Den som ikke har venner er det noe galt med

[AnonymBruker]

Hvorfor er det alltid så lett å anta at når noen ikke har venner, så er det den personen som er venneløs som er problemet?

Jeg er venneløs fordi jeg velger det etter å ha opplevd mye traumatiske ting i vennskap, som blant annet utnyttelse, uærlighet, gått bak ryggen på og blitt såret.

Jeg forstår at mange kan miste venner fordi dem er en dårlig person eller dårlig venn, men jeg ser ofte at mobbere har flere venner enn offerene.

Anonymkode: 52487...408

[AnonymBruker]

Jeg ble venneløs etter at jeg fikk en kronisk sykdom som medførte jeg jeg i veldig liten grad orket å delta på noen. At bekjente forsvant var greit. At noen som jeg trodde var en venn forsvant var ikke greit. Ble egentlig sittende igjen med en venn som også reduserte kontakten. 

Anonymkode: 1b7ba...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg ble venneløs etter at jeg fikk en kronisk sykdom som medførte jeg jeg i veldig liten grad orket å delta på noen. At bekjente forsvant var greit. At noen som jeg trodde var en venn forsvant var ikke greit. Ble egentlig sittende igjen med en venn som også reduserte kontakten. 

Anonymkode: 1b7ba...aee

Det er utrolig trist å høre. Fordi når man blir kronisk syk er det jo en god grunn til å ikke alltid ha muligheten til å delta, gjerne i lengre perioder. Og det at folk har så lite sympati og forståelse for det, og ikke forstår at det er da man trenger venner som mest er jo bare forferdelig dårlig gjort!

Mange velger å ikke være så rause akkurat.

Anonymkode: 52487...408

[Grevling]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ble venneløs etter at jeg fikk en kronisk sykdom som medførte jeg jeg i veldig liten grad orket å delta på noen. At bekjente forsvant var greit. At noen som jeg trodde var en venn forsvant var ikke greit. Ble egentlig sittende igjen med en venn som også reduserte kontakten. 

Anonymkode: 1b7ba...aee

Det er kjipt. Men det er i de vanskeligste periodene i livet, da man kunne trengt venner som mest, at folk trekker seg unna. Og vondest av alt de man trodde var nære venner. 

[AnonymBruker]

Folk er forskjellig. Noen har mye sosiale behov mens andre ikke. 
Jeg har venner, men er ikke så sosial av meg 

Anonymkode: f4f2e...fd0

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye ugreit, også ang. vennskap, hvor venner og andre nære har sviktet totalt.

Men jeg kom til et punkt hvor jeg fant ut at hvis jeg lot de dårlige personene få meg til å trekke meg unna venner og isolere meg (som jeg også ble pga. alvorlig sykdom), da lot jeg de dårlige personene få kontroll over resten av mitt liv.

Det fant jeg ut at jeg ikke ville akseptere! Jeg bestemte meg derfor at det disse hadde gjort ikke skulle få definere meg og mitt liv videre, og dermed heller ikke vennskap resten av livet.

Først fant jeg ut at jeg måtte akseptere at det finnes ulike vennskap. Noen vennskap kan vare hele livet, noen kan gå av og på ut fra hvordan livene til begge/alle utvikler seg, noen venner er venner bare en periode. Noen venner viser seg å være falske, andre kan det ta tid å forstå er ekte. Noen ganger kan avstand gjøre at man mister kontakten, men det er mer livet som skjer, ikke egentlig at vennskapet tar slutt. Noen venner går man store deler av livet med, andre kortere del, og noen går bare en liten del av veien med meg og jeg kan lære noe om meg selv og andre av dem.

Jeg startet dermed prosjekt-få-nye-gode-venner. Satte et mål på fem år frem i tid, at da skulle jeg føle at jeg i det minste hadde en eller få. Noen bekjentskap som jeg trodde kunne bli venner, ble aldri det. Andre bekjentskap har sakte utviklet seg videre til en form for vennskap. Og noen få har blitt ganske gode venner, selv om vi ikke nødvendigvis er veldig mye sammen, men opprettholder en kontakt, og noen er i ferd med å utvikle seg til gode vennskap.

