Hund endret atferd - råd? Omplassering? Avlivning?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd fra utenforstående, er redd jeg er veldig følelsesstyrt selvom jeg prøver å være objektiv. 
 

Vi er en familie på 4 stk med to barn på 2 og 4 år (tredje barn på vei, 6 mnd), og vår felles hund på 7 år. Hunden vår har hatt en merkbar atferdsendring siste 3 månedene.. Vi skjønner ikke hva som har skjedd. Han har begynt å gjøre utfall ute på tur mot alt og alle (gående, syklende, joggende osv…). Lett glefsing + hopper brått ut mot passerende uten forvarsel. Dette er atferd vi ikke har sett NOE antydning til frem til nå. Med en gang vi innså at dette faktisk var er reelt problem begynte vi øyeblikkelig å avlede med andre ting på tur, godbiter f.eks.. rett og slett «trene han på nytt» - men dette virker ikke å fungere lenger, til tross for at ros fra oss med godbiter alltid har vært interessant og høydepunkt på tur. 
 

For 1 måned siden var jeg og tre kompiser ute på tur da en mann kom gående bak meg på fortau som skulle passere oss. Da reagerte hunden min med å bite to ganger, en gang i hånda og deretter i låret. Mannen som ble bitt ble ufattelig sur og ropte gloser, mens jeg dypt sjokkert og fortvilet prøvde å unnskylde til alle kunstens regler. Det gikk bra heldigvis, men jeg ble både skremt og lei meg. Kompisgjengen oppfattet det mer som en slags ressursforsvar av meg, hunden og jeg er veldig nært knyttet. Men uavhengig av dette skulle han jo aldri ha bitt. Det var helt ut av det blå, og en situasjon vi gjennom 6 år har opplevd x-antall ganger, men aldri har måtte behøvd å ta stilling til før nå. 
 

Hunden vår er av rasen norsk Lundehund. Den har «dessverre» ALLTID vært ekstremt MYE hund, veldig glad, VELDIG energisk, over-ivrig you name it.. Folk har vel egentlig alltid oppfattet vår hund som slitsom på grunn av denne hyperaktiviteten. Til tross for at vi har gått kurs som valp og unghund + kastrert, så har vi fortsatt hatt en hund som er MYE - men aldri et problem i form av denne atferdsendringen. Vi lever et nokså aktivt liv med både hytteturer, fjellturer, joggeturer osv.. jeg driver også litt med blodspor med hunden på si. 
 

Etter hendelsen med bittet oppsøkte vi veterinær. Alle medisinske undersøkelser fysisk var bra. Men som veterinær sa «vi kan aldri vite 100% hva som foregår i hodet på bikkja…» og «jeg ønsker ikke å måtte avlive en fysisk frisk hund, men ønsker heller ikke lese i avisen at hunden deres har bitt et barn». 
 

Samboer hjemme er bekymret. Vi har to småbarn og snart tre. Hunden har også i det siste reagert negativt på andre barn på lekeplassen (dette har heller aldri vært et problem, vi har vært mye på lekeplassen alle sammen og da har hunden ligget stille på bakken).
 

Som sagt, jeg er veldig følelsesstyrt og synes dette er en vanskelig avgjørelse. Objektivt vet jeg at hunden har endret seg.. øvrig familie vil ikke lenger passe hunden, de er redd han kan bite dem og de synes ikke han er enkel å ha med å gjøre lenger. Men her blir jeg alltid litt sånn «men dere har jo aldri likt bikkja.. så føler dere bare sier dette her for å få det til å virke verre enn hva det er for å gjøre ting enklere for kjernefamilien».
 

Omgangsvenner med egne hunder som kjenner hunden vår godt synes også han har blitt uforutsigbar og slitsom. Skal vi på besøk kan vi ofte høre litt forsiktig «men kanskje hunden blir hjemme? Så får vi litt ro rundt matbordet etc…» 

Jeg er så ufattelig glad i hunden, synes hele denne situasjonen er håpløs. Jeg prøver å finne «unnskyldninger» på hvorfor ting har blitt som det har blitt, men disse unnskyldningene eksisterer ikke hos samboer eller familie. 
 

