Tøff start på livet, kampen om å overleve og behov for selvpleie

[AnonymBruker]

Jeg var i flere år sammen (og gift) med en som hadde store utfordringer med kompleks ptsd. Dette var kjempetøft å leve med, men jeg fant en måte å sette mine behov til side og holdt fokus på å hjelpe hn ut av det og beskytte barna. Jeg skulle ha forlatt hn mye tidligere men følte ikke jeg kunne ikke da vi hadde ett felles barn sammen.

Jeg var helt blind på ønsket om at ting skulle bli bedre. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg klarte å stå i det, finne den mentale styrken og ofre meg selv for forholdet. I flere av årene var selve forholdet dødt for meg men jeg fortsatte for å beskytte barna. Jeg fryktet hva alternativet kom til å være for barna om jeg valgte å gjøre slutt på det. Ett av disse barna er mitt biologisk.

Etter flere hendelser og en god del veiledning via barneverntjenesten klarte jeg å innse at jeg måtte ut av dette forholdet for å redde mitt eget barn. Det andre barnet ble på en måte ofret og det var kjempevondt.

Uansett, jeg forsøkte så godt jeg kunne og det er jeg kjempestolt av samtidig som jeg innser at jeg burde stoppet det mye tidligere. Jeg er også stolt av at jeg innså at dette ikke gikk og tok barnet mitt og dro derfra.

Barnet har siden bodd hos meg på heltid med unntak av mange
samværsforsøk de to første årene der den andre forelderen gled mer og mer bort. I dag virker det ikke som om denne forelderen bryr seg om barnet sitt i det hele tatt.

Jeg og barnet har allikevel klart oss bra og har bygget et utrolig sterkt bånd som mange foreldre kan drømme om. Det bringer meg videre til det dette innlegget egentlig handler om.

Når barnet nærmet seg tenårene så begynte tankene å gå til denne andre forelderen og hvor utrygg denne forelderen føles. Hovedsakelig går det på initiativ og væremåte og mangel på å se barnet de få gangene de er med hverandre. Barnet ble etterhvert mer og mer deprimert og startet med selvskading og ønsker om å dø.

Dette har heldigvis ført til at det ble lett og skaffe hjelp.

Her er det kommet frem diagnoser som depresjon, sosialangst og panikkangst for å nevne noe. Det jobbes målrettet ut i fra dette og på de fleste områder hjelper det godt. Det er allikevel en ufattelig stor berg og dalbane av følelser.

Det blir flere gode dager, men de tunge dagene føler jeg blir tyngre og tyngre. Ønsket om å dø ligger i bakhodet på hn nesten hele tiden og når jeg skriver tunge dager så mener jeg dager der disse tankene tar overhånd. Jeg er ufattelig glad for at hn får hjelp, tar i mot hjelp og ønsker å komme seg ut av dette.

På den andre siden sitter jeg nå og innser at for meg blir dette bare tyngre og tyngre. Jeg aner ikke om det er kontrasten i forhold til at det er blitt så mange gode dager nå, men det tar skikkelig på. Jeg er tilbake til der jeg var før med at jeg ikke har tid eller krefter til å tenke på meg selv. Jeg kjenner jeg  hadde trengt det, men jeg føler jeg sitter fast i kvikksand. De gode dagene er gode men når barnet har dårlige dager synker jeg litt dypere. Jeg kjenner at jeg i mindre grad klarer å tro på de gode dagene og går heller å venter på neste nedtur.

Oppfølgingen til barnet er bra, men jeg kjenner behov for oppfølging av meg som forelder og pårørende til dette barnet. Kall meg gjerne egoistisk men nå etter alle disse årene skulle jeg ønske at jeg kunne bruke litt overskudd på meg selv.

Er det noen der ute som har vært igjennom lignende som kan gi meg noen gode råd på veien? Spesielt for de dagene der alt føles håpløst?

Anonymkode: be3de...f94

[AnonymBruker]

2 døgn og ikke engang et troll. Eg er djupt vonbroten. 

Admin må gjerne slette denne.

Anonymkode: be3de...f94

[AnonymBruker]

Har du sjekket om det finnes en slags pårørendegruppe som er relevant? Noen ganger har slike grupper/foreninger møteplasser, kurs, etc. Kanskje det kan være nyttig å møte andre i liknende situasjon?

Anonymkode: ba748...1cd

[AnonymBruker]

Det er det jeg ønsker meg. Så langt har jeg bare funnet grupper for barn som pårørende.

