Er det barns/barnebarna feil om eldre ikke får nok oppmerksomhet?

[AnonymBruker]

Inspirert av dette innlegget:

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/besteforeldre-trenger-deg-mens-de-lever-ikke-at-du-grater-ved-graven-deres/o/5-95-1801329

Følelsen er at mange eldre ikke får nok telefoner og besøk, men betyr dette at barn og barnebarn er egoistiske? Er det ikke slik at de som faktisk har gode foreldre og besteforeldre faktisk ønsker kontakt og vil dra på besøk så ofte de kan, eller ringe? Jeg har selv en eldre mor men kontakten med henne er giftig og jeg kan ikke ha kontakt med henne uten å få hjertebank, høy puls og fysiske reaksjoner. Derfor har jeg ikke kontakt med henne. Jeg kan selv tenke meg hun forteller seg selv at det er barn og barnebarn som er egoistiske uten å ta seg et blikk i speilet eller reflekterere hvorfor ting har blitt som de har blitt.

 

Anonymkode: 930fe...f5a

[AnonymBruker]

Jeg er nok enig med deg, jeg har et godt forhold til mine egne foreldre, fordi de er bra mennesker. Og jeg har observert at når det har gått så galt mellom foreldre og barn at de begrenser kontakten er det i 9 av 10 tilfeller foreldrene som har sabotert det. I de første tjue årene av livet er det de voksne som sitter med definisjonsmakten i relasjonen, og barnet er prisgitt omgivelsene, og det eneste man kan gjøre for å rive seg løs som voksen er å begrense kontakten.

Jeg jobber også med eldre mennesker, og hver gang jeg presenteres for en historie om de forferdelige barna som ikke bryr seg om de gamle er min første tanke "og hva er det du har gjort mot barnet ditt?" Noen ganger får jeg høre historien fra den andre siden, og det er helt horribelt hva som kan ligge bak slik sutring, det kan være fysisk/psykisk vold, seksuelt misbruk, rusmisbruk, omsorgssvikt, alvorlige greier, som gamlingene ser helt bort fra, der de sitter og klager over ensomhet. 

Anonymkode: a41ed...7bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er nok enig med deg, jeg har et godt forhold til mine egne foreldre, fordi de er bra mennesker. Og jeg har observert at når det har gått så galt mellom foreldre og barn at de begrenser kontakten er det i 9 av 10 tilfeller foreldrene som har sabotert det. I de første tjue årene av livet er det de voksne som sitter med definisjonsmakten i relasjonen, og barnet er prisgitt omgivelsene, og det eneste man kan gjøre for å rive seg løs som voksen er å begrense kontakten.

Jeg jobber også med eldre mennesker, og hver gang jeg presenteres for en historie om de forferdelige barna som ikke bryr seg om de gamle er min første tanke "og hva er det du har gjort mot barnet ditt?" Noen ganger får jeg høre historien fra den andre siden, og det er helt horribelt hva som kan ligge bak slik sutring, det kan være fysisk/psykisk vold, seksuelt misbruk, rusmisbruk, omsorgssvikt, alvorlige greier, som gamlingene ser helt bort fra, der de sitter og klager over ensomhet. 

Anonymkode: a41ed...7bd

Jeg så i et kommentarfelt på denne artikkelen på Facebook en haug av eldre som klagde på de egoistiske unge som bare ikke bryr seg om de etter "alt de har gjort". Pga mitt eget betente forhold til en eldre mor så blir jeg alltid skeptisk. Jeg merker forskjell på de som har et godt forhold til foreldre og de som ikke har det. De som har et godt forhold velger å ha kontakt og samvær. En dame konmenterte hun ikke hadde sett noen barnebarn på 2 år selv om hun bodde 1 mil unna. Da tenker jeg det må være en grunn at foreldrene velger å redusere kontakten..

Anonymkode: 930fe...f5a

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem som trekker meg lengre og lengre bort fra mine foreldre, og det er godt mulig at mine foreldre tenker "etter alt vi har gjort", for det er absolutt ingen selvinnsikt eller selvkritikk angående hvorfor jeg har valgt å trekke meg bort. Ja de har gjort mye fint og bra også , og på mange måter hadde jeg en fin oppvekst og en fin familie. Det er mye bra i dem, men som jeg har sagt mange ganger til dem "Godt ment er ikke nødvendigvis godt gjort.". 

