Jeg misliker så mange jeg møter på

[AnonymBruker]

Jeg må være verdens mest negative person. Irriterer meg støtt og stadig over andre mennesker, bekjente, naboer, kolleger, familie. Hva er galt med meg? Hvordan klarer folk å være positive  og omgjengelige hele tiden??

Jeg prøver å være hyggelig og jatte med, men når et punkt der jeg ikke klarer å tenke positiv. Så jeg trekker meg unna..merker at folk blir negativt innstilt tilbake. Hvordan blir man en person som tenker bra og positivt om andre? 

Anonymkode: f661e...b66

[AnonymBruker]

Blir de negativt innstilt tilbake kun fordi du trekker deg unna, eller fordi du er negativ før du trekker deg unna? Tenker at det er en vesentlig forskjell på det.

Anonymkode: d6217...6cd

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke "positivt, og bra" om alle. Noen ganger svikter mennesker deg, eller oppfører seg på en slik måte som gjør at man må reagere. Men inntil det skjer, og det gjelder de fleste mennesker heldigvis, så møter jeg dem med smil og interesse. Husk at alle har en fasade, og mange er like usikre som deg. For å komme bak den polerte fasaden så må man være vennlig og inkluderende.

Det har jeg utallige eksempler på. Mennesker som jeg umiddelbart fant kjedelige som plutselig viser seg å ha lignende interesser som meg. Har knyttet mange nære vennskap slik. Men vi har en sånn negativ person på jobb, som er litt som som det du beskriver. Folk gidder ikke å bli skikkelig kjent med han fordi han alltid ser ut som han kjeder seg med oss andre, og aldri gir noe særlig igjen. Da gir vi opp. Mulig han har gode, interessante sider, men han velger selv å trekke seg tilbake, så da får han aldri vist dem. Folk leser den type negativ energi som avvisning. 

Anonymkode: e5c92...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker ikke "positivt, og bra" om alle. Noen ganger svikter mennesker deg, eller oppfører seg på en slik måte som gjør at man må reagere. Men inntil det skjer, og det gjelder de fleste mennesker heldigvis, så møter jeg dem med smil og interesse. Husk at alle har en fasade, og mange er like usikre som deg. For å komme bak den polerte fasaden så må man være vennlig og inkluderende.

Det har jeg utallige eksempler på. Mennesker som jeg umiddelbart fant kjedelige som plutselig viser seg å ha lignende interesser som meg. Har knyttet mange nære vennskap slik. Men vi har en sånn negativ person på jobb, som er litt som som det du beskriver. Folk gidder ikke å bli skikkelig kjent med han fordi han alltid ser ut som han kjeder seg med oss andre, og aldri gir noe særlig igjen. Da gir vi opp. Mulig han har gode, interessante sider, men han velger selv å trekke seg tilbake, så da får han aldri vist dem. Folk leser den type negativ energi som avvisning. 

Anonymkode: e5c92...f13

Jeg er sånn uinteressert egentlig, men det er fordi jeg er helt utmattet av å være tilgjengelig. 😅

Anonymkode: 414fa...ccc

[AnonymBruker]

Samme her, det er utrolig få mennesker jeg føler jeg liker. Kommer overens med de aller fleste men noen bare klarer jeg ikke og da kutter jeg de helt ut, da er det typ aldri snakk til meg igjen 

Anonymkode: bc3b0...cca

[AnonymBruker]

Problemet er bare at jeg har små barn og er tvunget til å forhilde meg til masse forskjellige voksne hver dag. Må ta meg sammen absolutt hele tiden. 

Anonymkode: f661e...b66

[Anonym11223344]

Hvis du er trøtt og sliten i tillegg kan det være depresjon.

[AnonymBruker]

Kanskje du bare er en grinebiter rett og slett? Noe i det å akseptere seg selv...

Anonymkode: ce4ea...d87

[AnonymBruker]

Er alltid trøtt og mye alene med barna, som motarbeider meg konstant. Men har vel aldri vært en solstråle uansett.

Finner alltid negative egenskaper hos andre, når noen ikke er enige i hvordan jeg oppdrar barna feks. Så begynner jeg å tenke negativt om de og irritere meg noe voldsomt. Vil ikke være slik. 

Ts

Anonymkode: f661e...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kanskje du bare er en grinebiter rett og slett? Noe i det å akseptere seg selv...

Anonymkode: ce4ea...d87

Ja er nok det jeg er.

Anonymkode: f661e...b66

[Grüner]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg må være verdens mest negative person. Irriterer meg støtt og stadig over andre mennesker, bekjente, naboer, kolleger, familie. Hva er galt med meg? Hvordan klarer folk å være positive  og omgjengelige hele tiden??

