Jeg er redd for svigerfamilien

[AnonymBruker]

Eller "redd". Ok, jeg skal prøve å forklare:

 

Har bodd sammen med samboeren min i mange år. Jeg er ikke så god på å "lese" folk, og bruker igrunn lang tid på å finne ut av hvordan folk er. Har selv vokst opp med grov mishandling og omsorgssvikt og har ikke kontakt med egen familie, så det er alltid vanskelig for meg å finne ut av hva som er dårlige egenskaper hos andre, og hva som er egne traumer som jeg eventuelt overfører til nye relasjoner. Det skaper utfordringer for meg.

 

Til å begynne med så følte jeg at jeg fikk grei kontakt med svigerforeldre og svigerbror. Men etterhvert så merket jeg at de på en måte holder meg på en armlengdes avstand. De er alltid høflige og hyggelige mot meg, men relasjonen vår holder seg på en måte på et overfladisk nivå. De har aldri ringt meg, eller sendt meg tekstmeldinger, eller tatt noe som helst kontakt med meg direkte.

 

Etterhvert begynte jeg å legge merke til at når samboer går ut av rommet, f eks går på do, så snakker de ikke til meg. Det blir helt stille til ham kommer tilbake. Hvis jeg forsøker å snakke videre med dem uten at samboer er tilstede, så svarer de bare kort ja eller nei, og avslutter samtalen. Når samboer er tilbake i rommet, så snakker de videre som ingenting.

 

Svigermor kan komme med små "stikk" til meg, gjerne vri på ting jeg sier eller "misforstå" sånn at det virker som om jeg har sagt noe annet enn det jeg egentlig mener. For eksempel: Svigermor sa:

"Jeg har så vanskelig for å si noe positivt om andre."

Jeg har egentlig ikke det, jeg føler at en av de positive egenskapene jeg har er at jeg ofte finner mye positivt hos andre, og er flink til å bemerke sånt. Syns det er viktig å gi folk komplimenter når det er fortjent. Så jeg sa:

"Jeg har egentlig ikke det, jeg syns det er fint å gi folk positive tilbakemeldinger."

Da sier svigermor:

"Å, jeg får meg ikke til å være falsk, jeg."

Og hun begynner da å fortelle om noe helt annet, med stor entusiasme, slik at det var helt umulig for meg å si at det ikke var det jeg mente. Slike ting gjør hun. Bagateller, som blir spesielt vanskelig for meg, siden jeg har den bakgrunnen jeg har.

 

Og samboeren legger selvsagt ikke merke til disse tingene. I tillegg virker de jo som nettopp bagateller og det er det jo kanskje også, men alt dette samlet gjør jo at jeg ikke har fått noen nær og god relasjon med svigerfamilien.

 

Så har vi vært sammen i mange år nå. Og i løpet av disse årene har jeg blitt syk, og samboer har blitt forfremmet i jobben sin. Han har derfor etterhvert fått en grei økonomi, mens jeg har snakket akterut. Vi begynte forholdet med ganske lik økonomi, men da vi skulle gå fra leid bolig til boligkjøp, så fikk jo ikke jeg mulighet til å kjøpe. Så han kjøpte bolig alene, som vi bor i. Og der er svigerbror rask til å kommentere, ved hver anledning:

"Hans bolig. Din bolig. Ditt hus".

Jeg er selvsagt spesielt var på dette. Blåser kanskje opp filleting. Men det føles som "stikk" mot meg, når ikke hjemmet jeg bor i omtales som mitt hjem, eller vårt felles hjem. Uansett eierskap, så har vi nå bodd der sammen hele tiden, og jeg syns det er unødvendig å kommentere sånn. Jeg ville nå aldri gjort det selv, om situasjonen gjalt noen andre.

 

Nå har jeg etterhvert begynte å bekymre meg for, hva hvis det skjer noe? Hvis svigerfamilien er så ekskluderende som jeg etterhvert føler at de er; hva hvis det skjer noe med samboer. Vil de selvsagt kreve hjemmet vårt solgt, siden de arver ham. Jeg ser for meg at jeg omtrent må engasjere en advokat for å beholde de eiendelene som jeg faktisk eier i hjemmet, og spare på kvitteringer for å bevise at dette er mine ting.

 

Har i det siste tenkt at jeg burde flytte fra samboer, på grunn av svigerfamilien. Jeg er redd for at hvis det skjer noe med ham, så vil de stå i en maktposisjon ovenfor meg, og behandle meg veldig stygt. Jeg ser for meg at måten de er på, vil føre til at en allerede traumatisk situasjon vil bli mye verre. Jeg tror ikke at jeg vil tåle det.

 

Jeg tenker også mer og mer på, at siden jeg ikke har familie selv, så skulle jeg ønske at jeg hadde møtt en mann som hadde hatt en inkluderende svigerfamilie. Jeg føler ofte på en sorg over at jeg hverken skal ha en egen familie, eller en svigerfamilie som bryr seg om meg. Og man får jo ikke forandret andre folk. Så dette er jo sånn det er, og de ønsker ikke å inkludere meg som et familiemedlem. Det har jo etterhvert blitt veldig tydelig for meg.

 

Samboer har jo selv tatt mer avstand fra familien sin. Han ser jo også disse tingene, og vi har pratet en del om det. Men det er jo ikke mulig å endre dem.

 

Innimellom er jeg også veldig usikker på hvor mye av dette som er min egen feil, jeg har jo en bagasje med relasjonstraumer og en vanskelig oppvekst. Vanskelig forhold til familie, til egen familie. Jeg føler selv at jeg har gjort en stor innsats for å få en god relasjon til svigerfamilien, men at jeg aldri har blitt møtt i disse forsøkene på å knytte bånd. Men det er jo ikke sikkert at jeg ser meg selv, eller situasjonen, helt klart. Det er vel kanskje litt typisk å tvile på sin egen opplevelse/oppfatning, når man har den bakgrunnen som jeg har. Det kan godt tenkes at det er mer min feil enn jeg selv forstår, og på den annen side kan det hende at jeg har vært svært uheldig ved å komme borti en familie som er lik min egen, og at dette er spesielt skadelig for en med mine erfaringer fra oppveksten.