Selv om de mener godt, innerst inne- ja det prøver jeg virkelig å tro på- så er det dessverre slik at er det en ting jeg kan stole på min familie angående så er det at de gjør en vond situasjon verre. Trenger jeg råd og støtte, eller i det minste bare ro og trygghet, eller å ha det hyggelig sammen med familien litt, fordi annet er svært tøft for tiden, så kan du banne på at de skjeller og smeller og trykker meg ekstra ned. De gangene jeg har vendt meg til dem i livskriser gjør de nøyaktig det motsatte som gode venner gjør når livet er litt tøft. Der gode venner gir en god klem og oppmuntring våger jeg ikke engang lenger å dele utfordringer med mine foreldre, for det er som de tenker "Ja nå har hun det uansett ikke så bra, så dette er tiden for å skjelle henne ut og påpeke hvert eneste feiltrinn hun har gjort i livet." Og de feiltrinn samler de på og gnikker godt inn, akkurat når jeg er på mitt mest sårbare. Feiltrinn mine venner bare ler av, fordi alle gjør feil i livet, og utfordringer jeg har hatt som venner gir meg støtte og til og med beundring over at jeg klarte meg gjennom og overvant, det trekkes frem igjen ved "gyldne anledninger" der jeg allerede har det litt tøft, slik at jeg virkelig skal få brenne i mitt eget fett, eller noe slikt. Ja ikke lett å forstå tankene bak egentlig, men det er virkelig farlig å vedkjenne noen utfordringer, små eller store, til mine foreldre, for da benyttes sjansen til å tråkke meg ytterligere ned. Gjerne ved å dra opp ting jeg ikke gjorde perfekt som barn, tenåring eller så tidlig i livet at det burde være uvesentlig å dra frem igjen og igjen, siden jeg trossalt har klart meg veldig godt i livet. Noe venner påpeker dersom jeg, som de fleste, innimellom synes noe er utfordrende. "Du er sterk, se hva du har klart!" er venners holdning til meg, og utfordringer der og da tar de som normale hjertesukk som alle innimellom har. Noe de selv også innimellom har, der jeg tilsvarende gir dem en klem eller litt oppmuntring. "Ja dette fortjener du, husk på alle dine feiltrinn i livet!" virker derimot å være mine foreldres naturlige respons. 

Nå er mine foreldre fornærmet over at "Jeg deler ingenting med dem lenger." Nei så rart da! Jeg må jo passe meg for hva jeg sier til dem, for er det ikke 100% positivt slår det vanvittig tilbake. Om ikke der og da så ved neste "gyldne anledning " til å "ta meg for seg" når jeg ikke har det absolutt topp. De er også fornærmet over at jeg holder meg mest borte, men jeg slapper ærlig talt ikke av i deres selskap. Kan ikke være meg selv i det at jeg må vokte mine ord. Passe på at de ikke får ny skyts mot meg, som smeller tilbake på verst mulig tidspunkt. Hvilket min helse dessverre ga gode muligheter til, ettersom jeg ikke er frisk. 

Støtte da jeg ble alvorlig syk? Glem det! Bare å fortelle dem om min diagnose var en historie i seg selv. Jeg gruet meg til det, og med god grunn. Noe klem, medfølelse og støtte kunne jeg se langt etter. Nei det var nok en glimrende anledning til å tråkke meg ned ekstra. Skulle tro jeg hadde valgt å bli syk selv, eller i det minste fortjente det. Jeg var jo er vanskelig barn og en stri tenåring, så...! 😝 (Og nei, jeg var faktisk ikke det. Ikke utover det vanlige iallefall.)

Heldigvis har jeg partner, barn og gode venner som er helt motsatt. Dette går bra! Dette klarer du! Du er sterk! VI takler dette! 

