunne minne meg om ham. Matskåler, godbiter, børster osv. Gikk til nabodama som jeg vet har hund, og spurte om hun ville ha. Resten kastet jeg. 

Vet ikke hva som hjelper for deg, men dette hjalp meg i en vanskelig tid. Så grein jeg hver dag i en uke hver gang jeg kom hjem. Så ja det er vondt, men man kommer seg igjennom det. Verre at hunden lider synes jeg. Så har jeg jo flotte og gode minner etter en helt fantastisk hund. 

Han var en skikkelig hjerteknuser 🩵.

RIP Leo 💙 

[Eva-Lena]

Jeg har vært nødt til å avlive 2 hunder pga sykdom på den ene og alder på den andre. Det var veldig vondt begge gangene og jeg gråt som ett barn de første dagene. Allikevel så var det er god trøst at de endelig slapp å plages lenger. Jeg har veldig god samvittighet for at de ble avlivet og aldri angret ett sekund på det.

Jeg råder deg sterkt til å bestille time til avlivning snarest mulig. Når dyr plages, så blir det ikle bedre i varmen som er nå.

Selve avlivningen er utrolig human og de lider ikke ett eneste sekund. De sovner bare inn først før de får siste sprøyta som stopper hjertet. Du kan være det hele tiden og kose så mye du måtte orke. 

Vi tok hundene med hjem og gravla de i hagen. Veldig glad jeg hadde den muligheten.

Jeg har også mistet en hund i ulykke og det var faktisk mye verre enn planlagt avlivning. En frisk hund som plutselig døde kom som ett sjokk.

Jeg glemmer de aldri og har bare gode minner ved de.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jeg dro det for langt, og at han burde fått slippe før. Han var for så vidt glad og god, men sov det meste av døgnet og hadde ikke lenger noe liv. 

Det er tungt, og jeg tenker at det skal det jo være. Men de gode minnene er fortsatt igjen, og jeg vet han hadde er godt hundeliv. Det er jo i grunn ikke mer enn noen av oss kan håpe på 😊

Anonymkode: b85bc...552

[AnonymBruker]

Du kommer til å angre på at du utsetter det senere. 

Har mistet flere hunder i livet, av alderdom. Den eneste vi alle angrer på, er den første, som levde et par år på overtid. Vi forsøkte alt for mye, drøyde det for lenge og dro det for langt med forsøk på behandling. Kommer aldri til å gjøre noe sånt igjen. Du kan ikke utsette døden på en god og forsvarlig måte. Han skulle ha fått slippe mye, mye tidligere enn han gjorde, og det er vondt å tenke på. De andre fikk dra da tiden var inne og det finnes en trøst i det. Det er aldri enkelt å miste dyr. Men å vite at man gir dem et godt liv og en verdig død, det føles godt oppi sorgen. 

Hele min familie tok lærdom av feilen vi gjorde med vår aller første hund. Kommer aldri til å gjøre samme feil igjen.

Jeg har 3 hunder nå og gruer meg til han eldste dør. Han er nå 13 år, frisk som en fisk, men det kan snu fort. Vi fikk 3 hunder samme året (født samme år, forskjellige kull), samme rase, min er den eneste som fortsatt lever. En døde av aldersrelatert sykdom da han var 9 år og andre døde i fjor av alderdom, han var sliten og lei, hadde rasetypisk sykdom som ble verre med alderen. Min er fortsatt frisk fysisk og psykisk, men det kan som sagt snu fort når som helst. Rasens sin forventet levealder er 9-13 år. Så min er gammel for rasen. Jeg gleder meg ikke til de to yngste dør, men båndet mellom meg og han eldste er nærmest og han er spesiell for meg. Han har vært der gjennom psykisk sykdom, hjulpet meg utav angsten og gitt meg friheten og selvstendigheten tilbake. Når de to yngste dør, så blir det med noen tårer men mest glede over det som har vært. Døden er en del av livet og sorgen blir ikke lang eller tung. Når han eldste dør, så vil han ta med seg en bit av meg og det blir vondt. Men når den dagen kommer at han må dra, så skal han få dra. 

Dyrene våre vil ikke leve hele vårt liv. Er du ikke i stand til å akseptere det, så skal du ikke skaffe deg dyr. Du får holde fast i de positive minnene du har med hunden din. Det blir lettere med tiden. 

