Jeg har store problemer med min mor

[AnonymBruker]

Jeg er så sint på min mor for forskjellige ting som jeg har opplevd både i voksen alder og som barn at jeg har problemer med å takle hun. 

Hun kommer ofte på besøk og vil gjerne overnatte, men jeg har virkelig store problemer med å takle det. Jeg sliter med meg selv for å greie å være hyggelig, men får det sjeldent til i lengden. Sist hun var hos oss endte min samboer med å bli veldig sur på meg for oppførselen min, og jeg skjønner at dette er noe jeg må ta tak i. 

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie å tilgi det hun har sagt til meg opp igjennom. Jeg føler at en unnskyldning må til, men hun later jo bare som at alt er fint hele tiden. Jeg tror at dersom jeg tar det opp så kommer unnskyldningen påklistret, og jeg syns at denne skal være genuin fordi hun  ser seg selv og hvordan hun har vert. 

 

Anonymkode: 10f4c...130

[AnonymBruker]

Jeg prøvde å ta opp ting med min far en gang, men det var som å snakke til en vegg. Han har vært ekstremt sint i oppveksten og kjeftet og brølte for hver minste ting. Null selvinnsikt der i gården. Så jeg holder kontakten på et absolutt minimum og har mest kontakt på grunn av småsøsken som fortsatt bor hos han (halvsøsken). Han er heldigvis ikke så sint og brølete på dem. Vi treffes i familieselskap og holder samtalen helt overfladisk. 

Anonymkode: aec46...4f6

[Nymerïa]

Du kommer sannsynligvis ikke til å få det du ønsker fra henne. Det første steget er å akseptere akkurat det. For å gå og håpe på noe som aldri kommer er utmattende.

Det neste steget er å sette grenser. Jeg tror ikke du kommer utenom å si til henne at overnattingsbesøk blir litt mye. Hun vet jo tydeligvis at du synes dere har hatt et vanskelig forhold selv om hun ikke er enige i grunnene til det eller skylda for det. Den tingen dere kan være enige om er at forholdet ikke har vært tipp topp. At du da vil begrense besøkene i lengde bør ikke være noe sjokk.

[AnonymBruker]

Kan ikke folk prøve å være venner med sine foreldre? Ikke vær så forbanna sær og tro at alt skal være etter DITT hode, vær voksen. Mener det ikke frekt men jeg syns unger i dag ikke tåler at foreldrene har en mening. 

Anonymkode: 80e3d...a42

[AnonymBruker]

Jeg sier det igjen og igjen. Hvis du ikke har godt forhold til foreldrene dine i oppveksten, vil du aldri få det som voksen. Gi henne opp. Hvis hun ikke har tatt hintet ennå, vil hun aldri det. Det er åpenbart bare hodebry for deg å ha henne i livet ditt. Livet hadde blitt så mye lettere hvis folk bare kunne lære å kutte ut foreldrene sine når de flytter ut.

Anonymkode: e701b...cf9

[AnonymBruker]

Du trenger ikke og vare vennen hennes, du trenger ikke heller og kutte henne ut. 

Jeg har ikke et godt forhold til min mor, men ikke heller et riktig ille. Jeg har akseptert at hon prioriterer andre ting en meg og samboerns familie. Vi møtes men jeg vil ikke si det så vi "umgås". 
Vi har ikke vært nære siden jeg blev voksen og jeg synes hon er overfladisk og lite aksepterende for alternative livsvalg. Når vi snakkes er det mer om neste ferie, teatre, og så spør hon vad barnen driver med og hvordan det går med ting. Det er som en live FB post, ikke som ett samtal mellom mor og datter.

si till moren din at det ikke passer med overnattning, invitere til bursdager og andre store ting men hold det kort

Anonymkode: 84cc7...f6b

[AnonymBruker]

hvorfor trenger du en unnskyldning? Det vil ikke endre noe, det gjør ikke følelsene dine mindre, sinnet blir ikke borte - det er din egen tilgivelse, det å legge det bak deg, bearbeide som kan gi deg ro.. Tro meg, jeg brukte mange år på akkurat det samme, en barndom preget av ignorering av misbruk, ble kalt løyner for han var jo så snill osv.. En oppvekst med "ørefiker" og "juling" om mor ikke var på "topp" osv osv osv mye å ta tak i men jeg innså en dag at det var JEG som måtte ta ansvar for Mine tanker, følelser, og bearbeide og gå videre - for hun har ikke evne til å gjøre det - for henne er all dialog om dette et angrep, det funker bare ikke.. 

Anonymkode: fbdcc...c5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

hvorfor trenger du en unnskyldning? Det vil ikke endre noe, det gjør ikke følelsene dine mindre, sinnet blir ikke borte - det er din egen tilgivelse, det å legge det bak deg, bearbeide som kan gi deg ro.. Tro meg, jeg brukte mange år på akkurat det samme, en barndom preget av ignorering av misbruk, ble kalt løyner for han var jo så snill osv.. En oppvekst med "ørefiker" og "juling" om mor ikke var på "topp" osv osv osv mye å ta tak i men jeg innså en dag at det var JEG som måtte ta ansvar for Mine tanker, følelser, og bearbeide og gå videre - for hun har ikke evne til å gjøre det - for henne er all dialog om dette et angrep, det funker bare ikke.. 

Anonymkode: fbdcc...c5b

problemet er jo at hun har fortsatt slik når jeg har vert i voksen alder også.  Det har vert i dårlige perioder, men allikevel Jeg har vert dypt såret og kan ikke engang snakke med samboer om dette da det er forferdelig pinlig at min egen mor kan være sånn

Anonymkode: 10f4c...130

[kaarebjarne]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er så sint på min mor for forskjellige ting som jeg har opplevd både i voksen alder og som barn at jeg har problemer med å takle hun. 

Hun kommer ofte på besøk og vil gjerne overnatte, men jeg har virkelig store problemer med å takle det. Jeg sliter med meg selv for å greie å være hyggelig, men får det sjeldent til i lengden. Sist hun var hos oss endte min samboer med å bli veldig sur på meg for oppførselen min, og jeg skjønner at dette er noe jeg må ta tak i. 

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal greie å tilgi det hun har sagt til meg opp igjennom. Jeg føler at en unnskyldning må til, men hun later jo bare som at alt er fint hele tiden. Jeg tror at dersom jeg tar det opp så kommer unnskyldningen påklistret, og jeg syns at denne skal være genuin fordi hun  ser seg selv og hvordan hun har vert. 

 

Anonymkode: 10f4c...130

Hvor omgås du en person som påvirker deg på denne måten?!