Føler meg nesten splittet i at mine foreldre anser meg som en helt annen person enn det resten av verden gjør, og nå har jeg fått nok. Mine foreldre er såret og "skjønner ingenting ". Vel det er jo hva jeg har måtte ta konsekvensene av. Det finnes ingen selvinnsikt på dette, så jeg holder meg unna. Forsøk på å ta dette opp ender bare med to svært fornærmede foreldre. "Alt de har gjort for meg!' 

Ja de har gjort nok av det nå! Jeg har klart meg godt i livet på tross av det, men nå når jeg også sliter med helsen har jeg ikke lenger kapasitet til å bli sparket på når jeg ikke har det absolutt topp. Jeg orker det ikke lenger. Dermed er de blitt blant de såre eldre som "sviktes av de yngre". Mine barn orker ikke mer heller. "Urettferdige og urimelige!" er deres stempel på sine besteforeldre på min side. De har fått med seg mer enn det er mulig å feie fint over. 

Anonymkode: 079aa...10b

[AnonymBruker]

Det som er dumt i slike tråder er at alle tar utgangspunkt i egen opplevelse/erfaring, og anser det for å være allmenngyldig. 
 

Selv kjenner jeg begge deler. Jeg kjenner eldre som har støtt familien fra seg av ulike grunner, og jeg kjenner eldre som er ensomme fordi det alltid er noe viktigere som må prioriteres for barn og barnebarn. 

Bare for å ta et eksempel, en kvinne hadde invitert sønn (enebarn) m/familie på middag med kaffebesøk på bursdagen sin.  De takket ja, men da dagen kom meldte de avbud.  Årsaken?  De hadde blitt invitert på fest dagen før, drukket litt for mye, og orket ikke tanken på mat, kaffe og kaker fordi de var fyllesyke.

De sa ikke engang i fra før et par timer etter de skulle vært der, fordi de «forsov» seg (og dermed hørte de heller ikke telefon eller sms som hun sendte for å spørre om/når de kom)

Jeg er ikke i tvil om at denne familien er glade i sin mor/svigermor/farmor, og at de vil sørge dypt den dagen hun er borte, men hun følte det ikke slik den dagen hun satt alene og ventet med middag og kaker klar.

 

Anonymkode: 8e5ff...8c0

[Bari]

Mange her i landet behandler dessverre sine foreldre og besteforeldre dårlig. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at man krangler, men at man ikke prioriterer å dra på jevnlige besøk eller inkludere dem på søndagsmiddag, tilstelninger etc. Her har vi noe å lære fra Sør-Europa.

[AnonymBruker]

Bari skrev (2 minutter siden):

Mange her i landet behandler dessverre sine foreldre og besteforeldre dårlig. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at man krangler, men at man ikke prioriterer å dra på jevnlige besøk eller inkludere dem på søndagsmiddag, tilstelninger etc. Her har vi noe å lære fra Sør-Europa.

I "andres" øyne, så behandler jeg og mine barn mor/bestemor dårlig. Vi drar ikke på besøk, vi ønsker ikke besøk av henne og vi vil ikke ha noen som helst kontakt med henne.

Vi er så stygge mot henne, og hun skjønner ikke hva hun har gjort, da hun bare har vært snill og gitt haugevis av dyre gaver.

Vi har ikke bedt om gaver! Det eneste vi har ønska er ei mor og bestemor som har oppført seg som akkurat det. Og ikke ei mor pg bestemor som har herja på med alkohol, festing, trusler og omsorgssvikt gjennom alle år. 

Nå er hun gammel og bitter på sin familie som har vendt henne ryggen.

Men, skal vi selv overleve, så måtte vi ta det valget om å holde oss unna, ellers er det vi som har gått til grunne. 

 

Anonymkode: d4a7f...8ea

[AnonymBruker]

Jeg mener det nesten alltid har sammenheng med den eldre selv.

Mamma er mye alene og ensom, men hun har også valgt det helt selv uten at hun greier å innse dette. Hun nekter for eksempel å gå på aktiviteter alene, det er så trist synes hun for da ser hun så stakkarslig ut. Så da sitter hun hjemme da mens alle de som drar på kafétreff, spaserturer for pensjonister og lignende lavterskeltilbud faktisk er ute å er sosiale.