Jeg har snakket med barnets psykolog som satte tilside 10 minutter som sitt svar på oppfølging for meg. På spørsmål om andre hjelpetiltak så visste hun ikke. Fokuset er barn og det skjønner jeg veldig godt, men jeg tror det kunne vært gull verdt å ha tilbud til foreldrene også.

Jeg har vært på tiltak som skal gjøre meg til en bedre støttespiller for barnet. Bra det, men jeg kjenner jeg trenger å ha litt støtte rundt meg selv også innimellom.

 

Anonymkode: be3de...f94

[binders11]

Det skal finnes pårørendetilbud i både kommune og spesialisthelsetjenesten, men de er ikke så flinke til å promotere seg selv. Spør hos fastlege,helsestasjon, Google, kontakt Lærings og mestrings senter (LMS) og Korus. Mulig du finner et bedre tilbud for pårørende innen rusbehandling eller kreftbehandling, men hvordan det påvirker en som menneske kan være likt uansett sykdom eller utfordringer til den man er glad i. Så sjekk ut tilbudet til andre organisasjoner også. Det kan være nyttig å  snakke med andre. Du kan også sjekke ut Røde kors og andre frivillige organisasjoner. 

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet ditt? Når barnet er 20 år, så må det ta ansvar for egen behandling. Da får du fri😢 Vondt, men sant… 

PS! Skrev 20 fordi føler at 18-åringer fremdeles er litt barn..

Anonymkode: b4a5e...650

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med det su beskriver, men har et barn med kronisk livstruende sykdom i huset. Jeg har vært på kurs i belastningsmestring igjennom frisklivssentralen i kommunen. Det hjalp meg litt. Kanskje du kan få et lignende tilbud? 

Anonymkode: 28000...d1a

[AnonymBruker]

Oi… Her bar det ekstremt mange likheter med meg og mitt barn… 

Mitt barn ble rett og slett dypt traumatisert av alt hn har vært gjennom og ble  diagnostisert med ptsd da hn var 12 år. 
Bup var ikke til hjelp- gjorde nesten saken verre. 
vi flyttet til en annen del av landet da skole også var en ekstremt vanskelig faktor og det hjalp mye å få et bedre miljø rundt seg. 
 

Jeg ser at i de periodene barnet greier å blokkere den andre forelderen har hn det veldig mye bedre. Men når tanker og behov for kontakt øker og blokkering fjernes faller hn rett ned i mørket igjen.. 

Og det samme gjør jeg. 
Det er utrolig tungt å bære år etter år etter år. 
Først den andre forelderen, så barna og så seg selv. 
Jeg føler jeg er blitt en svakere utgave av meg selv gjennom mange år med å være alt alt for sterk…

Jeg har fått mye samtale hjelp på familievernkontoret og på lavterskel tilbud i kommunen. 
i tillegg har jeg søkt hjelp utenfor det offentlige og føler ofte jeg får mye bedre hjelp da. 
Jeg har gått i ulike traumebehandlinger i privat regi, coacher og livsveiledere. 
Har fått langt bedre hjelp av dem… 

Ellers kjenner jeg at jeg fortsatt ikke er sterk nok til å gjøre så mye annet… jeg tror det er en prosess som tar veldig mange år. Og kanskje er både du og jeg også traumatisert pga dette..? 
 

Anonymkode: bf380...216

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er det jeg ønsker meg. Så langt har jeg bare funnet grupper for barn som pårørende.

Jeg har snakket med barnets psykolog som satte tilside 10 minutter som sitt svar på oppfølging for meg. På spørsmål om andre hjelpetiltak så visste hun ikke. Fokuset er barn og det skjønner jeg veldig godt, men jeg tror det kunne vært gull verdt å ha tilbud til foreldrene også.

Jeg har vært på tiltak som skal gjøre meg til en bedre støttespiller for barnet. Bra det, men jeg kjenner jeg trenger å ha litt støtte rundt meg selv også innimellom.

 

Anonymkode: be3de...f94

Behandler/e av barnet vet ikke om noen pårørendegruppe el? Om ikke noe annet tilbud finnes, så har du sikkert god nytte av å gå til psykolog selv. Det er svært viktig at du både skjermer deg, får snakket om det og får en form for støtte, før du går til grunne. Det er svært tungt å være pårørende, og omsorgsperson for noen som sliter, og det er fort gjort å glemme seg selv. Ta vare på deg selv, da er det lettere å ta vare på den som trenger deg.