Hva ville du ha gjort? Omplassering? Avlivning? Vet at hunden kan ha mange fine år igjen, men er så redd for at omplassering vil skade hunden enda mer da den er så knyttet til meg.. Avlivning - vil dette være rett? 
 

Synspunkter? Vær saklig og vær så snill vis litt følelser, dette er så utrolig vondt for meg som skriver dette her…. 

Anonymkode: f185e...ecd

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å si, men når et dyr endrer atferd kan det ofte ha fysiske eller mentale årsaker. 
Hunder kan bli demente, de kan ha smerter, eller at syn og hørsel endrer seg og at de da blir usikre. 
Det at han responderer annerledes på belønning er kanskje også en indikasjon på at måten han opplever verden på er endret. 
Dette er så vidt meg kjent ikke noe «klassisk» for lundehund heller, men den er jo på sitt vis ganske følsom også. (Har rasen selv.)

Jeg ville aldri omplassert. Hverken for hunden eller andres del. Hvis den er uforutsigbar i et relativt vanlig hjemmemiljø, skal det mye til at omplassering er en god løsning. 

Jeg ville søkt råd hos veterinær som jobber mest med hund, og som har kompetanse på adferd. Og med fordel også kropp (fysio/kiropraktikk) for å kunne finne/utelukke fysiske smerter. 
Det finnes også medikamenter (en form for angstdempende). Med dyr må man bare prøve det man tror kan ha effekt, og se om det har det. Så får man bekrefte/utelukke derfra. 

En hund må ikke være fysisk dårlig for å avlives. Det er viktig, og vårt ansvar, å se til at de har det bra. Hvis de ikke har det, og det ikke er tegn eller løsninger for bedring, så hadde jeg avlivet. 

Anonymkode: e02ca...e5d

[AnonymBruker]

Det kan være svulst i hjernen, eller begynnende demens?

Uansett, nå har den bitt flere ganger, er uforutsigbar, og det høres ut som om atferden sniker seg over til andre deler av livet også. Altså, det eskalerer. 

Omplassering bør være uaktuelt. Samtidig bør dere ikke ha en hund i hus som viser eskalering i aggressiv atferd og et uforutsigbar reaksjonsmønster. Det er en bombe som venter på å gå av, og da kan det være deres eget barn som mister et øye fordi den løp forbi hunden på feil tidspunkt.

Det er heller ikke godt for hunden å gå med nervene på utsiden av kroppen som gjør at den ser trusler overalt i miljøet.

Få hunden sjekket av en annen veterinær. Du kan også ta kontakt med en atferdskonsulent som kommer hjem til deg og vurderer hunden.

Om de fortsatt ikke finner noe galt med hunden, så bør du velge avlivning og med god samvittighet. Hold hunden skilt fra barna frem til alt er avklart. 

 

Anonymkode: 1ea93...712

[AnonymBruker]

Det er mulig at hjemmemiljøet er stressende for hunden. Kanskje hunden har tatt på seg ansvaret for å vokte deg, noe som er en stressende oppgave. Jeg hadde omplassert før avliving da hunden kan ha det godt i et annet miljø. Hunder tilpasser seg relativt fort. Da er det veldig viktig å omplassere til riktige folk, noe som kan være vanskelig. Har du fortsatt kontakt med oppdretter? Kanskje de kan hjelpe?

Avliving er, for meg, siste utvei om intet annet funker (om hunden ellers er frisk). Men det spørs også hvor langt du er villig til å strekke deg, og hva du syns er best for hunden. Ingen av valgene er dårlige valg.

Jeg hadde f.eks. ikke valgt omplassering dersom ingen erfarne hundefolk var villige til å ta til seg hunden. Da er det bedre å la hunden slippe enn å omplasseres i hytt og pine

Anonymkode: 6005a...f28

[Tabris]

Slik plutselig atferdsendring kommer ofte av smerter. Men det er ikke lett for en veterinær å vite hva de skal undersøke alltid. 

