Er så sliten av å bare ha nevrodivergente folk rundt meg

[AnonymBruker]

I familien vår på 7 har 5 av oss endten adhd eller autisme. 

Jeg og mitt ene særkullsbarn har det ikke. Men jeg har en med adhd og en med autisme. Og en eksmann med mest sannsynligvis adhd.

Mannen har adhd, av hans barn har adhd og autisme. 

Jeg visste ikke at verken mannen eller noen av barna hadde diagnose da vi ble sammen. Og etterhvert som barna blir eldre blir det bare mer og mer utfordrende og hektisk og hensyn å ta i øst og vest. 

Vi har det egentlig veldig fint sammen. Og mannen er veldig flott og lynende intelligent og en utrolig handyman. Han er kjekk, sjarmerende, utrolig morsom og snill og gjør det han kan for at jeg skal ha det bra. Vi bor i en tomannsbolig og har hver våre hjem og det fungerer fint for barna. 

Men jeg er sliten av å alltid måtte ta hensyn til alle rundt meg. Ikke bare han. Kanskje minst han og mest alle ungene.

Feks så brukte jeg å elske 17 mai. Men mannen liker det ikke. For mye folk, overstimulering osv. Samme med hans barn og et av mine. Samme gjelder familieselskap eller noe som helst egentlig som innebærer andre folk. 

Så er det mat som er problemet. 4 stk svært kresne barn som sliter med konsistens og smak og farge osv på mat. En overvektig, to undervektige og en normalvektig. 

Jeg føler det gjør meg deprimert å aldri kunne gjøre ting som andre kan. Alltid måtte ta hensyn. Passe på at det finnes muligheter for skjerming, rett type mat, måtte dra fra ting tidlig fordi en eller annen har blitt overstimulert. 

Reise på ferie har vi gitt opp fordi reisen blir for mye, nye plasser, ting, mat, inntrykk osv blir for mye for barna. Og mannen foretrekker å være hjemme.

Vet ikke hva jeg ville med dette. Men måtte bare få blåst det ut en plass.

Dere andre med mange på spekteret i familien. Hvordan gjør dere det?

Anonymkode: 005f2...a8f

[AnonymBruker]

Du må bestemme deg for om du vil leve livet ditt slik, eller velge et normalt liv med reise, venner, normal mat, spesielle anledninger etc. 

Anonymkode: 8d0e4...0f1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må bestemme deg for om du vil leve livet ditt slik, eller velge et normalt liv med reise, venner, normal mat, spesielle anledninger etc. 

Anonymkode: 8d0e4...0f1

Foreslår du at hun skal kvitte seg med barna?

Anonymkode: 6ee82...a68

[AnonymBruker]

Dette høres veldig slitsomt ut.

Jeg jobber i skolen, ofte med neurodivergente ungdommer. Og det ER slitsomt med alle de hensynene du nevner, som jeg vanligvis ikke har tenkt på en gang. Og jeg kan si «ha det» i 14-tida…

Må dere tilbringe så mye tid sammen? Kan ikke du og de barna som orker, delta på ting? Og ikke minst reise på ferie!

Du gjør sikkert så mye i hverdagen at noe timeout fra hensynene er er must. For det ene barnet ditt også.

Anonymkode: 65385...6a1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Foreslår du at hun skal kvitte seg med barna?

Anonymkode: 6ee82...a68

Hun har makt til å endre sitt eget liv akkurat som alle andre.

Det går an å ta hensyn uten å ta hensyn i alt hver eneste gang. Det neurotypiske barnet fortjener også et normalt liv, med 17 mai og ferier, så moren bør balansere barnas behov.

Det er 3 barn hun har ansvar for - hun må ikke ta ansvar for en neurodivergent voksen hvis hun ikke vil. Barna hennes har fedre. Det betyr at hun kan leve normalt halvparten av tiden, hvis hun vil.

 

Anonymkode: 8d0e4...0f1

[Sparkling_Pink]

Det bør være plass til de tingene som gir deg energi og glede også. Hvor mye og ofte vet jeg ikke, men å ofre 17. mai hvert år for andres sin del er for mye.

Selv meldte jeg meg ut av ferieturer med familien da jeg ble voksen, i 20 år har jeg mislikt å reise. Det er i ferd med å endre seg nå, da jeg ikke mister rutinene mine like lett og blir ikke lengre satt ut i ukesvis etterpå.

I forhold til mat, er det mulig å lage basis i rettene til familien samlet, og så tas noe mat av/ berikes hver porsjon i henhold til individuelle behov.

