Jeg blir mentalt tappet av venninne

[AnonymBruker]

Jeg har fått meg ei ny venninne, i starten virket hun sprudlende, positiv og optimistisk. Hun er utadvendt og byr på seg selv, generøs og veldig flink til å gi genuine komplimenter. Men! De siste ukene har hun vært så ekstremt negativ, absolutt ALT er negativt vinklet. Jobb, kollegaer, menn/dating, fysisk form, det er ingenting som er positivt. Jeg har det tungt selv for tiden, og merker at jeg blir utrolig mentalt tappet av å snakke med henne, hun tar også initiativ til hyppig kontakt, oftere enn jeg har behov for i mine vennskap. 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg ønsker jo et godt vennskap med henne, men akkurat nå kjenner jeg at hennes fokus påvirker meg i veldig negativ grad. Er det innafor å påpeke at noen har havnet i et veldig negativt "spor" i livet, og hvordan gjør man eventuelt det? Jeg har forsøkt å styre samtalene våre inn på positive ting, men da mister hun all driv i samtalen, og gir nesten litt blaffen. Så fort fokuset ikke lenger er på hennes problemer så virker hun totalt uinteressert i å holde samtalen gående. 

Anonymkode: 8337f...a3a

[AnonymBruker]

Jobber du med henne også? Er det noen du kan komme deg litt unna?

Anonymkode: e8275...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jobber du med henne også? Er det noen du kan komme deg litt unna?

Anonymkode: e8275...18c

Vi jobber ikke sammen, men har likevel ukentlig kontakt pga kurs/skole, er vanskelig å komme unna alle telefonsamtalene  som er en daglig gjentagelse. Jeg forstår ikke at man kan ha så mye å snakke om, hver dag? 😅

Anonymkode: 8337f...a3a

[AnonymBruker]

Om du vil påpeke det negative sporet, så er det absolutt 100% innafor. Noen sa det til meg en gang, det er det beste som har skjedd meg. Det endret hele min måte å tenke og være på.

Anonymkode: f48ba...92c

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare unngått å ta telefonen de fleste gangene.

Anonymkode: 62c37...c93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du vil påpeke det negative sporet, så er det absolutt 100% innafor. Noen sa det til meg en gang, det er det beste som har skjedd meg. Det endret hele min måte å tenke og være på.

Anonymkode: f48ba...92c

Hvordan tenker du at man kan gjøre det på en skånsom og sympatisk måte, du som selv har fått det påpekt? Hvordan ble det sagt til deg? 

Anonymkode: 8337f...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde bare unngått å ta telefonen de fleste gangene.

Anonymkode: 62c37...c93

Har skjedd oftere og oftere at jeg unngår å ta telefonen, men jeg ønsker jo ikke å fase henne helt ut, det er mye potensiale for å få en veldig god venninne, men akkurat nå er hun låst inn i et negativt spor som er veldig slitsomt. 

Anonymkode: 8337f...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har fått meg ei ny venninne, i starten virket hun sprudlende, positiv og optimistisk. Hun er utadvendt og byr på seg selv, generøs og veldig flink til å gi genuine komplimenter. Men! De siste ukene har hun vært så ekstremt negativ, absolutt ALT er negativt vinklet. Jobb, kollegaer, menn/dating, fysisk form, det er ingenting som er positivt. Jeg har det tungt selv for tiden, og merker at jeg blir utrolig mentalt tappet av å snakke med henne, hun tar også initiativ til hyppig kontakt, oftere enn jeg har behov for i mine vennskap. 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg ønsker jo et godt vennskap med henne, men akkurat nå kjenner jeg at hennes fokus påvirker meg i veldig negativ grad. Er det innafor å påpeke at noen har havnet i et veldig negativt "spor" i livet, og hvordan gjør man eventuelt det? Jeg har forsøkt å styre samtalene våre inn på positive ting, men da mister hun all driv i samtalen, og gir nesten litt blaffen. Så fort fokuset ikke lenger er på hennes problemer så virker hun totalt uinteressert i å holde samtalen gående. 

Anonymkode: 8337f...a3a

Det samme nesten skjedde meg ganske nylig faktisk. 
Ny venninne, kjempegrei og morsom å prate med, potensiale for godt vennskap osv. 

