Når setter man strek så lenge det fortsatt er håp?

[Frøken Grønn]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg har en del følelser og tanker som jeg trenger å dele med mennesker som forstår hva jeg og vi står i. 

Min mann og jeg har vært sammen siden 2018. Vi har kjent hverandre mye lenger enn det, og bestemte oss ganske raskt for at vi ønsket barn, til tross for at begge er godt voksne. Vi stresset likevel ikke med det, men tenkte at det sikkert ordnet seg. Første time til privat utredning av meg var derfor ikke før i 2020, etter koronaen hadde gjort sitt inntog. Jeg fikk beskjed om at alt så bra ut, alle blodprøver så fine ut. Jeg kunne ta av noen kilo, så ville det være godt håp. Jeg gikk på noen sykluser med Femar og en med Letrozol uten resultater. Legen anbefalte derfor IVF.

Etter noe tenketid oppsøkte vi en fertilitetsklinikk, og begge ble undersøkt. Det viste seg at den første legen hadde glemt en blodprøve (den som måler kvalitet på eggene), og det viste seg at resultatene der var langt unna noe som ville føre til en vellykket graviditet. Vi ble derfor anbefalt eggdonasjon. 

Dette var min (vår) første store sorg. Det var vanskelig å ta innover seg at mine egg var for dårlige og at jeg kanskje skulle få barn som ikke nødvendigvis ligner på meg. Samtidig var det vår eneste sjanse, og drømmen om å bli foreldre er så stor at vi bestemte oss for å gå videre med dette. Så har ting tatt tid. Jeg har jobbet med vekt, og syklusen har blitt mer og mer uregelmessig. Da vi endelig var klare for første runde i fjor kræsjet det med påskestenging. I juni, da vi var klare igjen oppdaget legen en uregelmessighet som måtte fjernes i operasjon, denne var det ventetid på frem til oktober. Så, i desember i fjor hadde vi vårt første innsett. Vi har totalt hatt tre, og ingen av de har vært vellykkede. Spesielt i denne siste runden hadde jeg høye forhåpninger. Jeg hadde noen symptomer jeg ikke hadde på de to første, som hyppig urinering, også på natt, og en liten blødning på dag 8 etter innsett. 

Ettersom de to første innsettene var negative ønsket jeg å teste progestoronnivået før det tredje innsettet. Jeg fikk derfor ta blodprøve på innsettdagen. Nivået var litt lavere enn ønskelig, og jeg ble dagen etter satt på Cyclogest i tillegg til Prolutex (og Progynova). 

Likevel testet jeg negativt på graviditetstest hjemme i går, og på hcg i dag. Det er så innmari trist, og jeg føler at det ikke er noe håp. Jeg vet godt at eggdonasjon ikke er noen quick-fix, og jeg vet at det er mange som har forsøkt mye lenger enn det vi har. Likevel føles alt ganske håpløst i dag. 

Vi må nå bestemme oss for om vi skal ta én runde til før vi setter endelig strek. Og det er skikkelig vanskelig. En ting er det økonomiske, en annen ting er den psykiske og følelsesmessige påkjenningen. Det å ha blitt så lurt av egen kropp og medisiner i tre runder er tungt. Det er også vanskelig for mannen min som ikke kjenner dette på kroppen sin, men som ser hva det gjør med meg. 

Igjen, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Er det noen her som har noen kloke ord eller erfaringer å dele? 

[AnonymBruker]

Det hørtes ut som en tøff reise, som tar på både kropp og sjel. Du har all min medfølelse. Har dessverre ikke noen kloke ord eller direkte sammenlignbare erfaringer, men som langvarig ufrivillig barnløs selv kan jeg forstå smerten ❤️

Anonymkode: 9b4e7...a6b

[Helene90]

Det høres ut som en lang og tøff reise for dere ❤️ 

Kroppen vår er et mysterium. Vi blir opplært til at det er plankekjør, dropp prevensjon, bli gravid - hadde det bare alltid vært så enkelt ❤️ 

Det er så vanskelig å gi noen gode råd i slike såre situasjoner - annet enn at du/dere bare må følge magefølelsen. Sier den en runde til, så prøv. Sier den stopp, så stopp. Det er ingen skam i å stoppe eller fortsette. 🌹  Snakk sammen, snakk gjerne også med noen andre - kanskje en fertilitetscoach eller lignende? 

Masse lykke til uansett hva 🌹❤️

[AnonymBruker]

Hvilken test? For så vidt jeg vet finnes det ingen blodprøve som kan måle eggkvalitet. Den eneste måten å få testet egg kvalitet er å hente eggene ut av kroppen og fertilisere dem. 