Familien jeg har fungerer med stor takhøyde for forskjellene og særhetene, så og si nulltoleranse for trakassering og erting, endel fin humor og noen dype sukk når en av oss har låst seg fast i ett eller annet eller har et innfall av tøvtaktypen. Det er friksjoner både her og der, og tida da vi var flere tenåringer på en gang var tøff for oss alle. Min far, som er noe lik meg, fikk etterhvert ukentlig fast aktivitet som beriket hans liv, og min mor var fra jeg barn alltid borte til sent en kveld i uka - da tok pappa alt og serverte for enkelhets skyld samme mat og satte på TV og så ilag med oss. Jeg elsket det!

Når mine foreldre tok vare på seg selv, fikk jeg og det bedre.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Hun har makt til å endre sitt eget liv akkurat som alle andre.

Det går an å ta hensyn uten å ta hensyn i alt hver eneste gang. Det neurotypiske barnet fortjener også et normalt liv, med 17 mai og ferier, så moren bør balansere barnas behov.

Det er 3 barn hun har ansvar for - hun må ikke ta ansvar for en neurodivergent voksen hvis hun ikke vil. Barna hennes har fedre. Det betyr at hun kan leve normalt halvparten av tiden, hvis hun vil.

 

Anonymkode: 8d0e4...0f1

Okay, så du mener at TS kan ta med sitt nevrotypiske barn på ferie/17. mai-feiring og la de resterende barna være igjen hos faren? Jeg trodde du foreslo noe à la Henrik Ibsens Et dukkehjem.

Anonymkode: 6ee82...a68

[AnonymBruker]

Sønnen min har adhd og sliter også med mye folk og konsistenser på mat, - er mye han ikke klarer å spise.

Nå er ikke jeg så glad i masse folk rundt meg heller, men om det er noe jeg gjerne vil, så drar jeg på det alene. Viktig å gjøre ting for sin egen del også, og man trenger ikke ha med hele familien alltid. 

Når det gjelder mat, så lager jeg som regel noe som alle liker, men også noe eget til sønnen min. Og mannen min liker ikke fisk, så da bare lager jeg det til meg selv (en sjelden gang). 

Det viktigste er å akseptere barna slik de er, og at du også får dekket dine behov.

Anonymkode: 7a952...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Dette høres veldig slitsomt ut.

Jeg jobber i skolen, ofte med neurodivergente ungdommer. Og det ER slitsomt med alle de hensynene du nevner, som jeg vanligvis ikke har tenkt på en gang. Og jeg kan si «ha det» i 14-tida…

Må dere tilbringe så mye tid sammen? Kan ikke du og de barna som orker, delta på ting? Og ikke minst reise på ferie!

Du gjør sikkert så mye i hverdagen at noe timeout fra hensynene er er must. For det ene barnet ditt også.

Anonymkode: 65385...6a1

Vi deler oss veldig mye. Stort sett hele tiden. Der han som oftest tar med seg de som sliter hjem. Og det går stort sett greit. Jeg bare savner å kunne kose oss sammen uten å måtte splitte opp og jeg og eldstemann alltid blir værende alene igjen. Og nå har eldste blitt så stor at han har fått seg kjæreste og tilbringer sånne dager sammen med henne. Så da blir det evt bare meg igjen og da kan jeg lik så godt dra hjem med de andre.

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hun har makt til å endre sitt eget liv akkurat som alle andre.

Det går an å ta hensyn uten å ta hensyn i alt hver eneste gang. Det neurotypiske barnet fortjener også et normalt liv, med 17 mai og ferier, så moren bør balansere barnas behov.

Det er 3 barn hun har ansvar for - hun må ikke ta ansvar for en neurodivergent voksen hvis hun ikke vil. Barna hennes har fedre. Det betyr at hun kan leve normalt halvparten av tiden, hvis hun vil.

 

Anonymkode: 8d0e4...0f1

Vi feirer 17 mai hvert eneste år, men vi deler oss som regel og det blir mye henting og bringing. Og ferier drar jeg på med de to barna mine som orker det mens den andre er hos besteforeldre. Men vi drar aldri sammen, pga det jeg nevnte og jeg savner det å kunne gjøre det som en familie. Det er alltid jeg alene som drar og jeg savner å ha med mannen. Han ser ikke problemet. Mest sannsynligvis fordi han ikke får noe ut av å reise.