Men så ble det mer og mer negativt, om helt ærlig ganske dagligdagse ting som alle har i livet. Akkurat som du nevner, med kollegaer, jobb, familie osv.

Ikke at man skal bagatellisere andres problemer, men behovet hennes for å klage om alle mulige ting var helt utømmelig.
Og interessen for mitt liv forsvant helt, samtidig som hun forventet urimelig stort engasjement rundt hennes liv. 

Og akkurat som med deg så ville hun treffes oftere enn det jeg syns er vanlig. 
Og når vi gikk turer f eks så ble de veldig lange.
Og til slutt så oppførte hun seg som om vi til en hver tid var midt i en samtale om hennes problemer, på meldinger f eks. Som om hun trodde at jeg mentalt fortsatt var midt i hennes problemer og satt klar til å fortsette der vi slapp sist i samtalen. 
Nesten litt som om hun følte vi fortsatt var sammen og fortsatt var i samtalen når vi ikke var det. 

Det ble for mye for meg til slutt, og jeg innså vel at det ikke egentlig var et sunt vennskap. Eller egentlig et vennskap, for det ble jo tydelig at hun ikke egentlig brydde seg om meg som person.
For det var bare dette hun var interessert i å «bruke» meg til. 
 

Spesielt det du sier om at hun vil treffes ofte tenker jeg er et dårlig tegn, du blir brukt som en tømmestasjon for henne.
 

Jeg ville prøvd å snakke med henne om det hvis du føler hun er en sånn person som hadde tatt det på en ok måte, hvis ikke ville jeg bare prøvd å ikke ha mer kontakt. 
Uansett så er det hvertfall lurt å ikke la det fortsette sånn, man kan faktisk bli helt syk av sånt. 

Slik negativitet tar for mye fra en, og dessverre er slike mennesker litt for ofte slik at de ikke en gang setter pris på det eller skjønner at det koster deg noe. Eller de gir blaffen. 

Og hvis du da lar henne holde på sånn i årevis, og så til slutt sier fra og hun reagerer helt urimelig, så blir du bare desto mer tom og oppbrukt, og har kastet bort alt for mye av livet og av deg selv. Du får det aldri igjen liksom, hun kommer sannsynligvis aldri til å takke deg. 

 

Anonymkode: 6c11d...b07

[AnonymBruker]

Har opplevd det samme med flere venninner oppigjennom.. da pleier jeg å ta en pause . Ikke er så tilgjengelig og svarer kort. Bruker mer tid med positive personer og mindre tid til de. Noen er best i litt mindre doser. Trenger ikke å fase de helt ut men minimere tiden sammen hjelper godt på:) Om du må ta noen hvite løgner om at du er opptatt så får det heller være 😊 

Anonymkode: 6deb6...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har fått meg ei ny venninne, i starten virket hun sprudlende, positiv og optimistisk. Hun er utadvendt og byr på seg selv, generøs og veldig flink til å gi genuine komplimenter. Men! De siste ukene har hun vært så ekstremt negativ, absolutt ALT er negativt vinklet. Jobb, kollegaer, menn/dating, fysisk form, det er ingenting som er positivt. Jeg har det tungt selv for tiden, og merker at jeg blir utrolig mentalt tappet av å snakke med henne, hun tar også initiativ til hyppig kontakt, oftere enn jeg har behov for i mine vennskap. 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette, for jeg ønsker jo et godt vennskap med henne, men akkurat nå kjenner jeg at hennes fokus påvirker meg i veldig negativ grad. Er det innafor å påpeke at noen har havnet i et veldig negativt "spor" i livet, og hvordan gjør man eventuelt det? Jeg har forsøkt å styre samtalene våre inn på positive ting, men da mister hun all driv i samtalen, og gir nesten litt blaffen. Så fort fokuset ikke lenger er på hennes problemer så virker hun totalt uinteressert i å holde samtalen gående. 

Anonymkode: 8337f...a3a

Er hun bipolar?Fra sprudlende til negativ,jojo humør.Spør henne.

Anonymkode: a768b...00c

[AnonymBruker]

Kan det være hun tenker at det er digg å ha en veninne å "ventilere" frustrasjoner til uten å helt forstå hvordan det påvirker deg? 