Jeg begynte å skaffe meg flere arenaer jeg kunne møte folk, har skaffet meg ny hobby, har begynt med frivillig arbeid. En arena som jeg virkelig liker og håpte å få gode vennskap, der er det ikke blitt mer enn bekjentskap, men jeg har funnet ut at det er greit også, jeg trives når jeg oppsøker den arenaen uansett. To andre arenaer som er nye for meg har gitt meg nye venner. Alt har tatt tid, jeg har gått inn for å jobbe for det.

Og det er frigjørende, for jeg ser at når jeg sprer mine interesser, så blir jeg også mindre sårbar, for om én person svikter eller noe skjer i dennes liv som gjør at den ikke har kapasitet til å følge opp vennskapet, så har jeg andre jeg kan være sosiale med og videreutvikle relasjonene og vennskapene med.

Ts - ikke la tidligere venner indirekte få kontrollere ditt liv og dine relasjoner videre. Gå ut og ta tilbake ditt liv! Du er en person som en annen god venn venter på å treffe og bli kjent med! ❤️ 

Anonymkode: be0db...438

[AnonymBruker]

Jeg har ikke behov for å treffe folk, liker mitt eget selskap best. Møter venner nå og da, men liker meg best alene.

Anonymkode: 33968...74a

[AnonymBruker]

Jeg ble venneløs når jeg bestemte meg for å ta grep og sluttet å ta kontakt.

Høres ut som om jeg kuttet dem ut, delvis gjorde jeg det; men når man i årevis alltid har vært den som har måtte skrive om man skal finne på noe, alltid være den som tar initiativ, og alltid være den alle andre tenker aller sist på, ja man begynner å slite litt. Jeg orket ikke mer å prøve å opprettholde vennskap som føltes veldig ensidig. Jeg sluttet å prøve, og hva skjedde? Jo ingenting. Ingen har sendt en eneste liten melding om «hei, hvordan går det».

Jeg har 1 bestevenn, og jeg er mer fornøyd med livet nå enn når jeg prøvde å slite meg ut med å opprettholde alle andre vennskap.

Er det noe galt med meg? Hvem vet. Jeg er snill, nesten litt for lojal, og setter som oftest alle andre før meg selv. Jeg tror ikke det er noe galt med meg, men har vær uheldig med å aldri være noen sitt første valg. Er kanskje for stille og rolig av meg, at folk glemmer meg. 

Anonymkode: 1f8e6...472

[AnonymBruker]

Jeg er venneløs fordi jeg har Asperger og ikke orker å bruke energi på å maskere og opprettholde så mange relasjoner.

Bruker masken på samboer, sønnen min og nær familie  

Så ja, årsaken til at jeg ikke har venner ligger hos meg. Skulle ønske jeg kunne orke å ha venner men det krever for mye.

Anonymkode: 0d66a...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor er det alltid så lett å anta at når noen ikke har venner, så er det den personen som er venneløs som er problemet?

Jeg er venneløs fordi jeg velger det etter å ha opplevd mye traumatiske ting i vennskap, som blant annet utnyttelse, uærlighet, gått bak ryggen på og blitt såret.

Jeg forstår at mange kan miste venner fordi dem er en dårlig person eller dårlig venn, men jeg ser ofte at mobbere har flere venner enn offerene.

Anonymkode: 52487...408

Oj! 

Dette må vel være et av det beste eksemplene på hvor foreldrene har feilet.. Totalt. 

Pappa-influencer: – La barna tryne (vg.no)

(+) Ekspertene forteller: Slik får du robuste barn (vg.no) 

Flere barn og unge henvises til psykiatrien: – Ikke robuste nok (vg.no) 

(+) Slik blir barna psykisk robuste (vg.no)

Forsker:- Overbeskyttede barn kan få dårlig selvtillit (vg.no)

 

Anonymkode: fa490...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har opplevd mye ugreit, også ang. vennskap, hvor venner og andre nære har sviktet totalt.

Men jeg kom til et punkt hvor jeg fant ut at hvis jeg lot de dårlige personene få meg til å trekke meg unna venner og isolere meg (som jeg også ble pga. alvorlig sykdom), da lot jeg de dårlige personene få kontroll over resten av mitt liv.

Det fant jeg ut at jeg ikke ville akseptere! Jeg bestemte meg derfor at det disse hadde gjort ikke skulle få definere meg og mitt liv videre, og dermed heller ikke vennskap resten av livet.

