Får anfst når jeg har det bra?

[AnonymBruker]

Er det noen andre som opplever at angsten kommer når man har det bra? 
 

Har etter mange vanskelige dager med lite søvn og mat hatt en fin dag med samboeren og sønnen min i varmen. 
 

Rett etter middag ordnet jeg en del i huset. Plutselig satte det seg DEN angstkloen i brystet, og så ble jeg helt paralysert. Hva skjer? Er så redd for at det er starten på/tidlig symptomer på et panikkanfall   Hadde et på mandag og et ENORMT natt til tirsdag, derfor mange dager uten søvn og mat… 

 

Er det noen andre som kjenner at angsten setter seg som en klo når man egentlig har det bra? 

Anonymkode: 37de2...e1a

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg igjen i det. Hver gang jeg kjenner på lykkefølelse så blir det brått erstattet med "det kommer til å skje noe fælt snart"-følelse.

Anonymkode: 8c326...265

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, kjenner meg igjen i det. Hver gang jeg kjenner på lykkefølelse så blir det brått erstattet med "det kommer til å skje noe fælt snart"-følelse.

Anonymkode: 8c326...265

 "Godt" å høre jeg ikke er alene… 

 

hvor kommer dette fra? Utrolig vanskelig, for nå er jeg jo redd for å ha det bra også… 

Snakker med psykolog, nettopp byttet behandler så har begynt litt "fra scratch". 
 

Hva gjør du når det skjer?

Anonymkode: 37de2...e1a

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg godt igjen. 

For meg er det sånn ca annenhver dag, har det bra, tungt og slitsomt, bra, tungt og slitsomt. Kanskje hver tredje dag.

Så jeg vet jo alltid at gleden alltid er kortvarig. Bevisst eller ubevisst.

Anonymkode: 90bbd...151

[Melus]

Jeg har det ofte også slik. Har gått i terapi og der snakket vi om at det kan skyldes traumer, at hjernen er vant til at det skjer noe negativt og dermed prøver den å forberede seg på det. 

[AnonymBruker]

Melus skrev (Akkurat nå):

Jeg har det ofte også slik. Har gått i terapi og der snakket vi om at det kan skyldes traumer, at hjernen er vant til at det skjer noe negativt og dermed prøver den å forberede seg på det. 

Den forrige psykologen min nevnte kompleks PTSD, psykolgen jeg går til nå har ikke nevnt noen diagnoser enda, men har bare vært hos en et par-tre ganger. 

Jeg har ingen "spesifikke" traumer jeg får flashbacks av når jeg får angst, men har vokst opp med to emosjonelt fraværende foreldre, og én fysisk fraværende mor over lang tid, samt en vanskelig skilsmisse rett før ungdomstiden. 
 

Jeg er så lei av å ha det vanskelig, føler at hele livet har vært et maraton utført i vann! Det vanskeligste er at jeg "utad" får til alt, full jobb, studier, barn, familie, hus etc. nå må jeg melde meg av eksamen om fire uker, har ikke lest noe og jeg har null konsentrasjonsevne. Det går bare ikke, men når jeg prøver å si at jeg sliter får jeg bare "nei slutt da, du får det jo til, dette klarer du" etc… 

 

skjønner ikke hvajeg skal gjøre når angsten kommer så voldsomt og lammende, føles som jeg skal kaste opp og implodere på en gang   

 

Anonymkode: 37de2...e1a

[Melus]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Den forrige psykologen min nevnte kompleks PTSD, psykolgen jeg går til nå har ikke nevnt noen diagnoser enda, men har bare vært hos en et par-tre ganger. 

Jeg har ingen "spesifikke" traumer jeg får flashbacks av når jeg får angst, men har vokst opp med to emosjonelt fraværende foreldre, og én fysisk fraværende mor over lang tid, samt en vanskelig skilsmisse rett før ungdomstiden. 
 