 

Hva tror dere? Hva ville du gjort i min situasjon? Jeg er så innmari glad i samboer, men ofte føler jeg at jeg velger bort familie ved å være sammen med ham. Og bekymringene om fremtiden blir bare større jo eldre jeg blir, med tanke på eierskapet rundt boligen og de praktiske tingene knyttet til det.

 

Jeg sparer til bolig, da. Enten kjøpe meg inn i denne, som vi jo har avtalt siden starten. Eller bare kjøpe meg en egen bolig og flytte. Jeg er så i tvil om alt sammen.

Anonymkode: bb7ec...9ff

[AnonymBruker]

Hmm, vanskelig for meg som leser fra ditt perspektiv å si om du legger noe mer i dette eller blåser det opp mer enn det trengs. Det jeg kan si er at jeg ville latt være med de "hva hvis"-scenarioene for de fører jo aldri med seg noe godt. At du til og med er på tanken om å forlate samboer syns jeg også er å ta sterkt i ut fra det du forteller (tar høyde for at det kan være mer enn du nevner, verre enn det som kommer frem her eller at jeg leser for lite i din opplevelse selvfølgelig). Det jeg kan si er at jeg har vært i et forhold med litt tilsvarende, bare at det eskalerte noe helt innforjævlig med årene. Mot slutten var det i ferd med å ta fullstendig knekken på både meg og min eks, og jeg valgte å gå fra han fordi han brøt med familien og uansett hvor mange ganger han sa at det ikke hadde med meg å gjøre så føltes det likevel som min skyld at det ble aktuelt... Og fra det perspektivet kan jeg jo forstå deg litt mer, selv når du nevner å forlate samboeren din. Likevel, hvis det ikke er mer enn det du nevner her, så ville jeg likevel ikke forlatt/tenkt i de baner. Prøv å unngå "hvis hvis"-tankegang, om f. eks. hvis din samboer skulle nå avlide eller noe. Det er likevel ikke noe du får gjort NÅ med hva som EVENTUELT skjer DA. Uansett hvor mye du tenker på eller bekymrer deg for det kan det ikke forandre utfallet hvis det skjer. Derfor er det uansett ikke konstruktivt for deg. En annen ting jeg vil si, som stammer fra mine egne erfaringer: En ting er hva som skjer når du besøker svigerfamilien, men en annen ting er hva som skjer INNAD i forholdet ditt. Svigerfamilien kan nemlig ikke ødelegge det (eller, selvfølgelig "kan" de til en viss grad, men i bokstavelig form, så nei, da kan de ikke det, og for ditt eget beste: Anse det som at nei, det kan de ikke). Der handler det om hva DERE TO (altså begge, i tilnærmet like stor grad) LAR påvirke dere. Så, har dere det skikkelig bra sammen - fokuser på det, dyrk det, styrk det, vær glad for alt som er bra, nyt det, og evt. minimer kontakt med svigerfamilien hvis dette føles vanskelig og lar seg gjøre. Ikke la det få større plass mellom dere er mitt beste råd. Både jeg og mine eks syns det er ufattelig kjipt og kunne ønske ting var annerledes, men vi begge forstår hverandre/skjønner hverandre på et vis overfor hverandre. Det er det vi har snakket om i ettertid også - det eneste vi kunne gjøre noe med er hvordan VI hadde det. Uansett påvirkning fra familien kunne det ikke ødelegge oss hvis ikke vi lot det. Heldigvis var vi ganske enige der hele veien, og det førte til at vi var sammen i ekstremt lang tid tross omfattende og grov emosjonell mishandling fra hans familie. Samtidig skadet det meg som person enormt, så føler du at det virkelig går utover hvordan du har det må mitt råd selvfølgelig være å redde deg selv. Jeg skulle gjerne ha gått tidligere om jeg visste at det aldri kom til å bli bedre/at det kunne ende med å skade/påvirke meg så mye som det til slutt gjorde. Beklager om jeg virker selvmotsigende her, litt er nok min erfaring, litt at det er vanskelig å vite når man bare leser (en ensidig versjon om du vil) og litt er at slike ting er vanskelige uansett. Jeg har ny partner i dag og må si at særlig å oppleve å få en annen svigerfamilie, som behandler meg helt annerledes, som får meg til å føle meg mer verdt og ikke mindre/etterhvert ingenting verdt har selvfølgelig bidratt til en opplevelse at jeg i siste enden endte med å kaste bort godt over et tiår av livet mitt. 

Kanskje du vil utbrodere litt?
Hva tenker du når du leser svaret mitt f. eks.?
Det er kanskje lettere for meg å gi mer konklusive råd hvis jeg vet litt mer.

Følger gjerne opp hvis du vil tilføye litt mer!
Så lar jeg det bli med det som står inntil videre - litt uklart/uavklart kanskje, men så jeg ikke konkluderer for hardt i eventuelt feil retning heller. 

Anonymkode: d8d58...dd3

[AnonymBruker]

Må bare legge til:

Det blir jo litt en avveining ifht forholdet ellers også da - har dere det skikkelig bra sammen, og det er det eneste som gnager, så er det kanskje verdt liksom, men om det er flere ting eller f. eks. dere har mye omgang med hans familie så kanskje... Ja, men igjen: utbroder gjerne om du vil, så skal jeg prøve å være klarere også!