Hvilke undersøkelser ble gjort? Er han utredet for tannproblemer, mageproblemer/allergi og muskelspenninger/knuter? Sjekket syn og hørsel? Dette er ting som ikke alltid er lett å finne ut av, men som kan ligge bak.

[AnonymBruker]

TS HER!

Først, takk for saklige og objektive meninger. Det settes stor pris på. 
Det er ikke veldig enkelt å skulle beskrive alle hendelser som har skjedd, så dette er så klart et litt kortfattet innlegg - men med de viktigste hendelsene og poengene i sakens kjerne. Så takk! 
 

Ref. undersøkelse hos veterinær. Dette ble gjort rimelig grundig, en veldig dyktig veterinær som har vært fast i 3 år. Det er ikke lenger siden enn 6 måneder vi hadde årlig helsesjekk (alt var tipp toppers) forut for denne sjekken i forbindelse med bitt av passerende mann og generell ubehagelig atferdsendring. Vi tok også blodprøver, men ble ikke avdekket noe mangler eller skepsis av noe i prøvene. Tennene sjekket grundig, alt ok. Ble sjekket for muskelsperrer, nerver i klem osv, ingenting reaksjon. Det kan nevnes at hunden fikk en svulst som ble operert for 2,5 år siden (godartet), og fått tre nye kuler i ettertid - men disse ble det tatt vevsprøver av på forrige sjekk som ikke viste svulstceller. Veterinær konkluderte her at det var snakk om fett eller en overflødig kjertel uten betydning. 
 

Jeg har hatt denne rasen to ganger tidligere og har faktisk ikke vært borti liknende type. Han skiller seg ut, både i positiv forstand (og dessverre også nå negativ). Jeg har jobbet mye med han siden valp, og han har virkelig vært en helt fantastisk hund for meg.. det er hva som gjør alt vanskelig. Samboer mener også helt klart at hunden har et annet reaksjonsmønster hjemme når jeg ikke er tilstedet. Hun beskriver det som å ha T-Rex hjemme, og et lite søtt lam når jeg er hjemme. Alt dette som nevnt over har skjedd på 3 måneder, han var jo ikke sånn her før… det er vondt. 
 

Jeg prøver å avdekke forskjeller som potensielt kan ha skjedd i hjemmemiljøet vårt som kan ha bidratt til en forstyrrelse for han et eller annet sted på veien, men klarer ærlig talt ikke sette fingeren på noe. Men for alt jeg veit, så kan det være hunden vet det - skulle ønske han kunne snakke å fortalt meg det i så fall.. vi er liksom på DET nivået av bunnløs sorg for meg.
 

Men igjen, jeg har små barn og ny på vei. Jeg prøver å ikke bli alt for følelsesstyrt. Jeg er så klart livredd for at noe skal skje barna og evt. nyfødt. I tillegg kjenner jeg så klart også på elefanten i rommet på besøk hos min egen familie og svigers som tydelig viser at dette er en hund de nå ikke lenger stoler på. 

Bare synes dette også er urettferdig for hunden min. Tenker spesielt på at svigerfamilien aldri har likt han… og at de prøver å minne meg på ved enhver anledning at samboeren min sin og barna våres sikkerhet er viktigst. Og det er helt greit, jeg er fullt klar over det! Men hunden var også verdens mest lojale og pålitelige for 3 måneder siden.. vi har delt så mye fint.. er mange følelser her… 

Anonymkode: f185e...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS HER!

Først, takk for saklige og objektive meninger. Det settes stor pris på. 
Det er ikke veldig enkelt å skulle beskrive alle hendelser som har skjedd, så dette er så klart et litt kortfattet innlegg - men med de viktigste hendelsene og poengene i sakens kjerne. Så takk! 
 