Jeg er så lei av å ha det vanskelig, føler at hele livet har vært et maraton utført i vann! Det vanskeligste er at jeg "utad" får til alt, full jobb, studier, barn, familie, hus etc. nå må jeg melde meg av eksamen om fire uker, har ikke lest noe og jeg har null konsentrasjonsevne. Det går bare ikke, men når jeg prøver å si at jeg sliter får jeg bare "nei slutt da, du får det jo til, dette klarer du" etc… 

 

skjønner ikke hvajeg skal gjøre når angsten kommer så voldsomt og lammende, føles som jeg skal kaste opp og implodere på en gang   

 

Anonymkode: 37de2...e1a

Å ha emosjonelt fraværende foreldre er vel noe av det vanskeligste for et barn å gå gjennom, så at du har angst i voksen alder er ikke rart i det hele tatt, tenker jeg. Kombinert med fraværende mor og skilsmisse så er det fullstendig forståelig. Dine grunnleggende behov ble ikke dekket da du var barn, det gjør noe med en. ❤️

[AnonymBruker]

Melus skrev (1 minutt siden):

Å ha emosjonelt fraværende foreldre er vel noe av det vanskeligste for et barn å gå gjennom, så at du har angst i voksen alder er ikke rart i det hele tatt, tenker jeg. Kombinert med fraværende mor og skilsmisse så er det fullstendig forståelig. Dine grunnleggende behov ble ikke dekket da du var barn, det gjør noe med en. ❤️

Ja. Og det er jo… tipp-topp å vite dette, men.. det hjelper meg jo ikke? Angsten blir ikke borte av å vite at mine grunnleggende behov ikke ble møtt. Hva skal jeg liksom gjøre med denne kunnskapen for å dempe angsten? Eller.. skjønner du hva jeg mener? 

Anonymkode: 37de2...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

 "Godt" å høre jeg ikke er alene… 

 

hvor kommer dette fra? Utrolig vanskelig, for nå er jeg jo redd for å ha det bra også… 

Snakker med psykolog, nettopp byttet behandler så har begynt litt "fra scratch". 
 

Hva gjør du når det skjer?

Anonymkode: 37de2...e1a

Jeg prøver å skyve vekk tankene, og fortelle meg selv at lykke trigger angst. Det hjelper, men lykken og gleden er alltid kortvarig, får det ikke tilbake etter at ansten slipper tak. Tipper at jeg har det sånn fordi jeg opplevde en stor traume på en dag som startet veldig bra. Hadde også i utgangspunktet en veldig fin dag da jeg brått ble involvert i en større bilulykke. 

Anonymkode: 8c326...265

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøver å skyve vekk tankene, og fortelle meg selv at lykke trigger angst. Det hjelper, men lykken og gleden er alltid kortvarig, får det ikke tilbake etter at ansten slipper tak. Tipper at jeg har det sånn fordi jeg opplevde en stor traume på en dag som startet veldig bra. Hadde også i utgangspunktet en veldig fin dag da jeg brått ble involvert i en større bilulykke. 

Anonymkode: 8c326...265

Dette gir mening med skilsmissen. Trodde alt var veldig bra, og så slo det lynet ned fra intet, jeg sp VIRKELIG ikke den skilsmissen komme  
 

Så leit å høre om bilulykken. Det er sånne ting man ikke klarer å se komme, som virkelig kan vippe en av pinnen!!! 

Anonymkode: 37de2...e1a

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann som var hot & cold og jeg ble skikkelig engstelig av han, fordi jeg opplevde at bare et lite "hei hvordan har du det" ble feil om han var stresset eller hadde mye på gang.. Forholdet med han gjorde at jeg begynte å få angst. Men angstanfallene kom ikke før slutten av forholdet, og flere måneder etter vi slo opp. Jeg tror sånt kan komme snikende om man har utsatt seg for veldig stressende forhold med mennesker som ikke er bra for deg. 

Det er 6 mnd siden vi slo opp, og jeg fikk et angstanfall for et par uker siden. Det som hjelper er å distrahere meg selv fra følelsen. Det var pusen min som kom og ville kose og gjorde at anfallet sluttet. ❤️

Anonymkode: fc930...931

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Er det noen andre som opplever at angsten kommer når man har det bra? 
 

Har etter mange vanskelige dager med lite søvn og mat hatt en fin dag med samboeren og sønnen min i varmen. 
 

Rett etter middag ordnet jeg en del i huset. Plutselig satte det seg DEN angstkloen i brystet, og så ble jeg helt paralysert. Hva skjer? Er så redd for at det er starten på/tidlig symptomer på et panikkanfall   Hadde et på mandag og et ENORMT natt til tirsdag, derfor mange dager uten søvn og mat… 

 

Er det noen andre som kjenner at angsten setter seg som en klo når man egentlig har det bra? 

