Praten går kjempelett med alle andre enn de jeg er interessert i

[AnonymBruker]

Hvorfor er det sånn?

Anonymkode: 27939...146

[AnonymBruker]

Kanskje du blir nervøs? 
Blir stille, klein og fjern rundt de jeg liker, er du lik? 

Anonymkode: 11059...c10

[Eric_B]

Vanlig å tenke for mye når man skal "prestere" i samtalen, og det er vanlig å overanalysere hva man har sagt til folk man liker i motsetning til de man ikke bryr seg om på den måten.

[AnonymBruker]

Sånn var jeg også, alltid. Frøs rundt dem jeg var interessert i. Helt fra jeg var forelska første gang som 6åring ☺

Helt til jeg traff en jeg hadde kjemi med, og likte bedre og bedre fordi vi kunne prate og tulle helt fra starten. Skjønte da hva jeg egentlig trengte: en jeg kunne være meg selv med. 

Anonymkode: 37a80...cb1

[AnonymBruker]

Sikkert fordi de du er interessert i ikke er så interessert tilbake, mens de du ikke er interessert i er interesserte i deg...

Kjenner litt til problemet, praten går kjempelett med lite attraktive, men veldig vanskelig med de kjekkeste.

Anonymkode: 00186...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Sikkert fordi de du er interessert i ikke er så interessert tilbake, mens de du ikke er interessert i er interesserte i deg...

Kjenner litt til problemet, praten går kjempelett med lite attraktive, men veldig vanskelig med de kjekkeste.

Anonymkode: 00186...91b

Dette var en lilletåa i stolkanten kommentar 😅 Er sikkert sannt 😢 

Anonymkode: 11059...c10

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen... Liker en kollega som er akkurat like sjenert og sosialt awkward som meg selv. Likevel prater jeg lett med andre kolleger, men med h*n er det så himla vanskelig. Det stopper liksom bare opp, selv om begge prøver på sitt vis.

Anonymkode: 300ea...9cf

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Kjenner meg igjen... Liker en kollega som er akkurat like sjenert og sosialt awkward som meg selv. Likevel prater jeg lett med andre kolleger, men med h*n er det så himla vanskelig. Det stopper liksom bare opp, selv om begge prøver på sitt vis.

Anonymkode: 300ea...9cf

Kjennern.

Anonymkode: 1f2c4...d33

[AnonymBruker]

On 5/7/2024 at 12:31 AM, AnonymBruker said:

Kjenner meg igjen... Liker en kollega som er akkurat like sjenert og sosialt awkward som meg selv. Likevel prater jeg lett med andre kolleger, men med h*n er det så himla vanskelig. Det stopper liksom bare opp, selv om begge prøver på sitt vis.

Anonymkode: 300ea...9cf

Samme her med en kollega. Jeg skravler i vei med alle unntatt han, da blir jeg varm i kinnene, skjelver lett og klarer ikke presse ut noen ting, blir til at jeg snur meg vekk bare pga nerver. Ikke rart jeg er singel når jeg blir sånn når jeg liker noen, virker tilbakestående. 

Anonymkode: d1daf...cbe

[AnonymBruker]

Ja, det er så vanskelig når det blir slik. Istedenfor å være seg selv og bruke muligheten til å bli kjent, virker man helt uinteressert og ødelegger mest sannsynligvis alle sjanser for at det skal bli noe. Hater at jeg er slik.

Anonymkode: 300ea...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2024 den 22.07):

Hvorfor er det sånn?

Anonymkode: 27939...146

Fordi du bekymrer deg mer for å ikke bli likt hos dem du er ekstra interessert i og blir dermed mer opphengt i å ikke si noe feil eller dumt. Så da baller det på seg med nervøsitet. Det er helt normalt og jeg er helt lik. Før hadde jeg sosial angst generelt og måtte lære meg å gi litt mer faen og ikke ta meg selv så høytidelig. Hadde en lei tendens til å overtenke alt jeg sa i ettertid. Kom frem til at det var bortkastet tid. Syns noen jeg var rar eller teit for å ha sagt eller vært på en spesiell måte, so what!? Var det en jeg hardde ett ekstra øye til derimot så var det mer på spill. Skulle jeg ha en sjanse hos ham er der ikke rom for å kløne det til, så dermed ble jeg nervøs uansett hvor mye jeg prøver å psyke meg opp😅 Aner egentlig ikke hvordan jeg klarte å ro samboeren min i land den gang når jeg tenker meg om, men det måtte noen drammer til de første datene for å si det sånn og da er jo resten bare flaks😄🙃

Anonymkode: 8228a...d42

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Fordi du bekymrer deg mer for å ikke bli likt hos dem du er ekstra interessert i og blir dermed mer opphengt i å ikke si noe feil eller dumt. Så da baller det på seg med nervøsitet. Det er helt normalt og jeg er helt lik. Før hadde jeg sosial angst generelt og måtte lære meg å gi litt mer faen og ikke ta meg selv så høytidelig. Hadde en lei tendens til å overtenke alt jeg sa i ettertid. Kom frem til at det var bortkastet tid. Syns noen jeg var rar eller teit for å ha sagt eller vært på en spesiell måte, so what!? Var det en jeg hardde ett ekstra øye til derimot så var det mer på spill. Skulle jeg ha en sjanse hos ham er der ikke rom for å kløne det til, så dermed ble jeg nervøs uansett hvor mye jeg prøver å psyke meg opp😅 Aner egentlig ikke hvordan jeg klarte å ro samboeren min i land den gang når jeg tenker meg om, men det måtte noen drammer til de første datene for å si det sånn og da er jo resten bare flaks😄🙃

Anonymkode: 8228a...d42

Har også sosial angst (mye bedre enn før men blir aldri kvitt helt) og aldri startet en date/forhold uten dram eller 3 første kvelden 😅 Heldigvis opphører behovet for alkohol når man blir litt kjent og trygg, men blir ingen cafe eller skogtur første date med meg for å si det sånn. 

Anonymkode: d1daf...cbe