Hvordan er man egentlig en "perfekt" pårørende?

[AnonymBruker]

Jeg datet en fyr i 8-10 måneder. Vi kjente hverandre godt i utgangspunktet, har samme vennekrets, syns det er ekstra vanskelig av den grunn. Han var ekstremt betatt i begynnelsen og jeg syntes det ble litt mye, men ville gi han en sjanse. Han var liksom klar for å endre alt for "oss". Allikevel gikk det ikke lang tid før han begynte å reagere på småting, kort fortalt så stakk han 3 ganger i løpet av den tida, kunne bli sinnsykt ufin og sårende dersom han ble konfrontert, men kom alltid tilbake gråtende. Aldri vært i forhold før. Det er vanskelig å forklare, da han er så stille å høflig til vanlig/blant folk flest. Han er enten manisk, eller veldig god på å kamuflere det.

Jeg ble faktisk så sliten tilslutt at jeg sliter enda med det, men han tar stadig kontakt fordi han ønsker å forandre seg/forbedre ting til senere i livet. En del av meg er lei meg & sint og vil fortelle han hva JEG syns, en annen del av meg vet faktisk ikke om sånt forandrer seg. Vil jo gjerne kunne hjelpe, og så skammer jeg meg litt mtp felles venner og at jeg åpenbart er fremstilt som den store stygge her uten at jeg føler jeg kan forsvare meg. 

Han virker veldig bevist på å prøve å bli bedre, da han også sliter på jobb av samme grunn. Så vil jo tro det har vært slike runder før i visse situasjoner. Hva kan det være, og hvordan hjelper man isåfall uten at det er en for stor belastning på seg selv? Hvor mye skal man måtte finne seg i? Det er helt uaktuelt å prøve igjen som ett par, det tørr jeg ikke. (Det er godt mulig jeg også burde finne meg i det her, men jeg vet at jeg ikke tåler det, så vil helst unngå slike "tips ") 

Anonymkode: f8e01...5d7

[kaiturid]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg datet en fyr i 8-10 måneder. Vi kjente hverandre godt i utgangspunktet, har samme vennekrets, syns det er ekstra vanskelig av den grunn. Han var ekstremt betatt i begynnelsen og jeg syntes det ble litt mye, men ville gi han en sjanse. Han var liksom klar for å endre alt for "oss". Allikevel gikk det ikke lang tid før han begynte å reagere på småting, kort fortalt så stakk han 3 ganger i løpet av den tida, kunne bli sinnsykt ufin og sårende dersom han ble konfrontert, men kom alltid tilbake gråtende. Aldri vært i forhold før. Det er vanskelig å forklare, da han er så stille å høflig til vanlig/blant folk flest. Han er enten manisk, eller veldig god på å kamuflere det.

Jeg ble faktisk så sliten tilslutt at jeg sliter enda med det, men han tar stadig kontakt fordi han ønsker å forandre seg/forbedre ting til senere i livet. En del av meg er lei meg & sint og vil fortelle han hva JEG syns, en annen del av meg vet faktisk ikke om sånt forandrer seg. Vil jo gjerne kunne hjelpe, og så skammer jeg meg litt mtp felles venner og at jeg åpenbart er fremstilt som den store stygge her uten at jeg føler jeg kan forsvare meg. 

Han virker veldig bevist på å prøve å bli bedre, da han også sliter på jobb av samme grunn. Så vil jo tro det har vært slike runder før i visse situasjoner. Hva kan det være, og hvordan hjelper man isåfall uten at det er en for stor belastning på seg selv? Hvor mye skal man måtte finne seg i? Det er helt uaktuelt å prøve igjen som ett par, det tørr jeg ikke. (Det er godt mulig jeg også burde finne meg i det her, men jeg vet at jeg ikke tåler det, så vil helst unngå slike "tips ") 

Anonymkode: f8e01...5d7

Sånne folk forandrer seg ikke...

[AnonymBruker]

kaiturid skrev (4 minutter siden):

Sånne folk forandrer seg ikke...

For å si det sånn, så tror ikke den sinte delen av meg heller det. Vet at det høres rart ut å fortsatt prøve å hjelpe, men vil poengtere at jeg har tatt avstand til det i det minste. 