Tester som amh og fsh kan ikke si noe om eggkvalitet. De forteller oss noe om eggstokkfunksjonen. Og lav eggstokkfunksjon, også kalt DOR på engelsk, hvor man har lav amh og høy fsh, er ikke forbundet med infertilitet. Har man dårlige tall her, så blir man definert som uforklarlig infertil.

Den beste indikasjonen vi har på eggkvalitet, er alder. For jo eldre vi blir jo flere egg har kromosomavvik. Andre indikasjoner er livsstil, fordi vi har studier på kosthold, røyk, alkoholkonsum, overvekt, etc.

Jeg ville bare nevne dette fordi du sier det ble tatt en prøve som viste at du hadde lav eggkvalitet. Og det syntes jeg var ganske misvisende sagt av den legen. Ulike hormoner kan spille inn på eggmodningsprosessen, ved at et egg blir sluppet for tidlig eller for sent, noe som kan påvirke kvaliteten - men har du/får du en normal syklus og normal eggløsning, så har du like stor sjangse for å bli gravid som alle andre, sett at ikke det er noe galt et annet sted. Bare det at du får eggløsning, er jo en sjangse, uansett hvor modent eller ikke det egget er.

Forskning på fertilitet og ivf er forholdsvis ungt, og kunnskap endrer seg hele tiden. Før i tiden la legene mye mer vekt på AMH og FSH verdier, men det var fram til de fant ut at det ikke var av så stor betydning allikevel.

Jeg håper jeg ikke skaper dårlig stemning ved å bable i vei som en wannabe-lege, men jeg vil at når du først skal ta et så stort valg, så skal det gjøres på riktig kunnskapsgrunnlag. Ikke at du skal høre på meg, en anonym bruker på KG, men at du sjekker at det du blir fortalt stemmer overens med nyeste forskning. Du aner ikke hvor mye misvisende informasjon vi kvinner får av leger som ikke kan faget sitt ordentlig.

Jeg er nemlig litt i samme båt, og jeg vet at jeg ikke ville falt til ro med mitt valg med mindre jeg har gått i dybden og vist med meg selv at jeg forsøkte alt. Jeg har nok en mer vitenskapelig tilnærming til prosessen. Skal jeg ta et slikt valg, må jeg kjenne inni meg at jeg hadde nok kunnskap, og de aller fleste metoder har blitt drøftet. Kosttilskudd, hormonbehandling, biopsi av livmor, test av eggledere, statistisk sannsynlighet, økonomi, mental helse. Først da, kan jeg ta valget. Jeg har også bestemt meg for eggdonasjon, som siste løsning.

Men alle er forskjellige. Ivf er hardt. Og hardest er det for psyken. Man må selv finne ut hva som er riktig for en selv og sitt liv. Noen klarer ikke mer enn en ivf runde, andre holder på i årevis. Noen forhold tåler det, andre ikke. Det er lov å ha det vondt, lov å være lei. Det er også lov å ta en pause, og ikke bestemme seg for noenting.

Jeg ville sjekket ut forums på reddit, hvor det er mange kvinner i nøyaktig samme bås som du. Et sted du kan begynne er r/infertility.

❤️

Anonymkode: 66b93...4ce

[AnonymBruker]

Å si at nok var nok er en beslutning jeg så langt i livet ikke har angret på.

Først runder med hormoner, så prøverør, så privat, så utland. År der alt handlet om dette, der forholdet ble mer og mer preget.

Vi visste at siste forsøket var det siste. Da det ikke gikk var det en vanvittig tomhet, men jeg husker også jeg kjente på en enorm lettelse for å være ferdig. 

Dette ligger 15 år tilbake i tid nå. Livet vårt ble et liv uten barn. Men med så utrolig mye annet som vi ikke hadde fått oppleve om vi hadde fått barn. Også et veldig godt og nært forhold på alle måter. 

Men som personen over skriver - ta et kvalifisert valg. Det var derfor vi etterhvert endte i utlandet. For en fjerne og femte "opinion". Vi vet at det høyst sannsynlig ikke ville gått, og at om vi fortsatte var det en stor risiko for å kjøre oss selv helt i grøfta, også som par. 

Anonymkode: 6bd1e...154

[AnonymBruker]

Frøken Grønn skrev (På 13.5.2024 den 16.11):

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg har en del følelser og tanker som jeg trenger å dele med mennesker som forstår hva jeg og vi står i. 

