Når i livet visste du at du ville ha/ville ikke ha barn?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om dette innlegget kunne plasseres under familie/barn, samliv og seksualitet. Her spør jeg i utgangspunktet ikke med tanke på partner eller andre livssituasjoner, men DEG som menneske. 
 

Når visste du at du ville/ikke ville ha barn? Jeg er 33 år og føler jo litt press på å ville ha barn. Folk på jobb etc. spør meg stadig vekk om når kjæresten og jeg skal ha barn..Jeg har en kjæreste som ikke vil ha barn, og det har heller aldri vært mitt største ønske. Gjennom livet har jeg jo tenkt at «det er jo det man skal ende opp med» , men selvom jeg nå er 33 år, så kjenner jeg ikke på noe sterkt behov. Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg ikke følt meg klar og heller ganske bekymret. Venninnene mine som vil ha barn, VIL ha barn, men jeg er ikke der. Jeg håper litt at jeg ikke får veldig lyst heller pga. at jeg ønsker å være med min fantastiske kjæreste, men er litt bekymret for at jeg blir 35-36 år og plutselig kjenner at det er det jeg vil. Så lurer på når andre kvinner har kjent behovet for barn, eller om det aldri kom ? 

Anonymkode: 8b58d...243

[Odhrán Ó Máille]

Når jeg gikk på ungdomskolen viste jeg at jeg ikke ville ha barn.

[Anononyma]

Har alltid visst at jeg ville ha barn. Suget etter å bli mamma begynte nok allerede på ungdomsskolen  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Folk på jobb etc. spør meg stadig vekk om når kjæresten og jeg skal ha barn

Fatter ikke at folk er så frekke at de spør om slikt!

Selv drev jeg en del dank da jeg var i midten av tjueårene, kjedet meg nok mens mannen jobbet i utlandet.

Da tenkte jeg at jeg hadde god kapasitet til å ha et barn.

Det ble med det ene for jeg var helt alene mesteparten av tida, men led for så vidt ingen nød.

Anonymkode: b82fb...e18

[AnonymBruker]

Har alltid visst at jeg ikke ville ha barn.

Anonymkode: 78a9e...5c2

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært den som har tenkt at det er en selvfølge å få barn, så det ble en naturlig overgang fra «skjer det så skjer det» til at jeg i en alder av 28 år visste at jeg ikke ville få biologiske barn. Fortsatt åpen for å bli fostermor/adopsjon. 

Anonymkode: f6863...2a2

[Disney Adult]

Har alltid visst at jeg ikke vil ha barn, gikk og ventet på å forandre mening. Fordi alle sa det kom med årene, men det gjorde det jo ikke.

[Nutz]

Så lenge jeg kan huske har jeg visst at jeg aldri skal ha barn. Nærmer meg nå 50 og er fortsatt helt sikker i min sak.

[AnonymBruker]

Var aldri bestemt på om jeg skulle eller ikke skulle ha barn.  Først når jeg ble uplanlagt gravid i voksen alder så skjønte jeg at jeg ville ha barn.   

Anonymkode: 805a2...21b

[AnonymBruker]

Har alltid hatt lyst på barn. Jeg gikk lenge uten prevensjon uten å bli gravid og hadde egentlig innfunnet meg med å forbli barnløs, men så ble jeg uventet gravid og har egentlig aldri hatt det bedre, stortrives som mamma.

Anonymkode: cae16...34a

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke helt. Men før 23 år. For det var noe med ei aldersgrense rundt der da jeg søkte og fikk avslag sterilisering. 

Jeg er 47 år nå og blir mer takknemlig hver dag som går for at jeg ikke fikk unger.

Det er en beinhard jobb. 

Anonymkode: 303d8...add

[AnonymBruker]

Jeg har visst "hele livet" at jeg ville ha barn. Og det samme gjelder kjæresten min, han har også "alltid" visst at han ville ha barn. 

 

Synes det er rart at kollegaer spør deg da. Jeg kunne aldri spurt en kollega om det!, man vet jo ikke hvilket følelsesmessig vepsehull man kanskje trør inn i.

Nære venner er jo noe annet, da er det jo naturlig at temaet kommer opp. 

Anonymkode: 3836f...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fatter ikke at folk er så frekke at de spør om slikt!