Anonymkode: d8d58...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hmm, vanskelig for meg som leser fra ditt perspektiv å si om du legger noe mer i dette eller blåser det opp mer enn det trengs. Det jeg kan si er at jeg ville latt være med de "hva hvis"-scenarioene for de fører jo aldri med seg noe godt. At du til og med er på tanken om å forlate samboer syns jeg også er å ta sterkt i ut fra det du forteller (tar høyde for at det kan være mer enn du nevner, verre enn det som kommer frem her eller at jeg leser for lite i din opplevelse selvfølgelig). Det jeg kan si er at jeg har vært i et forhold med litt tilsvarende, bare at det eskalerte noe helt innforjævlig med årene. Mot slutten var det i ferd med å ta fullstendig knekken på både meg og min eks, og jeg valgte å gå fra han fordi han brøt med familien og uansett hvor mange ganger han sa at det ikke hadde med meg å gjøre så føltes det likevel som min skyld at det ble aktuelt... Og fra det perspektivet kan jeg jo forstå deg litt mer, selv når du nevner å forlate samboeren din. Likevel, hvis det ikke er mer enn det du nevner her, så ville jeg likevel ikke forlatt/tenkt i de baner. Prøv å unngå "hvis hvis"-tankegang, om f. eks. hvis din samboer skulle nå avlide eller noe. Det er likevel ikke noe du får gjort NÅ med hva som EVENTUELT skjer DA. Uansett hvor mye du tenker på eller bekymrer deg for det kan det ikke forandre utfallet hvis det skjer. Derfor er det uansett ikke konstruktivt for deg. En annen ting jeg vil si, som stammer fra mine egne erfaringer: En ting er hva som skjer når du besøker svigerfamilien, men en annen ting er hva som skjer INNAD i forholdet ditt. Svigerfamilien kan nemlig ikke ødelegge det (eller, selvfølgelig "kan" de til en viss grad, men i bokstavelig form, så nei, da kan de ikke det, og for ditt eget beste: Anse det som at nei, det kan de ikke). Der handler det om hva DERE TO (altså begge, i tilnærmet like stor grad) LAR påvirke dere. Så, har dere det skikkelig bra sammen - fokuser på det, dyrk det, styrk det, vær glad for alt som er bra, nyt det, og evt. minimer kontakt med svigerfamilien hvis dette føles vanskelig og lar seg gjøre. Ikke la det få større plass mellom dere er mitt beste råd. Både jeg og mine eks syns det er ufattelig kjipt og kunne ønske ting var annerledes, men vi begge forstår hverandre/skjønner hverandre på et vis overfor hverandre. Det er det vi har snakket om i ettertid også - det eneste vi kunne gjøre noe med er hvordan VI hadde det. Uansett påvirkning fra familien kunne det ikke ødelegge oss hvis ikke vi lot det. Heldigvis var vi ganske enige der hele veien, og det førte til at vi var sammen i ekstremt lang tid tross omfattende og grov emosjonell mishandling fra hans familie. Samtidig skadet det meg som person enormt, så føler du at det virkelig går utover hvordan du har det må mitt råd selvfølgelig være å redde deg selv. Jeg skulle gjerne ha gått tidligere om jeg visste at det aldri kom til å bli bedre/at det kunne ende med å skade/påvirke meg så mye som det til slutt gjorde. Beklager om jeg virker selvmotsigende her, litt er nok min erfaring, litt at det er vanskelig å vite når man bare leser (en ensidig versjon om du vil) og litt er at slike ting er vanskelige uansett. Jeg har ny partner i dag og må si at særlig å oppleve å få en annen svigerfamilie, som behandler meg helt annerledes, som får meg til å føle meg mer verdt og ikke mindre/etterhvert ingenting verdt har selvfølgelig bidratt til en opplevelse at jeg i siste enden endte med å kaste bort godt over et tiår av livet mitt. 

Kanskje du vil utbrodere litt?
Hva tenker du når du leser svaret mitt f. eks.?
Det er kanskje lettere for meg å gi mer konklusive råd hvis jeg vet litt mer.

Følger gjerne opp hvis du vil tilføye litt mer!
Så lar jeg det bli med det som står inntil videre - litt uklart/uavklart kanskje, men så jeg ikke konkluderer for hardt i eventuelt feil retning heller. 

Anonymkode: d8d58...dd3

Takk for svar. Det jeg tenker på, når jeg leser svaret ditt, er at jeg har jo hatt en sånn svigerfamilie tidligere. Da jeg var veldig ung så hadde jeg en kjæreste, og jeg og moren hans fant virkelig tonen. Vi var rundt på ting sammen, hadde en felles interesse som vi pleide å reise på. Men der var problemet at jeg og kjæresten ikke passet så godt sammen. Så jeg vet jo hvordan det kan være, å ha et forhold hvor svigerfamilien oppfører seg på en måte at man føler seg mer verdt, som du sier. Og kanskje nettopp derfor er det jo enklere å sette fingeren på at den svigerfamilien jeg har nå, de får meg til å føle meg ganske liten, ja. Det er jo ikke normal oppførsel å ikke prate til meg når vi er alene i rommet, for eksempel.

 

Og da tenker jeg at kanskje dette er viktigere enn jeg har trodd tidligere, nettopp på grunn av bakgrunnen min. Jeg hadde vel relativt grei selvtillit da jeg og samboer ble sammen, men den er mye dårligere nå. Også på grunn av andre ting som har skjedd i livet, som at jeg ble syk og falt ut av arbeidslivet f eks. Og da stikker kanskje sånne ting, som egentlig er bagateller, dypere.

 

Og så er det jo summen av alle disse bagatellene. Det bunner vel i at jeg på en måte blir ekskludert. Svigermor er den typen at det virker som om hun skulle ønske at sønnene var alene, for da har de mer tid til henne. Når svigerbror har vært innom uten samboeren sin, så snakker svigermor mye stygt om denne jenta. Alt fra at hun drikker for mye, til at hun er barnslig og umoden. Hvilket ikke stemmer med min oppfatning i det hele tatt. Hun trekker også frem at eksem til svigerbror var så mye hyggeligere og bedre. Og hun nevner andre jenter som er single, og lurer på om svigerbror har kontakt med dem og sånn. Så mitt inntrykk av svigermor, samlet sett, er at hun er ganske giftig. Ganske narsissistisk. Hun er ekstremt opptatt av penger og fasade, hva ting koster, verdier og generelt materialistiske ting. Det er vel noe av det som har gitt grobunn for disse "hva hvis" når det kommer til boligen, hjemmet mitt. Jeg er sikker på at svigermor ville hatt stort fokus på å få mest mulig penger ut av det, og det ville ikke være noe redelighet ovenfor meg hvis hun evt kan tjene på det.