Først fant jeg ut at jeg måtte akseptere at det finnes ulike vennskap. Noen vennskap kan vare hele livet, noen kan gå av og på ut fra hvordan livene til begge/alle utvikler seg, noen venner er venner bare en periode. Noen venner viser seg å være falske, andre kan det ta tid å forstå er ekte. Noen ganger kan avstand gjøre at man mister kontakten, men det er mer livet som skjer, ikke egentlig at vennskapet tar slutt. Noen venner går man store deler av livet med, andre kortere del, og noen går bare en liten del av veien med meg og jeg kan lære noe om meg selv og andre av dem.

Jeg startet dermed prosjekt-få-nye-gode-venner. Satte et mål på fem år frem i tid, at da skulle jeg føle at jeg i det minste hadde en eller få. Noen bekjentskap som jeg trodde kunne bli venner, ble aldri det. Andre bekjentskap har sakte utviklet seg videre til en form for vennskap. Og noen få har blitt ganske gode venner, selv om vi ikke nødvendigvis er veldig mye sammen, men opprettholder en kontakt, og noen er i ferd med å utvikle seg til gode vennskap.

Jeg begynte å skaffe meg flere arenaer jeg kunne møte folk, har skaffet meg ny hobby, har begynt med frivillig arbeid. En arena som jeg virkelig liker og håpte å få gode vennskap, der er det ikke blitt mer enn bekjentskap, men jeg har funnet ut at det er greit også, jeg trives når jeg oppsøker den arenaen uansett. To andre arenaer som er nye for meg har gitt meg nye venner. Alt har tatt tid, jeg har gått inn for å jobbe for det.

Og det er frigjørende, for jeg ser at når jeg sprer mine interesser, så blir jeg også mindre sårbar, for om én person svikter eller noe skjer i dennes liv som gjør at den ikke har kapasitet til å følge opp vennskapet, så har jeg andre jeg kan være sosiale med og videreutvikle relasjonene og vennskapene med.

Ts - ikke la tidligere venner indirekte få kontrollere ditt liv og dine relasjoner videre. Gå ut og ta tilbake ditt liv! Du er en person som en annen god venn venter på å treffe og bli kjent med! ❤️ 

Anonymkode: be0db...438

Ts her, Takk for at du delte så åpent! Og så fint at du tok tilbake livet og det å trosse traumene du har fått pga dårlig vennskap.

Jeg kommer nok dit en dag selv, men akkurat nå tar jeg en dag av gangen.

Jeg bare synes det er kjipt at folk skal dømme meg ut i fra at jeg ikke har venner, fordi det betyr ikke alltid at det er noe galt med den som er venneløs.

Anonymkode: 52487...408

[SH#]

Noen har ikke venner for de velger bort "dårlige" venner. Det står det respekt av. Tenker i ungdomstiden, hvis vennegjengen finner på mye tull og tøys, er det nok ikke lett å velge de bort, når en ikke har noen nye å erstatte de med. . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oj! 

Dette må vel være et av det beste eksemplene på hvor foreldrene har feilet.. Totalt. 

Pappa-influencer: – La barna tryne (vg.no)

(+) Ekspertene forteller: Slik får du robuste barn (vg.no) 

Flere barn og unge henvises til psykiatrien: – Ikke robuste nok (vg.no) 

(+) Slik blir barna psykisk robuste (vg.no)

Forsker:- Overbeskyttede barn kan få dårlig selvtillit (vg.no)

 

Anonymkode: fa490...521

Hva har dette med foreldrene å gjøre?

Det har jo noe med at noen skaper traumer i form for at andre mennesker gjør vonde ting mot deg. Man kan ha så bra selvtillit og være robust man vil, men blir man svikta eller behandlet dårlig kan reaksjonen komme overraskende. Noen lar seg ikke påvirke, men andre lar seg påvirkes.

Så her er det jo vennskap eller folk som har feilet ikke foreldrene.

Hold deg til tema enn å spor helt av her.

Anonymkode: 52487...408

[AnonymBruker]

For min del merker jeg stor forskjell fra jeg var rundt 25-30 siden etter det så har alle fått x antall kids (inkl meg selv) osv og merker at jeg selv da ikke er den beste på å ta kontakt. Blir gjerne med på ting men alt for dårlig til å ta initiativ. 