Ref. undersøkelse hos veterinær. Dette ble gjort rimelig grundig, en veldig dyktig veterinær som har vært fast i 3 år. Det er ikke lenger siden enn 6 måneder vi hadde årlig helsesjekk (alt var tipp toppers) forut for denne sjekken i forbindelse med bitt av passerende mann og generell ubehagelig atferdsendring. Vi tok også blodprøver, men ble ikke avdekket noe mangler eller skepsis av noe i prøvene. Tennene sjekket grundig, alt ok. Ble sjekket for muskelsperrer, nerver i klem osv, ingenting reaksjon. Det kan nevnes at hunden fikk en svulst som ble operert for 2,5 år siden (godartet), og fått tre nye kuler i ettertid - men disse ble det tatt vevsprøver av på forrige sjekk som ikke viste svulstceller. Veterinær konkluderte her at det var snakk om fett eller en overflødig kjertel uten betydning. 
 

Jeg har hatt denne rasen to ganger tidligere og har faktisk ikke vært borti liknende type. Han skiller seg ut, både i positiv forstand (og dessverre også nå negativ). Jeg har jobbet mye med han siden valp, og han har virkelig vært en helt fantastisk hund for meg.. det er hva som gjør alt vanskelig. Samboer mener også helt klart at hunden har et annet reaksjonsmønster hjemme når jeg ikke er tilstedet. Hun beskriver det som å ha T-Rex hjemme, og et lite søtt lam når jeg er hjemme. Alt dette som nevnt over har skjedd på 3 måneder, han var jo ikke sånn her før… det er vondt. 
 

Jeg prøver å avdekke forskjeller som potensielt kan ha skjedd i hjemmemiljøet vårt som kan ha bidratt til en forstyrrelse for han et eller annet sted på veien, men klarer ærlig talt ikke sette fingeren på noe. Men for alt jeg veit, så kan det være hunden vet det - skulle ønske han kunne snakke å fortalt meg det i så fall.. vi er liksom på DET nivået av bunnløs sorg for meg.
 

Men igjen, jeg har små barn og ny på vei. Jeg prøver å ikke bli alt for følelsesstyrt. Jeg er så klart livredd for at noe skal skje barna og evt. nyfødt. I tillegg kjenner jeg så klart også på elefanten i rommet på besøk hos min egen familie og svigers som tydelig viser at dette er en hund de nå ikke lenger stoler på. 

Bare synes dette også er urettferdig for hunden min. Tenker spesielt på at svigerfamilien aldri har likt han… og at de prøver å minne meg på ved enhver anledning at samboeren min sin og barna våres sikkerhet er viktigst. Og det er helt greit, jeg er fullt klar over det! Men hunden var også verdens mest lojale og pålitelige for 3 måneder siden.. vi har delt så mye fint.. er mange følelser her… 

Anonymkode: f185e...ecd

Har det blitt tatt røntgen? Det kan være betennelse dypt under en tann som ikke vil vises ved normal sjekk. Svulst i hjernen er jo også mulig, eller noe i ryggraden/hoftene. Klemt nerve? 

Husk at svigerfamilien din ikke kjenner hunden som du gjør. Det er naturlig at de ikke klarer å stole på hunden nå etter atferdsendringene, og bekymringene deres er ikke rullet inn i lojalitet og ansvarsfølelse for hunden. Situasjonen er derfor langt mindre komplisert for de. Du derimot, sitter også med ansvarsfølelse for hunden, dårlig samvittighet og masse annet som gjør hele situasjonen utrolig vond og følelsesladet. Kanskje din samboer kan fortelle de at dere jobber med saken og at dere ikke setter pris på usympatiske kommentarer mens dere jobber dere gjennom denne situasjonen? 

Lundehunden blir i gjennomsnitt 9 år gamle, og din er 7 år. Jeg leser også at lundehunden har et stort problem med intestinal lymfangiektasi, som kan være en dødelig sykdom om man ikke oppdager det tidsnok, men som kan behandles om man bytter fôr og gir kortison. Denne sykdommen kan oppdages i blodprøver. Har veterinæren testet for dette? 

