Hvorfor er jeg så vanskelig følelsesmessig?

[AnonymBruker]

Sitter for meg selv å gråter etter en helg med min sønns konfirmasjon. I utgangspunktet vært en kjempe fin og flott feiring. Så kommer hverdagen for fullt igjen og en tidligere date/venn har vært stille. Jeg spør han hvorfor han har vært stille under helgen, han er jo ikke pliktig til å gi lyd fra seg til meg stakar. Sier at det ikke er noen grunn.. Vi har hatt en berg og dalbane i følelser ogvi likte hverandre veldig godt for et halvt år side, lå annen flere ganger og koste oss. (Nå blir det  besøk uten kyss eller kos) Irriterer meg at jeg fortsatt tenker på han samtidig som jeg sitter med et HAV med intrykk fra helgen. Er jeg sprø som hylgråter av alt ikveld.  Føler det er insane å være meg iblant... trengte en skikkelig uttømming nå ikveld. Hilsen meg på 37. 

Anonymkode: dae83...4a9

[AnonymBruker]

Livet er følelseskaos noen ganger  Det er naturlig å gråte, slippe ut litt trykk som har bygd seg opp. 

Anonymkode: 21bca...ea3

[Mayer]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sitter for meg selv å gråter etter en helg med min sønns konfirmasjon. I utgangspunktet vært en kjempe fin og flott feiring. Så kommer hverdagen for fullt igjen og en tidligere date/venn har vært stille. Jeg spør han hvorfor han har vært stille under helgen, han er jo ikke pliktig til å gi lyd fra seg til meg stakar. Sier at det ikke er noen grunn.. Vi har hatt en berg og dalbane i følelser ogvi likte hverandre veldig godt for et halvt år side, lå annen flere ganger og koste oss. (Nå blir det  besøk uten kyss eller kos) Irriterer meg at jeg fortsatt tenker på han samtidig som jeg sitter med et HAV med intrykk fra helgen. Er jeg sprø som hylgråter av alt ikveld.  Føler det er insane å være meg iblant... trengte en skikkelig uttømming nå ikveld. Hilsen meg på 37. 

Anonymkode: dae83...4a9

Du er nok ikke sprø. Men et følsomt menneske, som kanskje svinger litt mer opp og ned enn mange andre? Ingenting galt med det. Men er dette noe som skjer regelmessig? Eller bare en sjelden gang? 

[AnonymBruker]

Jeg pleide å være akkurat som du beskriver. Hos meg var det manglende følelsesregulering - det var noe jeg aldri lærte i barndommen, fordi mine foreldre ikke hadde lært det selv.

Jeg har ADHD uoppmerksom type, og det gjør at jeg føler på mye følelser veldig intenst, og hvis man ikke har lært seg verktøy til å håndtere følelsene når de flommer over, så blir det myeeee.

Det ble for noen år siden min hyperfixation å lære om alt dette, så jeg slukte alt av informasjon og selvhjelpsbøker. Nå er livet så vanvittig mye bedre, jeg har ikke ord. Jeg får fremdeles disse intense følelsene, men jeg klarer å sitte med dem på en sunn måte og gi dem plass, og dermed forsvinner de MYE fortere enn før. Jeg klarer også å kommunisere mine følelser til ansre på sunnere måter nå.

Den beste boken jeg kan anbefale, er Adult Children of Emotionally Immature Parents. Jeg så noen her på forumet som anbefalte den, og det var virkelig et gullfunn. Dessverre kun på engelsk, men håper du kan lese den. Den gir veldig mange gode svar og gode verktøy. Si ifra om du vil ha flere anbefalinger!

Anonymkode: 6c21d...d4d

[AnonymBruker]

Jeg vil også legge til at mye av det også kom av manglende selvverdi, selvfølelse osv. Jeg hadde ingen balanse i meg selv fordi jeg ikke stod trygt i meg selv. Jeg var fornøyd med kroppen min, men jeg oppførte meg ikke i tråd med sunn selvfølelse. Jeg tryglet menn om å like meg og følte meg så avvist når de dumpet meg, og den følelsen fikk meg til å løpe etter en ny fyr enda raskere, for å føle meg bra nok osv.

