Kutte ut samsovingen?

[AnonymBruker]

Vi har ett barn på 2 år. Barnet har vekslet mellom egen seng og vår seng siden det ble født, men flyttet over på eget rom da barnet var 1 år. Før dette avvente vi vanen med å bysses i søvn, og rådet fra helsestasjonen var at barnet skulle sovne før vi tok det opp neste gang. På den måten ville barnet lære forskjell på "ja" og "nei", og det ville lære at det ikke kunne gråte seg til viljen sin. Dette rådet fulgte vi med stor suksess.

Rett før barnet begynte i barnehagen, avvente vi også nattamming og det å bli tatt opp av senga ved hver oppvåkning. Det var mye gråt de første nettene, men det gikk fort over.

Og bare så det er sagt - barnet gråt ALDRI alene. Vi var der hele tiden, trygget, strøk ved behov osv. Dette er et barn med STOR vilje og høyt temperament, som ble påpekt allerede da barnet var knapt 6 måneder gammelt. Og vi hører forskjell på når barnet er sint og når det er redd, trist eller har vondt.

Ved barnehagestart i fjor høst begynte vi av ulike grunner fast med samsoving. Barnet sovner selv i senga si, men tas oppi senga vår ved oppvåkning.

Så lenge vi har vært konsekvente på å vise at vi bestemmer når barnet får komme oppi senga vår, har dette fungert helt fint - det har ikke vært gråt (kun ved sykdom og da har det vært unntak som gjelder) fordi barnet har akseptert at vi bestemmer.

Mannen syns samsoving er koselig, men var bekymret for at barnet ville komme oppi senga vår tidligere og tidligere.

Dette har nå skjedd, men vi er uenige i hvorfor. Jeg mener at det ligger mest på han og at det er han som må snu denne vanen.

Problemet er ikke egentlig at barnet kommer tidlig oppi senga vår, men at barnet nå gråter, nærmest skriker panisk, helt til far gir opp og tar barnet med oppi senga vår. Barnet gjør ikke dette med meg fordi jeg har vært konsekvent hele veien. Men far orker ikke å stå lenge i gråten, noe som (etter min mening) bare fører til at barnet holder på lengre og lengre nettopp fordi barnet vet at det blir tatt opp til slutt når det er far. Far mener at det holder at barnet har roet seg, men barnet fortsetter jo bare neste kveld/natt.

Jeg mener altså at løsningen ikke er å kutte ut samsovingen, men at far må stå i gråten for å vise barnet at det er han som bestemmer når barnet får komme opp i senga vår.

En av grunnene til at jeg mener dette er at de gangene far har stått i det, har barnet roet seg mye raskere etter 2-3 kvelder. Men så, den fjerde kvelden, tar far barnet opp igjen ved gråt, og så er det på'n igjen kvelden etter der igjen.

Det er helt grusomt å sitte og høre på denne gråten hver gang far går inn ved oppvåkning, og jeg skjønner selvsagt at far ikke syns det er gøy å stå der i alt fra 30 minutter til halvannen time - jeg gjorde dette selv da jeg gikk gjennom alle rundene med avvenning. Men jeg mener at det er han som må bryte de ut av denne sirkelen, mens han mener at det er samsovingen som fører til all gråten.

Men klart, jeg kan ta helt feil her. Har far rett? Er eneste løsning å slutte med samsovingen? Eller er det andre løsninger vi ikke ser?

Anonymkode: 92e84...525

[AnonymBruker]

Her blir jo ungen vanvittig forvirret. En gang får barnet komme opp i senga, en annen natt står dere å nekter å ta han opp. Her må dere bestemme dere for hva dere skal gjøre og fullføre det. 

Anonymkode: 9a132...6f1

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hva problemet med samsoving er. Mye nyere forskning som viser at barn bør sove sammen med mor/ omsorgsperson i mange år. Og viktig… små barn har ikke evnen til å være manipulerende. De har behov for en grunn. 

Anonymkode: 4c743...920