trenger sårt hjelp...

[Gjest Gjest]

det begynte da jeg ble født og ikke var ønsket...jeg vokste opp med foreldre som ikke var glad i meg. da jeg begynte på skolen, var jeg den stille ensomme jenta i kroken. jeg vokste opp uten nære venner eller bekjente, og har så lenge jeg kan huske vært ensom. aldri delt tankene mine med noen. eller følelsene mine... da jeg var ti døde min lillebror som til da var den eneste jeg kjente som var glad i meg.da jeg var 15 ble jeg voldtatt. ingen vet det,bortsett fra meg... selvskading,mislykkede selvmordsforsøk osv...dette har gjort at alle følelser og tanker jeg har gjemmer jeg inne i meg selv,og kan eller vil ikke snakke om det med noen. jeg satt i to timer for å få meg selv til å skrive dette.

da jeg var 18 fikk jeg en kjæreste. det som passet meg med han var at vi var mer kompiser enn kjærester. ingen stor lidenskap,ikke de store følelsene og det passet meg utmerket. er redd for følelser. vi er samboere nå,og har vært det i 4 år.jeg er glad i han,men elsker han ikke og det er gjensidig. vi er kompiser uten store følelser.

for en stund siden begynte jeg i ny jobb. etter hvert begynte en mannlig medarbeider av meg å snakke mye med meg. vi har snakket mye og jeg har aldri fortalt så mye til noen som jeg har gjort til han og det skremmer meg. han får meg til å føle meg vel, og han får meg til å føle at jeg erverd noe. etter en stund begynte meldingene å hagle, og det kom frem at han er forelsket i meg. tror han forstår meg, og etter at jeg har hatt mer kontakt med han har jeg funnet ut at jeg har føleleser jeg også. jeg har bare ikke våget å kjenne på dem før nå.

hva gjør jeg??? blir jeg hos den mannen jeg har vært med i fem år der ting er trygt. der jeg har et vennskap men ikke noe mer. der jeg har en som ikke bryr seg med at jeg ikke har levd et liv på røde roser.han vet ikke noe om dette,vi snakker ikke sammen omsånne ting......eller skal jeg ta sjansen på å gå til en som vekker følelser i meg. som hjelper meg når marerittene kommer, som er der når jeg trenger en skulder og gråte på. som sier han elsker meg???

er redd for at hvis jeg begynner å føle nå,så kommer alle følelsenne jeg har begravd igjen...

[Gjest gotthard]

du vet hva du har men ikke hva du får!

du kan sjangse på og gå videre men da risikere og miste den du vet er der når du trenger det, eller du kan bli der du er og vite at du er lykelig med han og kansje lure på om du ville hvert mer lykkelig med han andre.

lykke til:-)

[Annie]

Fortjener man være i et forhold der man ikke er elsket eller elsker?

Har man det godt med seg selv da?

Tror dette er viktige spørsmål du må stille deg. Og klart, det kan gå galt med denne nye, men får du det bedre om du kveler de følelsene du har fra barndommen? Burde du ikke heller få hjelp til å sette de på plass i livet ditt, sammen med han som er forelsket i deg og du i han? Kanskje med hjelp fra en professjonell person.

For meg så hadde svaret gitt seg selv.

Lykke til

[lille meg...]

gå for han du er forelska i! et forhold uten gnist er et forhold uten mening!!!!! i tillegg blir det lettere for deg å åpne deg foren du er ordentlig glad i!

[mixci]

Hm.. Hvis dere er så gode venner som det virker, så burde du vel kunne åpne deg til ham og? Hvis han ikke elsker deg og du ikke elsker ham og dere er gode venner så burde du vel sette deg ned å prate med ham? Forklar hva slags følelser du har for ham(for du har noen slags følelser på en eller annen måte) og at du har truffet en annen og at det kanskje ville være smart om dere eventuelt tar litt tid fra hverandre. Eller noe i den duren..

Forstår bare ikke at du ikke kan snakke med samboeren din om dette hvis dere er gode venner og ikke elsker hverandre.. Da burde det være lettere enn hvis den ene eller begge er skikkelig glad i den andre...

Lykke til uansett...

[Gjest Gjest]

hmmm..

til deg. Det var ikke lett det her.

men jeg tror du innerst inne vet hva du vil. det er bare du som kan svare på det spørsmålet du stiller her.

men det du sa om at han andre elsker deg.. hmm.. han kan vel ikke mene det?? du har jo ikke kjent han så lenge, har du vel? og du har jo ikke vært like mye sammen med han enn med din nåværende.. han er helt sikkert glad i deg, men elsker deg er vel litt for tidlig for han å si?

