Prestasjonsangst og bekymringer fra tidligere forhold - på vei inn i et nytt..

[AnonymBruker]

Jeg har vært i 2-3 forhold oppigjennom som har vært til en viss grad usunne - på hver sin måte.

1. Første forholdet mitt fra jeg var 15 - 18 så var det rett og slett psykisk missandling har jeg kjønt i voksen alder, som senere gikk over til at det ble fysisk. En liten feil hos meg (hvordan jeg gjorde husarbeid, vasket ting ect. kunne føre til at han slo opp, utagerte, ødelagte ting og fortalt meg på mange måter hvor ubrukelig og vanskelig jeg gjorde livet hans. Etter hvert ble hans frustrasjon med mine feil så stor - at han til slutt skadet seg selv, slo hodet mitt i et skap, og begynte å gjøre meg redd hvis jeg foreks glemte å sette inn dressingen etter at vi hadde spist. Det var faktisk så små ubetydelige ting som kunne utløse dette. Heldigvis kom jeg meg unna etter ca 4 år, men var jo da sammen med han alle «ungdomsårene» mine.

2. Andre forholdet mitt var langt ifra fysisk, men var veldig detaljert på å forklare meg hva slags feil jeg kunne gjøre (i forhold til min oppførsel), og hvordan det gjorde meg mindre verdt som konemateriale eller jente. Prøvde jeg å lage mat, så var det aldri bra nok - og han sammenlignet med med tidligere forhold. Jeg fikk vel alltid høre at alt var feil, og jeg tror jeg aldri i disse 5 årene fikk høre at jeg lagde eller gjorde noe bra nok. Han visste best.

3. Det tredje forholdet så ble jeg sammen med en som var flink til å fortelle meg hvor bra jeg var - ønsket å skjemme meg bort, men som også hadde sterke meninger om at det var min oppgave å re opp sengen, lage mat, vaske hjemme hver dag, han gikk gjennom klærne mine og fortalte meg gjerne rett ut hva som ikke passet og hva han ikke likte. Viste stor frustrasjon hvis jeg tok egne avgjørelser på nye gardiner, tepper ect for han ville ha det siste ordet - og da ble det dårlig stemning.. Så jeg forsto at dette heller ikke funket. Så da ble jeg singel en stund.. frem til nå!

 

Så.. nå har jeg møtt verdens fineste fyr. Vi har vært bekjente av hverandre en god stund, men det er først nå som vi har datet noen uker at jeg ser hvor god og snill han er, og som ser ut til å sette pris på akk den jeg! Han får meg virkelig til å føle meg bra. Spør jeg han hva han vil ha å spise - så er det det samme så lenge han får være med meg. Glemmer jeg å re opp senga (for det gjør jeg sjelden hjemme) så virker det ikke som det kunne brydd han mindre. Han bare ler av meg hvis jeg vimser litt på en sånn «du er herlig du» måte. Jeg har det veldig bra! 
 

Men…. Jeg går rundt med en konstant trang for å bekymre meg, og overanalysere alt jeg gjør rundt han. Når jeg ikke har redd opp senga, og kommer på dette - så får jeg tanker som «har du seriøst en jobb» «er du virkelig en sånn en?» «du er dame, det skulle man klare å forvente», «har du ikke orden på livet ditt?» ectr. Jeg får en angst i meg om at han kanskje kan slutte å være så glad i meg hvis jeg ikke gjør disse tingene rett, selv om jeg vet det mest sannsynlig er i hodet mitt bare. Samme med mat. Nå har han disket opp med gode middager mange ganger, og jeg har så lyst til å foreslå at jeg kan lage middag til oss neste uke. Men jeg tør ikke. Hva skal jeg lage? Hvor mye kan gå feil? Kan det sørge for at han tror jeg er dum i hodet hvis jeg ikke får det til? Selv om jeg innerst inne vet at han ikke er sånn som de forrige! Men jeg bruker så mye energi på disse krisetankene at det kan ta fra meg gleden rundt det hele..

 

Til info har jeg ikke problemer med selvtillit rundt venner ogfamilie. Det er heller i relasjon med menn..

 

Er også redd for å fortelle han nye om alt det tidligere, for jeg vil ikke være hun som skylder på alle andre - og jeg er redd for at han skal se på det som et «red flag»

Tanker? Eller om det er flere som har det sånn?

 

Takk for at du tok deg tid til å lese,

TS

Anonymkode: 9e960...74f

[AnonymBruker]

Har du vurdert terapi for å rydde litt opp i tankemønsteret?

Anonymkode: 7ffdf...027