Få hunden din utredet ordentlig så du vet om det er håp eller ikke, både for hunden sin skyld og også din egen. Det beste vi kan gjøre for hundene våre annet enn å gi de et godt liv, er å la de forlate verden med verdighet mens de fortsatt har litt livsglede igjen, istedenfor å la den siste tiden være preget av usikkerhet, smerte eller, gud forby, låst opp på et hundepensjonat langt borte og alene fordi den bet noen som valgte å anmelde.

Beklager så mye for det du går gjennom nå, og jeg håper virkelig at en grundigere utredning avslører noe som kan fikses. 

 

 

 

Anonymkode: 1ea93...712

[AnonymBruker]

Har du vurdert å ta en grunnvurdering hos f.eks. Hund helt på grensen? Da får du en tilbakemelding på det mentale hos hunden, hva som er genetisk og hva som er innlært. 

Jeg hadde også tatt en ordentlig sjekk hos en veterinær som er utdannet innen kiropraktikk el. Standard veterinærutdannelse dekker dessverre ikke så mye i bevegelsesapparatet. 

Jeg hadde ikke omplassert en hund som biter. Da skulle det i så fall vært til en hundetrener med mye erfaring med problematferd. 

Har du kontakt med oppdretter? Er dette noe som foreldre eller søsken også har opplevd? 

Anonymkode: bff2d...6f0

[Gremlin]

Skjønner at dette må være en vanskelig situasjon! Som andre nevner kommer brå atferdsendringer ofte av smerter, og det er veldig bra at du har fått hunden undersøkt av veterinær. Det kan imidlertid være vanskelig å avdekke smerter ved ordinære fysiologiske undersøkelser. Man kan ha vondt uten at det foreligger vevsskade, og det er derfor mange smertetilstander det ikke er så lett å påvise. Vi mennesker har den fordelen at vi kan kommunisere omkring smertene. Denne muligheten har jo ikke hunden. I tillegg kan veterinærbesøket i seg selv oppleves som stressende, og det økte adrenalinnivået kan føre til at hunden ikke egentlig føler smerte i øyeblikket. Jeg ville derfor vært forsiktig med å konkludere med at hunden er frisk og smertefri på bakgrunn av slike undersøkelser, spesielt når atferdsendringen gir grunn til å tro at smerter kan være involvert og ikke kan utelukkes. En god måte å utelukke smerter på kan være å sette hunden på smertestillende en prøveperiode for å se om dette har noen effekt. Hvis dette ser ut til å virke, er det et tegn på at atferdsendringen kom som følge av smerter. Dette må selvfølgelig gjøres i samråd med veterinær.

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor i landet du bor, men det finnes jo ulike steder som tar hunden inn for å teste og trene den. 

Vet at Tunge hundepensjonat gjorde dette tidligere, antagelig fortsatt. Men det er på vestlandet og kanskje utilgjengelig. Finnes sikkert tilsvarende hvis du googler litt?

Anonymkode: d139c...cf3

[AnonymBruker]

Jeg fatter virkelig ikke de menneskene som foreslår "omplassering" for en hund som biter helt tilfeldig og ut av det blå. Skal man flytte problemet med biting til noen andre da? Og så bare "toe sine hender for det var ikke under mitt ansvar den beit senere"? 

MAN KAN IKKE omplassere en hund som har et aggresjonsproblem med biting! Da biter den jo bare hos nye eiere istedet! Det hjelper ingenting å flytte en hund som biter. 

Anonymkode: d06b0...070

[AnonymBruker]

Hva med å få en time hos Sissel Grana? 
Hun er vel å regne som landets beste dyretolk..! 
Verdt et forsøk?

Anonymkode: 2a67f...723

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg fatter virkelig ikke de menneskene som foreslår "omplassering" for en hund som biter helt tilfeldig og ut av det blå. Skal man flytte problemet med biting til noen andre da? Og så bare "toe sine hender for det var ikke under mitt ansvar den beit senere"? 