Jeg prøver å være hyggelig og jatte med, men når et punkt der jeg ikke klarer å tenke positiv. Så jeg trekker meg unna..merker at folk blir negativt innstilt tilbake. Hvordan blir man en person som tenker bra og positivt om andre? 

Anonymkode: f661e...b66

Det er bra du er oppmerksom på det selv og ser at det er DU som må jobbe med attituden din her; det er ikke alle andre det er noe feil med. Du har nok kjørt deg litt fast i et negativt spor. Hvis en sliter litt i livet, er det lettere å irritere seg og være negativ enn hvis en har det godt med seg selv; da preller slike ting mer av. For noen kan det hjelpe å ha en lekse om å finne f.eks. fem ting en er takknemlig for i livet, eller at en skal finne to positive ting for hver negative for å bli mer bevisst på å snu  det negative fortegnet. 

[AnonymBruker]

Jeg har det litt sånn som du. Jeg er mentalt veldig sliten, og tror faktisk det er derfor. Jeg har ikke rom for så mye sosialt, og kjenner at jeg må prioritere veldig når det kommer til hvem jeg vil bruke tid på. Jeg er hyggelig og høflig, men er mye mer for meg selv både på jobb og hjemme. Synes det sosiale er noe mas. 

Det er helt lov å melde seg litt ut. Og i allefall holde seg borte fra mennesker som tapper deg for krefter, og som ikke gir deg noe positivt. 

Anonymkode: 6f5eb...747

[TomSawyer]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg må være verdens mest negative person. Irriterer meg støtt og stadig over andre mennesker, bekjente, naboer, kolleger, familie. Hva er galt med meg? Hvordan klarer folk å være positive  og omgjengelige hele tiden??

Jeg prøver å være hyggelig og jatte med, men når et punkt der jeg ikke klarer å tenke positiv. Så jeg trekker meg unna..merker at folk blir negativt innstilt tilbake. Hvordan blir man en person som tenker bra og positivt om andre? 

Anonymkode: f661e...b66

Tenker ikke positivt om alle men jeg kan smalltalke med en stein om jeg vil ☺️..Og de verste idiotene får ikke ødelagt humøret mitt uansett hvor ille de er, ler inni meg og deler noen ord og finner en passelig avslutning bare.

[Nosy Nelly]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg må være verdens mest negative person. Irriterer meg støtt og stadig over andre mennesker, bekjente, naboer, kolleger, familie. Hva er galt med meg? Hvordan klarer folk å være positive  og omgjengelige hele tiden??

Jeg prøver å være hyggelig og jatte med, men når et punkt der jeg ikke klarer å tenke positiv. Så jeg trekker meg unna..merker at folk blir negativt innstilt tilbake. Hvordan blir man en person som tenker bra og positivt om andre? 

Anonymkode: f661e...b66

Jeg tror vi kulturelt sett har greid å skape en forventning om at vi mennesker "SKAL" like hverandre, føle fellesskap og ha glede av hverandre. Og ikke minst være utadvendte og sosiale. Og jeg tror denne kuturen skaper et sykelig og feilaktig bilde av den menneskelige natur.

Mye av dette har grobunn i skoleverket, der en hele tiden blir lært opp til ikke å baksnakke, alltid inkludere, hele tiden lete etter positive sider hos andre etc. Det er ikke lov til å mislike hverandre på skolen.

Der er det rett og slett ikke lov til å være innadvendt, dystopisk eller på andre måter unndra seg å være positiv bidragsyter til fellesskapet. Og baksnakking... Gud forby at man driver med baksnakking...

Men hvor sunn er egentlig denne forventningen man møter, om at alle skal være i stand til å holde hender og synge "kumbaya" inn i solnedgangen? Hvor sunt er det egentlig å ha en forventning til at mennesker kun skal være positive i møte med andre hele tiden, framfor å være ærlige og hele mennesker med både antipatier og sympatier?

Jeg har et helt annerledes perspektiv enn deg. Jeg er naturlig utadvendt og glad i mennesker, men er utstyrt med en litt eksentrisk personlighet som de fleste skygger unna. Du ville garantert ikke likt meg om vi møttes😂
Jeg er en typisk sånn som blir mislikt. Litt sosialt klønete, og greier ikke å navigere unna pinlige pauser og tabubelagte temaer.
Som digresjon så må jeg le litt når det prates om strukturell rasisme, for jeg opplever akkurat samme type behandling.

Men poenget er at det er unaturlig å like alle og bare være på oppsida hele tida. Og når en prøver å tvinge det fram, så gjør en kanskje vondt værre. Kanskje en bare traumatiserer det å være sosial, når det fremstilles som at alle andre er positive, utadvendte og liker hverandre godt og går godt over ens.

