Hvordan forholde seg til uinteresserte foreldre som voksen?

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er av en eller annen grunn ikke i stand til å vise interesse for meg som person og mitt liv. Jeg er nå voksen, og har bygd opp livet mitt helt på egen hånd. De har vært totalt fraværende i tillegg til at de selv har stelt i stand mye drama seg mellom. Per i dag er de bitre fiender, og har overhode ikke kontakt med hverandre. Min mor fikk det også for seg for en del år siden at jeg og pappa hadde en «allianse» mot henne - hun var overbevist om at pappa var ute etter å gjøre henne vondt, og at jeg var en del av det. Jeg har aldri kjent meg igjen i dette her og disse beskyldningene over flere år ble så belastende for min del at jeg til slutt så meg nødt til å bryte av kontakten med henne. Vi har litt kontakt i dag, men den er mest enveis fra meg. Mamma ble kjempesint da jeg brøt med henne, og har aldri «tilgitt» meg for det, hun forstår ikke hvorfor jeg gjorde det…Pappa på sin side har blitt bitrere og sintere for hvert år som har gått, han har gitt totalt f i oss barna, sier stygge ting til oss og gjør sin greie. Han involverte seg med en «barndomsvenninne» av mamma etter at han og manna flytter fra hverandre, og da var kaoset i familien komplett. Greia er den at han også har behandlet den nye damen sin som drit. Han snakker drit om barna hennes, nekter henne å flytte inn hos seg (de har vært sammen i 8 år nå..), og han klarer heller ikke gjøre det slutt. Jeg fikk nå nylig vite av en bekjent at pappa har vært utro mot henne også. Han oppfører seg som en idiot, og jeg syns det er flaut! 
Jeg på min side har forsåvidt klart meg greit i den forstand at jeg har pushet meg gjennom både utdanning og jobber og sitter sånn sett godt i det nå. Foreldrene mine viser null interesse for livet mitt. De kom ikke en gang på vitnemålsutdelingen da jeg var ferdig med masteren… Jeg forsøker å holde en form for kontakt med dem, men de viser laber interesse, svarer ikke på meldinger eller snapper osv. 

Jeg merker at dette her ikke gir meg noe godt. Jeg føler meg drit, og jeg blir uendelig lei meg av hvordan de oppfører seg mot meg. Hva bør jeg gjøre? Kutte dem ut, begge to? 
Å bryte med mamma for noen år siden var helt forferdelig. Jeg er jo så glad i foreldrene mine uansett… Det har vært så mye drama og splittelse i øvrig familie at det å bryte med foreldrene mine er noe jeg har forsøkt å unngå, det er ikke slik jeg ønsker å leve livet mitt. Men de gjør meg jo ikke godt uansett.. 

Anonymkode: e126e...973

[AnonymBruker]

Foreldrene dine er bare mennesker.

Jeg aner ikke hvilke type mennesker de er. Men de har tydeligvis mer enn nok med seg selv.  

Iht moren din, så lurer jeg jo litt på om din relasjon til henne også har noe grums.som gjør at hun føler litt mye på det. 

Min mor hadde liten kontakt med min søster. Ikke fordi hun egentlig ville det. Men min søsters oppførsel mot min mor var jo ikke grei. Selv om min søster påsto at hun ikke gjorde noe galt. Men det var klaging,  mas om barnepass og penger.  Alt med barna  var mammas feil. Så hun turte ikke passe dem til slutt.

Så mamma ble bare lei seg og klarte ikke forholde seg til henne lengre. 

Jeg tenker at du ikke vet alt som har skjedd mellom din far og din mor. Kanskje er hun redd han. Ikke tør å være åpen mot deg, i frykt for hva han får vite?

Min far var iallefall kjip sånn.  Kunne ikke ytre egne meninger uten at han tok mamma etterpå fordi han mente hun satte griller i hodet mitt. 

Min løsning på det ble jo at jeg sluttet å snakke med han. Selv om vi bodde i samme hus. Alternativet var at mamma ikke turte å snakke med meg. 

Jeg tenker du må skjønne at her er det ting du ikke vet noe om. Og at istedenfor å forvente ting du ikke kan få. Heller bygge en rekasjon som kan fungere slik det er. Feks ikke si noenting til far om mor og ikke si noen ting til mor om far. 

Spør de kan du svare han/hun holder på med sitt. Tror det går bra osv. 

Anonymkode: b06d2...f28

[AnonymBruker]

Ikke noe enkelt fasit på dette.  Du må forsøke å balansere den kontakte som gjør at du har det bra med deg selv og forholdet til dem.  Kanskje forsøke deg på noe kontakt med dem og finne balansegangen.   Ikke ta opp vriene temaer som gjør at dialogen skjærer seg.  Føl deg litt frem og lykke til.  Har selv klart å få dette til med mine foreldre, men det gikk best når temaene rundt bordet var alt annet enn forholdet mellom oss. Det kan også være at du bør gå til en psykolog for å hjelpe til med å deale med foreldre.  Har selv gjort dette og det gjorde meg personlig godt. 