Jeg tenker at dette er en fin lærdom for deg å lære deg å sette grenser. Det er en ting vi alle må lære oss når vi blir voksne, da mange er uansvarlige, spontane og ubetenkte med hvordan de påvirker andre med sitt humør. Det er også mange mennesker som er kronisk misfornøyde, gjerne fordi de ikke greier å regulere humøret sitt, eller fordi humøret er så pass ustabilt at de har i overkant mange negative følelser. Mange er også veldig stresset av alle krav og styr og slit som livet har med seg. Jeg personlig synes feks det er vanskelig å være i et godt humør når morgenen preges av sure unger og masse kø og møter på jobb, og folk på jobb som er sure for at jeg er sen osv. Hjelp.🤣 Og så har jeg en veldig sensitiv kollega som er fintunet på meg når jeg kommer inn døra, og er jeg ikke helt balansert i humøret så føler hun seg påvirket. Men også der kan vi ta ansvar. Kansje vi ikke MÅ "ta inn over oss" alt det andre styrer med? Litt styr og stress er jo normalt. 

Men ting du kan gjøre / tenke er :

1. Det går bra at veninna di har utfordringer i livet. Det er normalt. Alle har det. Du trenger ikke være lei deg for det. Det er faktisk bedre for oss å ha utfordringer enn at alt er perfekt for da setter vi pris på det fine i livet.

2. Det letteste er: å skifte tema med en gang hun begynner å klage. 

2. Om det ikke fungerer, så kan du si til veninna di at forstår du blir frustrert og lei deg av at det er så mye klaging. Om det er samme problemene hver dag, så burde du kansje gjøre noe med problemet?

3. Om hun ikke forstår, si til henne helt alvorlig at du blir lei deg av at hun terper på disse tingene hver dag. At det påvirker deg og at du blir trist og nedfor hver dag, fordi det er så mye negativt snakk. 

Jeg har også hatt en lignende veninne. og hver gang vi møttes så ville hun snakke om ting hun gikk å grublet på. Hun var aldri fornøyd med noe. Forholdet sitt.. boligen..at hun var ensom..at barnet så for mye skjerm.. det var som at jeg eksisterte for å bare lytte og komme med løsninger. Men hun ville aldri gjøre noe med problemene. Alt jeg foreslo ble jo skutt ned.  

hun ville også gjerne snakke om mine problemer, og så ville hun sammenligne problemene. Men hun ønsket aldri å hjelpe meg med noe, alt handlet om at hun skulle føle seg bedre. Så det ble veldig ensidig vennskap. Jeg forsøkte å sette grenser som jeg beskrev over, men det fungerte ikke. Og jeg merket at jeg ble mer og mer sint og sur og irritert på henne. Så nå har jeg kuttet helt kontakt desverre. 

 

Anonymkode: 8c515...81a

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Har opplevd det samme med flere venninner oppigjennom.. da pleier jeg å ta en pause . Ikke er så tilgjengelig og svarer kort. Bruker mer tid med positive personer og mindre tid til de. Noen er best i litt mindre doser. Trenger ikke å fase de helt ut men minimere tiden sammen hjelper godt på:) Om du må ta noen hvite løgner om at du er opptatt så får det heller være 😊 

Anonymkode: 6deb6...bdd

Enig i denne, og jeg gjør det samme. Har ei venninne nå som jeg bevisst treffer litt mindre nå, fordi det blir så mye snakk om sykdommen hennes. 

TS, det går an å si til henne at du har hatt en litt slitsom dag, og at du trenger å snakke om lystbetonte ting. 

Men du bør redusere kontakt. Hvis hun kommenterer på at du ikke svarer på telefon kan du si at du ikke er et telefonmenneske? 