Hun klager på at vi sees så skjelden, at hun ikke greier alt det praktiske med huset selv, at vi er der så kort tid når vi besøker henne og så videre men hun har jo lagt opp til det helt selv med å ikke være der for oss når vi har trengt henne hverken i oppveksten eller når vi ble voksne.

Jeg orker ikke bruke tid og energi på henne fordi hun er så voldsomt lite taknemmelig. Hun er bare negativ, respekterer ikke grenser og blir fornærma av den minste lille tilbakemelding uansett hvor mye det pakkes inn. Da får hun ha det så godt. Det er ikke min egoisme, det er hennes.

Anonymkode: b9f0c...aaa

[Bari]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I "andres" øyne, så behandler jeg og mine barn mor/bestemor dårlig. Vi drar ikke på besøk, vi ønsker ikke besøk av henne og vi vil ikke ha noen som helst kontakt med henne.

Vi er så stygge mot henne, og hun skjønner ikke hva hun har gjort, da hun bare har vært snill og gitt haugevis av dyre gaver.

Vi har ikke bedt om gaver! Det eneste vi har ønska er ei mor og bestemor som har oppført seg som akkurat det. Og ikke ei mor pg bestemor som har herja på med alkohol, festing, trusler og omsorgssvikt gjennom alle år. 

Nå er hun gammel og bitter på sin familie som har vendt henne ryggen.

Men, skal vi selv overleve, så måtte vi ta det valget om å holde oss unna, ellers er det vi som har gått til grunne. 

 

Anonymkode: d4a7f...8ea

Nå tipper jeg at de fleste besteforeldre ikke er alkoholiserte/alvorlig psykisk syke eller stygge mot familien sin. Vi snakker om resten, altså hvermannsen av besteforeldre. 

[AnonymBruker]

Kommer an på hvor en bor, funksjonsnivå osv. Min far kom på besøk daglig før, kjedet seg og fartet rundt å besøkte barn og barnebarn. 
Så ble han syk og bor nå på sykehjem. Der får han all omsorg og sosial kontakt han trenger. Første året han bodde der hadde han besøk av oss søsken 3 ganger i uka. 
Vi lever et hektisk liv med barn, jobb, og eget liv. For å ikke få omsorgstretthet må en finne en balanse. 
Jeg jobber med mennesker, har egne barn og far på pleiehjem. Jeg trenger også være bare meg. 
men dette er meg da. 
 

tenker vi skal ta var på de eldre og de som har stått på for oss. 
Noen eldre har et aktivt liv med venner og interesser, mens andre bare sitter der. 
hvis en får stikk av dårlig samvittighet hver gang en kommer så er ikke det godt heller. 
men eldre kan ikke endres, de er som de er. 
 

Anonymkode: 7c91a...5bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det som er dumt i slike tråder er at alle tar utgangspunkt i egen opplevelse/erfaring, og anser det for å være allmenngyldig. 
 

Selv kjenner jeg begge deler. Jeg kjenner eldre som har støtt familien fra seg av ulike grunner, og jeg kjenner eldre som er ensomme fordi det alltid er noe viktigere som må prioriteres for barn og barnebarn. 

Bare for å ta et eksempel, en kvinne hadde invitert sønn (enebarn) m/familie på middag med kaffebesøk på bursdagen sin.  De takket ja, men da dagen kom meldte de avbud.  Årsaken?  De hadde blitt invitert på fest dagen før, drukket litt for mye, og orket ikke tanken på mat, kaffe og kaker fordi de var fyllesyke.

De sa ikke engang i fra før et par timer etter de skulle vært der, fordi de «forsov» seg (og dermed hørte de heller ikke telefon eller sms som hun sendte for å spørre om/når de kom)

Jeg er ikke i tvil om at denne familien er glade i sin mor/svigermor/farmor, og at de vil sørge dypt den dagen hun er borte, men hun følte det ikke slik den dagen hun satt alene og ventet med middag og kaker klar.

 

Anonymkode: 8e5ff...8c0

Det er litt som den sangen om hun som venter til alle lysene er brent ned. Veldig trist når barn er regelrett tankeløse og egoistiske. 