Anonymkode: bb7ec...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar. Det jeg tenker på, når jeg leser svaret ditt, er at jeg har jo hatt en sånn svigerfamilie tidligere. Da jeg var veldig ung så hadde jeg en kjæreste, og jeg og moren hans fant virkelig tonen. Vi var rundt på ting sammen, hadde en felles interesse som vi pleide å reise på. Men der var problemet at jeg og kjæresten ikke passet så godt sammen. Så jeg vet jo hvordan det kan være, å ha et forhold hvor svigerfamilien oppfører seg på en måte at man føler seg mer verdt, som du sier. Og kanskje nettopp derfor er det jo enklere å sette fingeren på at den svigerfamilien jeg har nå, de får meg til å føle meg ganske liten, ja. Det er jo ikke normal oppførsel å ikke prate til meg når vi er alene i rommet, for eksempel.

 

Og da tenker jeg at kanskje dette er viktigere enn jeg har trodd tidligere, nettopp på grunn av bakgrunnen min. Jeg hadde vel relativt grei selvtillit da jeg og samboer ble sammen, men den er mye dårligere nå. Også på grunn av andre ting som har skjedd i livet, som at jeg ble syk og falt ut av arbeidslivet f eks. Og da stikker kanskje sånne ting, som egentlig er bagateller, dypere.

 

Og så er det jo summen av alle disse bagatellene. Det bunner vel i at jeg på en måte blir ekskludert. Svigermor er den typen at det virker som om hun skulle ønske at sønnene var alene, for da har de mer tid til henne. Når svigerbror har vært innom uten samboeren sin, så snakker svigermor mye stygt om denne jenta. Alt fra at hun drikker for mye, til at hun er barnslig og umoden. Hvilket ikke stemmer med min oppfatning i det hele tatt. Hun trekker også frem at eksem til svigerbror var så mye hyggeligere og bedre. Og hun nevner andre jenter som er single, og lurer på om svigerbror har kontakt med dem og sånn. Så mitt inntrykk av svigermor, samlet sett, er at hun er ganske giftig. Ganske narsissistisk. Hun er ekstremt opptatt av penger og fasade, hva ting koster, verdier og generelt materialistiske ting. Det er vel noe av det som har gitt grobunn for disse "hva hvis" når det kommer til boligen, hjemmet mitt. Jeg er sikker på at svigermor ville hatt stort fokus på å få mest mulig penger ut av det, og det ville ikke være noe redelighet ovenfor meg hvis hun evt kan tjene på det.

Anonymkode: bb7ec...9ff

Nei, helt rett - og ikke bare er det ikke normalt - men hvis de faktisk gjør det bevisst/med vilje/intensjon så er det faktisk psykisk mishandling/emosjonell mishandling (haha hilsen en som har vært på ATV og lært ting!). Det er jo absolutt ikke greit, bra, sunt eller noe som helst. Og OM det er noe de gjør med vilje/det er det de driver med så sier det følgelig også MYE om hvordan de ER som folk. Og det er jo ikke folk du frivillig har lyst å omgi deg med, eller bruke energi på. Så der må du jo gjøre en vurdering: Hvis dere skal være sammen - hvor mye tid skal de få av dere, hvordan stiller din samboer seg, hvor bra er forholdet, er det verdt å stå i å ha en vanskelig/kjip/i verste fall ondskapsfull (ja, for de finnes jo, som jeg så smertelig har fått erfare - og mange andre også) svigerfamilie for å være sammen med han? Beklager å si det sånn mtp. samboeren din, men da må han jo være en rimelig bra fyr, for at det regnestykket skal gå i pluss liksom.

Også der har vi lignende erfaringer. Jeg ble også syk, måtte slutte på skolen og et helt jævla helvete med NAV og som til slutt endte med det verste jeg kunne forestille meg på den fronten: Ufør - noe som ABSOLUTT IKKE hjalp situasjonen med svigerfamilien what so ever. De var verste sorts uførhatere liksom. (La meg ikke engang komme til da eksen min ble syk og ikke jobbet en periode............. at vi kom oss gjennom det i det hele tatt egentlig...........)

Men ja, det er selvfølgelig deg i aller høyeste grad dette handler om, og jeg merket meg et stort rødt flagg (iallefall om du spør meg): Du skriver at selvtilliten din var relativt grei, og også at den er mye dårligere nå. Det kan høres ut som de... slipper til noe inni deg da. Og det er jo definitivt ikke bra. For en ting er at de kan være dritt folk, men om de er folk som får deg til å føle deg dritt, forholdet deres til å føles dritt, selvfølelsen/selvtilliten din til å bli dritt så er det selvfølgelig veldig mye verre enn at de bare er dritt folk i seg selv. Effekten det har på deg er jo høyst relevant, og også eventuelt hvorvidt forholdet til samboeren din er bra nok til at du likevel hadde endt i pluss/vokst/hadde fått selvtillit/ligget stabilt. Det gjør du ikke da, og da er det jo med en gang mye mer "varsku her" for å si det sånn (det er kanskje det teiteste jeg har skrevet noen gang, men la gå - det er fare på ferde, var poenget!)...