Ekstremt selvdestruktiv måte å leve livet på.

Alt det hsr forandret seg etter to år med selvrealisering og indre refleksjon, og nå er jeg i et så sunt og godt partnerforhold, fordi ueg klarte å snu fokuset mitt fra det ytre til det indre. For å lære seg følelsesregulering må vi undersøke hvor følelsene våre kommer fra og hvorfor, og du må finne kjærlighet og onsorg for deg selv på en ny måte.

Anonymkode: 6c21d...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg pleide å være akkurat som du beskriver. Hos meg var det manglende følelsesregulering - det var noe jeg aldri lærte i barndommen, fordi mine foreldre ikke hadde lært det selv.

Jeg har ADHD uoppmerksom type, og det gjør at jeg føler på mye følelser veldig intenst, og hvis man ikke har lært seg verktøy til å håndtere følelsene når de flommer over, så blir det myeeee.

Det ble for noen år siden min hyperfixation å lære om alt dette, så jeg slukte alt av informasjon og selvhjelpsbøker. Nå er livet så vanvittig mye bedre, jeg har ikke ord. Jeg får fremdeles disse intense følelsene, men jeg klarer å sitte med dem på en sunn måte og gi dem plass, og dermed forsvinner de MYE fortere enn før. Jeg klarer også å kommunisere mine følelser til ansre på sunnere måter nå.

Den beste boken jeg kan anbefale, er Adult Children of Emotionally Immature Parents. Jeg så noen her på forumet som anbefalte den, og det var virkelig et gullfunn. Dessverre kun på engelsk, men håper du kan lese den. Den gir veldig mange gode svar og gode verktøy. Si ifra om du vil ha flere anbefalinger!

Anonymkode: 6c21d...d4d

Mine foreldre ga oss masse kjærlighet. De mistet begge to en av foreldrene tidlig i barneårene. Mulig det kan henge noe i det, uten at vi la noe særlig merke til det. 

Anonymkode: dae83...4a9

[AnonymBruker]

Mayer skrev (4 timer siden):

Du er nok ikke sprø. Men et følsomt menneske, som kanskje svinger litt mer opp og ned enn mange andre? Ingenting galt med det. Men er dette noe som skjer regelmessig? Eller bare en sjelden gang? 

Ja men så går det utover den stakkar mannen jeg datet, vi endte opp som venner selvom vi egentlig liker hverandre. Han svarer veldig fint og blir ikke sur tilbake, er bare meg som kan bli litt sensitiv for at han ikke svarer meg på snap. Så skriver gjerne "er du sur på meg" osv... Takk for svar. Der er ikke ofte jeg har uttømming på denne måten, idag har jeg håvne øyne😂

Anonymkode: dae83...4a9

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Mine foreldre ga oss masse kjærlighet. De mistet begge to en av foreldrene tidlig i barneårene. Mulig det kan henge noe i det, uten at vi la noe særlig merke til det. 

Anonymkode: dae83...4a9

Mine ga meg også mye kjærlighet, men det er dessverre ikke synonymt med å lære bort kunnskap om følelsesregulering, eller følelsesidentifisering, eller selvtillit Vi kan ikke lære bort det vi ikke kan selv, og generasjonene før oss hadde ingen peiling om noe av dette. Ei heller om de varige skadene mange tar av det.

Var dine foreldre trygge i seg selv, eller slet en av dem med dårlig selvtillit? Ga de deg rom og hjelp til å prosessere dine følelser når noe var galt, eller ble ting dyttet under teppet til det blåste over? Ble du holdt og trygget hvis du var sint, eller ble du sendt på rommet ditt alene?

Anonymkode: 6c21d...d4d