Dere med delt bosted/50-50. Hvordan samarbeider dere?

[AnonymBruker]

Er nylig separert, og prøver å finne balansen i den nye familien. Vanskelig brudd etter langvarig ekteskap (utroskap, blant annet). Nå prøver vi oss frem for å finne gode løsninger for barna, men fet er krevende når kommunikasjon og samarbeid er vanskelig. Det er bare jeg som tar initiativ til å snakke om praktiske ting, mannen tar kun kontakt direkte med barna (de er 9 og 11, og har egen mobil). Jeg mener tett samarbeid og kommunikasjon voksne i mellom er nøkkelen til at barna skal ha det bra, han mener vi må ha minst mulig med hverandre å gjøre for å løsrive oss fra hverandre…. Hvordan gjør andre det i praksis? Hvor ofte snakker/sees dere sammen? 
 

PS: det er han som var utro og har gått fra meg. Jeg bor i huset som nå er mitt, han har flyttet 1 km unna. Intensjonen er 50/50, dersom det er det beste for barna. Foreløpig er de mest hos meg, men går frem og tilbake som de vil. 

Anonymkode: 52824...815

[AnonymBruker]

Tenker en tur på familievernkontoret er greit når det er så høyt konfliktnivå. Lag vanntette avtaler, og hold dere til dem. Så må jo selvsagt dere også bli voksne og kunne snakke sammen etter hvert. 

Hos oss fungerer det veldig fint, og har ingen problemer med å omgås eller prat om løst og fast. Det første året var vel ikke knall, men har gått seg til. Nå ligger dette noen år tilbake i tid, og tiden hjelper på rundt følelser. Jeg har aldri drevet og konfrontert han om grunnen til bruddet etter vi flyttet fra hverandre,  har tømt meg til venner. Det har nok hjulpet så han ikke var så i forsvar når vi møttes. 

Så må man gi og ta og svelge noen kameler før det er oppe og går. Det  handler  liksom ikke om å ha rett alltid, men finne løsninger som ganger barna. 

Anonymkode: 50b32...a71

[AnonymBruker]

Jeg tror også at familierådgivning er nøkkelen her. Han må forstå at det er de voksne som skal legge kabalen rundt logistikk, samvær, økonomi osv. og at barn ikke skal involveres i slike diskusjoner - kun informeres om konklusjonen.
Vi gikk for 50/50 fordi vi alltid har bodd nær hverandre, men vi har hatt faste avtaler - bytte hver fredag ettermiddag.
Konfliktnivået har ikke vært veldig høyt, og vi kan f.eks. diskutere praktiske ting over en felles middag.
Ungene har f.eks. aldri hatt noe ansvar for bringing og henting av ting. Det er vi voksne som har skapt situasjonen, og tar ansvaret.
Likevel: Han er så sta, og så lite selvreflektert at jeg nok har gått med på mye i min disfavør, fordi jeg i øyeblikket tenkte at det er bedre med halvgode løsninger enn masse kjekling. Bl.a er han veldig grådig, og jeg har dekket en del utgifter som jeg ikke gidder å snakke med ham om.
Nå er ungene store nok til å si at 50/50 ikke fungerer: De vil ha ett hjem, og besøke den andre. De vil bo her.
Den ene bor delvis på hybel pga skolegang, og det ble for rastløst å ha to hjem i tillegg. 50/50 fordrer et ganske plettfritt samarbeidsklima mellom foreldrene om det skal fungere. Nå er de der hver tredje helg, men kan besøke far når de føler for det. Det ser det ikke ut som de gjør noe særlig.

Anonymkode: 35b01...cf0

[AnonymBruker]

Hvis barna ikke vil ha delt bosted, så tenker jeg de bør tas med på råd. 

Begge mine går på barneskolen, og jeg har pratet med de om det allerede, at det ikke er alle som vil flytte frem og tilbake, og skulle det skje en gang så skal vi prate om det.

Jeg er veldig heldig, vi samarbeider godt om alt. Innkjøp av ting til skole, vinterdresser etc, vi er på samtaler og møter sammen, og arrangerer barnebursdager sammen. Hvis vi må gjøre endringer på helger eller dager pga ting som dukker opp er begge veldig fleksible, eller man ikke får tatt med barna på aktiviteter (fotball etc) i helger så hjelper vi hverandre. Begge to er veldig gi og ta og snakker mye og godt sammen. Barna har ting i hvert sitt hjem, noe jeg tror hjelper mye med å slippe stresset ved å huske å sende med ting frem og tilbake 😉

Anonymkode: 5d05f...8ed