Min mann og jeg har vært sammen siden 2018. Vi har kjent hverandre mye lenger enn det, og bestemte oss ganske raskt for at vi ønsket barn, til tross for at begge er godt voksne. Vi stresset likevel ikke med det, men tenkte at det sikkert ordnet seg. Første time til privat utredning av meg var derfor ikke før i 2020, etter koronaen hadde gjort sitt inntog. Jeg fikk beskjed om at alt så bra ut, alle blodprøver så fine ut. Jeg kunne ta av noen kilo, så ville det være godt håp. Jeg gikk på noen sykluser med Femar og en med Letrozol uten resultater. Legen anbefalte derfor IVF.

Etter noe tenketid oppsøkte vi en fertilitetsklinikk, og begge ble undersøkt. Det viste seg at den første legen hadde glemt en blodprøve (den som måler kvalitet på eggene), og det viste seg at resultatene der var langt unna noe som ville føre til en vellykket graviditet. Vi ble derfor anbefalt eggdonasjon. 

Dette var min (vår) første store sorg. Det var vanskelig å ta innover seg at mine egg var for dårlige og at jeg kanskje skulle få barn som ikke nødvendigvis ligner på meg. Samtidig var det vår eneste sjanse, og drømmen om å bli foreldre er så stor at vi bestemte oss for å gå videre med dette. Så har ting tatt tid. Jeg har jobbet med vekt, og syklusen har blitt mer og mer uregelmessig. Da vi endelig var klare for første runde i fjor kræsjet det med påskestenging. I juni, da vi var klare igjen oppdaget legen en uregelmessighet som måtte fjernes i operasjon, denne var det ventetid på frem til oktober. Så, i desember i fjor hadde vi vårt første innsett. Vi har totalt hatt tre, og ingen av de har vært vellykkede. Spesielt i denne siste runden hadde jeg høye forhåpninger. Jeg hadde noen symptomer jeg ikke hadde på de to første, som hyppig urinering, også på natt, og en liten blødning på dag 8 etter innsett. 

Ettersom de to første innsettene var negative ønsket jeg å teste progestoronnivået før det tredje innsettet. Jeg fikk derfor ta blodprøve på innsettdagen. Nivået var litt lavere enn ønskelig, og jeg ble dagen etter satt på Cyclogest i tillegg til Prolutex (og Progynova). 

Likevel testet jeg negativt på graviditetstest hjemme i går, og på hcg i dag. Det er så innmari trist, og jeg føler at det ikke er noe håp. Jeg vet godt at eggdonasjon ikke er noen quick-fix, og jeg vet at det er mange som har forsøkt mye lenger enn det vi har. Likevel føles alt ganske håpløst i dag. 

Vi må nå bestemme oss for om vi skal ta én runde til før vi setter endelig strek. Og det er skikkelig vanskelig. En ting er det økonomiske, en annen ting er den psykiske og følelsesmessige påkjenningen. Det å ha blitt så lurt av egen kropp og medisiner i tre runder er tungt. Det er også vanskelig for mannen min som ikke kjenner dette på kroppen sin, men som ser hva det gjør med meg. 

Igjen, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Er det noen her som har noen kloke ord eller erfaringer å dele? 

I realiteten er det kun 6 mnd siden dere virkelig hadde begynt å få sjansen til å ha et barn. Jeg hadde fortsatt i alle fall noen år til.

 

Min grense er mine 45 år (mannen blir da 49).

Anonymkode: d0033...f30

[Frøken Grønn]

Tusen takk for svar, alle sammen ❤️ Det er jammen mye omsorg og kjærlighet her inne. 

Til deg som kom med kloke betraktninger rundt det jeg ble fortalt om dårlig eggkvalitet fra legen - takk. Jeg skal ikke si skråsikkert at det var det hun sa, men det var slik jeg oppfattet at hun sa det. Dette var i samtalen jeg fikk vite at klinikken ikke anbefalte IVF med egne egg, men at vi burde gå rett på eggdonasjon, så det er ikke alle detaljer som er like klare lenger.  Jeg har forresten begynt å lese på reddit, takk for tips ❤️ 

Vi har hatt et par samtaler med klinikken denne uken. De kan ikke gi noen grunn for hvorfor tre forsøk med fine blastocyster ikke har fungert, men de sier at de har stor tro på at vi kan lykkes i en ny runde. Det er ikke noe som tilsier annet, tvert imot sier de nesten at sjansene øker for hver gang. Det er skikkelig skummelt å tenke at vi skal våge alt på nytt, men om det heller ikke skulle gå kan vi i alle fall gå videre og vite at vi forsøkte det vi kunne. Vi ønsker oss et liv med barn, og da må vi satse det vi kan. 

Det er litt av en reise det her. Igjen, tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på hjertesukket mitt. Det betyr mer enn dere forstår. 

❤️