Og skulle vel ha nevnt det, men faren til mine bor langt unna og ser dem bare en gang i året av eget ønske. Så jeg har de 100% 

Mannen sine barn er hos sin mor 50% og 25%

Sparkling_Pink skrev (14 minutter siden):

Det bør være plass til de tingene som gir deg energi og glede også. Hvor mye og ofte vet jeg ikke, men å ofre 17. mai hvert år for andres sin del er for mye.

Selv meldte jeg meg ut av ferieturer med familien da jeg ble voksen, i 20 år har jeg mislikt å reise. Det er i ferd med å endre seg nå, da jeg ikke mister rutinene mine like lett og blir ikke lengre satt ut i ukesvis etterpå.

I forhold til mat, er det mulig å lage basis i rettene til familien samlet, og så tas noe mat av/ berikes hver porsjon i henhold til individuelle behov.

Familien jeg har fungerer med stor takhøyde for forskjellene og særhetene, så og si nulltoleranse for trakassering og erting, endel fin humor og noen dype sukk når en av oss har låst seg fast i ett eller annet eller har et innfall av tøvtaktypen. Det er friksjoner både her og der, og tida da vi var flere tenåringer på en gang var tøff for oss alle. Min far, som er noe lik meg, fikk etterhvert ukentlig fast aktivitet som beriket hans liv, og min mor var fra jeg barn alltid borte til sent en kveld i uka - da tok pappa alt og serverte for enkelhets skyld samme mat og satte på TV og så ilag med oss. Jeg elsket det!

Når mine foreldre tok vare på seg selv, fikk jeg og det bedre.

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sønnen min har adhd og sliter også med mye folk og konsistenser på mat, - er mye han ikke klarer å spise.

Nå er ikke jeg så glad i masse folk rundt meg heller, men om det er noe jeg gjerne vil, så drar jeg på det alene. Viktig å gjøre ting for sin egen del også, og man trenger ikke ha med hele familien alltid. 

Når det gjelder mat, så lager jeg som regel noe som alle liker, men også noe eget til sønnen min. Og mannen min liker ikke fisk, så da bare lager jeg det til meg selv (en sjelden gang). 

Det viktigste er å akseptere barna slik de er, og at du også får dekket dine behov.

Anonymkode: 7a952...be6

Jeg har blitt vant til å lage "plain" mat. Og evt flere retter. Bare er så lei av det. Føler det dreper litt matgleden. 

Jeg aksepterer og elsker alle barna. Jeg er bare så vanvittig utslitt og muligens litt deprimert over å ikke kunne være spontan og å måtte ta hensyn til alle andre enn meg selv. Men sånn er det jo når man får barn. 

Jeg er veldig familieorientert og trives aller best med alle mine rundt meg.

Vanligvis er jeg en person som ser lyst på livet og tenker at dette skal vi få til og som ikke ser problematisk på ting. 

Men plutselig kom det et veldig tungsinn og en utmattelse over meg der alt bare ble problematisk og der jeg ikke vet om jeg orker dette lenger.

Anonymkode: 005f2...a8f

[AnonymBruker]

Kanskje du bør be far til barna ta mer ansvar? Og at partners ex tar begge sine 50%

 

Anonymkode: 8d0e4...0f1

[AnonymBruker]

Vi har ett nevrodivergent barn i vår familie + en voksen med andre utfordringer, og synes det er slitsomt. Klart jeg elsker barnet, men det er mye ekstra med overstimulering og overganger og vil ikke ditt og datt. Jeg har også i det siste følt på tungsinn og sorg for at vi ikke kan hygge oss som familie. Jeg føler på at jeg går glipp av slik det egentlig skal være, mye av de gode stundene, og sitter igjen mest med arbeidet rundt det å ha barn.

Vi deler oss også mye, hvor jeg og barn uten utfordringer finner på ting, og de med utfordringer blir igjen hjemme (som de ønsker). Både aktiviteter i hverdagen, og reiser. Jeg vil at barn uten utfordringer skal få oppleve ting, og ikke bare begrensninger. I tillegg finner jeg på ting jeg liker med venninner, når ingen i familien vil. Jeg vil ikke la være alt jeg liker bare fordi familien nekter. 

Jeg blir sprø av å bare være hjemme hele tiden uten å finne på noe. Jeg behøver avveksling og opplevelser. 