I dag er stort sett alle vennskap/bekjentskap via jobb så litt spent på hva som skjer om jeg skulle byttet jobb (som av andre egentlig er noe jeg burde gjort..) 

Liker meg heldigvis godt i eget selskap

 

 

Anonymkode: 9cae8...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg ble venneløs når jeg bestemte meg for å ta grep og sluttet å ta kontakt.

Høres ut som om jeg kuttet dem ut, delvis gjorde jeg det; men når man i årevis alltid har vært den som har måtte skrive om man skal finne på noe, alltid være den som tar initiativ, og alltid være den alle andre tenker aller sist på, ja man begynner å slite litt. Jeg orket ikke mer å prøve å opprettholde vennskap som føltes veldig ensidig. Jeg sluttet å prøve, og hva skjedde? Jo ingenting. Ingen har sendt en eneste liten melding om «hei, hvordan går det».

Jeg har 1 bestevenn, og jeg er mer fornøyd med livet nå enn når jeg prøvde å slite meg ut med å opprettholde alle andre vennskap.

Er det noe galt med meg? Hvem vet. Jeg er snill, nesten litt for lojal, og setter som oftest alle andre før meg selv. Jeg tror ikke det er noe galt med meg, men har vær uheldig med å aldri være noen sitt første valg. Er kanskje for stille og rolig av meg, at folk glemmer meg. 

Anonymkode: 1f8e6...472

Det er sunt å ta avstand fra folk som ikke tjener deg noe bra eller bevarer deg godt nok som en venn.

Du har ikke tapt noe på det.

Vi alle har vel våres dårlige sider og ikke alltid funker i det lange løpet som venner, men da finnes det jo alltids andre vennskap og rom for forbedringer.

Jeg skulle bare ønske at man fraskilte seg fra venner uten noe dritt preik bak ryggen, at man bare kunne respektert hverandre selvom man ikke er venner lenger.

Anonymkode: 52487...408

[AnonymBruker]

Jeg er venneløs pågrunn av at jeg ikke stoler på en levende sjel etter 30 år med mobbing. Heldigvis trives jeg i mitt eget selskap. 

K37

Anonymkode: 1c48e...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva har dette med foreldrene å gjøre?

Det har jo noe med at noen skaper traumer i form for at andre mennesker gjør vonde ting mot deg. Man kan ha så bra selvtillit og være robust man vil, men blir man svikta eller behandlet dårlig kan reaksjonen komme overraskende. Noen lar seg ikke påvirke, men andre lar seg påvirkes.

Så her er det jo vennskap eller folk som har feilet ikke foreldrene.

Hold deg til tema enn å spor helt av her.

Anonymkode: 52487...408

Det har med 2. avsnitt å gjøre. Det å være robust nok til å ikke blir traumatisert av den minste ting fra vennekretsen. 

Det er nok av artikler i innlegget mitt som beskriver denne problemstillingen.  Og svaret du gir bekrefter i grunn det som jeg poengterer. 

 

Anonymkode: fa490...521

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne i 10+ år, men etter å få høre at "jeg ville egentlig ikke komme" hver gang vi møttes og alltid være den som tok kontakt så gadd jeg ikke mer. Det er sårt og vondt, men og alltid være den som blir mest knyttet og glad i andre personer går ikke i lengden. Så ja, det er nok noe galt med meg, men jeg angrer ikke, da det gir meg mer glede og være alene enn å bli bortprioritert og avvist til stadighet.

Anonymkode: be5b0...fdd

[Fountaine]

Andre må jo la den personen være mer sosial og ta kontakt også. Så det er ikke alltid den venneløse sin feil.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det har med 2. avsnitt å gjøre. Det å være robust nok til å ikke blir traumatisert av den minste ting fra vennekretsen. 

Det er nok av artikler i innlegget mitt som beskriver denne problemstillingen.  Og svaret du gir bekrefter i grunn det som jeg poengterer. 

 

Anonymkode: fa490...521

Så når jeg opplever grov mobbing fra venner jeg har hatt, hvor dem utøver vold Fysisk og psykisk, så er jeg ikke robust nok fordi jeg blir trumatisert for "hver minste ting" i vennekretsen?

Det er jo bagatellisere traumatiske opplevelser. 

Det bekrefter i grunn at jeg ikke er enig.

Anonymkode: 52487...408