Lykke til, uansett.

Håper du finner ut av det.

[Gjest Gjest]

Hei

Dette er et veldig vanskelig spørsmål som ingen egentlig kan gi deg noe svar på. Til sist er det du som må ta avgjørelsen. Jeg tror jeg i utgangspunktet vil anbefalle deg i stede for å tenke på hvilken mann du skal satse på skal ta kontakt med legen din. Jeg tenker da på å snakke med en proffesjonell person om alt du har gått igjennom i livet. Legen kan henvise deg til psykoterapi e,l. Selv kan jeg sterkt anbefalle gruppeterapi. Om din samboer er din venn ville jeg kansje som foreslått over snakket med han, om han er en venn...slik venner er.. Den "nye" typen. Om han virkelig har føleser for deg så venter han til du er klar.. Det er heller ikke lurt å flytte sammen med denne før du har kjent han en GOD stund..

FInn ut av deg selv først er mitt råd.. Du har hatt det vanskelig nok, lenge nok..

LYKKE TIL

[Jane How]

Syns du ikke skal være sammen med en du ikke føler mer enn vennskap for uansett. Du er så ung, vil du ha det slik resten av livet? Syns heller dere bør bevare vennskapet som det er, men ikke være kjærester mer. Det er uansett vanskelig avgjørelse, vanskelig å stå på egne bein etter så langt samliv.

Ang han andre må du hvertfall være singel før du begynner noe mer med... Syns du skal tenke deg om: vil du være sammen med han fordi du virkelig liker han? Eller er det veldig deilig med noen som ser deg, hører på deg, forstår det? Hvorfor liker du han? En tabbe mange, særlig jenter gjør, er å falle for dem som liker deg. Du må sørge for at du klarer å være alene også, så du er bevisst på grunnen til at du går inn i et nytt forhold.

Og ikke forhast deg. Du har hatt et vondt liv, du er usikker, og det er lett å bli sittende "fast" i et nytt forhold, at du gjør deg avhengig av gutten. Dette sier jeg fordi jeg har vært der før!

Egentlig skulle jeg anbefalt deg å få snakket ut om dette livet ditt, men forstår at det ikke er så lett... Er det i det hele tatt noen som vet hvordan du sliter? Kjæresten din? Jeg syns uansett du skal ta en lang prat med han, ikke om den andre gutten, men om hva du tenker om forholdet deres. Noe drastisk trenger ikke skje med en gang, men det kan være greit å lufte tankene. Kanskje klarer du å fortelle litt om andre følelser, for dere er vel gode venner også?

Og jeg syns du skal fortsette å skrive litt her, for din egen skyld. Når man gjentar og forteller mange ganger (høres litt psykolog ut her ja) blir det lettere for hver gang, man får bedre taket på ting, og man lærer seg til å bli tøffere ang å klare å fortelle mer om seg selv en annen gang.

[lille meg...]

[Gjest Gjest]

eller skal jeg ta sjansen på å gå til en som vekker følelser i meg?

Vekker følelser i deg? Kanskje nå ja, men hva skjer når de følelsene slokner igjen, og hverdagen kommer?

Kanskje han der nye, viser deg alt han kan at han er snill og god, for han vet jo innerst inne at han konkurrerer med din nåværende, og at alt han gjør blir veid mot hva din nåværende gjør-

Og når han til slutt har vunnet, og fått deg, så kommer nok hans "ekte jeg" frem, og da er det vel for sent til å skru tilbake klokke

Det var min mening ihvertfall.

til deg uansett. Lykke til.

håper du gjør det rette

[Gjest Saxo]

Det høres jo ikke ut som du har vært forelsket før, slik du beskriver livet ditt. Virker som du aldri har opplevd slike følelser og en person som har fått deg til å åpne seg, slik som nå. Jeg synes det er positivt at du har fått slike følelser nå. Du fortjener denne forelskelsen! Hvordan har du det med deg selv nå da? Liker du måten du utvikler deg på? Slik han nye får deg til å føle, hvordan du selv oppførere deg osv. i forhold til slik du har vært tidligere? HVis du kan si ja til dette, tror jeg ikke du måvære i tvil. Ved å gripe sjansen hos han nye, kan det være at du åpner dørene inn i ett nytt og kanskje bedre liv. Kanskje det ikke blir dere to for alltid, men du har iallefall endelig fått oppleve å virkelig være i livet. Den brusende forelskelsen, at en annen person verdsetter deg på en måte du aldri har opplevd før, og ikke minst det å snakke. Det er veldig viktig at du ikke stenger deg inni deg selv og holder alle sorger og fortvilelser for deg selv. Å ha en kjærest du kan åpne deg for slik du beskriver her, er gull verdt!

