Kutte med far? - lang tekst

[monroe927]

Litt langt spørsmål her, for er litt komplisert med tanke på forhistorie osv.

 

Jeg er en dame i 30 årene, har nå to barn. Min far fikk meg i ung alder (var 19) og min mor var 17. Jeg har alltid bodd fast hos mor, men hatt et utrolig nært og godt forhold til besteforeldre på begge sider (evig takknemlig for dette). Mine foreldre gikk fra hver andre svært unge.

 

Forholdet til min far har alltid vært litt vanskelig, men kun i den forstand at jeg ikke kjente han, eller følte meg helt trygg. De helgene jeg var hos han var jeg/ønsket jeg som regel å være hos mine besteforeldre.  

 

Gjennom årene har jeg aldri følt på noen negative følelser mot min far, heller kun en likegyldighet. Jeg ble aldri invitert eller inkludert - frem til han fikk flere barn med ny samboer.

Da kom det plutselig krav og forventninger rettet mot meg, om at jeg måtte besøke/følge opp mine nye søsken. Selv hadde jeg flere søsken på morssiden som jeg følte meg veldig knyttet til (og nærmere i alder).

 

Jeg kjente lenge på en urettferdighet rundt dette, at det ble stilt krav til min tilstedeværelse når jeg faktisk bare var 15 år selv. Ikke hadde jeg noen sinne følt meg velkommen eller inkludert selv, men plutselig var det veldig viktig at jeg var til stede - for de nye barnas del. 

 

Mange år har gått, jeg har fått barn selv (min far husker ikke bursdagene til mine barn, han kalles for eget navn av barna mine - typ ikke morfar eller lignende). Det blir for unaturlig. 

 

Når mine søsken på den siden har bursdag får vi gjerne en tilfeldig melding én dag eller to før besøket (vi bor ikke «i nabolaget», men 1 time unna i bil med barn under 4 år), men vi forsøker alltid å hive oss rundt. Det er eneste gangen iløpet av et år vi inviteres dit. Det er egentlig helt ok, men kjenner på at jeg like gjerne kunne vært foruten. Hadde ikke vært noe savn - sånn egentlig. Det er ingen hat fra min side, men mer et ønske om å prioritere familien på den siden som faktisk bryr seg eller tenker på meg og min familie. 

Er det noen der ute som har vært igjennom lignende? At det ikke er noen voldsomme følelser eller hat, bare et ønske om å bruke tid på de som virkelig står deg nær? Synes dette er vanskelig. kanskje ikke minst hvordan jeg skal ta det opp med min far..

[AnonymBruker]

Hvis faren din alltid har vært relativt likegyldig mot deg, vil han nok ikke forstå din side av saken, da et individ med empati aldri ville 'forlatt' eget barn på den måten. 

Jeg har en far som også har tendenser til likegyldighet, men som likevel kan ta seg nær av at jeg viser samme likegyldighet tilbake. Det er forventet at jeg alltid skværer opp og tar kontakt - sjeldent omvendt.

For meg kom åpenbaringen da jeg innså hvor slitsomt det var for meg at jeg alltid ble så lei meg og sint rundt disse hendelsene. At jeg sendte lange paragrafer, stusset og kvernet, dvelte ved alt han gjorde og sa for å finne en slags 'mening' i likegyldigheten. Det var jeg som straffet meg selv ved å være emosjonelt tilknyttet en person som ikke gjengjeldte tilknytningen.

Når jeg innså det, kuttet jeg all kontakt. Jeg gjorde ikke noe stort nummer ut av det ved å sende lange tekstmeldinger, ha gråtkvalte telefonsamtaler e.l. nettopp fordi det var noe jeg måtte stoppe med. Jeg måtte stoppe å bry meg. Rett og slett gjengjelde likegyldigheten. 

Jeg anbefaler deg å følge intuisjonen og kutte kontakten. Du vet inni deg at han ikke fortjener innsatsen du legger inn, uansett om han var tenåring eller ei da han fikk deg. Du må møte hans likegyldighet til din smerte, med likegyldighet til hans smerte. Det er kun på den måten du kan sette deg selv fri og leve livet på dine premisser.

Når meldingen om bursdag/selskap tikker inn, skriv en kort setning om at dere ikke har muligheten til å komme, takk for invitasjonen og hils bursdagsbarnet. 

Hvis det kun er én gang i året dere har kontakt kan det ta et par ganger (/år) før de skjønner det, men bare fortsett å takke nei. Så glemmer du hele greia så fort du har klikket "send". Da deg selv i det hvis du begynner å stusse og styre med hva om de blir sinte, hva om ditt... hva om datt... bare glem det og distraher deg selv med din egen familie.

Det var i hvert fall det som fungerte for meg. Jeg måtte ta vekk det presset med å hele tiden opptre - smile, le, sosialisere, sende smilefjes og unnskyldninger i hver eneste melding... som om jeg var sultende og kjempet for én eneste smule. Når jeg tok presset bort ved å bli helt likegyldig til hans følelser, kjente jeg også på frihet og fornyet livsgnist.

Anonymkode: 8a34c...984

[AnonymBruker]

Jeg har brutt kontakt med far og farssiden. Det ga meh ingenting, det var skuffelse på skuffelse. Ikke direkte hat akkurat, men følelsen av å alltid ha mindre verdi enn sine halvsøsken. Han har 8 barn totalt). 🫣

Anonymkode: 987b7...b5c

[AnonymBruker]

Men kanskje å dukke opp i en bursdag en gang i blant så dine barn får treffe sine slektninger kan være motivasjon nok? De trenger ikke bli likegyldig til sin slekt selv om du er likegyldig til din far?

Anonymkode: 8d2ed...35c