Jeg tror ikke at min historie er allmenngyldig. Jeg er klar over at min historie heldigvis ikke er det. Jeg tror at mitt problem med mine foreldre heldigvis er ganske uvanlig, men tviler ikke på at mange har sine årsaker til å "svikte" sine foreldre. Det er virkelig ikke alle foreldre som har eller er bra foreldre, eller mennesker. Alle mulige typer mennesker får jo barn. 

Mine foreldre er ikke generelt dårlige heller. Såvidt jeg vet er de så absolutt hyggelige mot mennesker ellers. Hvilket gjør min utfordring med dem ekstra vanskelig og uforståelig. Det sies at det er fra sine nærmeste man får det, og det stemmer for min del. Det er absolutt ingen andre enn mine foreldre som rakker ned på meg. Jeg har bestandig fått gode tilbakemeldinger og respekt både profesjonelt og privat ellers. Av og til lurer jeg på om det er selve problemet. At det er en slags merkelig misunnelse, og at de tenker at jeg har så god selvfølelse og respekt fra andre at de tenker at det er best å jekke meg ned litt. Dette har imidlertid pågått siden jeg var barn, så det er litt vanskelig å tro det også. 

Selv om heldigvis ikke allmenngyldig historie er likevel min historie en av mange om hvorfor eldre blir "sviktet ". Jeg skulle inderlig ønske at situasjonen var annerledes, og at vi kunne ha en nær og fin relasjon, men det er den ikke. Realiteten er at dersom jeg døde, eller feiret stor dag, og mine venner holdt tale for meg, da ville ikke mine foreldre kjenne den personen de da hadde snakket om. Det er ingenting jeg kan gjøre med dette heller, for det har jeg forsøkt, til jeg innså at ingenting kommer til å endre seg noen gang. Jeg kan være så flink, dyktig, vellykket og respektert generelt som mulig er, men de vil aldri se meg slik. 

Det eneste positive med dette er jo at jeg har oppnådd svært mye i min jakt på deres anerkjennelse, men nå er dette blitt for sårt og vanskelig. Det nytter jo ikke uansett. 

Heldigvis er ikke dette standard. 

Anonymkode: 079aa...10b

[Majott]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Inspirert av dette innlegget:

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/besteforeldre-trenger-deg-mens-de-lever-ikke-at-du-grater-ved-graven-deres/o/5-95-1801329

Følelsen er at mange eldre ikke får nok telefoner og besøk, men betyr dette at barn og barnebarn er egoistiske? Er det ikke slik at de som faktisk har gode foreldre og besteforeldre faktisk ønsker kontakt og vil dra på besøk så ofte de kan, eller ringe? Jeg har selv en eldre mor men kontakten med henne er giftig og jeg kan ikke ha kontakt med henne uten å få hjertebank, høy puls og fysiske reaksjoner. Derfor har jeg ikke kontakt med henne. Jeg kan selv tenke meg hun forteller seg selv at det er barn og barnebarn som er egoistiske uten å ta seg et blikk i speilet eller reflekterere hvorfor ting har blitt som de har blitt.

 

Anonymkode: 930fe...f5a

Jeg har selv gamle foreldre, og har et godt forhold til dem.

 Jeg hadde en helt super barndom. Jeg og søsteren min hadde en veldig fin og fri barndom. Vi fikk leke mye inne, og ute. vi fikk være med på matlaging og baking, lærte mye der.

Vi var mye ute med andre barn, og vi var mye ute på skiturer og andre turer i skog og fjell med foreldre, familie og venner.  Jeg hadde en barndom som de fleste gjerne skulle hatt! Og jeg er så glad for det!

Mine foreldre var alltid trygge og tilstede for meg og søsteren min. De var alltid der, og satte alltid oss barna først. 

Da jeg fikk barn, var ikke mine foreldre noe ofte barnevakt, ettersom de begge var i full jobb. Men de tok med seg barna på små skogsturer eller ned i fjæra, bare et par timer. Det husker barna mine ennå, og de er over 30 år begge to. Etter det har de passet og tatt vare på både yngre barnebarn og oldebarn. Min mamma har lært sitt lille oldebarn mye om baking, ved at hun har passet henne mye. 