Anonymkode: 3ddae...cca

[AnonymBruker]

Jeg er eneste i familien som ikke har ADHD og jeg forstår godt hva du mener. Greia er jo at dere tilrettelegger, konstant, hele tiden. Regner med det ikke er det du trenger tips til? Men at man blir LEI. Lei av å alltid tilpasse seg andre, lei av at ikke dine egne behov går først en gang og lei av å alltid måtte ha en plan uansett hva man gjør… Jeg elsker både min mann og mine barn, elsker de akkurat som de er! Men jeg får også følelsen som slår meg av og til av å bli lei.
 

Vi kan ikke bare dra ut å spise middag liksom. Vi kan ikke hive oss rundt en ettermiddag og dra til stranda. Det må forberedes, snakkes om, tilrettelegges for og pakkes for alle scenarioer. Uansett tur må en voksen være på barna, de kan ikke bare tusle rundt og leke i fred og ro. Vi er på alerten for å gripe inn tidlig nok i tilfelle konflikter (som kan eskalere=impulshandlinger). 
 

I hverdagen så er jeg helt åpen om at hvis det blir for mye så må jeg trekke meg litt tilbake. Ta et pusterom for meg selv eller gå en tur. Og tenker at det er lov å bli lei gjengen sin iblant.. og ylei av å aldri spise indisk sammen  

Anonymkode: 88aa5...4b7

[AnonymBruker]

Virker som en del av dere har et dårlig syn på nevrodivergente barn. Det er jo ikke barnas skyld at de er født med ADHD/autisme. 

Anonymkode: d8420...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Virker som en del av dere har et dårlig syn på nevrodivergente barn. Det er jo ikke barnas skyld at de er født med ADHD/autisme. 

Anonymkode: d8420...611

Nei?

Men det må da være lov til å kjenne på alle mulige følelser rundt det å være forelder til nevrodivergent barn likevel?

Det betyr ikke at man bebreider barnet, eller ikke elsker det.

Anonymkode: 3ddae...cca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Virker som en del av dere har et dårlig syn på nevrodivergente barn. Det er jo ikke barnas skyld at de er født med ADHD/autisme. 

Anonymkode: d8420...611

Har du et slikt barn selv eller bare står du på utsiden av det og dømmer noe du ikke har kjent på kroppen?

Anonymkode: 2587c...279

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Har du et slikt barn selv eller bare står du på utsiden av det og dømmer noe du ikke har kjent på kroppen?

Anonymkode: 2587c...279

(ikke meg du svarte, men må bare kommentere) Jeg har ADHD, mann med ADHD, og barn med ADHD, og jeg har all sympati med TS og synes hun har all grunn til å være sliten og lei av å ta hensyn hele tiden. ❤️ Synes ikke hun er negativ til nevrodivergente barn (eller voksne), hun er realistisk.

Tenker du kan ha godt av å snakke med noen TS, det høres ut som du nærmer deg veggen og er i ferd med å bli deprimert og/eller utbrent? 

Be fastlegen om henvisning til psykolog eller lavterskeltilbud i kommunen, eller ta kontakt med ADHD-foreningen og hør om de har et tilbud for pårørende? Det er lurt å ta tak i dette før du treffer veggen. ❤️

Anonymkode: c65de...bb2

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du trenger å få til en endring.

Nå har dere allerede splittet dere mye, men det løser tydelig ikke alt.

Støtter den over her som sier "forsøk å få hjelp før du brenner deg ut".

Snakk med mannen. Fortell hvordan du har det. Vær klar på at du respekterer at de har de utfordringene de har, men at de også må forsøke å gjøre tilpassinger for deg, ikke bare du for dem.
ADHD er en forklaring, ikke en unnskyldning.  Det gjør ting vanskeligere, men ikke umulig. Autisme tenker jeg kan være litt større utfordring.

Få alle som er store nok med på banen, og si "I år skal vi på ferie sammen, alle sammen. Hva mener dere skal til for at det går bra?"
Om svaret da er polarbrød og tubeost i kofferten for å sikre at selv de vanskeligste får mat de kjenner. Eller at dere reiser til samme sted flere år på rad, fordi det da blir mer velkjent, Eller at dere drar et sted med lite folk?
Hva med at alle alltid har med seg støykansellerende hodetelefoner, så det er mulig å ta seg "stillepause" selv på hektiske bråkete steder?
Må ferie være sol og varme? Eller kan ferie være hytte på et litt øde sted der det går an å reise til ting?

Det er utrolig hva som kan tilpasses, om man leter etter kompromisser og løsinger.
Og du har tross alt en gjeng med ADHD'ere som normalt er gode på å tenke utenfor boksen, og som kan hjelpe deg med å komme opp med gode løsninger.

