Jeg må fortelle mine foreldre om overgrep. Men hvordan?

[AnonymBruker]

Jente 26 år her. Jeg har bestemt meg, jeg skal anmelde. Jeg har pratet med helsepersonell om dette, og vi har sammen kommet frem til at det er lurt jeg sier i fra til mine foreldre. De sier de uansett vil merke det på en eller annen måte. Jeg studerer et stykke unna de, men jeg er hjemme hos de i ferier. Da jeg var hjemme i påsken så var det vanskelig for meg å skjule det. Fordi jeg bærer på så mye skam og skyld, og jeg merker at en del av meg er litt borte. Så det kan være de vil merke det er noe etterhvert uansett, og jeg orker ikke bære på dette alene når jeg er hos de i ferien. 

Men det knuser meg at de også må gjennom en haug av følelser. Samtidig kjenner jeg som sagt på skam og skyld. Men tanken på at de også skal gå med masse følelser rundt dette knuser meg. Jeg synes det er vanskelig nok at jeg har de. Det blir ekstra tøft å se de også tenke og slite med dette. For det er jo et traume som ungen dems har blitt utsatt for. Jeg er ekstremt redd pappa skal bli sint, ikke på meg, men på han som har gjort det. Og mamma kommer til å bli ekstremt lei sei tror jeg. 

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller gå frem. Men jeg føler det er det riktige å gjøre. Akkurat nå føler jeg at jeg har en hemmelighet jeg bærer. Selvom alle mine profesjonelle helsefolk rundt meg vet det. Og enkelte venner. Dette er veldig intim informasjon, men jeg er fult klar over at de ikke trenger å vite alt. Men at de bare vet at jeg går gjennom et traume nå, og at de vet hvor det kommer fra. Jeg føler meg litt naken når jeg har tatt denne beslutningen. Men jeg tror det er det rette. Og jeg er helt sikker på at de er på min side og støtter meg 100% 

Men som sagt, så er dette ganske intimt for meg. Jeg skammer meg og føler skyld. Og det knuser meg at de også naturligvis kan få sterke følelser. Jeg er usikker på hvordan jeg kommer til å takle det for å være ærlig, men jeg føler jeg burde fortelle det. Spesielt siden jeg har bestemt meg for å anmelde. Hvordan går jeg frem med det? 

Anonymkode: e2217...401

[AnonymBruker]

Jeg ringte mamma og fortalte, det var lettere for meg enn ansikt til ansikt. Deretter ble det lettere å snakke om resten og anmeldelse osv. ansikt til ansikt ❤️

Mamma og de hadde full forståelse for at jeg valgte å si det via tlf. først. Mamma satte også faktisk pris på det, fordi da kunne hun trekke seg tilbake alene etterpå og prossessere det hele uten å bryte sammen foran meg.

Lykke til til deg❤️

Anonymkode: 1379c...e13

[Snupps66]

Kjære deg.

Jeg lover deg, som mor at de vil vite. Og ja, det blir tungt for de. Men det er vondere å ikke vite, eller å få vite det senere også kjenne på at de ikke var der for deg. Og du trenger de.

Pass på at dere har god tid, så alle kan summe seg sammen, også bare si det. 
Del alt du kjenner at du vil dele, og ikke hold tilbake for å beskytte de. For de tåler hele deg ❤️

Jeg er glad du har hatt noen å snakke med. Og jeg håper du kjenner at du har støtte rundt deg ❤️

Endret 10. mai 2024 av Snupps66

[ThereGoesBob]

Hvor lenge siden er dette og hva tenker du om en evnt. domfellelse?

[Pippi Lotta]

Så tøf du er! Forstår at det er vanskelig, men om det var noen jeg var glad i så hadde jeg ønsket å vite slik at jeg kune støtet best mulig. Det er ikke du som skal føle på dårlig samvittighet for vanskelige følelser hos foreldrene dine, det er overgripere ansvar 100%. Så er det sant som du sier, du trenger ikke komme med alle detaljer. De trenger ikke vite noe mer en det du ønsker å fortele. Lyke til med alt ❤️ 

[AnonymBruker]

ThereGoesBob skrev (4 minutter siden):

Hvor lenge siden er dette og hva tenker du om en evnt. domfellelse?

Det er bare noen få måneder siden. Det skjedde i år. For meg handler det om å lage en statistikk på dette her. Og for at jeg skal gå videre etter en anmeldese. Da har jeg gjort mitt. Jeg vet det kommer til å bli henlagt. Så derfor gjør jeg det for statistikk og for å føle at jeg har gjort mitt. ts

Anonymkode: e2217...401

[AnonymBruker]

Så fint at du forteller dem det  Som forelder til en 17 år gammel datter må jeg allikevel innrømme at hun burde vurdert om hun skulle fortalt meg hvem det var, for om saken ble henlagt hadde vedkommende virkelig måttet se seg grundig over skulderen og være bevæpnet hele tiden om han skulle unngått min rettferdige vrede....