Nå er mine foreldre 83 og 90 år. De har vært gode hele livet sitt, så jeg vil gjerne være god mot dem på slutten av livet deres. 

Jeg er tilstede for mine foreldre. Jeg snakker med dem nesten hver dag på tlf, og jeg følger dem opp på legebesøk og annet. De kjører bil selv ennå, så de kommer seg til butikk. Men jeg kjøper inn og lager middag til dem når jeg besøker. Min mor er litt glemsk, og min far på 90 er ikke så god til beins lenger. 

Dette er ikke ment som skryt til meg, som følger dem opp. Det er ment som et skryt til dem som alltid har satt oss barn, barnebarn og oldebarn først. De har alltid, også nå som de er så gamle, et åpent hus for alle. Alle er velkomne, barn, barnebarn, oldebarn, hunder, katter, hva som helst. De stiller med senger og mat. Og mye koselig prat.

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Det er litt som den sangen om hun som venter til alle lysene er brent ned. Veldig trist når barn er regelrett tankeløse og egoistiske. 

Jeg tror ikke at min historie er allmenngyldig. Jeg er klar over at min historie heldigvis ikke er det. Jeg tror at mitt problem med mine foreldre heldigvis er ganske uvanlig, men tviler ikke på at mange har sine årsaker til å "svikte" sine foreldre. Det er virkelig ikke alle foreldre som har eller er bra foreldre, eller mennesker. Alle mulige typer mennesker får jo barn. 

Mine foreldre er ikke generelt dårlige heller. Såvidt jeg vet er de så absolutt hyggelige mot mennesker ellers. Hvilket gjør min utfordring med dem ekstra vanskelig og uforståelig. Det sies at det er fra sine nærmeste man får det, og det stemmer for min del. Det er absolutt ingen andre enn mine foreldre som rakker ned på meg. Jeg har bestandig fått gode tilbakemeldinger og respekt både profesjonelt og privat ellers. Av og til lurer jeg på om det er selve problemet. At det er en slags merkelig misunnelse, og at de tenker at jeg har så god selvfølelse og respekt fra andre at de tenker at det er best å jekke meg ned litt. Dette har imidlertid pågått siden jeg var barn, så det er litt vanskelig å tro det også. 

Selv om heldigvis ikke allmenngyldig historie er likevel min historie en av mange om hvorfor eldre blir "sviktet ". Jeg skulle inderlig ønske at situasjonen var annerledes, og at vi kunne ha en nær og fin relasjon, men det er den ikke. Realiteten er at dersom jeg døde, eller feiret stor dag, og mine venner holdt tale for meg, da ville ikke mine foreldre kjenne den personen de da hadde snakket om. Det er ingenting jeg kan gjøre med dette heller, for det har jeg forsøkt, til jeg innså at ingenting kommer til å endre seg noen gang. Jeg kan være så flink, dyktig, vellykket og respektert generelt som mulig er, men de vil aldri se meg slik. 

Det eneste positive med dette er jo at jeg har oppnådd svært mye i min jakt på deres anerkjennelse, men nå er dette blitt for sårt og vanskelig. Det nytter jo ikke uansett. 

Heldigvis er ikke dette standard. 

Anonymkode: 079aa...10b

"Jasså, sier du det, du kan ikke komme fra,

du tok feil av hvilken dag det va'?

Nei, det gjør ingenting, om det er no' bare ring

jeg fins alltid her til svar❤️"

Anonymkode: 84f84...34b

[AnonymBruker]

Majott skrev (7 minutter siden):

Jeg har selv gamle foreldre, og har et godt forhold til dem.

 Jeg hadde en helt super barndom. Jeg og søsteren min hadde en veldig fin og fri barndom. Vi fikk leke mye inne, og ute. vi fikk være med på matlaging og baking, lærte mye der.

Vi var mye ute med andre barn, og vi var mye ute på skiturer og andre turer i skog og fjell med foreldre, familie og venner.  Jeg hadde en barndom som de fleste gjerne skulle hatt! Og jeg er så glad for det!

