Redd for sjokk under fødsel

[Jente98Bfo]

Hei! 
 

Førstegangsfødende her. Er 35 uker på veg nå, og føler egentlig hele svangerskapet har vært ganske så uvirkelig hele vegen. Tenkte det ble mer virkelig etterhvert, særlig når jeg skulle begynne å kjenne bevegelse - men nei… akkurat som om at jeg ikke klarer å ta det innover meg, og dermed heller ikke glede meg. Selv om dette i utgangspunktet er svært ønsket, og IVF. Føler nærmest på en uvirkelighetsfølelse rundt det, det er HELT FJERNT. At JEG skal føde, og bli mamma - og det snart!! Andre som har denne «bekymringen»? Redd jeg ærlig talt skal være helt lamslått av sjokk når det hele starter, og ikke klare å være til stede…  Har så dårlig samvittighet også av å føle det slik. Vil bare glede meg og telle ned dager som jeg føler alle andre gjør. 

[AnonymBruker]

Dette tror jeg er mer vanlig enn det mange innrømmer. Jeg slet med det samme hele svangerskapet . Jeg slet med tanker om at det var så uvirkelig at jeg skulle oppleve å bli mamma at noe kommer til å skje slik at jeg dør under fødsel eller baby dør. Men alt gikk bra! Fødsel var et helvete , jeg skulle ønske jeg brukte mer tid på fødselsforberedning , bare, for jeg fikk PANIKK under utdrivningsfasen fordi det var så sinnssykt vondt. 
 

og så kom babyen og jeg var så mørbanket at jeg glemte helt å se på ansiktet til babyen engang før lenge etter. Jeg ble bare ikke mett av å se på ungen , for TENK at han var min! Men det har gått seg til , nå føles det ut som en selvfølge , og at han alltid har vært her. Og jeg kjente på en enorm forelskelse idet babyen ble lagt på brystet mitt ❤️

Anonymkode: 5ec73...55e

[Millinea]

Var sånn jeg å, alt var uvirkelig. Men kroppen vet hva den skal gjøre når fødselen starter, så følte jeg bare "var med på turen". Husker lite så var nok litt sjokkert ellerno 😅

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det med barn nummer to som ble født for en ukes tid siden. Det var totalt uvirkelig. Selv da jeg var innlagt hele helga for igangsettelse, med ballong og modningspiller klarte jeg ikke å ta inn over meg at jeg skulle føde et barn 😅 Fødselen ble utrolig fin, og da jeg fikk han på brystet føltes det helt riktig. Fikk aldri noe sjokk, haha!

Anonymkode: 284f2...24b

[AnonymBruker]

Helt normalt! Jeg fikk sjokk da jeg fikk barnet og fikk ikke den store kjærlighetsfølelsen før etter noen uker. Det er helt normalt. Aksepter for deg selv at det blir som det blir og det går seg til etterhvert uansett om man blir lamslått av kjærlighet eller om den uteblir en stund 🥰

Anonymkode: fbcfc...6c0

[AnonymBruker]

Da mim første ble født, og jordmor holdt ham opp for aller første gang så jeg dikk se ham, ble jeg helt perpleks "En baby?"

🤭

Anonymkode: 5a643...be1

[AnonymBruker]

Selv om jeg kjente spark og så magen bevege seg så klarte jeg ikke å forstå at det skulle bli en baby. På fødestua var jeg for sliten til å bry meg om selve babyen, jeg hadde nok med meg selv (hard fødsel som holdt på i 36 timer fra første rie). Samboer tok seg av babyen når hun hadde ligget en stund på meg. Kjærligheten kom snikende over noen uker. Hadde et voldsomt beskyttelsesinnstinkt, så ille at jeg fikk fullstendig angst for å i det hele tatt ta med babyen på noe (butikk osv). Kom i kombinasjon med depresjon vel og merke. 

Anonymkode: c0753...481

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Dette tror jeg er mer vanlig enn det mange innrømmer. Jeg slet med det samme hele svangerskapet . Jeg slet med tanker om at det var så uvirkelig at jeg skulle oppleve å bli mamma at noe kommer til å skje slik at jeg dør under fødsel eller baby dør. Men alt gikk bra! Fødsel var et helvete , jeg skulle ønske jeg brukte mer tid på fødselsforberedning , bare, for jeg fikk PANIKK under utdrivningsfasen fordi det var så sinnssykt vondt. 
 

og så kom babyen og jeg var så mørbanket at jeg glemte helt å se på ansiktet til babyen engang før lenge etter. Jeg ble bare ikke mett av å se på ungen , for TENK at han var min! Men det har gått seg til , nå føles det ut som en selvfølge , og at han alltid har vært her. Og jeg kjente på en enorm forelskelse idet babyen ble lagt på brystet mitt ❤️

Anonymkode: 5ec73...55e

Første avsnitt der kunne vært skrevet av meg. Følte det helt likt, fikk også panikk.

Jeg fikk dessverre ikke den forelskelsen da, jeg var fremdeles litt i sjokk etter fødsel og var litt sånn "herregud en baby" men mest glad og lettet for at det var ferdig. Når vi endelig var ferdig å sy og fikk trille på rom så var jeg egentlig litt klar for å få sove litt og la pappaen ta ungen.. Men nå er hun snart 2 og vi elsker henne og det føles naturlig og selvfølgelig at hun er en del av familien

Anonymkode: d5321...cc2

[AnonymBruker]

Selv om det som kommer mest frem i samfunnet er denne lykken over å være gravid, og alt dette medfører, så har jeg aldri opplevd det. (Og jeg tror det er mer vanlig enn mange tror.) 
Jeg har to barn, og begge har vært planlagte. Men jeg syntes begge ganger det var noe helt uvirkelig over at det vokste et menneske inne i meg. 
Og på mange måter var det ganske merkelig når det faktisk kom ut en levende liten baby også. 

Men jeg tror egentlig dette er litt av "tilvenningsprosessen" i det å få barn. Det at selv om man ikke forstår det, eller relaterer til det, mens det pågår, så er det noe man forbinder med barnet i etterkant. (Når man har innsett at denne babyen man har blitt så forelsket i, kom fra inne i deg selv.)

 

Anonymkode: 1591d...e12

[Anononyma]

Tror det er veldig vanlige følelser du kjenner på! Jeg syntes også det var helt uvirkelig, og trodde det vel ikke helt heller før lille var født, og selv da skulle det går uker og måneder før jeg følte meg som noen mamma! 

Det er en stor prosess, en av livets aller største endringer. Det å bli mamma endrer deg. Du kommer kanskje tilogmed til å sørge over den du var og bli forvirret over hvem du er, hvor du skal.

Fødsel er den neste store happeningen for deg nå og du kommer helt sikkert til å håndtere det bedre enn du frykter. Mange går inn i den berømte fødebobla på instinkt. Det er bare du, dere, der og da. Tid og rom finnes ikke  

Snakk med jordmor om bekymringene dine og ta imot alle tilbud hs gir, det er gull verdt med all hjelpen man kan få som ny familie!

Masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Millinea skrev (57 minutter siden):

Var sånn jeg å, alt var uvirkelig. Men kroppen vet hva den skal gjøre når fødselen starter, så følte jeg bare "var med på turen". Husker lite så var nok litt sjokkert ellerno 😅

Det samme her, ting løste seg av seg selv som om det var et innebygd manus som tok over.

Anonymkode: f6f63...adb