Spesielt for en som deg (ikke for å ta den altså! På noen som helst måte - mener det IKKE vondt, jeg er som deg selv - har også traumer, hatt en vanskelig oppvekst, har kptsd +++), som kommer med det du har av "bagasje" (selvom jeg hater det ordet, det som hjelper for min del er å tenke at bagasjen min er noe jeg bærer og at det kan jeg gjøre på en bra måte! Bagasjen er jo ufrivillig, men hvordan man bærer den velger man jo selv, så at man har bagasje i seg selv er ikke nødvendigvis et problem eller noe negativt - den kan like gjerne gjøre deg til et bedre menneske, om enn så vond den også kan være å bære, men ville bare ta det med pga jeg ikke liker ordet og ville minne om det når jeg først skrev ordet) så vil jo selvsagt eksludering også være enda vanskeligere å oppleve enn for noen som hittil bare har sklidd gjennom livet på et bananskall og aldri hatt en bekymring. For særlig du hadde jo fortjent å ha en svigerfamilie som elsket deg, var der for deg, var glad i deg - og VISTE det, som du kunne ha det kjekt med, føle deg trygg med og alt det. Det krever igjen veldig mye av din samboer hvis dette skal være verdt det for deg. Akkurat sånn var det min eks sin familie også... Baksnakkingen... Det underbygger jo egentlig det første jeg skrev/sannsynliggjør at det er med vilje, for igjen her kommer det jo til uttrykk at dette er snakk om folk som ikke er greie, rett og slett. Ikke bare baksnakker de, som er kjipt nok i seg selv, men det er ikke rettmessig engang (iallefall ikke etter din erfaring, men det sier jo mye!). Det du nevner videre er jo bare skrekkelig, og nå er jeg over i at dette er jo faktisk skikkelig dritt folk. Herlighet!!! Dette er jo ikke greit!!! (Hvis din samboer er en dritbra fyr er det faen meg godt gjort!!! Når han har vokst opp rundt mennesker som det... Måtte bare få det med!) Enig i din oppfatning. Min erfaring er at det sier veldig mye om folk... altså, det er en egen type folk som skal til for å kunne snakke sånn om andre, si sånne ting... Det kler de jo naken ifht. både verdier og moral også altså. Jeg skjønner ja, det gir mening når du forklarer at det kommer derfra ja!

Huff, nei, dette var IKKE oppmuntrende lesning. 

Det det koker ned til da, i den grad det i det hele tatt koker ned til meg (hahaha en anonym bruker på KG med tilsynelatende dårlige perspektiver på egen plassering i verden xD neida, heheh), er jo din samboer og forholdet deres. Hvordan er det da? Jeg må jo bare spørre: Han har ikke arvet noe av dette? Er han en tvers gjennom grei fyr liksom? Alt er bra mellom dere ellers? Eller?

Anonymkode: d8d58...dd3

[AnonymBruker]

Hei fine deg🩷

Svigerfamilien din høres ukoselig ut. Tror du bør gi opp å få en varm relasjon til de. Vær vanlig hyggelig (som du sikkert er), og uten å forvente noe annet enn vanlig høflighet tilbake. 
 

Bolig:

1) Kan du snakke med samboeren din om testamente? 
2) Hvor mye har du spart opp og hvor mye er det realistisk at du sparer? Kan du heller ta opp eget lån og kjøpe deg inn? Husk at han i så fall må overføre hjemmel slik at du blir reell medeier. 

Helsen din: God bedring med helsen din. Håper du blir frisk etter hvert og at du kommer deg i jobb. Håper du tar imot all hjelp du kan få🩷

Anonymkode: a3d32...fe3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nei, helt rett - og ikke bare er det ikke normalt - men hvis de faktisk gjør det bevisst/med vilje/intensjon så er det faktisk psykisk mishandling/emosjonell mishandling (haha hilsen en som har vært på ATV og lært ting!). Det er jo absolutt ikke greit, bra, sunt eller noe som helst. Og OM det er noe de gjør med vilje/det er det de driver med så sier det følgelig også MYE om hvordan de ER som folk. Og det er jo ikke folk du frivillig har lyst å omgi deg med, eller bruke energi på. Så der må du jo gjøre en vurdering: Hvis dere skal være sammen - hvor mye tid skal de få av dere, hvordan stiller din samboer seg, hvor bra er forholdet, er det verdt å stå i å ha en vanskelig/kjip/i verste fall ondskapsfull (ja, for de finnes jo, som jeg så smertelig har fått erfare - og mange andre også) svigerfamilie for å være sammen med han? Beklager å si det sånn mtp. samboeren din, men da må han jo være en rimelig bra fyr, for at det regnestykket skal gå i pluss liksom.

Også der har vi lignende erfaringer. Jeg ble også syk, måtte slutte på skolen og et helt jævla helvete med NAV og som til slutt endte med det verste jeg kunne forestille meg på den fronten: Ufør - noe som ABSOLUTT IKKE hjalp situasjonen med svigerfamilien what so ever. De var verste sorts uførhatere liksom. (La meg ikke engang komme til da eksen min ble syk og ikke jobbet en periode............. at vi kom oss gjennom det i det hele tatt egentlig...........)

Men ja, det er selvfølgelig deg i aller høyeste grad dette handler om, og jeg merket meg et stort rødt flagg (iallefall om du spør meg): Du skriver at selvtilliten din var relativt grei, og også at den er mye dårligere nå. Det kan høres ut som de... slipper til noe inni deg da. Og det er jo definitivt ikke bra. For en ting er at de kan være dritt folk, men om de er folk som får deg til å føle deg dritt, forholdet deres til å føles dritt, selvfølelsen/selvtilliten din til å bli dritt så er det selvfølgelig veldig mye verre enn at de bare er dritt folk i seg selv. Effekten det har på deg er jo høyst relevant, og også eventuelt hvorvidt forholdet til samboeren din er bra nok til at du likevel hadde endt i pluss/vokst/hadde fått selvtillit/ligget stabilt. Det gjør du ikke da, og da er det jo med en gang mye mer "varsku her" for å si det sånn (det er kanskje det teiteste jeg har skrevet noen gang, men la gå - det er fare på ferde, var poenget!)...