Anonymkode: f5190...7de

[AnonymBruker]

Ikke involvert dem i livet ditt. Dvs ikke prat med dem om hva som skjer med deg og ditt. De er tydeligvis ikke interessert, og da setter du bare deg selv opp for å bli skuffet. Du trenger ikke nødvendigvis bryte kontakten helt, men ikke ta initiativ hele tiden. De kan også ringe eller sende melding til deg.

Behandle dem som bekjente om du prater med dem. Vær høflig og vennlig, men ikke personlig. Begrens kontakten til hva som føles riktig for deg.

Anonymkode: 7096e...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Foreldrene dine er bare mennesker.

Jeg aner ikke hvilke type mennesker de er. Men de har tydeligvis mer enn nok med seg selv.  

Iht moren din, så lurer jeg jo litt på om din relasjon til henne også har noe grums.som gjør at hun føler litt mye på det. 

Min mor hadde liten kontakt med min søster. Ikke fordi hun egentlig ville det. Men min søsters oppførsel mot min mor var jo ikke grei. Selv om min søster påsto at hun ikke gjorde noe galt. Men det var klaging,  mas om barnepass og penger.  Alt med barna  var mammas feil. Så hun turte ikke passe dem til slutt.

Så mamma ble bare lei seg og klarte ikke forholde seg til henne lengre. 

Jeg tenker at du ikke vet alt som har skjedd mellom din far og din mor. Kanskje er hun redd han. Ikke tør å være åpen mot deg, i frykt for hva han får vite?

Min far var iallefall kjip sånn.  Kunne ikke ytre egne meninger uten at han tok mamma etterpå fordi han mente hun satte griller i hodet mitt. 

Min løsning på det ble jo at jeg sluttet å snakke med han. Selv om vi bodde i samme hus. Alternativet var at mamma ikke turte å snakke med meg. 

Jeg tenker du må skjønne at her er det ting du ikke vet noe om. Og at istedenfor å forvente ting du ikke kan få. Heller bygge en rekasjon som kan fungere slik det er. Feks ikke si noenting til far om mor og ikke si noen ting til mor om far. 

Spør de kan du svare han/hun holder på med sitt. Tror det går bra osv. 

Anonymkode: b06d2...f28

Joda, de har brukt meg som personlig psykolog, så jeg vet det som er å vite, og mer til. Kjenner at svar som dette her provoserer meg en del. Jeg syns alt for ofte at barn forventes å ta ansvar for voksne sin oppførsel. Mine foreldre hadde et ansvar om å oppdra meg, lære meg ting som er helt essensielt å kunne for å leve et robust voksenliv. Det gjorde de ikke. Dette betaler jeg en dyr pris for som voksen, da jeg sliter med mitt. På tross av det har jeg forsøkt å være der for dem, uten å få noe som helst i retur. Og så mener svært mange, blant annet du, at det er JEG som skal forstå DEM? Jeg har da ikke forutsetninger til det,  gitt manglende emosjonell støtte i oppveksten og nå? I dette spørsmålet er jeg uenig med deg. Jeg deler heller ikke den oppfatningen du har om at du skal ta ansvar for å ikke si ting om moren din til din far og omvendt. Mitt inntrykk er at du skåner foreldrene dine svært mye. Men så lenge du er fornøyd med det så er det jo greit. Det er vel tross alt dette det hele handler om - leve på en måte som gjør at man har det godt med seg selv…

Anonymkode: e126e...973

[AnonymBruker]

Distanser deg på en høflig måte. 
«Legg vekk» foreldrene dine, og legg bitterheten og sorgen bak deg.
Plei deg selv og gi deg selv den kjærligheten du har fortjent men ikke fått.

En terpautisk behandling vil ikke gjøre deg værre, vurder det.
Skap deg så ditt eget liv videre, med godt innhold, kjærlighet og positivitet. 

Du trenger nok litt tid, legg vekk bitterheten, den spiser deg opp fra innsiden. Vær stolt av deg selv❤️

 

 