Anonymkode: f8e01...5d7

[kaiturid]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For å si det sånn, så tror ikke den sinte delen av meg heller det. Vet at det høres rart ut å fortsatt prøve å hjelpe, men vil poengtere at jeg har tatt avstand til det i det minste. 

Anonymkode: f8e01...5d7

Det gjør du nok rett i for din egen del. 

[AnonymBruker]

Det å bli sint, oppfarende og urimelig kan ha ca 1000 årsaker. 

Å være pårørende krever at vedkommende selv tar ansvar for å oppsøke hjelp. Gjør han det? 

Anonymkode: d18d4...8b2

[AnonymBruker]

Dette skal du ikke finne deg i med mindre dere har vært sammen i 20 år og han nå har fått altzheimer el.l. og du ønsker å pleie han.

Hvis han behandler deg dårlig, uansett grunn, så må han slutte med det. Om han ikke vil det, eller han vil, men vil ikke oppsøke hjelp for å få det til, så må du selv gå ut av forholdet for å ivareta din psykiske helse.

Ikke HØR på hva han sier. Du vet jo nå at det er tomme ord. Slike folk kan ikke ha kjærester. Om han senere har fått behandling og dere ønsker å prøve på ny, så gjør gjerne det. Men ikke før han er frisk.

Anonymkode: 1ae76...fea

[AnonymBruker]

Han sier han får hjelp, og har fått det før. Litt usikker på om det gjør han mer pålitelig?

Anonymkode: f8e01...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han sier han får hjelp, og har fått det før. Litt usikker på om det gjør han mer pålitelig?

Anonymkode: f8e01...5d7

Så flott da. Men han er jo ikke frisk nå? Jeg hadde slått opp, og evt. vurdert å prøve på ny når han evt var frisk. Det hjelper ikke at han får hjelp hvis han fortsatt behandler deg dårlig. Det har han INGEN rett til å gjøre! Hold deg LANGT unna han til han behandler deg bra.

Anonymkode: 1ae76...fea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Han sier han får hjelp, og har fått det før. Litt usikker på om det gjør han mer pålitelig?

Anonymkode: f8e01...5d7

Hvis han bruker deg som unskyldning for å ikke få det til bør du dra. For det han sliter med er et han problem  som han må løse. Men de kan ha lett for å finne mange unskyldninger iht deg ar ting ikke fungerer. 

Min mann var litt deprimert en stund. Og mye sur. Han kom hele tiden med komentarer som at det var min skyld at han ikke var lykkelig. For hvis jeg bare gjorde ditt og datt . Da ville han hatt det så bra. Han bare glemte at jeg hadde gjort ditt og datt. Men da klaget han fordi han mente jeg da burde ha gjort noe annet.

Såå jeg ble ganske lei til slutt og plasserte ansvaret der det hører hjemme. At det er ikke min oppgave å gjøre han lykkelig.  Den lykken må du finne selv. Jeg er ikke synsk og vet ikke hva du kunne tenkt deg akkurat nå, hvis du ikke sier noe.

Hver gang jegcspør deg om du vil ha kaffe sier du nei, 15 minutter etterpå lager du kaffe selv, setter deg ned å klager over at jeg aldri gir deg kaffe. Også blir du sur på det. At du sier neitakk til kaffe 6 ganger om dagen det har du glemt. Så du må skjønne at din lykke handler ikke om hva jeg gjør eller ikke gjør.  Din lykke kommer fra hvirdan du ser omverdenen din og deg selv. Det er du som må fikse din egen lykke, ikke jeg og ikke andre. Ikke rart du blir ulykkelig når du avviser alle rundt deg hele tiden og tenker at folk ikke bryr seg.  Men du blir spurt hver dag mange ganger om dagen. Så vi bryr oss.  Men det er ikke nok til å gjøre deg lykkelig. 

Det funket. Fordi jeg hadde rett. Han laget noen greier i huet sitt og dyttet det dårlige humøret på det. Og da jobbet han jo med feil ting. Han jobbet da med å forandre oss istedenfor seg selv 

Anonymkode: a98f4...c09