Spesielt for en som deg (ikke for å ta den altså! På noen som helst måte - mener det IKKE vondt, jeg er som deg selv - har også traumer, hatt en vanskelig oppvekst, har kptsd +++), som kommer med det du har av "bagasje" (selvom jeg hater det ordet, det som hjelper for min del er å tenke at bagasjen min er noe jeg bærer og at det kan jeg gjøre på en bra måte! Bagasjen er jo ufrivillig, men hvordan man bærer den velger man jo selv, så at man har bagasje i seg selv er ikke nødvendigvis et problem eller noe negativt - den kan like gjerne gjøre deg til et bedre menneske, om enn så vond den også kan være å bære, men ville bare ta det med pga jeg ikke liker ordet og ville minne om det når jeg først skrev ordet) så vil jo selvsagt eksludering også være enda vanskeligere å oppleve enn for noen som hittil bare har sklidd gjennom livet på et bananskall og aldri hatt en bekymring. For særlig du hadde jo fortjent å ha en svigerfamilie som elsket deg, var der for deg, var glad i deg - og VISTE det, som du kunne ha det kjekt med, føle deg trygg med og alt det. Det krever igjen veldig mye av din samboer hvis dette skal være verdt det for deg. Akkurat sånn var det min eks sin familie også... Baksnakkingen... Det underbygger jo egentlig det første jeg skrev/sannsynliggjør at det er med vilje, for igjen her kommer det jo til uttrykk at dette er snakk om folk som ikke er greie, rett og slett. Ikke bare baksnakker de, som er kjipt nok i seg selv, men det er ikke rettmessig engang (iallefall ikke etter din erfaring, men det sier jo mye!). Det du nevner videre er jo bare skrekkelig, og nå er jeg over i at dette er jo faktisk skikkelig dritt folk. Herlighet!!! Dette er jo ikke greit!!! (Hvis din samboer er en dritbra fyr er det faen meg godt gjort!!! Når han har vokst opp rundt mennesker som det... Måtte bare få det med!) Enig i din oppfatning. Min erfaring er at det sier veldig mye om folk... altså, det er en egen type folk som skal til for å kunne snakke sånn om andre, si sånne ting... Det kler de jo naken ifht. både verdier og moral også altså. Jeg skjønner ja, det gir mening når du forklarer at det kommer derfra ja!

Huff, nei, dette var IKKE oppmuntrende lesning. 

Det det koker ned til da, i den grad det i det hele tatt koker ned til meg (hahaha en anonym bruker på KG med tilsynelatende dårlige perspektiver på egen plassering i verden xD neida, heheh), er jo din samboer og forholdet deres. Hvordan er det da? Jeg må jo bare spørre: Han har ikke arvet noe av dette? Er han en tvers gjennom grei fyr liksom? Alt er bra mellom dere ellers? Eller?

Anonymkode: d8d58...dd3

Takk for svar ♥️ Ja det er nettopp det, han er en innmari bra fyr. Akkurat det jeg trenger, stødig og rolig, trygg, snill og omsorgsfull. Han har blitt helt annerledes enn resten av dem, men han var mye borte derfra da han var liten av diverse årsaker. Så jeg tenker at det har spilt en rolle i hvordan han har blitt. Jeg ser jo at han også strever med dem innimellom. Men så er han også sånn at familien er utrolig viktig for ham, så han ville nok aldri kutte dem ut. Men tar avstand i de periodene hvor det har vært konkrete ting de har gjort som ikke har vært greit, mot ham også. Og etterhvert så har det blitt naturlig for oss at vi prioriterer ting som er litt hyggeligere enn selskap med dem. Men vi kommer jo ikke unna at det er en viss kontakt, og hver gang blir det tydeligere for meg at de har disse dårlige sidene.

 

Det er ikke sånn at det bare er en av dem heller. Det virker som om de alle sammen har veldig lite empati, og de er mest glade i å snakke negativt om andre. Det finnes ingen forståelse for andre folk, de er fryktelig dømmende. Jeg har opplevd så mye selv i dette livet, så jeg tenker alltid at det meste har bakenforliggende årsaker. Hvis jeg og samboer snakker om andre folk, så er det mer at vi reflekterer over hva som f eks ligger til grunn for ting, og forsøker å forstå folk ut i fra bakgrunn, helse etc. Så for meg blir det veldig stor kontrast, med fordømming og baksnakking. Jeg har ikke noe spesielt stort behov for å hevde meg selv heller, eller trykke andre ned for å føle meg bedre. Så jeg og svigerfamilien er i allefall veldig ulike.

 

Ja, jeg er også ufør, og de kan finne på å sitte og snakke stygt om "uføre generelt". Jeg føler jo at det også er stikk mot meg. Alle disse frasene som er så populært å slenge rundt seg, som at det er for lett å få uføretrygd, og at det er for mange som "snylter" på skattepengene. De har aldri spurt meg om hva som faktisk feiler meg, og etterhvert så har jeg tenkt at det kanskje er fordi de allerede har lagd en historie som de forteller bak ryggen min. At jeg også sikkert er lat og snylter på skattepengene. Jeg er ganske alvorlig syk da, men de bryr seg fint lite om det. De spør meg generelt lite om jeg og mitt liv, og viser ganske tydelig at de ikke er spesielt interessert i meg, utover overfladisk prat.

 

Det eneste de har sagt mer direkte angående uføre-situasjonen, er at de en gang begynte å spørre om det ikke var noe jeg kunne tenke meg å utdanne meg til. Da svarte jeg at jeg selvsagt har hatt både drømmer og ambisjoner, og at det er en av de tingene som er vondt å takle når sykdom setter en stopper for karriere og arbeidsliv. Jeg sa at det ikke er sunt å plage seg selv med hva man kunne blitt, når man ikke har de mulighetene. Fikk ganske lite forståelse for det, og så begynte de bare å snakke om noe annet.