Alt må ikke være etter hennes preferanser. Hun kan synes du er for utilgjengelig, men det kan du velge å være 

Anonymkode: 043e1...834

[Frk Midnattsol]

Tror jeg hadde fortalt henne at jeg for tiden forsøker å fokusere på positive ting i eget liv og at jeg ønsker å leve mer mindfulness, og at det dessverre kan bli litt mye negativitet i relasjonen som gjør dette prosjektet litt vanskelig. Dette kan formidles på en litt humoristisk måte for å ta brodden litt av det. Hvis hun da begynner å klage, så kan du med en humoristisk måte svare "neineinei, nå ble det jammen meg fokus på det negative igjen, så nå må vi snakke om noe annet" 🙂 

Har måtte gjort det samme med et par venninner som er ekstremt opptatt av å fremheve alt som er tungt og negativt i livet, mens jeg har prosjekt "tvangspositiv" 🙂 

[AnonymBruker]

Du sier du er nedfor... Jeg begynte på noen medisiner for en tid tilbake. Jeg synes alle rundt meg var så sure og negative. Da jeg innså at jeg kanskje ble "nede" av medisinene, fikk jeg prøve noen andre. Da ble de rundt meg normale igjen 😀 poenget er at du kanskje tolker de rundt deg "negativt" om du selv er nedfor

Anonymkode: 15f04...526

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du sier du er nedfor... Jeg begynte på noen medisiner for en tid tilbake. Jeg synes alle rundt meg var så sure og negative. Da jeg innså at jeg kanskje ble "nede" av medisinene, fikk jeg prøve noen andre. Da ble de rundt meg normale igjen 😀 poenget er at du kanskje tolker de rundt deg "negativt" om du selv er nedfor

Anonymkode: 15f04...526

Tja, hvordan kan man ellers tolke det, når alt hun gjør er å klage? Jeg har det tungt i form av mange ytre stressfaktorer, men jeg forsøker likevel å ha et positivt og optimistisk syn på ting, forsøker å styre samtalene over på noe hyggelig eller finne noe positivt i de tingene hun klager over. Jeg har tatt flere tester, så jeg er ikke deprimert og har heller ikke behov for medisinering. Er også kun henne jeg opplever dette med, opplever ikke den samme mentale utmattelsen av andre venninner, kollegaer, samboer eller familie.

Anonymkode: 8337f...a3a

[AnonymBruker]

«Jeg setter pris på vennskapet vårt, og er glad i deg. Men jeg har ikke overskudd til så hyppige telefonsamtaler. For meg holder det å snakkes x ganger per uke/måned. Vi treffes jo uansett på kurset/skolen, og rekker å catche up da.» 

Anonymkode: f1429...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan det være hun tenker at det er digg å ha en veninne å "ventilere" frustrasjoner til uten å helt forstå hvordan det påvirker deg? 

Jeg tenker at dette er en fin lærdom for deg å lære deg å sette grenser. Det er en ting vi alle må lære oss når vi blir voksne, da mange er uansvarlige, spontane og ubetenkte med hvordan de påvirker andre med sitt humør. Det er også mange mennesker som er kronisk misfornøyde, gjerne fordi de ikke greier å regulere humøret sitt, eller fordi humøret er så pass ustabilt at de har i overkant mange negative følelser. Mange er også veldig stresset av alle krav og styr og slit som livet har med seg. Jeg personlig synes feks det er vanskelig å være i et godt humør når morgenen preges av sure unger og masse kø og møter på jobb, og folk på jobb som er sure for at jeg er sen osv. Hjelp.🤣 Og så har jeg en veldig sensitiv kollega som er fintunet på meg når jeg kommer inn døra, og er jeg ikke helt balansert i humøret så føler hun seg påvirket. Men også der kan vi ta ansvar. Kansje vi ikke MÅ "ta inn over oss" alt det andre styrer med? Litt styr og stress er jo normalt. 

Men ting du kan gjøre / tenke er :

1. Det går bra at veninna di har utfordringer i livet. Det er normalt. Alle har det. Du trenger ikke være lei deg for det. Det er faktisk bedre for oss å ha utfordringer enn at alt er perfekt for da setter vi pris på det fine i livet.

2. Det letteste er: å skifte tema med en gang hun begynner å klage. 

2. Om det ikke fungerer, så kan du si til veninna di at forstår du blir frustrert og lei deg av at det er så mye klaging. Om det er samme problemene hver dag, så burde du kansje gjøre noe med problemet?

3. Om hun ikke forstår, si til henne helt alvorlig at du blir lei deg av at hun terper på disse tingene hver dag. At det påvirker deg og at du blir trist og nedfor hver dag, fordi det er så mye negativt snakk. 