MAN KAN IKKE omplassere en hund som har et aggresjonsproblem med biting! Da biter den jo bare hos nye eiere istedet! Det hjelper ingenting å flytte en hund som biter. 

Anonymkode: d06b0...070

Rene aggressive hunder er det svært få av. Hunden biter ikke alle til enhver tid, noe som tyder på at det enten er smerter/helserelatert eller miljøet som stresser. Rasen er ikke typisk aggressiv, men kan være skeptisk til fremmede (som en typisk gårdshund ofte er)

Man KAN omplassere hund med bitthistorikk. Ikke til småbarnsfamilie og folk som er supersosiale og ønsker en hund å dra med rundt overalt såklart. Det må legges ned arbeid og tilrettelegging, f.eks. voksent landlig hjem uten for mange inn og ut døra.

Det finnes mange hunder som har blitt omplassert som har ressursforsvar, usikkerhet o.l. som har ført til biting, som kan leve et fint liv hos den rette eieren. Det er ikke hunden sin skyld, men heller et resultat av hva enn det er som har forårsaket den endrede atferden.

Jeg skjønner at det er fristende å avlive dyr når de blir til et større problem enn forventet, men jeg mener at mye kan gjøres før man kommer til den konklusjonen. Mangel på tid, lyst og kunnskap (ressurser) er vel hva som gjør at enkelte velger avliving ganske raskt.

Anonymkode: 6005a...f28

[AnonymBruker]

Hunden din er ikke helt ung lenger, og slik som det fremstilles så har han det ikke bra. Dere har forsøkt å finne løsning og du virker til å ha erfaring med hund - så helt ærlig så ville jeg ha valgt å avlive denne hunden. Han har allerede bitt noen, og er endret i oppførsel. La han slippe før det skjer noe som gjør til at dere må avlive han på dagen. 

Anonymkode: b3b3f...46c

[AnonymBruker]

Tenker, la han slippe.. en ting, folk du omplasserer til kan utgi seg i beste mening og ha så mye kunnskap osv om prosjekt hunder, og jobbet med det før. Og vet hva det innebærer, men til syvende og sist så kan hunden havne i feil hender og biter og dere får skyld. Ja, mye asholes der ute.. Jeg tenker at dere ikke skal drive all verdens tid med utredninger her og der, når dere allerede har fått grundig undersøkelse. Og svar.. korrekte svar av problematikk fysisk får man etter obduksjon.. mange tilfeller viser ikke sykdom før det blir obdusert.. vet dette er vanskelig for deg.... Men avlivning er nok det beste i hundens situasjon for han har det ikke bra.... Og det er super vondt og trist. Men det er opp til deg, men utifra hva du skriver og forteller så vet du garantert svaret selv. 

Anonymkode: ef98a...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2024 den 16.56):

Jeg trenger råd fra utenforstående, er redd jeg er veldig følelsesstyrt selvom jeg prøver å være objektiv. 
 

Vi er en familie på 4 stk med to barn på 2 og 4 år (tredje barn på vei, 6 mnd), og vår felles hund på 7 år. Hunden vår har hatt en merkbar atferdsendring siste 3 månedene.. Vi skjønner ikke hva som har skjedd. Han har begynt å gjøre utfall ute på tur mot alt og alle (gående, syklende, joggende osv…). Lett glefsing + hopper brått ut mot passerende uten forvarsel. Dette er atferd vi ikke har sett NOE antydning til frem til nå. Med en gang vi innså at dette faktisk var er reelt problem begynte vi øyeblikkelig å avlede med andre ting på tur, godbiter f.eks.. rett og slett «trene han på nytt» - men dette virker ikke å fungere lenger, til tross for at ros fra oss med godbiter alltid har vært interessant og høydepunkt på tur. 
 