Anonymkode: 37de2...e1a

Det  er nok helt vanlig.  Og egentlig ikke så rart. Fordi kroppen din er vel normalt i en alarmberedskap. Og på iht å reagere på uvanlige ting for deg.

Så hvis det å ha det bra ikke er vanlig for deg, kan kroppens alarmer reagere fordi det var noe unormalt , som kroppen reagerer på.

Her kan du jobbe med egne signaler  om at hodet ditt må fortelle kroppen din at det å ha det fint ikke er noe å sette igang alarmen på. 

Etterhvert men tar mye tid. Blir det bedre og noe du må igjennom 

Anonymkode: 4d583...16a

[AnonymBruker]

Trodde ikke jeg skulle skrive noe charter svein har sagt. Men en fornuftig setning har han kommet med.

Han sa noe om at han prøvde hele tiden å ha det bra.  Og når han hadde det bra så visste han ikke hvordan og ble chartersvein apekatten. Og føler at det må inn noe alkohol der for å ha det gøy. 

Vet ikke om han har sluttet med alkohol eller holder på å slutte. Men dette var noe han sa i forbindelse med det. 

Anonymkode: 4d583...16a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg var sammen med en mann som var hot & cold og jeg ble skikkelig engstelig av han, fordi jeg opplevde at bare et lite "hei hvordan har du det" ble feil om han var stresset eller hadde mye på gang.. Forholdet med han gjorde at jeg begynte å få angst. Men angstanfallene kom ikke før slutten av forholdet, og flere måneder etter vi slo opp. Jeg tror sånt kan komme snikende om man har utsatt seg for veldig stressende forhold med mennesker som ikke er bra for deg. 

Det er 6 mnd siden vi slo opp, og jeg fikk et angstanfall for et par uker siden. Det som hjelper er å distrahere meg selv fra følelsen. Det var pusen min som kom og ville kose og gjorde at anfallet sluttet. ❤️

Anonymkode: fc930...931

Takk for innspill! Jeg er ikke sammen med en sånn mann, heldigvis. Problemene er meg 😂 altså, at jeg sliter med de relasjonelle følelsene. Han er ikke hot&cold og det er ikke noe "galt" med han, det er jeg som skaper problemene i forholdet  siden jeg sliter så mye. 
 

håper det går bedre med deg nå, og at det hjelper å få forholdet mer på avstand jo mer tid som går. 

Anonymkode: 37de2...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det  er nok helt vanlig.  Og egentlig ikke så rart. Fordi kroppen din er vel normalt i en alarmberedskap. Og på iht å reagere på uvanlige ting for deg.

Så hvis det å ha det bra ikke er vanlig for deg, kan kroppens alarmer reagere fordi det var noe unormalt , som kroppen reagerer på.

Her kan du jobbe med egne signaler  om at hodet ditt må fortelle kroppen din at det å ha det fint ikke er noe å sette igang alarmen på. 

Etterhvert men tar mye tid. Blir det bedre og noe du må igjennom 

Anonymkode: 4d583...16a

Takk for ordene dine. Det gir mening det du skriver, og det likner på noe den tidligere psykologen min sa. Jeg kan akseptere dette i hjernen - altså: det gir mening, det virker sant, jeg burde tro på det. Men kroppen mkn skriker "nei nei nei!". 
 

 

Jeg er i konstant alarmberedskap. 24/7, også når jeg sover. Jeg ser på pulsklokken at jeg ikke hviler, ikke på dagtid og lite på natten. Sliter med søvnløshet, som nå er blitt så ille at det kvalifiserer som insomnia. Slapper aldri av. 

Anonymkode: 37de2...e1a

[AnonymBruker]

Jeg opplever at angsten/panikkanfallene kommer når alt er rolig og greit og jeg har det bra i etterkant av tøffe perioder eller episoder med mye stress. Hos meg setter jeg det ofte i forbindelse med at adrenalinnivået går ned, så en kjemisk reaksjon. 