Anonymkode: bf775...d01

[AnonymBruker]

Jeg gruet meg lenge og så nok ikke selv hvor gammel hun var og at hun nok ikke hadde mye livsglede på slutten. Når jeg ser på filmer av de siste ukene tenker jeg det var helt riktig. Men akkurat der og da klarte jeg ikke å se det. 
 

Jeg var kjempeusikker helt til det siste. Men bestemte en dato ca en uke frem i tid. Sa ingenting på jobb og tok en egenmeldingsdag (første og siste gang jeg lyver om å være syk, men samtidig hadde jeg ingenting å gjøre på jobb den dagen). 
 

Vi gikk en tur på morgenen og hun ble tvangskost i hel. 
Hos vetrinæren fikk hun være på fanget mitt hele tiden, og vi fikk et eget rom mens vi ventet på at narkosen skulle virke. Veldig rolig og respektfullt. Jeg gikk ut mens de pakket henne inn når det var over. Tok henne så med til privat begravelse. 
 

kjenner fortsatt savn når jeg ser på bilder og tenker på henne når vi er på favorittsteder. Men det er på en god måte. 

Anonymkode: 37847...71f

[Million]

Jeg kan dele hvordan det var for meg og hvordan det hele foregikk den dagen jeg måtte avlive min 12.5 år gamle hund i fjor, da hun pga alder fikk store nyreproblemer. De fungerte ikke som de skulle lenger. I tillegg hadde hun noen andre plager, og det ga henne smerter.

Jeg tenker at jeg lot hunden få lide unødig i tre dager med smerter på slutten, før jeg tok den med meg en morgen til en siste tur til veterinæren. Bare fordi jeg ikke orket tanken på at hunden ikke skulle få bli med tilbake....

Jeg må være ærlig og si det var en jævlig tur å dra dit den morgenen. Jeg kikket ned på hunden som trofast fulgte ved siden av meg, uten å ane noe. Følte meg ærlig talt som en brutal bøddel, som tok henne med til henrettelsesstedet. Det var en grusom følelse. For en tur det var... den tok bare 15 minutter, men det var fælt. Vi spaserte deler av veien, og tok t-banen et kort stykke, og spaserte så siste delen bort til veterinærklinikken.

Merkelig nok var det å gråte på veien dit noe som antageligvis gjorde at jeg bevarte roen inne på rommet hos veterinæren. Veterinæren ga meg en boks med hundesnacks, og sa jeg kunne gi så mange jeg ville til hunden. Så satte hun en sprøyte som hun skulle bli bevisstløs av i nakken på den, sa at det tok 10-15 minutter før den virket. Veterinæren gikk ut disse minuttene og lot oss få ha stunden alene, hunden og jeg.

De 15 minuttene klappet og godsnakket jeg mer med hunden min enn noengang. Hun var en så utrolig vakker hund og så snill!

Åh, det er så vondt å tenke tilbake på i ettertid, men jeg synes hunden så urolig ut disse minuttene mens vi ventet på at sprøyten skulle virke, som om hunden nå ante at det var noe fælt på gang. Men hun spiste godbitene og vi satt alene dette kvarteret. De siste to-tre minuttene begynte hun å sjangle litt, og la seg ned. Da veterinæren kom tilbake, var hun sovnet.

Vi løftet hunden opp på bordet, og der forberedte veterinæren meg på hva som skulle skje. Hun hadde sprøyten i lommen, og forberedte stikkstedet ved å barbere leggen for å finne en blodåre.

Resten kan du tenke deg selv. Jeg gråt så fælt. Ikke rart de spurte meg da jeg kom om jeg ville betale på forhånd... de vet hvordan folk er etter en avlivning. Så betalingen var unnagjort, og jeg kunne gå rett ut døren etterpå, og dra hjem. Jeg tok den lange turen hjem til fots, ingen t-bane, og gråt vel hele veien.

Hun var en så fantastisk snill og intelligent hund, jeg savner henne hver dag.

Tips: ikke ha noen planer resten av den dagen du tar siste tur til veterinæren, og sørg for å ha med deg rikelig med papirlommetørkler. 

[Vegglampe]

Jeg har gått ut hos dyrlegen 3 ganger med bare halsbåndet i hånden. Det var vært like jævelig hver eneste gang. 
 