Anonymkode: 40247...cda

[AnonymBruker]

Ingen av barna dine dør av å bare spise deler av middagen du har laget en gang i blant. Kan de bare spise ris/potet/pasta og saus av et eller annet du har laget så går da det fint, så får de få en ekstra skive til kvelds hvis nødvendig. Du må ikke ta totalt perfekt hensyn hele tiden og klare alt mulig. Barna dine skal selvsagt ikke lide eller bli syke eller slite mer på grunn av valg du tar, men de kan tåle litt. 

Bytur i ferien er kanskje uaktuelt, men å leie hus/leilighet/hytte ved sjøen er kanskje overkommelig? Eller et resort? 

Får dere noe oppfølging og hjelp fra kommunen? Kanskje kan dere utveksle ideer med andre familier med lingende utfordringer?

Generelt høres det jo ut som du rett og slett må ta litt mindre hensyn til barna og litt mer til deg selv. Det er også veldig viktig og positivt for dem med en mor som har overskudd og energi og som har det bra i livet. 

Anonymkode: e8ee4...165

[gulesokker]

Herregud 😅 Stakkars deg som er frisk liksom… 

har forståelse for at det er utfordrende å være «pårørende», men du fremstiller det som at nevrodivergente kun byr på utfordringer. Du sier fine ting om mannen din, og han høres jo bedre ut enn 90% av andre ektemenn. Er ikke det bra nok? Det er lov å ta seg en ferie alene, eller med ei venninne. Du kan i det minste få pause, det kan ikke mannen og barna dine. Selv trives jeg best med nevrodivergente mennesker. De er mer ærlig, mer ekte, og har en helt egen sjarm. Gjerne også mer empati enn nevrotypiske. Finnes så ekstremt mye å sette pris på med mennesker som er litt annerledes. Mye av det du beskriver er quirks de enkelte har, uavhengig av diagnoser. Finnes like mange som elsker å reise, ikke er kresne++ 😅 personlig er de fleste kresne menneskene jeg kjenner diagnosefrie.
 

Absolutt ALLE mennesker har utfordringer man må ta hensyn til. De familiene du er så misunnelig på, som gjør «normale» ting, har garantert sitt bak lukkede dører. 
 

sorry om jeg er krass, men jeg blir så lei av all den svartmalinga folk driver med av nevrodivergente. Det er allerede mer enn vanskelig nok å være nevrodivergent i et nevrotypisk samfunn. 

Endret 6. mai 2024 av gulesokker

[AnonymBruker]

gulesokker skrev (20 minutter siden):

Herregud 😅 Stakkars deg som er frisk liksom… 

har forståelse for at det er utfordrende å være «pårørende», men du fremstiller det som at nevrodivergente kun byr på utfordringer. Du sier fine ting om mannen din, og han høres jo bedre ut enn 90% av andre ektemenn. Er ikke det bra nok? Det er lov å ta seg en ferie alene, eller med ei venninne. Du kan i det minste få pause, det kan ikke mannen og barna dine. Selv trives jeg best med nevrodivergente mennesker. De er mer ærlig, mer ekte, og har en helt egen sjarm. Gjerne også mer empati enn nevrotypiske. Finnes så ekstremt mye å sette pris på med mennesker som er litt annerledes. Mye av det du beskriver er quirks de enkelte har, uavhengig av diagnoser. Finnes like mange som elsker å reise, ikke er kresne++ 😅 personlig er de fleste kresne menneskene jeg kjenner diagnosefrie.
 

Absolutt ALLE mennesker har utfordringer man må ta hensyn til. De familiene du er så misunnelig på, som gjør «normale» ting, har garantert sitt bak lukkede dører. 
 

sorry om jeg er krass, men jeg blir så lei av all den svartmalinga folk driver med av nevrodivergente. Det er allerede mer enn vanskelig nok å være nevrodivergent i et nevrotypisk samfunn. 

Jeg er autist, men så ikke på dette innlegget som svartmaling. Det må være rom for å lufte frustrasjoner, og det er forståelig at man blir sliten og lei av å forholde seg til så mange med utfordringer. Ja, det er selvsagt veldig slitsomt og i perioder helt jævlig å være den med utfordringer, men det påvirker selvsagt de nærmeste også. Og nå er det ikke bare 1 person, det er mange som trenger forskjellig tilrettelegging, klart man blir litt lei.

Anonymkode: 61c61...e71