Anonymkode: 1101c...b4d

[AnonymBruker]

Kan du ringe? Kanskje med noen som alt veit ved din side ? Mange forteller moren først, så informer ho faren. Då slepper du se sinnet.

Anonymkode: 8a833...9f5

[AnonymBruker]

Hvis du syns det er vanskelig å vite hvordan du skal si det og er usikker på prosessen kan du skrive det ned og gi moren din det du har skrevet og så kan hun komme og snakke med deg når hun har prosessert litt? 

Anonymkode: 57d5a...410

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jente 26 år her. Jeg har bestemt meg, jeg skal anmelde. Jeg har pratet med helsepersonell om dette, og vi har sammen kommet frem til at det er lurt jeg sier i fra til mine foreldre. De sier de uansett vil merke det på en eller annen måte. Jeg studerer et stykke unna de, men jeg er hjemme hos de i ferier. Da jeg var hjemme i påsken så var det vanskelig for meg å skjule det. Fordi jeg bærer på så mye skam og skyld, og jeg merker at en del av meg er litt borte. Så det kan være de vil merke det er noe etterhvert uansett, og jeg orker ikke bære på dette alene når jeg er hos de i ferien. 

Men det knuser meg at de også må gjennom en haug av følelser. Samtidig kjenner jeg som sagt på skam og skyld. Men tanken på at de også skal gå med masse følelser rundt dette knuser meg. Jeg synes det er vanskelig nok at jeg har de. Det blir ekstra tøft å se de også tenke og slite med dette. For det er jo et traume som ungen dems har blitt utsatt for. Jeg er ekstremt redd pappa skal bli sint, ikke på meg, men på han som har gjort det. Og mamma kommer til å bli ekstremt lei sei tror jeg. 

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller gå frem. Men jeg føler det er det riktige å gjøre. Akkurat nå føler jeg at jeg har en hemmelighet jeg bærer. Selvom alle mine profesjonelle helsefolk rundt meg vet det. Og enkelte venner. Dette er veldig intim informasjon, men jeg er fult klar over at de ikke trenger å vite alt. Men at de bare vet at jeg går gjennom et traume nå, og at de vet hvor det kommer fra. Jeg føler meg litt naken når jeg har tatt denne beslutningen. Men jeg tror det er det rette. Og jeg er helt sikker på at de er på min side og støtter meg 100% 

Men som sagt, så er dette ganske intimt for meg. Jeg skammer meg og føler skyld. Og det knuser meg at de også naturligvis kan få sterke følelser. Jeg er usikker på hvordan jeg kommer til å takle det for å være ærlig, men jeg føler jeg burde fortelle det. Spesielt siden jeg har bestemt meg for å anmelde. Hvordan går jeg frem med det? 

Anonymkode: e2217...401

God klem til deg ❤️ jeg har også opplevd overgrep. Du skal vite at du har absolutt ikke noe som helst skyld i dette, du trenger ikke å føle skam. Det er den som gjorde det som bør føle på skylden og skammen. 

Kanskje du kan reise til de en helg å fortelle det?  Evt ringe viss det gjør det lettere?  

Anonymkode: b3451...d08

[AnonymBruker]

Du er så sterk og tøff. Jeg tør ikke tenke tanken på en anmeldelse engang. Kjempe fint at du har familien din og helsevesenet, ønsker deg det beste. Stolt av deg.

Anonymkode: 11127...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du syns det er vanskelig å vite hvordan du skal si det og er usikker på prosessen kan du skrive det ned og gi moren din det du har skrevet og så kan hun komme og snakke med deg når hun har prosessert litt? 

Anonymkode: 57d5a...410

Tusen takk! Det var et veldig godt råd! Ser også noen har nevnt at det kan være bedre å si det slik at jeg slipper å se reaksjoner, da det kan bli ekstremt tøft for meg. Som feks, å skrive det ned som du sier. Tusen takk ❤️  ts

Anonymkode: e2217...401

[AnonymBruker]

Uansett hvordan de reagerer, husk at det ikke er en "feil" måte å fortelle det på.  ❤

Anonymkode: 00073...664

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du syns det er vanskelig å vite hvordan du skal si det og er usikker på prosessen kan du skrive det ned og gi moren din det du har skrevet og så kan hun komme og snakke med deg når hun har prosessert litt? 

Anonymkode: 57d5a...410

Helt enig i dette! 
Du kan også evn sende det til hun, om du vil at det skal tå litt tid mellom at du forteller og dere snakker.