Anonymkode: cb946...650

[AnonymBruker]

On 5/7/2024 at 1:16 PM, AnonymBruker said:

Jeg var i flere år sammen (og gift) med en som hadde store utfordringer med kompleks ptsd. Dette var kjempetøft å leve med, men jeg fant en måte å sette mine behov til side og holdt fokus på å hjelpe hn ut av det og beskytte barna. Jeg skulle ha forlatt hn mye tidligere men følte ikke jeg kunne ikke da vi hadde ett felles barn sammen.

Jeg var helt blind på ønsket om at ting skulle bli bedre. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg klarte å stå i det, finne den mentale styrken og ofre meg selv for forholdet. I flere av årene var selve forholdet dødt for meg men jeg fortsatte for å beskytte barna. Jeg fryktet hva alternativet kom til å være for barna om jeg valgte å gjøre slutt på det. Ett av disse barna er mitt biologisk.

Etter flere hendelser og en god del veiledning via barneverntjenesten klarte jeg å innse at jeg måtte ut av dette forholdet for å redde mitt eget barn. Det andre barnet ble på en måte ofret og det var kjempevondt.

Uansett, jeg forsøkte så godt jeg kunne og det er jeg kjempestolt av samtidig som jeg innser at jeg burde stoppet det mye tidligere. Jeg er også stolt av at jeg innså at dette ikke gikk og tok barnet mitt og dro derfra.

Barnet har siden bodd hos meg på heltid med unntak av mange
samværsforsøk de to første årene der den andre forelderen gled mer og mer bort. I dag virker det ikke som om denne forelderen bryr seg om barnet sitt i det hele tatt.

Jeg og barnet har allikevel klart oss bra og har bygget et utrolig sterkt bånd som mange foreldre kan drømme om. Det bringer meg videre til det dette innlegget egentlig handler om.

Når barnet nærmet seg tenårene så begynte tankene å gå til denne andre forelderen og hvor utrygg denne forelderen føles. Hovedsakelig går det på initiativ og væremåte og mangel på å se barnet de få gangene de er med hverandre. Barnet ble etterhvert mer og mer deprimert og startet med selvskading og ønsker om å dø.

Dette har heldigvis ført til at det ble lett og skaffe hjelp.

Her er det kommet frem diagnoser som depresjon, sosialangst og panikkangst for å nevne noe. Det jobbes målrettet ut i fra dette og på de fleste områder hjelper det godt. Det er allikevel en ufattelig stor berg og dalbane av følelser.

Det blir flere gode dager, men de tunge dagene føler jeg blir tyngre og tyngre. Ønsket om å dø ligger i bakhodet på hn nesten hele tiden og når jeg skriver tunge dager så mener jeg dager der disse tankene tar overhånd. Jeg er ufattelig glad for at hn får hjelp, tar i mot hjelp og ønsker å komme seg ut av dette.

På den andre siden sitter jeg nå og innser at for meg blir dette bare tyngre og tyngre. Jeg aner ikke om det er kontrasten i forhold til at det er blitt så mange gode dager nå, men det tar skikkelig på. Jeg er tilbake til der jeg var før med at jeg ikke har tid eller krefter til å tenke på meg selv. Jeg kjenner jeg  hadde trengt det, men jeg føler jeg sitter fast i kvikksand. De gode dagene er gode men når barnet har dårlige dager synker jeg litt dypere. Jeg kjenner at jeg i mindre grad klarer å tro på de gode dagene og går heller å venter på neste nedtur.

Oppfølgingen til barnet er bra, men jeg kjenner behov for oppfølging av meg som forelder og pårørende til dette barnet. Kall meg gjerne egoistisk men nå etter alle disse årene skulle jeg ønske at jeg kunne bruke litt overskudd på meg selv.

Er det noen der ute som har vært igjennom lignende som kan gi meg noen gode råd på veien? Spesielt for de dagene der alt føles håpløst?

Anonymkode: be3de...f94

Så leit å lese. Jeg vil anbefale deg terapi. Jeg har selv gått i terapi i flere år, dog for noe annet enn deg, men det har styrket meg veldig. For meg er det viktig å vite at jeg bestemmer over mitt eget liv og mine egne avgjørelser. 
 

Hvor er det andre barnet? Hvem tar seg av det? Godt at ditt barn har det bra og at du fikk dere ut av det, men jeg tenker på barnet som ble igjen. Bor barnet fortsatt sammen med din ex-partner?

Anonymkode: c65ff...fe3