Ja, enig i det 😕! og bli lei meg av responsen jeg får når jeg sier at « Neih,. jeg tror ikke det blir noe barn. Jeg er selv så usikker og han er ganske sikker på at han ikke vil ha». De aksepterer det ikke. Det kommer alltid en «Han kommer sikkert til å ombestemme seg» « bare vent» eller « Da får du finne en annen da, hehe!» Det er altså SÅ vanskelig for folk å akseptere at noen velger å ikke få barn. For min del handler det også om at jeg har slitt mye med psyken og har i perioder med mye angst og depresjon tenkt at jeg ikke har kapasitet til å ha barn oppi alt det. Etter 7 år med helvette så følte jeg meg ihvetfall stabil nok til å klare å ha en kjæreste, men å skulle ha barn vet jeg ikke om jeg har kapasitet til. Er veldig avhengig av trygghet og stabilitet. Sa dette til en kollega da jeg fikk spørsmålet, da ble det helt stille 😅

TS 

Anonymkode: 8b58d...243

[AnonymBruker]

Jeg er selv 33 og aner ikke - jeg venter liksom på at følelsen skal komme, men? 

Og det er heelt uavhengig av samboer. Jeg tenker ikke barn med han, eller andre. Ikke nå. Jeg har en karriere som jeg elsker og videreutvikler som fy, som gir meg mer glede akkurat nå.

Anonymkode: ffadc...645

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg ville ha barn. I starten av 20-årene fikk flere venner barn, da kjente jeg kun glede på deres vegne. Det begynte å stikke i eggstokkene og jeg ble helt besatt av å bli gravid da jeg var 25-26 år. Endte med at jeg fikk to barn, tidlig i 30-årene ❤️

Anonymkode: c8ebe...194

[AnonymBruker]

Jeg var usikker i mange år. Menn jeg hadde forhold til uttrykte at de ikke hadde noe barneønske, så det påvirket meg nok litt. Men da jeg var i midten av 30-årene fikk jeg litt lyst. Var imidlertid bekymret for at det ville være for sent og slo meg egentlig til ro med det. Men så traff jeg min mann da jeg var 37. Han hadde også lyst på barn. Vi flyttet sammen året etter og fikk første barn året etter det igjen. 3 år senere fikk vi barn nr 2. 

Anonymkode: b29c0...ec8

[AnonymBruker]

Frem til jeg var 25 var jeg 100% skker på at jeg ikke ønsket barn, og så snudde det etter det. For meg var det egentlig selve det at man kan fysisk lage et barn som fascinerte meg, men enn et enormt behov for å bli mamma. Ganske vitenskapelig 😄 Jeg ble uplanlagt gravid da jeg var 29 så var glad jeg hadde avklart om jeg ønsket barn.

Nå har jeg to og er fornøyd med det, men har full forståelse for de som velger det vekk også. Tenker det viktigste er å ha et litt bevisst forhold til det, og kanskje ta en fot i bakken med noen års mellomrom så det ikke plutselig er for sent og man angrer på at man ikke fikk. Det samme gjelder egentlig før man går i gang; vil man faktisk ha barn, eller følger man bare forventningene til alle rundt.

Jeg har en bekjent som nå er i gang med å prøve på nr. to i godt voksen alder (vi snakker 45+, første er 3 år), jeg innrømmer at jeg tenker de kanskje skulle gått i gang litt før.

Anonymkode: dfe24...47d

[AnonymBruker]

Jeg visste veldig tidlig at jeg ikke ønsket meg barn. Men midt i 30-årene ble jeg gravid uplanlagt, og da tenkte jeg at ok, livet skjer og jeg har egentlig ingen god grunn for ikke å få barnet. Så da ble det barn likevel, aldri angret på det heller. Men tror jeg hadde levd fint uten også.

Anonymkode: fbf23...471

[AnonymBruker]

Jeg begynte å bli veldig sikker på at jeg ikke ville ha barn sånn rundt 2010 når jeg for alvor så hvor den negative samfunnsutviklingen var på vei. Dagens nye Norge er ikke mitt Norge og jeg har ingen intensjoner eller intensiver til å hverken delta eller bidra. Det finnes ingen grunn til å være lojal mot dagens samfunn og system. 

Anonymkode: 915d8...b88

[klarinetta]

Traff mannen min da jeg var 20. Barn var ikke noe tema egentlig, vi var så unge. 

Men plutselig en dag da jeg var ca 24, på IKEA av alle ting, kikket jeg på en liten tass og kjente at den biologiske knappen ble grundig trykket på. 😅  To år senere hadde vi vår egen tass. Det ble enda en etter det. 

Men full respekt for dem som kjenner de ikke ønsker barn. Det valget er heller ikke nødvendigvis lett! ❤️