Skulle ikke ha møtt han. Føler så skyld i mine problemer nå

[AnonymBruker]

Jeg skulle ikke ha møtt han. Hadde jeg bare latt vær, så ville jeg kanskje hatt det lettere nå. Jeg ble utsatt for overgrep. Ikke sikkert han skjønner det selv en gang at det kan kalles overgrep. Jeg sa nei. Jeg brukte de orda vi hadde avtalt jeg skulle si når jeg trengte pause eller avbryte. Men etter min opplevelse ignorerte han de og fortsatte. Eller han stoppet der og da, men fortsatte uten å sjekke inn. Jeg fikk ikke hente meg inn en gang. 

Det er så mye som skjer både kroppslig og mentalt for tiden. Når jeg tenker rasjonelt kan jeg se det kommer fra hendelsen, men samtidig skjønner jeg ikke hva som skjer med meg. Får jeg øyekontakt med noen på gata, så ser jeg han sine gale øyne under akten. Intenst. Jeg er mye redd, og føler noen er etter meg. Jeg må ofte slippe menn som er bak meg forbi meg fordi jeg blir så usikker når noen går bak meg. Blir kvalm etter å ha spist noen ganger. Dårlig samvittighet over ha spist noe usunt, så da må det trenes. Forholdet til kroppen er bare blitt helt rart. Jeg har ikke så mye ord på det, men alt dette kom etter hendelsen, så jeg ser hvor det kommer fra, men samtidig sitter det så langt inne å innrømme det til meg selv. Jeg går til psykolog, men hun sier jeg må stå i det og ikke ta disse ekstra treningsøktene, men jeg føler meg ikke klar for å stå i dette. Det blir så overveldende, selvom jeg som sagt ikke vil innrømme for meg selv at dette skyldes hendelsen. Jeg føler jeg tar det bra, men likevel er ting vanskelig når jeg ser noen av handlingene utenfra. Når jeg kjenner ubehag i kroppen, (akkurat som om jeg har blitt med sensitiv ulike plasser på kroppen. Spesielt da jeg var i svømmehallen). Jeg skulle ikke møtt han den dagen. Jeg lurer på hvordan ting ville føltes nå om jeg hadde latt vær. Da ville jeg nok bare hatt angsten som jeg oppsøkte psykologen for å deale med.  

Anonymkode: 5b8c5...722

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skulle ikke ha møtt han. Hadde jeg bare latt vær, så ville jeg kanskje hatt det lettere nå. Jeg ble utsatt for overgrep. Ikke sikkert han skjønner det selv en gang at det kan kalles overgrep. Jeg sa nei. Jeg brukte de orda vi hadde avtalt jeg skulle si når jeg trengte pause eller avbryte. Men etter min opplevelse ignorerte han de og fortsatte. Eller han stoppet der og da, men fortsatte uten å sjekke inn. Jeg fikk ikke hente meg inn en gang. 

Det er så mye som skjer både kroppslig og mentalt for tiden. Når jeg tenker rasjonelt kan jeg se det kommer fra hendelsen, men samtidig skjønner jeg ikke hva som skjer med meg. Får jeg øyekontakt med noen på gata, så ser jeg han sine gale øyne under akten. Intenst. Jeg er mye redd, og føler noen er etter meg. Jeg må ofte slippe menn som er bak meg forbi meg fordi jeg blir så usikker når noen går bak meg. Blir kvalm etter å ha spist noen ganger. Dårlig samvittighet over ha spist noe usunt, så da må det trenes. Forholdet til kroppen er bare blitt helt rart. Jeg har ikke så mye ord på det, men alt dette kom etter hendelsen, så jeg ser hvor det kommer fra, men samtidig sitter det så langt inne å innrømme det til meg selv. Jeg går til psykolog, men hun sier jeg må stå i det og ikke ta disse ekstra treningsøktene, men jeg føler meg ikke klar for å stå i dette. Det blir så overveldende, selvom jeg som sagt ikke vil innrømme for meg selv at dette skyldes hendelsen. Jeg føler jeg tar det bra, men likevel er ting vanskelig når jeg ser noen av handlingene utenfra. Når jeg kjenner ubehag i kroppen, (akkurat som om jeg har blitt med sensitiv ulike plasser på kroppen. Spesielt da jeg var i svømmehallen). Jeg skulle ikke møtt han den dagen. Jeg lurer på hvordan ting ville føltes nå om jeg hadde latt vær. Da ville jeg nok bare hatt angsten som jeg oppsøkte psykologen for å deale med.  

Anonymkode: 5b8c5...722

Jeg vet ikke hvor lenge dette er siden for deg, men dette kunne jeg selv ha skrevet for 15 år siden. 

Jeg lurer på hvordan livet hadde sett ut om jeg ikke tok den turen til han og stolte på at han var den han sa han var. Jeg lurer på om ting kunne vært annerledes om jeg hadde rømt så fort jeg oppdaget ting som ikke var greit. Jeg ble en erfaring rikere på en ekstremt vond måte. 

Det tok meg 8 år før jeg begynte å glemme datoen. Det tok sikkert like mange år før jeg kunne si at det er ikke min feil. Om jeg stoler på noen, om jeg besøker noen, om de utøver vold på meg da så er jo det kun deres valg. Jeg kan ikke styre andre sine valg og det er jo ikke meningen å tenke at man kan bli drept i hvert skritt man tar. 

Så hvis jeg følger din og min egen gamle tankegang. Se at en dag drar jeg på butikken for jeg har bare lyst på noe søtt. Akkurat denne dagen blir jeg utsatt for blind vold eller påkjørt og blir lam. Er det da min feil som bare ønsket noe søtt på butikken? Eller var jeg uheldig som ble utsatt for noe jeg ikke kan styre?

 Etter de første åtte årene begynte ting å lysne for meg, jeg har ikke lengre angst, ptsd eller depresjon. Jeg er derimot flink til å fange opp andres væremåte og forstår kjapt når noen ikke er helt bra. Jeg kan dermed advare og kanskje avverge at ei venninne blir utsatt for en dårlig fyr. Jeg har også opparbeidet meg en sterk nok psyke til å prate om ting andre syns er veldig vanskelig. Dette skaper åpenhet og kan hjelpe mange. 

Så nå kan mine erfaringer gjøre at jeg kan hjelpe andre. 

Godta deg selv. Godta at du tok et naturlig valg. Vær sint på han som misbrukte det. Fortell deg selv gjentatte ganger at du ikke er i stand til å styre andre sine valg. Det som skjedde var totalt utenfor din kontroll og det sinne du føler er ikke mot deg selv. Det hører hjemme hos han. 

Anonymkode: e8a4f...730

[AnonymBruker]

Det er bare noen få måneder siden. Var i år. Men takk for refleksjon ❤️ Håper du er på en mye bedre plass nå! ts

Anonymkode: 5b8c5...722