Mine foreldre var alltid trygge og tilstede for meg og søsteren min. De var alltid der, og satte alltid oss barna først. 

Da jeg fikk barn, var ikke mine foreldre noe ofte barnevakt, ettersom de begge var i full jobb. Men de tok med seg barna på små skogsturer eller ned i fjæra, bare et par timer. Det husker barna mine ennå, og de er over 30 år begge to. Etter det har de passet og tatt vare på både yngre barnebarn og oldebarn. Min mamma har lært sitt lille oldebarn mye om baking, ved at hun har passet henne mye. 

Nå er mine foreldre 83 og 90 år. De har vært gode hele livet sitt, så jeg vil gjerne være god mot dem på slutten av livet deres. 

Jeg er tilstede for mine foreldre. Jeg snakker med dem nesten hver dag på tlf, og jeg følger dem opp på legebesøk og annet. De kjører bil selv ennå, så de kommer seg til butikk. Men jeg kjøper inn og lager middag til dem når jeg besøker. Min mor er litt glemsk, og min far på 90 er ikke så god til beins lenger. 

Dette er ikke ment som skryt til meg, som følger dem opp. Det er ment som et skryt til dem som alltid har satt oss barn, barnebarn og oldebarn først. De har alltid, også nå som de er så gamle, et åpent hus for alle. Alle er velkomne, barn, barnebarn, oldebarn, hunder, katter, hva som helst. De stiller med senger og mat. Og mye koselig prat.

 

 

 

Herlig historie! Håper de fleste har det slik, og slik går jeg virkelig inn for å være selv. Ligger godt an i løypa også, for har et nært, fint og fortrolig forhold til mine barn. Gleder meg til det kommer barnebarn. 

Da jeg ble mamma var jeg litt redd for arvesynden. At jeg ubevisst skulle gjenta mine foreldres oppførsel mot meg, men jeg må si at det har falt meg helt naturlig å være mine barns "heiagjeng", og gi støtte, trygghet, oppmuntring og å vise stolthet. 

Din fine historie er forholdsvis det mest vanlige. At å være sine barn og barnebarns trygghet og støtte er det naturlige for de fleste. 

Anonymkode: 079aa...10b

[AnonymBruker]

Bari skrev (1 time siden):

Mange her i landet behandler dessverre sine foreldre og besteforeldre dårlig. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at man krangler, men at man ikke prioriterer å dra på jevnlige besøk eller inkludere dem på søndagsmiddag, tilstelninger etc. Her har vi noe å lære fra Sør-Europa.

Tror nok de eldre kan lære noe fra sør europa også. Det er feks ikke vanlig å forvente at barna skal klare seg på egenhånd fra 18 årsalder. De står fritt til å bo hjemme livet ut om de ønsker det. Det viktigste for dem er alltid barna, ikke egne interesser og selvrealisering til enhver tid. De stiller opp som barnevakt men kaller det ikke barnevakt. De er med å oppdra egne barnebarn. De gir uten å forvente noe tilbake fordi etter deres syn så er barn i etablering mer avhengig av penger enn de som har "alt". Her forventer eldre samme pengesum tilbake på bursdager og jul osv. Hvor mye kjærlighet man får er avhengig av hvor mye man gir i tjenester og gaver til de eldre. Så forventer de også at man kommer på besøk og ringer hele tiden selv om de slenger dritt og er kritiske...

Anonymkode: 930fe...f5a

[Bari]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror nok de eldre kan lære noe fra sør europa også. Det er feks ikke vanlig å forvente at barna skal klare seg på egenhånd fra 18 årsalder. De står fritt til å bo hjemme livet ut om de ønsker det. Det viktigste for dem er alltid barna, ikke egne interesser og selvrealisering til enhver tid. De stiller opp som barnevakt men kaller det ikke barnevakt. De er med å oppdra egne barnebarn. De gir uten å forvente noe tilbake fordi etter deres syn så er barn i etablering mer avhengig av penger enn de som har "alt". Her forventer eldre samme pengesum tilbake på bursdager og jul osv. Hvor mye kjærlighet man får er avhengig av hvor mye man gir i tjenester og gaver til de eldre. Så forventer de også at man kommer på besøk og ringer hele tiden selv om de slenger dritt og er kritiske...