For 1 måned siden var jeg og tre kompiser ute på tur da en mann kom gående bak meg på fortau som skulle passere oss. Da reagerte hunden min med å bite to ganger, en gang i hånda og deretter i låret. Mannen som ble bitt ble ufattelig sur og ropte gloser, mens jeg dypt sjokkert og fortvilet prøvde å unnskylde til alle kunstens regler. Det gikk bra heldigvis, men jeg ble både skremt og lei meg. Kompisgjengen oppfattet det mer som en slags ressursforsvar av meg, hunden og jeg er veldig nært knyttet. Men uavhengig av dette skulle han jo aldri ha bitt. Det var helt ut av det blå, og en situasjon vi gjennom 6 år har opplevd x-antall ganger, men aldri har måtte behøvd å ta stilling til før nå. 
 

Hunden vår er av rasen norsk Lundehund. Den har «dessverre» ALLTID vært ekstremt MYE hund, veldig glad, VELDIG energisk, over-ivrig you name it.. Folk har vel egentlig alltid oppfattet vår hund som slitsom på grunn av denne hyperaktiviteten. Til tross for at vi har gått kurs som valp og unghund + kastrert, så har vi fortsatt hatt en hund som er MYE - men aldri et problem i form av denne atferdsendringen. Vi lever et nokså aktivt liv med både hytteturer, fjellturer, joggeturer osv.. jeg driver også litt med blodspor med hunden på si. 
 

Etter hendelsen med bittet oppsøkte vi veterinær. Alle medisinske undersøkelser fysisk var bra. Men som veterinær sa «vi kan aldri vite 100% hva som foregår i hodet på bikkja…» og «jeg ønsker ikke å måtte avlive en fysisk frisk hund, men ønsker heller ikke lese i avisen at hunden deres har bitt et barn». 
 

Samboer hjemme er bekymret. Vi har to småbarn og snart tre. Hunden har også i det siste reagert negativt på andre barn på lekeplassen (dette har heller aldri vært et problem, vi har vært mye på lekeplassen alle sammen og da har hunden ligget stille på bakken).
 

Som sagt, jeg er veldig følelsesstyrt og synes dette er en vanskelig avgjørelse. Objektivt vet jeg at hunden har endret seg.. øvrig familie vil ikke lenger passe hunden, de er redd han kan bite dem og de synes ikke han er enkel å ha med å gjøre lenger. Men her blir jeg alltid litt sånn «men dere har jo aldri likt bikkja.. så føler dere bare sier dette her for å få det til å virke verre enn hva det er for å gjøre ting enklere for kjernefamilien».
 

Omgangsvenner med egne hunder som kjenner hunden vår godt synes også han har blitt uforutsigbar og slitsom. Skal vi på besøk kan vi ofte høre litt forsiktig «men kanskje hunden blir hjemme? Så får vi litt ro rundt matbordet etc…» 

Jeg er så ufattelig glad i hunden, synes hele denne situasjonen er håpløs. Jeg prøver å finne «unnskyldninger» på hvorfor ting har blitt som det har blitt, men disse unnskyldningene eksisterer ikke hos samboer eller familie. 
 

Hva ville du ha gjort? Omplassering? Avlivning? Vet at hunden kan ha mange fine år igjen, men er så redd for at omplassering vil skade hunden enda mer da den er så knyttet til meg.. Avlivning - vil dette være rett? 
 

Synspunkter? Vær saklig og vær så snill vis litt følelser, dette er så utrolig vondt for meg som skriver dette her…. 

Anonymkode: f185e...ecd

Snart har DU 3 små barn under 5 år!😱 Kan det være hunden er endret seg fordi han får for lite oppmerksomhet?😞 

Anonymkode: a45a2...912

[AnonymBruker]

Hei,

Har ikke lest alle svarene, så beklager om jeg gjentar noe. Men, kjenner igjen denne atferden hos hundene til en tidligere bekjent. Tispen bet forbipasserende helt plutselig og endret atferd på veldig kort tid. Viste seg at hunden brått fikk synet kraftig redusert, og at den ble redd/skvatt og alt som passerte kom jo veldig plutselig for hunden. Hunden så jo ikke noe før det var helt opp i ansiktet, og atferden endret seg av den grunn. 