Anonymkode: c4e98...bda

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Foreldrene mine er av en eller annen grunn ikke i stand til å vise interesse for meg som person og mitt liv. Jeg er nå voksen, og har bygd opp livet mitt helt på egen hånd. De har vært totalt fraværende i tillegg til at de selv har stelt i stand mye drama seg mellom. Per i dag er de bitre fiender, og har overhode ikke kontakt med hverandre. Min mor fikk det også for seg for en del år siden at jeg og pappa hadde en «allianse» mot henne - hun var overbevist om at pappa var ute etter å gjøre henne vondt, og at jeg var en del av det. Jeg har aldri kjent meg igjen i dette her og disse beskyldningene over flere år ble så belastende for min del at jeg til slutt så meg nødt til å bryte av kontakten med henne. Vi har litt kontakt i dag, men den er mest enveis fra meg. Mamma ble kjempesint da jeg brøt med henne, og har aldri «tilgitt» meg for det, hun forstår ikke hvorfor jeg gjorde det…Pappa på sin side har blitt bitrere og sintere for hvert år som har gått, han har gitt totalt f i oss barna, sier stygge ting til oss og gjør sin greie. Han involverte seg med en «barndomsvenninne» av mamma etter at han og manna flytter fra hverandre, og da var kaoset i familien komplett. Greia er den at han også har behandlet den nye damen sin som drit. Han snakker drit om barna hennes, nekter henne å flytte inn hos seg (de har vært sammen i 8 år nå..), og han klarer heller ikke gjøre det slutt. Jeg fikk nå nylig vite av en bekjent at pappa har vært utro mot henne også. Han oppfører seg som en idiot, og jeg syns det er flaut! 
Jeg på min side har forsåvidt klart meg greit i den forstand at jeg har pushet meg gjennom både utdanning og jobber og sitter sånn sett godt i det nå. Foreldrene mine viser null interesse for livet mitt. De kom ikke en gang på vitnemålsutdelingen da jeg var ferdig med masteren… Jeg forsøker å holde en form for kontakt med dem, men de viser laber interesse, svarer ikke på meldinger eller snapper osv. 

Jeg merker at dette her ikke gir meg noe godt. Jeg føler meg drit, og jeg blir uendelig lei meg av hvordan de oppfører seg mot meg. Hva bør jeg gjøre? Kutte dem ut, begge to? 
Å bryte med mamma for noen år siden var helt forferdelig. Jeg er jo så glad i foreldrene mine uansett… Det har vært så mye drama og splittelse i øvrig familie at det å bryte med foreldrene mine er noe jeg har forsøkt å unngå, det er ikke slik jeg ønsker å leve livet mitt. Men de gjør meg jo ikke godt uansett.. 

Anonymkode: e126e...973

Hadde bare droppa dem. Slike folk klarer jeg meg fint uten! Har det bedre uten rett og slett. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg merker at dette her ikke gir meg noe godt. Jeg føler meg drit, og jeg blir uendelig lei meg av hvordan de oppfører seg mot meg. Hva bør jeg gjøre? Kutte dem ut, begge to? 
Å bryte med mamma for noen år siden var helt forferdelig. Jeg er jo så glad i foreldrene mine uansett… Det har vært så mye drama og splittelse i øvrig familie at det å bryte med foreldrene mine er noe jeg har forsøkt å unngå, det er ikke slik jeg ønsker å leve livet mitt. Men de gjør meg jo ikke godt uansett.. 

Anonymkode: e126e...973

Du har kun ansvaret for deg selv, og husk at du skylder ikke foreldrene dine noe. Du må selv finne ut hva som er best for deg: med eller uten foreldrene dine, helt eller delvis.

Du må ta en avgjørelse om hva som er ditt beste overfor disse personene.

Anonymkode: 16ec5...030

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet personer fra min nærmeste familie for mange år siden. Har ikke angret en eneste gang på det. 

Du må finne balansepunktet for når det er bedre for deg å kutte de ut av livet ditt. Går du over tid med at det er langt flere minuser enn plusser i å ha de i ditt liv, så valget egentlig klart!

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Foreldrene dine er bare mennesker.

Jeg aner ikke hvilke type mennesker de er. Men de har tydeligvis mer enn nok med seg selv. 

Men det skal ikke være et omvendt omsorgsforhold. Kanskje når foreldre er 75+ så kan man tenke på det. Fram til da skal rollene være motsatt.

 

Anonymkode: 30787...d7c

[AnonymBruker]

Jeg har det likt her.

Og min løsning ble å slutte å dele ting med de. Jeg har distansert meg så mye jeg kan, så jeg forteller ikke, dele ikke, og engasjerer meg ikke mere enn jeg må. For så fort jeg gjør det, så vet jeg at det eneste jeg får er skuffelse. Jeg har aldri fått skryt, eller støtte, eller hjelp. Aldri var de der når jeg trengte de, eller spurte. Eller når store ting skjedde i livet mitt.

Og det er trist. Det gjør meg trist gang på gang og av og til. Men jeg kan ikke være tett på ett forhold som er så ødeleggende. 
Jeg prøvde å snakke med henne om det flere ganger, særlig når barna var små og vi savnet å ha henne/ de der.

Da ble hun sint og snakket ikke med meg på 6 mnd. De hadde ingen interesse av å være hos oss hele tiden sa hun. Jeg ba ikke om hele tiden, jeg sa vi savnet de.
Jeg hadde ALDRI straffet barna mine med silenttreatment i 6 mnd. Aldri. 
Og jeg håper du finner din vei. For du kan ikke ha sånt rundt deg. 

Og INGEN kutter kontakt med foreldre lett
Det er heller ikke barnas oppgave å sørge for at famillie fungerer. 

Anonymkode: 37ca6...526