 

Det er interessant det du sier om selvtilliten. Jeg har tenkt en del på det. Men det har skjedd ting på litt andre arenaer i livet mitt, som klart har påvirket den delen. Det jeg tenker er at det hadde jo hjulpet hvis jeg hadde hatt en solid svigerfamilie rundt meg, da jeg gikk igjennom de tingene som jeg føler at knakk meg helt. Men jeg hadde ikke noe støtte i dem. Det er derfor jeg tenker at hvis det skjer noe annet, så vil jeg være alene, og jeg har ikke noen svigerfamilie som jeg kan regne med at stiller opp for meg. Akkurat i min situasjon skulle jeg absolutt hatt det. Og det er en av de tingene som jeg er bekymret for. Hvis de i tillegg angriper meg i en slik situasjon, så vil det være veldig skadelig for meg. Da tenker jeg på typisk narsissistiske påfunn, som er det jeg har erfaring med fra egen familie, hvor de "tar" den som ligger nede.

Anonymkode: bb7ec...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei fine deg🩷

Svigerfamilien din høres ukoselig ut. Tror du bør gi opp å få en varm relasjon til de. Vær vanlig hyggelig (som du sikkert er), og uten å forvente noe annet enn vanlig høflighet tilbake. 
 

Bolig:

1) Kan du snakke med samboeren din om testamente? 
2) Hvor mye har du spart opp og hvor mye er det realistisk at du sparer? Kan du heller ta opp eget lån og kjøpe deg inn? Husk at han i så fall må overføre hjemmel slik at du blir reell medeier. 

Helsen din: God bedring med helsen din. Håper du blir frisk etter hvert og at du kommer deg i jobb. Håper du tar imot all hjelp du kan få🩷

Anonymkode: a3d32...fe3

Takk for svar. Ja, jeg tenker også at det alternativet jeg har, er å akseptere at det aldri vil bli noe annet enn en overfladisk relasjon.

 

Samboer sier at han skal skrive meg inn i huset så fort jeg har anledning til det, selvsagt mot at jeg betaler halvparten. Jeg er veldig opptatt av at ting er ryddig rundt økonomi, og at alle betaler for det de skaffer seg her i livet. Så planen er at jeg kjøper meg inn, og at vi deler alle utgifter. Pr nå betaler jeg min del av utgiftene her, men selvsagt ikke lånet hans.

 

I forhold til spareplanen så gjenstår det ca tre år før jeg kan kjøpe meg inn. Det er vondt å gå i denne perioden syns jeg, og føle på all denne usikkerheten. Tror det kan være mye relatert til bakgrunnen min, at jeg er redd for å bli sviktet eller plutselig stå i en vanskelig situasjon. Det kommer sikkert til å føles på en annen måte når jeg eier halvparten av huset. Vi har også livsforsikringer på hverandre og slike ting. Men akkurat nå føler jeg testament er litt drøyt, men det hadde selvsagt gitt meg en trygghetsfølelse i den situasjonen jeg er i.

Anonymkode: bb7ec...9ff

[Sarah93]

Selvfølgelig er det stikk til deg. Du trenger ikke å tvile på din egen opplevelse der. Høres veldig vanskelig ut (jeg har kjip svigerfamilie selv, men ikke SÅ kjip - stikkene er mer rettet til mannen min enn meg)

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nå har jeg etterhvert begynte å bekymre meg for, hva hvis det skjer noe? Hvis svigerfamilien er så ekskluderende som jeg etterhvert føler at de er; hva hvis det skjer noe med samboer. Vil de selvsagt kreve hjemmet vårt solgt, siden de arver ham. Jeg ser for meg at jeg omtrent må engasjere en advokat for å beholde de eiendelene som jeg faktisk eier i hjemmet, og spare på kvitteringer for å bevise at dette er mine ting.

TS, dette er noe du og samboeren din må snakke om uavhengig av hva slags mening du har om svigerfamilien. Jeg ville ikke ha nevnt dem i det hele tatt. Jeg leser ikke noe sted at dere har barn. Da kan dere sette opp testamente der dere gjør hverandre til arvinger. I hvert fall går det an å spørre han om hva slags posisjon han ønsker at du skal ha hvis han går bort først.

Når det gjelder svigerfamilien din så er det helt innafor at du lar han besøke dem alene. Spesielt når det ikke er noen felles barn det er snakk om så er det ingen som helst grunn til å pine seg selv.

[AnonymBruker]

Ta det opp med mannen din. Og ordne dere en avtale. Testamente ol som går begge veier så sånt er i orden, og du vet hva du har å forholde deg til.  Skulle han dø, tar du alt via advokat med en gang. Da ordner de opp for deg. Gjorde det i arveoppgjør selv som kunne blitt stygt.  Og da gikk alt fint. 

Evnt gifter dere dere, så har de ikke rett på noenting.  

Så si fra at du sliter litt med dette og er redd du ender opp med ingenting om dere ikke har en klar avtale. Og at det hindrer deg i å sase og investere om du sitter igjen med 0. Samboer kontrakter er vanlig.  

Anonymkode: ea6a7...5f5

[AnonymBruker]

Sarah93 skrev (6 minutter siden):

Selvfølgelig er det stikk til deg. Du trenger ikke å tvile på din egen opplevelse der. Høres veldig vanskelig ut (jeg har kjip svigerfamilie selv, men ikke SÅ kjip - stikkene er mer rettet til mannen min enn meg)

Takk for bekreftelsen. Det er ikke alltid like lett å sortere ut syns jeg.

Anonymkode: bb7ec...9ff

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (3 minutter siden):

TS, dette er noe du og samboeren din må snakke om uavhengig av hva slags mening du har om svigerfamilien. Jeg ville ikke ha nevnt dem i det hele tatt. Jeg leser ikke noe sted at dere har barn. Da kan dere sette opp testamente der dere gjør hverandre til arvinger. I hvert fall går det an å spørre han om hva slags posisjon han ønsker at du skal ha hvis han går bort først.