Med han du har nå, er det kanskje trygt og forutsigbart ja. Men tenk mest på deg som person, hvordan du nå kanaksje har mulighet til å utvikle deg, rive deg løs fra den litt "innesluttende" situasjonen du har vært i.

Lev livet du, føl at du lever!! Du fårtjener en mann som elsker deg, ikke en som bare vil ha deg til venn. Kan jo være at han en dag også finner den "rette" og går fra deg...Lykke til!

[Gjest miiip]

Jeg er helt enig med den over her som skriver at du bør søke profesjonell hjelp.

Fallhøyden er mye større når man går inn i et forhold man er sterkt følelsesmessig involvert i. Jeg unner ALLE å finne noen å elske og som elsker dem tilbake. Men du må selv vurdere om det er riktig tidspunkt nå. Hvis du kan få hjelp med å bearbeide det du har opplevd tidligere først vil du kanskje være bedre rustet til å satse i et slikt forhold senere?

Det finnes ingen fasitsvar på dette her, du må nok ta avgjørelsen selv!

LYKKE TIL. Ønsker det beste for deg.

[Gjest Gjest]

det er jeg som har skrevet innlegget over.

først vil jeg si takk til alle som har svart. godt å få synspunkter og andre meninger på ting...

måtte bare legge inn en oppdatering her. godt å få ut ting på en måte iallefall.

tok et valg for et par uker siden. valgte å bli her jeg alltid har vært. slutta i jobben der han andre var, og har kuttet all kontakt på den fronten. om det er riktig eller ikke veit jeg ikke...

men helga etter fikk jeg en ny smell. samboeren klikka fordi jeg slutta i jobben.(ingen inntekt osv.) kunne liksom ikke fortelle han grunnen. det endte med at han ville ta bilen i fylla og stikke av. da jeg skulle ta bilnøklene fra han ble han voldelig.(han har aldri vært det før) til slutt kasta han meg over noen møbler hjemme så jeg ble liggende på gulvet, innen jeg hadde reist meg opp hadde han gått ut. jeg, dumme meg, gikk selvfølgelig etter. ute ble det en ny runde med krangling, dytting, slåing osv, før han kom seg inni bilen og stakk. det endte med vraket bil, men det gikk bra med han.

jeg pakket sakene mine,gul og blå som jeg var, men valgte å bli over natta for å høre hva han hadde å si i edru tilstand.(gidder ikke fyllediskusjoner)

dagen etter unnskyldte han seg for volden, men ikke for noe mer. vi ble enige om å gi det litt tid, forandring osv, men jeg sa at hvis han blir voldelig en gang til bor ikke jeg her mer. en gang kan tilgis, men to ganger blir for mye. vet ikke helt hvordan ting blir fremover nå. tenker mye på om jeg har gjort det riktige, hvordan det hadde blitt hvis...

etter denne episoden har jeg trukket meg enda mer inn i meg selv, om det er mulig, men prøver å få ut noe her...

takk for fine råd

[Gjest Gjest]

Hei igjen. Det var meg som først skrev at du kansje må søke hjelp.

Dette mener jeg enda sterkere nå. Du har kommet skevt ut i livet, og ofte så forføler slike problemer en da. Du skal IKKE godta å bli slått. Personer som slår en gang, slår igjen. ALTID.. Om ikke de selv ser at de har ett problem og får hjelp for det. Ta kontroll over livet ditt..

Jeg ber deg om å ta kontakt med legen din. Han/hun vil henvise deg videre.

LYKKE LYKKE TIL

[Gjest Gjest]

godtar ikke å bli slått. hadde en lang diskusjon med han om dette dagen etterpå, der jeg sa dette i klar tekst. han fortalte meg da at dette ikke kommer til å skje igjen, og dersom dette skulle skje, så ville han ikke at jeg skal bo her heller, fordi han også mener at det å slå dama er feil. det var derfor jeg valgte å bli denne gangen. ellers tør jeg ikke snakke med lege om dette, er redd for at det skal komme ut uansett(bor på en liten plass) stoler ikke på taushetsplikt. merker dog at det er godt å få ut ting her, og få råd og innspill. tar det som et første skritt