Jeg har levd med tilbakevendende angst i 20 år, og har lært noen triks på veien slik at jeg ikke lenger er redd angsten - den får bare holde på som den vil, jeg har viktigere ting å tenke på enn en overaktiv amygdala 😅

Når du kjenner angstkloen komme, sånn som i dag, stopp opp og kjenn etter hva som skjer i kroppen. Anerkjenn at kroppen forbereder seg på at noe 'skummelt' eller 'farlig' er på vei. Tenk gjennom om det er noen logisk grunn til å bli redd, få med deg den rasjonelle delen av hjernen på å forstå hvorfor amygdala forbereder seg til kamp. Ta gjerne noe kaldt å drikke eller en isbit om du har det innen rekkevidde - det hjelper til å 'jorde' kroppen mens du jobber mentalt. 

Når du (etter all sannsynlighet) har kommet til konklusjonen at du ikke er i umiddelbar fare, men at angsten dukket opp fordi ... det ble for rolig/rolig følges av katastrofe/finn ut hva som passer her ... kan du prøve å finne et motsvar til angsten/amygdala. En av mine favoritter er 'seriøst, mener du jeg skal få panikk av dette, det blir for dumt' - og det sier jeg til angsten, ikke til mitt rasjonelle selv som vet godt at jeg ikke har grunn til å være redd.

Angst er ikke farlig. Kroppen din har bare lært at ro følges av katastrofe, og forsøker etter beste evne å advare deg mot en trussel den mener å se. Din jobb blir da å lære kroppen/angsten at denne trusselen ikke er reell. Det er hardt arbeid, men etter hvert vil kroppen avlære panikkreaksjonen og akseptere/forstå at den ikke skal reagere med panikk når du har det godt.

Anonymkode: 38b2f...c43

[AnonymBruker]

Samme her!! Når jeg har det bra så får jeg dessverre veldig dødsangst og eksistensiell angst.

Så jeg har konkludert med at jeg kan ikke ha det for bra. Jeg må være litt deprimert og litt glad innimellom, slik at jeg har balanse mellom frykten for å dø og lysten til å dø.

Anonymkode: 61fca...cff

[AnonymBruker]

Angst kan jo trigges av ingenting, vinden blåser i feil retning, altså hva som helst... Gangen i det er gjerne at man etterhvert får lære og oppleve at angstanfall kommer og går. Man overlever. Det er ubehagelig, men ufarlig og overkommelig. Man slutter å frykte anfall. Da blir anfallene færre og svakere med tida.

Anonymkode: 46079...ecb

[Melus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Og det er jo… tipp-topp å vite dette, men.. det hjelper meg jo ikke? Angsten blir ikke borte av å vite at mine grunnleggende behov ikke ble møtt. Hva skal jeg liksom gjøre med denne kunnskapen for å dempe angsten? Eller.. skjønner du hva jeg mener? 

Anonymkode: 37de2...e1a

Nei, det har jeg ikke et godt svar på, jeg strever med det samme selv. Jeg føler det hjelper litt å vite hvorfor jeg er slik, men problemet blir jo ikke vekke. Det krever nok en del jobb. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Er det noen andre som opplever at angsten kommer når man har det bra? 
 

Har etter mange vanskelige dager med lite søvn og mat hatt en fin dag med samboeren og sønnen min i varmen. 
 

Rett etter middag ordnet jeg en del i huset. Plutselig satte det seg DEN angstkloen i brystet, og så ble jeg helt paralysert. Hva skjer? Er så redd for at det er starten på/tidlig symptomer på et panikkanfall   Hadde et på mandag og et ENORMT natt til tirsdag, derfor mange dager uten søvn og mat… 

 

Er det noen andre som kjenner at angsten setter seg som en klo når man egentlig har det bra? 

Anonymkode: 37de2...e1a

Det er angsten sin oppgave å varsle om fare og når du begynner å slappe av og kose deg, kan den hogge til for å minne deg på å være på vakt. Og, det funker jo, fordi da skjønner man ingenting og lurer på hvorfor man får angst når man har det fint. Fokuset ble vel brått på angsten og ikke kosen, regner jeg med? 
Jeg har vært der selv og det er skikkelig kjipt. Det viktigste er å forsøke å ikke gi angsten oppmerksomhet, men ta det for det det er. I en slik situasjon vet du jo at du ikke er i fare, selv om det kjennes sånn ut når angsten hogger til. Når man er så aktivert over tid vil det sendes feilsignaler om at man er i fare i alle mulige situasjoner, så det gjelder å få kroppen til å skjønne at den ikke er det. Jeg vet at det ikke er enkelt altså og det må jobbes med over tid for at kroppen skal forstå. 

Anonymkode: e00d3...c85