Date noen som har et døende familiemedlem - hvordan håndtere?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig truffet en hyggelig kar i 40-årene som har en mor som har kanskje bare uker, kanskje noen måneder, igjen pga. kreft. Han er mye hos moren som bor alene og forbereder mot slutten. Hun er mye dårlig.

Det er har litt vanskelig utgangspunkt for et forhold, vi har truffet hverandre bare noen få ganger, men jeg liker han veldig godt og jeg har nok livserfaring for å ikke bli skremt av sånt. Virker som han også liker å være med meg. Jeg vil møte han på en best mulig måte. Ikke bare som date, men som medmenneske. 

Jeg har først og fremst tenkt å si at jeg ser gjerne at han er åpen om hva som passer - om han ikke har ork til å være blant folk i byen, så tar vi heller en tur. Og at jeg vil bli bedre kjent med ham og alt han har rundt seg. Og selvsagt går det fint å utsette treff ved behov.

Tar gjerne imot råd fra spesielt dere som har hatt familiemedlemmer som har gått langsomt bort. Hvordan ville dere bli møtt?

(Det kunne kanskje være en dating-tråd, men jeg tenker at det er litt større tema en de typiske dating-trådene).

Anonymkode: bb767...128

[AnonymBruker]

Ville blitt møtt som vanlig.

Kriteriene for at jeg skal orke å date noen er helt uavhengige av hva som foregår på hjemmebane. At folk er høflige, har folkeskikk, ikke er sjalu etc. Har jeg noen behov pga noe som foregår på hjemmebane så forventer jeg at den jeg dater orker å lytte til disse og at vi kan konversere rundt det om jeg ønsker det der og da, er ikke noe man kan planlegge. 

Anonymkode: 762f8...811

[AnonymBruker]

Jeg ville ha foretrukket at du spurte om hva jeg trengte.

Anonymkode: 739f2...1b5

[AnonymBruker]

Vær overbærende. Godta uten noe videre om og men at han kanskje vil være mye alene, er distre, ikke har deg i fokus, ikke vil ha sex osv osv.

Anonymkode: 6fa9e...3dd

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg ville ha foretrukket at du spurte om hva jeg trengte.

Anonymkode: 739f2...1b5

Det skal jeg selvsagt spørre om/fortelle at jeg er mer enn mottakelig for å høre hva som passer ham og hva han trenger/ønsker.

Anonymkode: bb767...128

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Vær overbærende.

Anonymkode: 6fa9e...3dd

Yup. Overbærende (i positiv forstand) er godt valg av ord.

Anonymkode: bb767...128

[AnonymBruker]

Man kan ikke sette noen krav til en som har en mamma som er døende. Si til han at han må gjøre det han må for henne og at du er der hvis og når han orker. Å date med noe slik som bakteppe hadde jeg aldri orka, det blir helt feil for alle parter. Kanskje mister du han pga dette, men det må du bare tåle. 

 

Anonymkode: 67dbb...704

[AnonymBruker]

Da jeg møtte han som nå er kjæresten min, var min mor inn og ut av pre-terminale faser, og hun døde etter 2,5 ukers terminalfase, dette var 1,5 år inn i vårt forhold. Da hadde hun vært fast på sykehjem flere år før også. Han var der hele veien og støttet meg uten å ville ta over eller skulle bestemme. Han bød meg på gode stunder, latter og sex, og han skjønte min sorg. Eller kanskje generelt skjønte meg? Det var en skikkelig intens fase i mitt liv (med blant annet videreutdanning også), den krevde mye av meg, og jeg føler på en måte at vi ble ordentlig kjent først etter at mamma døde. På den annen side så jeg hva han tålte, og fikk stor respekt for hans stamina og tålmodighet. Tror ikke vi hadde blitt så dypt kjent etter bare 2 år uten denne opplevelsen. 

Anonymkode: 72c3e...b31

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Man kan ikke sette noen krav til en som har en mamma som er døende. Si til han at han må gjøre det han må for henne og at du er der hvis og når han orker. Å date med noe slik som bakteppe hadde jeg aldri orka, det blir helt feil for alle parter. Kanskje mister du han pga dette, men det må du bare tåle. 

 

Anonymkode: 67dbb...704

Enig, at man ikke må sette krav. Jeg orker i utgangspunktet - har selv mistet familiemedlemmer, gått gjennom stormer, og stått ved siden av nære når de har trengt det. Kan hende det blir for mye for en av oss, ja. Men sånn er livet bare når man bikker 40.

Anonymkode: bb767...128

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Da jeg møtte han som nå er kjæresten min, var min mor inn og ut av pre-terminale faser, og hun døde etter 2,5 ukers terminalfase, dette var 1,5 år inn i vårt forhold. Da hadde hun vært fast på sykehjem flere år før også. Han var der hele veien og støttet meg uten å ville ta over eller skulle bestemme. Han bød meg på gode stunder, latter og sex, og han skjønte min sorg. Eller kanskje generelt skjønte meg? Det var en skikkelig intens fase i mitt liv (med blant annet videreutdanning også), den krevde mye av meg, og jeg føler på en måte at vi ble ordentlig kjent først etter at mamma døde. På den annen side så jeg hva han tålte, og fikk stor respekt for hans stamina og tålmodighet. Tror ikke vi hadde blitt så dypt kjent etter bare 2 år uten denne opplevelsen. 

Anonymkode: 72c3e...b31

Takk for deling. Ja, vi har bare kjent hverandre i noen uker/et par måneder, egentlig. 
Jeg liker det du skriver - gode stunder, latter og sex og at han skjønte din sorg. Og at han ikke tok over. Det tar jeg med meg

Anonymkode: bb767...128