To var planlagt pga sykdom og alderdom. Den siste hunden visste jeg levde med begrenset tid igjen. Jeg gikk hele uka og lurte på om tiden var inne for å bestille time. Jeg så små tegn av "noe" uten at jeg kunne sette ord på direkte hva det var.  Hunden fikk slag på kvelden samme uke. Da var valget enkelt. I teorien kunne man ha behandlet og sett det an. Men jeg så det som hundens tegn på at nå var det stopp. 

jeg grein non stop. Hulkgråt. Gråter fortsatt når jeg tenker på hundene. Jeg savner de veldig mye den dag i dag. 

[AnonymBruker]

Det er vel det verste tapet jeg har kjent på, noen gang. Hunden min reddet meg fra depresjon og selvmordstanker, og ga meg livet tilbake i gave. Sorgen etterpå var ufattelig tung og vond å bære, det tok meg nærmere to år før jeg klarte å glede meg over de årene jeg fikk sammen med henne, det tok like lang tid før jeg klarte tanken på å få ny hund i fremtiden. Savnet er der fremdeles, fire år senere, og jeg vet at ingen hund vil måle seg med henne, for hun reddet livet mitt ❤️ 

Anonymkode: 385f1...454

[AnonymBruker]

Du må tenke på det som om at dere har hatt et fint liv sammen. Men nå har ikke hunden din det bra, og du må hjelpe han videre, til en tilstand uten smerte. Det er lurt å gjøre det før han blir akutt syk, og det blir brått og traumatisk å måtte avlive han, og da blir du å tenke etterpå "jeg skulle gjort det før det gikk for langt".

 

Anonymkode: 0d6fe...b55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Man kan jo lage en minnebok for eksempel for kjæledyret sitt og skrive om fine stunder og bilder etc. Det kan hjelpe litt på sorgprosessen.

Det skal jeg gjøre. Blir veldig trist ved tanken å gjøre det, men tenker det blir et fint minne.

Arx skrev (2 timer siden):

Min erfaring er at det å vente og grue seg seg det verste. Det er kjempetrist å gjøre det, og en sorg etterpå, men da vet man at det man gjorde var riktig. 

Håper jeg også kommer til å føle det sånn. Tenker at jeg er egoistisk nå, som har ventet litt. Han har det ikke vondt nå, er bare ikke i form, men det kommer nok smerter etterhvert. Han har aldri vært syk, men har nå fått en rasetypisk aldersrelatert sykdom. Han er 14 år.

Irak skrev (1 time siden):

Med en gang jeg kom hjem, ryddet jeg vekk alt som kunne minne meg om ham. Matskåler, godbiter, børster osv. Gikk til nabodama som jeg vet har hund, og spurte om hun ville ha. Resten kastet jeg. 

Det tror jeg er lurt. Tenkte selv å bare ha tingene hans rundt meg, men tror det blir for vondt. Veldig fint bilde av hunden din.

Eva-Lena skrev (1 time siden):

Vi tok hundene med hjem og gravla de i hagen. Veldig glad jeg hadde den muligheten.

Har tenkt på muligheten å gjøre det samme i mine foreldre sin hage, siden jeg bor i leilighet. Vanskelig å tenke på, men det høres fint ut.

Million skrev (1 time siden):

Jeg kan dele hvordan det var for meg og hvordan det hele foregikk den dagen jeg måtte avlive min 12.5 år gamle hund i fjor, da hun pga alder fikk store nyreproblemer. De fungerte ikke som de skulle lenger. I tillegg hadde hun noen andre plager, og det ga henne smerter.

Jeg tenker at jeg lot hunden få lide unødig i tre dager med smerter på slutten, før jeg tok den med meg en morgen til en siste tur til veterinæren. Bare fordi jeg ikke orket tanken på at hunden ikke skulle få bli med tilbake....

Jeg må være ærlig og si det var en jævlig tur å dra dit den morgenen. Jeg kikket ned på hunden som trofast fulgte ved siden av meg, uten å ane noe. Følte meg ærlig talt som en brutal bøddel, som tok henne med til henrettelsesstedet. Det var en grusom følelse. For en tur det var... den tok bare 15 minutter, men det var fælt. Vi spaserte deler av veien, og tok t-banen et kort stykke, og spaserte så siste delen bort til veterinærklinikken.

Merkelig nok var det å gråte på veien dit noe som antageligvis gjorde at jeg bevarte roen inne på rommet hos veterinæren. Veterinæren ga meg en boks med hundesnacks, og sa jeg kunne gi så mange jeg ville til hunden. Så satte hun en sprøyte som hun skulle bli bevisstløs av i nakken på den, sa at det tok 10-15 minutter før den virket. Veterinæren gikk ut disse minuttene og lot oss få ha stunden alene, hunden og jeg.