Jeg har også hatt en lignende veninne. og hver gang vi møttes så ville hun snakke om ting hun gikk å grublet på. Hun var aldri fornøyd med noe. Forholdet sitt.. boligen..at hun var ensom..at barnet så for mye skjerm.. det var som at jeg eksisterte for å bare lytte og komme med løsninger. Men hun ville aldri gjøre noe med problemene. Alt jeg foreslo ble jo skutt ned.  

hun ville også gjerne snakke om mine problemer, og så ville hun sammenligne problemene. Men hun ønsket aldri å hjelpe meg med noe, alt handlet om at hun skulle føle seg bedre. Så det ble veldig ensidig vennskap. Jeg forsøkte å sette grenser som jeg beskrev over, men det fungerte ikke. Og jeg merket at jeg ble mer og mer sint og sur og irritert på henne. Så nå har jeg kuttet helt kontakt desverre. 

 

Anonymkode: 8c515...81a

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i! Hun var veldig interessert i å snakke om meg, da jeg hadde litt problemer på hjemmebane og livet lugget litt, men nå som jeg har sluttet å prate om mine egne problemer og jeg forsøker å være litt mer positiv, så er det som at hun har mistet all interessen for å lytte. Jeg må absolutt lære meg grensesetting som du påpeker, jeg gjør mye for at alle andre skal være fornøyde, ha det bra osv, og sliter meg helt ut av det. Når det kommer til denne venninnen jeg skriver om, så har det jo gått fra at jeg har kommet med råd, forslag til løsninger og trøstende ord til at jeg nå bare jatter med, jeg er ikke lenger en aktiv lytter, men selv dette har hun ikke lagt merke til. 

Anonymkode: 8337f...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

hadde litt problemer på hjemmebane og livet lugget litt, men nå som jeg har sluttet å prate om mine egne problemer og jeg forsøker å være litt mer positiv, så er det som at hun har mistet all interessen for å lytte. Jeg må absolutt lære meg grensesetting som du påpeker, jeg gjør mye for at alle andre skal være fornøyde, ha det bra osv, og sliter meg helt ut av det. Når det kommer til denne venninnen jeg skriver om, så har det jo gått fra at jeg har kommet med råd, forslag til løsninger og trøstende ord til at jeg nå bare jatter med, jeg er ikke lenger en aktiv lytter, men selv dette har hun ikke lagt merke til. 

Ja du må sette grenser. Men det er ikke alle det fungerer for. Hun jeg ble veninne med var så rigid at hun ikke kunne lære seg å ta hensyn fordi hun bare er sånn. Hun mente feks at det var koslig å ikke si ifra før man kom på besøk. Det var hyggligst for henne. Derfor skulle det være sånn. Satte jeg grenser så sa hun nada, skjerpa seg litt, og så var det tilbake i samme sporet en måned etter. 

Hensikten med å skaffe seg venner var 1. Få barnevakt 2. Ventilere. Det handlet aldri om å bli kjent fordi hun likte meg. Men jeg var en brikke som skulle ha en rolle i hennes liv, for å forbedre hennes liv. Innså det etter noen år,og det ble utrolig slitsomt. 🤣 Merkeligste jeg har opplevd. 

Anonymkode: 8c515...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja du må sette grenser. Men det er ikke alle det fungerer for. Hun jeg ble veninne med var så rigid at hun ikke kunne lære seg å ta hensyn fordi hun bare er sånn. Hun mente feks at det var koslig å ikke si ifra før man kom på besøk. Det var hyggligst for henne. Derfor skulle det være sånn. Satte jeg grenser så sa hun nada, skjerpa seg litt, og så var det tilbake i samme sporet en måned etter. 

Hensikten med å skaffe seg venner var 1. Få barnevakt 2. Ventilere. Det handlet aldri om å bli kjent fordi hun likte meg. Men jeg var en brikke som skulle ha en rolle i hennes liv, for å forbedre hennes liv. Innså det etter noen år,og det ble utrolig slitsomt. 🤣 Merkeligste jeg har opplevd. 

Anonymkode: 8c515...81a

Ja det der er merkelig. Vet hva du mener, liksom du skal bare ha en praktisk funksjon i deres liv. Være en ressurs for dem. Og en forventning om at du skal bry deg mer om dem enn omvendt

Anonymkode: 6c11d...b07