Skriv gjerne også hvorfor du velger å skrive og ikke si det. Og hvis du velger å sende det på sms/mail, si hvorfor det også. Mye enklere for alle å forstå, når alt er sagt høyt. 
 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 2c920...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jente 26 år her. Jeg har bestemt meg, jeg skal anmelde. Jeg har pratet med helsepersonell om dette, og vi har sammen kommet frem til at det er lurt jeg sier i fra til mine foreldre. De sier de uansett vil merke det på en eller annen måte. Jeg studerer et stykke unna de, men jeg er hjemme hos de i ferier. Da jeg var hjemme i påsken så var det vanskelig for meg å skjule det. Fordi jeg bærer på så mye skam og skyld, og jeg merker at en del av meg er litt borte. Så det kan være de vil merke det er noe etterhvert uansett, og jeg orker ikke bære på dette alene når jeg er hos de i ferien. 

Men det knuser meg at de også må gjennom en haug av følelser. Samtidig kjenner jeg som sagt på skam og skyld. Men tanken på at de også skal gå med masse følelser rundt dette knuser meg. Jeg synes det er vanskelig nok at jeg har de. Det blir ekstra tøft å se de også tenke og slite med dette. For det er jo et traume som ungen dems har blitt utsatt for. Jeg er ekstremt redd pappa skal bli sint, ikke på meg, men på han som har gjort det. Og mamma kommer til å bli ekstremt lei sei tror jeg. 

Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal gjøre det eller gå frem. Men jeg føler det er det riktige å gjøre. Akkurat nå føler jeg at jeg har en hemmelighet jeg bærer. Selvom alle mine profesjonelle helsefolk rundt meg vet det. Og enkelte venner. Dette er veldig intim informasjon, men jeg er fult klar over at de ikke trenger å vite alt. Men at de bare vet at jeg går gjennom et traume nå, og at de vet hvor det kommer fra. Jeg føler meg litt naken når jeg har tatt denne beslutningen. Men jeg tror det er det rette. Og jeg er helt sikker på at de er på min side og støtter meg 100% 

Men som sagt, så er dette ganske intimt for meg. Jeg skammer meg og føler skyld. Og det knuser meg at de også naturligvis kan få sterke følelser. Jeg er usikker på hvordan jeg kommer til å takle det for å være ærlig, men jeg føler jeg burde fortelle det. Spesielt siden jeg har bestemt meg for å anmelde. Hvordan går jeg frem med det? 

Anonymkode: e2217...401

Jeg var full da jeg sa det, 18 år gammel.

Anonymkode: 33e50...2a7

[Paneera]

Hvis du vet at de vil støtte deg, så fortell. Jeg fortalte mine foreldre at jeg ble grovt misbrukt som barn. De trodde meg ikke og jeg angrer på at jeg fortalte noe overhodet. Burde ha forutsett at de aldri ville tro meg.

Håper dine foreldre er god støtte for deg oppi dette ❤️

Endret 15. juni 2024 av Paneera

[Paneera]

AnonymBruker skrev (På 10.5.2024 den 18.04):

Så fint at du forteller dem det  Som forelder til en 17 år gammel datter må jeg allikevel innrømme at hun burde vurdert om hun skulle fortalt meg hvem det var, for om saken ble henlagt hadde vedkommende virkelig måttet se seg grundig over skulderen og være bevæpnet hele tiden om han skulle unngått min rettferdige vrede....

Anonymkode: 1101c...b4d

Å, noe slikt skulle jeg ønske at jeg ble møtt med. Mine foreldre tror meg ikke, snakker fremdeles hyggelig med overgriperne som misbrukte meg i førskolealder, og har også medfølelse med at det må ha vært "vanskelig" for de jeg har anmeldt å stå i rettsprosessen. Altså ja…

Endret 15. juni 2024 av Paneera

[AnonymBruker]

Du kan absolutt ringe og ta det på tlf. Send en melding til din mor og si at du vil snakke med henne om noe, og at hun kan gi deg et pip når hun er alene og har litt tid. Så hun ikke står i butikken eller på farten når hun får beskjeden. 
Du kan starte med å fortelle at du har hatt det vanskelig siste tiden, og det har skjedd noe som du ønsker å fortelle de. 
Så sier du kort hva som har skjedd. Hun vil garantert stille en del spm og da kan du gi mer og mer av det. 
 

Anonymkode: a8108...b6d

[AnonymBruker]

Samfunnsengasjert skrev (19 timer siden):

Hvis du vet at de vil støtte deg, så fortell. Jeg fortalte mine foreldre at jeg ble grovt misbrukt som barn. De trodde meg ikke og jeg angrer på at jeg fortalte noe overhodet. Burde ha forutsett at de aldri ville tro meg.

Håper dine foreldre er god støtte for deg oppi dette ❤️

Min opplevelse var den samme. 

Anonymkode: 188fa...f63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min opplevelse var den samme. 

Anonymkode: 188fa...f63

Jeg vet ikke om jeg trenger de erfaringene der det ikke gikk så bra. Jeg er ganske 100% sikker på at de vil støtte meg. Og jeg trenger ikke å få usikkerhet rundt det. Ts

Anonymkode: e2217...401