Jeg har familiemedlemmer som ELSKER å baksnakke. Jeg finner at dette er en super måte å ventilere, slik at man greier å være overbærende med mennesker man finner kjedelige, for intense, masete, eller rett og slett bare uspiselige. Jeg skulle mye heller ha blitt baksnakket og ledd av bak ryggen min, og gjenstand for andre menneskers "sosiale bonding", enn at de bare skyr meg fordi jeg ikke er strømlinjeformet og lett å like. Jeg vil heller bli invitert på fest så alle andre får noe å prate om etterpå, enn ikke bli invitert.

Men siden den praten ikke lenger er sosialt akseptert, så faller alle som er litt pussige eller annerledes utenfor.

Jeg har vokst opp med en kultur der baksnakking var forventet, akseptabelt og fylte viktige sosiale funksjoner. Blant annet for å holde ut med hverandre. Når vi bare må bite i oss det vi ikke liker med andre får vi heller ikke bearbeidet det, eller nytt perspektiv. Jeg tror det er enormt mange som sliter med det samme som deg. At dagens sosiale konstruksjoner ikke fungerer, men at man tror man er alene om det.

Beklager langt svar 😕
 

Endret 15. mai 2024 av Nosy Nelly

[AnonymBruker]

Jeg vil tippe det kan være en salig blanding av personlighet, oppvekst og dårlig selvtillit.

Vokste du opp i familie hvor det ble snakket mye om andre, også negativt? 

Føler du deg god nok? Er du like kritisk til deg selv (det kan virke slik) 

Anonymkode: d82ff...935

[AnonymBruker]

Nosy Nelly skrev (1 time siden):

Jeg tror vi kulturelt sett har greid å skape en forventning om at vi mennesker "SKAL" like hverandre, føle fellesskap og ha glede av hverandre. Og ikke minst være utadvendte og sosiale. Og jeg tror denne kuturen skaper et sykelig og feilaktig bilde av den menneskelige natur.

Mye av dette har grobunn i skoleverket, der en hele tiden blir lært opp til ikke å baksnakke, alltid inkludere, hele tiden lete etter positive sider hos andre etc. Det er ikke lov til å mislike hverandre på skolen.

Der er det rett og slett ikke lov til å være innadvendt, dystopisk eller på andre måter unndra seg å være positiv bidragsyter til fellesskapet. Og baksnakking... Gud forby at man driver med baksnakking...

Men hvor sunn er egentlig denne forventningen man møter, om at alle skal være i stand til å holde hender og synge "kumbaya" inn i solnedgangen? Hvor sunt er det egentlig å ha en forventning til at mennesker kun skal være positive i møte med andre hele tiden, framfor å være ærlige og hele mennesker med både antipatier og sympatier?

Jeg har et helt annerledes perspektiv enn deg. Jeg er naturlig utadvendt og glad i mennesker, men er utstyrt med en litt eksentrisk personlighet som de fleste skygger unna. Du ville garantert ikke likt meg om vi møttes😂
Jeg er en typisk sånn som blir mislikt. Litt sosialt klønete, og greier ikke å navigere unna pinlige pauser og tabubelagte temaer.
Som digresjon så må jeg le litt når det prates om strukturell rasisme, for jeg opplever akkurat samme type behandling.

Men poenget er at det er unaturlig å like alle og bare være på oppsida hele tida. Og når en prøver å tvinge det fram, så gjør en kanskje vondt værre. Kanskje en bare traumatiserer det å være sosial, når det fremstilles som at alle andre er positive, utadvendte og liker hverandre godt og går godt over ens.

Jeg har familiemedlemmer som ELSKER å baksnakke. Jeg finner at dette er en super måte å ventilere, slik at man greier å være overbærende med mennesker man finner kjedelige, for intense, masete, eller rett og slett bare uspiselige. Jeg skulle mye heller ha blitt baksnakket og ledd av bak ryggen min, og gjenstand for andre menneskers "sosiale bonding", enn at de bare skyr meg fordi jeg ikke er strømlinjeformet og lett å like. Jeg vil heller bli invitert på fest så alle andre får noe å prate om etterpå, enn ikke bli invitert.

Men siden den praten ikke lenger er sosialt akseptert, så faller alle som er litt pussige eller annerledes utenfor.

Jeg har vokst opp med en kultur der baksnakking var forventet, akseptabelt og fylte viktige sosiale funksjoner. Blant annet for å holde ut med hverandre. Når vi bare må bite i oss det vi ikke liker med andre får vi heller ikke bearbeidet det, eller nytt perspektiv. Jeg tror det er enormt mange som sliter med det samme som deg. At dagens sosiale konstruksjoner ikke fungerer, men at man tror man er alene om det.

Beklager langt svar 😕
 

Takk for at du gir et annet perspektiv på dette. Har ikke tenkt slik på det😊

Anonymkode: f661e...b66