Når det gjelder svigerfamilien din så er det helt innafor at du lar han besøke dem alene. Spesielt når det ikke er noen felles barn det er snakk om så er det ingen som helst grunn til å pine seg selv.

Det du sier er egentlig helt sant. Vi burde vel ta en skikkelig prat om disse tingene. De gangene jeg har snakket om dette, så er det jo litt fokus på svigerfamilien, og så sier samboer at han er jo ikke så gammel, at jeg ikke trenger å bekymre meg. 

Anonymkode: bb7ec...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ta det opp med mannen din. Og ordne dere en avtale. Testamente ol som går begge veier så sånt er i orden, og du vet hva du har å forholde deg til.  Skulle han dø, tar du alt via advokat med en gang. Da ordner de opp for deg. Gjorde det i arveoppgjør selv som kunne blitt stygt.  Og da gikk alt fint. 

Evnt gifter dere dere, så har de ikke rett på noenting.  

Så si fra at du sliter litt med dette og er redd du ender opp med ingenting om dere ikke har en klar avtale. Og at det hindrer deg i å sase og investere om du sitter igjen med 0. Samboer kontrakter er vanlig.  

Anonymkode: ea6a7...5f5

Takk for svar. Ja, det er fornuftig, å ta en ordentlig prat om det og avklare disse tingene. Takk for godt råd mht advokat også.

Anonymkode: bb7ec...9ff

[AnonymBruker]

Svigerfamilien høres bedriten ut, så ville bare gitt opp å få et godt forhold til de. Fokuser på mannen din, og sørg for å skaffe deg gode venner (om du ikke allerede har). Venner er familien som du velger selv. 

Minimer kontakt med svigerfamilie, du trenger ikke alltid være med på besøk. Gjør det som er best for deg selv, beskytt deg selv mot disse kritiske menneskene, og tenk at de er trangsynte og ikke vet bedre .

Anonymkode: b05b2...e2a

[AnonymBruker]

Jeg synes de høres slue ut.

Å si at noen er falske er noe du gjør med intensjon. Uten tvil.

Jeg håper han betrygger deg med hjemmet dere bor i er ditt når han eventuelt faller ifra. For meg hadde det vært eneste mulighet til å dele livet mitt med en annen.

Jeg forsørget min mann når han studerte. Nå tjener han masse, mens jeg er ufør. Ingeting vi har er ditt eller mitt. Alt er vårt.

Og jeg vet ikke alle gjør det sånn. Men i mitt liv, er det en dealbreaker 

Anonymkode: f832f...c6a

[AnonymBruker]

Mest enkle løsning på alt det økonomiske er å bli gift.  

Anonymkode: f4395...af1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mest enkle løsning på alt det økonomiske er å bli gift.  

Anonymkode: f4395...af1

Enda enklere er det jo å skrive gjensidig testament, hvor de er hverandres enearvinger. Det gjorde jeg og samboer like etter vi hadde kjøpt bolig sammen. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

og så sier samboer at han er jo ikke så gammel, at jeg ikke trenger å bekymre meg. 

Det er jo ikke riktig, folk dør ikke bare av alderdom. Synes gjensidig testamente bør være en selvfølge i alle samboerskap, ikke minst i forholdene uten barn. Dere finner mal på nettet, og må signere sammen med to vitner, det er enkelt og gratis. 

Anonymkode: eae64...9cd

[AnonymBruker]

Huff, jo mer du skriver, jo mer kjenner jeg meg igjen. Nesten alt du skriver var akkurat tilsvarende med oss og hans svigerfamilie. Blir utrolig lei meg av at du må oppleve dette, og syns det er så trist når du snakker så fint om mannen din og han virker så oppriktig bra, at akkurat denne biten måtte både mangle og attpåtil være så kjip da. Dette er jo virkelig ikke bra mennesker. Hadde virkelig unnet deg å ha tidenes svigerfamilie, særlig med din bakgrunn.

Støtter de som nevner testamente. Evt. særeie ved ekteskap eller tinglyst samboeravtale som sikrer deg hvis du vil bli i forholdet (det kan jo faktisk høres ut som det kan være verdt det, men da må både du og dere sammen finne måter å minimere "skaden" svigerfamilien får gjort på deg syns jeg). 

Fortvilende hele greien. Skulle bare ønske de bare var greie folk! Det hadde jo vært det beste. 

Jeg må også bare si at min eks syns familie var viktig de første årene, og i starten var det utenkelig at han noen gang kom til å bryte med de, men det endret seg over tid (jeg var veldig anti-det hele veien, prøvde heller alt det motsatte), så du vet at selv hvor lite det virker sånn så KAN han jo potensielt endre seg over tid om det blir mye kjipt. Jeg vet ikke om det kan være en trøst/et håp å ha - at det kan skje hvis ting ikke bedrer seg/blir verre. 

Men, selvfølgelig: Det beste er jo hvis det blir bedre eller ordner seg! Man kan jo alltids håpe!
Ellers: Søk trøst og støtte i hverandre, hos venner/søk til nye venner/gode folk å ha rundt seg, dyrk det fine dere har sammen, bygg det sterkt og solid, pass på hverandre, gjør det beste ut av det og prøv å få sikret det økonomiske så du i alle fall slipper å ha den bekymringen hengende over deg i tillegg. 

Masse lykke til! Ønsker dere alt godt, spesielt deg selvfølgelig! 
Og: Ikke mist deg selv! ❤️ Da må du heller redde deg selv! 

Anonymkode: d8d58...dd3

[AnonymBruker]

Testamente og livsforsikringer for å sikre deg hvis samboer går bort, terapi for barndomstraumer, og eventuelt samlivsterapeut hvis familien kommer imellom dere.

Anonymkode: 617f7...cb4