Anonymkode: 6b696...6f8

[got2go]

Enig med flere her, kan være tap av syn/hørsel eller smerter plasser som ikke er blitt sjekket enda. Utover det så ville jeg ha prøvd adferdsterapeut kanskje?

[AnonymBruker]

Jeg har i noen år slitt med å gå, og dette gir meg endringer i gangen som vekker jaktinstinktet hos hunder. Jeg har således møtt hunder som går fritt som har henvendt seg til eieren og eieren har svart med ting hunden har tolket som klarsignal til å jage meg som bytte. En ting er å ha hunder fritt, en annen ting er at hunder kan svare på kroppsspråk og signaler eier ikke er nok bevisst.
Jeg forstår at dette er hardt å høre, men jeg synes det mangler en diskusjon rundt kommunikasjonen mellom denne hunden og eier og andre folk. I ytterste konsekvens er hunden i full beskyttelsesmodus for sin gravide eier, og hun signaliserer i tillegg at hun trenger beskyttelse ved å opptre uklokt. At hunden oppfører seg annerledes med henne enn med andre er noe jeg føler er et skikkelig dårlig tegn. Jeg ville gitt det litt tid og hjelp under graviditeten, men ved vedvarende problemer etter trjedjemann er kommet til verden, tenker jeg at avliving er på sin plass.

Anonymkode: db987...bef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har i noen år slitt med å gå, og dette gir meg endringer i gangen som vekker jaktinstinktet hos hunder. Jeg har således møtt hunder som går fritt som har henvendt seg til eieren og eieren har svart med ting hunden har tolket som klarsignal til å jage meg som bytte. En ting er å ha hunder fritt, en annen ting er at hunder kan svare på kroppsspråk og signaler eier ikke er nok bevisst.
Jeg forstår at dette er hardt å høre, men jeg synes det mangler en diskusjon rundt kommunikasjonen mellom denne hunden og eier og andre folk. I ytterste konsekvens er hunden i full beskyttelsesmodus for sin gravide eier, og hun signaliserer i tillegg at hun trenger beskyttelse ved å opptre uklokt. At hunden oppfører seg annerledes med henne enn med andre er noe jeg føler er et skikkelig dårlig tegn. Jeg ville gitt det litt tid og hjelp under graviditeten, men ved vedvarende problemer etter trjedjemann er kommet til verden, tenker jeg at avliving er på sin plass.

Anonymkode: db987...bef

Nei, ganglag vil ikke vekke jaktinstinktet i hunder. Hunder ser ikke på mennesker som byttedyr. Et annerledes ganglag kan dog gjøre hunder mer skeptiske, og noen hunder oppsøker det som gjør de skeptiske istedenfor å gå unna. Mine viser skepsis om de ser noen som for eksempel er mentalt handikappet, fordi de beveger seg og høres annerledes ut. Noen hunder kan bli skeptiske om de ser folk med caps, store frakker, paraply etc. Skepsis mot noe 'unormalt' er normalt, men veldig usikre hunder vil vise langt mer skepsis mot noe unormalt enn trygge hunder.

De aller fleste hunder 'beskytter' ikke eiere. Det du tenker på, heter ressursforsvar. Mange hunder vil forsvare ressurser, og eier kan være en ressurs fordi eier ofte er en kilde til gode ting. Hunder som viser ressursforsvar over det normale, enten det er over mat, eier, plass, leker eller annet, er ofte et symptom på en usikker hund.

Ts sin hund har visstnok vist litt ressursforsvar over eier, men å bite noen som går forbi er langt over det normale og i følge ts ikke normalt. Hunden har sannsynligvis plager, fått dårlig syn eller noe annet som har økt usikkerheten i hunden betraktelig, og som gjør at den derfor har blitt svært skarp. 

Anonymkode: 1ea93...712