Anonymkode: 930fe...f5a

Enig her. Jeg tror dette med at barna bor lengre hjemme er i ferd med å endre seg pga boligpriser og diverse. 

[AnonymBruker]

Nå er mine foreldre døde, men jeg stilte mye opp for dem i deres siste leveår. Handlet, fulgte til lege, besøkte minst en gang i uken og telefonsamtaler hver dag.

Var de perfekte foreldre? Nei, ser mye de kunne og burde gjort anderledes, mente tvilte aldri på at de var glad i meg. Jeg skjønner at noen har hatt en forferdelig oppvekst, ikke ønsker kontakt og det er forståelig.

Dessverre tror jeg at egoismen i samfunnet i dag er sånn at andre igjen ser kun etter det som gavner dem selv. Det å bruke tid, krefter og omsorg på gamle foreldre kommer langt ned prioriteringslisten. Det er så mye annet som er viktigere.

Anonymkode: 0c1bf...7ae

[AnonymBruker]

Min far døde for mange år siden og jeg ringer og besøker min mor ganske sjelden. Besøker henne kanskje en gang i måneden, noen ganger sjeldnere, og da mest ut av pliktfølelse. Hun ringer meg ofte, noen ganger flere dager på rad.

Jeg har hatt en normal barndom og min mor har gjort mye godt for meg. Men samtidig også en del som var dårlig. Ikke ekstreme ting, ikke vold, rus, alkohol eller slike ting. Men jeg ble alltid kalt vanskelig, alt var alltid min feil og jeg fikk høre at mine søsken var mye enklere å ha med å gjøre enn meg. 

Nå begynner hun også å bli gammel og veldig selvsentrert. Snakker bare om seg selv og sykdommen sin. Forteller anekdoter igjen og igjen som jeg har hørt utallige ganger siden jeg var barn. Dette er jo ganske vanlig hos eldre, men på grunn av vår historie så har jeg ingen tålmodighet igjen med henne. Ingenting å gå på. Er alltid sliten og nedfor etter hun har ringt. Etter jeg har vært på besøk så er jeg lettet fordi nå er det en stund til neste gang jeg trenger å gå på besøk og får dårlig samvittighet fordi jeg føler det sånn.

 

Anonymkode: a6f1c...97b

[Heln]

Det er jo ikke de dårlige foreldrene det handler om. Men de helt normale som blir stuet inn på sykehjem og kanskje om de er heldige, får besøk til jul. Ja man har egne liv, men det er ganske grotesk at de siste årene av livet skal bestå av å kun snakke med fremmede mennesker som egentlig ikke har tid til deg.

[AnonymBruker]

Min mor har også klaget på at vi kommer for lite på besøk. 
Til og med naboen hennes har kommentert at vi bør besøke henne oftere. 
Men altså. Som man reder så ligger man. 
Hun var ikke en spesielt god omsorgsfigur i oppveksten, slo oss og kjeftet på oss. Far var fullstendig fraværende og forsvant ut av bildet tidlig.
Joda vi hadde dårlig råd og hun hadde lite nettverk og opplevde sikkert både ensomhet og stress. 
Men det ga oss ikke en god barndom, og jeg gråt meg i søvn mange kvelder som lita jente. 
I voksen alder har vi lite å snakke om fordi vi har så ulike synspunkt og standpunkt i mange saker. Hun er også svært negativ, elsker å bedrive sladder, og jeg er redd for hvilken påvirkning hun har på barna mine med den negativiteten sin. For å toppe det hele opplever jeg å bli både fysisk og mentalt utmattet av å tilbringe tid med henne, og det beste for min del hadde vært absolutt null kontakt. 

Samboeren min hadde et lignende forhold til sin mor, og var selvsagt trist, men også lettet når hun døde. 

Så jeg skjønner godt at enkelte eldre sitter ensomme med lite besøk. Joda det er sikkert flere av dem som var gode foreldre og har egoistiske barn som aldri tar seg tid til å besøke dem, men jeg tror det er mange eldre i den andre leiren også. 

Anonymkode: ed1a3...34d