De 15 minuttene klappet og godsnakket jeg mer med hunden min enn noengang. Hun var en så utrolig vakker hund og så snill!

Åh, det er så vondt å tenke tilbake på i ettertid, men jeg synes hunden så urolig ut disse minuttene mens vi ventet på at sprøyten skulle virke, som om hunden nå ante at det var noe fælt på gang. Men hun spiste godbitene og vi satt alene dette kvarteret. De siste to-tre minuttene begynte hun å sjangle litt, og la seg ned. Da veterinæren kom tilbake, var hun sovnet.

Vi løftet hunden opp på bordet, og der forberedte veterinæren meg på hva som skulle skje. Hun hadde sprøyten i lommen, og forberedte stikkstedet ved å barbere leggen for å finne en blodåre.

Resten kan du tenke deg selv. Jeg gråt så fælt. Ikke rart de spurte meg da jeg kom om jeg ville betale på forhånd... de vet hvordan folk er etter en avlivning. Så betalingen var unnagjort, og jeg kunne gå rett ut døren etterpå, og dra hjem. Jeg tok den lange turen hjem til fots, ingen t-bane, og gråt vel hele veien.

Hun var en så fantastisk snill og intelligent hund, jeg savner henne hver dag.

Tips: ikke ha noen planer resten av den dagen du tar siste tur til veterinæren, og sørg for å ha med deg rikelig med papirlommetørkler. 

Dette. Vet det blir likt for meg. Kjenner meg også som en bøddel, selv om jeg vet det er riktig. Men allikevel. Det må være helt grusomt å dra hjem uten hunden i båndet. Får tårer i øynene bare jeg tenker på det. Tenker på at jeg må se ham dø. Jeg vil jo være sammen med ham, men det kommer nok til å bli en traumatisk opplevelse.

Takk til alle som deler. ❤️ Det gjør godt å høre om andre sine opplevelser. Føler nå at jeg ikke er sterk nok til dette. Angsten slipper ikke taket. Men jeg må jo.

Anonymkode: 90c9f...654

[AnonymBruker]

Er det noen som kan være med deg?

Anonymkode: a5146...cfe

[Mardina]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Han er gammel, og ikke i god form. Logisk, så vet jeg at tiden er inne for å avslutte livet hans. Emosjonelt, så orker jeg ikke tanken på at han skal dø. Han har alltid vært der for meg. Ligger i sengen min om natten. Passer alltid på meg. Løper med meg ute, (han klarer ikke det nå), og er så uredd alt, noe som er så ulikt meg. Elsker mennesker og andre dyr. Et skikkelig sjarmtroll.

Jeg har angst, og dette gjør det antagelig verre. Det hadde vært så fint med støtte. Alt jeg hører er «du virkelig kan grue deg, skal ikke si mer», «jeg sørger enda over hunden min selv om det har gått flere år siden den døde» og lignende. Dette gjør bare at jeg får mer angst. Jeg gråter mye. Vet ikke hvordan jeg skal klare dette, selv om jeg vet nå at tiden er inne. Selvfølgelig vet jeg at jeg må gjøre det riktige for hunden min.

Hadde vært fint å høre fra noen som har avlivet hunden, og hvordan dere taklet det både når dere fikk det gjort og tiden etterpå.

😢

Anonymkode: 90c9f...654

Jeg vet hvordan du har det ♥️ Det er ikke lett med disse dyrene som man blir så glad i ♥️ 

Jeg husker at jeg gikk mange runder med meg selv, når jeg måtte avlive den forrige hunden min.... Bare tanken på å ta den tlf til dyrlegen, gjorde at det vrengte seg i magen på meg 🥲 Men så måtte jeg jo tenke på hva som var best for hunden og ikke hva som var best for meg 🤔 Men det var tøft og jeg var glad for at jeg hadde pappa med meg den gangen 😊

Nå har jeg en hund på 14 år, så jeg vet at jeg snart må gjennom det igjen. Så jeg sørger for å nyte hver dag jeg har med han ♥️ 

Jeg har ingen konkrete gode råd til deg, men jeg håper at du klarer å tenke på hva som er det beste for hunden din ♥️ Sender deg en klem jeg ♥️