Foreldre/søsken som ikke spør hvordan jeg har det etter at min mann døde

[AnonymBruker]

Jeg har lest om denne problemstillingen her inne tidligere, så jeg skjønner at det ikke er bare mine foreldre og søsken som oppfører seg helt merkelig.

Min samboer døde før jul av kreft, og det gikk ganske fort på slutten så det var sjokkerende og kaotisk.

Min bror spurte litt hvordan jeg hadde det den første måneden, men min mor måtte jeg be om å spørre hvordan jeg hadde det.

Hun ringte og spurte kun om praktiske ting og snakket om været, og jeg ble ofte sint på henne for at hun ikke spurte.

Hun mente selvfølgelig at hun spurte, men det gjorde hun ikke.

Min far har faktisk to ganger spurt meg hvordan det går, men før jeg har fått åpnet munnen har han begynt å snakke om det som var grunnen til at han ringte meg.

Naboen til mitt barndomshjem/mine foreldre har ringt meg flere ganger og spurte hvordan jeg har det, og jeg har fortalte masse hver gang, og jeg har fortalt mine foreldre at nabokjerringa faktisk vet mer om min mentale helse enn de gjør, uten at jeg får noe respons.

Nå har jeg kommet ut av en flere måneder lang sjokkfase, og jeg har begynt å sørge for fullt og klarer å huske hvordan livet vårt var før han ble syk.

Familien min vet ikke dette, og tror nå at alt er fint og greit.

Jeg visste ikke mye om sorg før jeg havnet i dette, men jeg forstod iallfall at ting ikke er fint og greit 5 måneder etter at man har mistet sin livspartner.

Jeg skulle ønske at de for én gangs skyld kunne spurt hvordan jeg har det.

Har dere andre opplevd lignende?

Anonymkode: d0c4b...171

[anonymbruker2312]

Har en ganske lik mor, hvor empati og følelser mangler. Når jeg har det dårlig ser det ut til at hun ikke bryr seg. 

Vanskelig å svare på hvorfor dette er slik. Jeg er godt vandt til det nå. Kanskje de aldri fikk den type omsorg når de var yngre? 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd noe så trist og traumatiserende som deg. Kondolerer😔

På en måte kan jeg allikevel relatere meg til likegyldigheten du føler fra familien din. Det er et problem at folk er så innmari opptatt av seg og sitt. Ingen spør hvordan det går eller spør når viktige ting i livet skjer. Jeg hører om folk som er på date og daten snakker bare om seg selv… jeg synes dette er så rart. 
 

mest sannsynlig syntes familien din det er vanskelig. De er usikker på å de vil minne deg på sorgen og gjøre ting verre for deg. Det kan jo være🤷🏼‍♀️

Anonymkode: bb2b1...216

[AnonymBruker]

De har ikke språket og synes det er vanskelig. De er også kanskje redd for å rippe opp i det. 

Hvordan snakker du selv med noen i en sånn situasjon?

Anonymkode: 4c02e...10c

[AnonymBruker]

Kondolerer❤️

Jeg forsvarer ikke din familie, men har erfart at noen klikker hvis man spør hvordan de har det/hvordan det går i sånne situasjoner. De er så fortvilte, at når noen spør, nærmest roper de ut: Hvordan tror du jeg har det? Hvordan tror du det går? Og da føler folk at de har gjort noe galt, og gruer seg til å spørre senere. Det er litt vanskelig å møte folk i sorg på rett måte, for alle har forskjellig syn på hva som blir rett.

Men når det er sagt, skulle dine nærmeste visst hvordan de skal snakke med deg, og iallefall kunne spurt rett ut om du vil snakke om hvordan du har det og hvordan ting er nå.

Anonymkode: 43459...8b9

[AnonymBruker]

anonymbruker2312 skrev (1 time siden):

Har en ganske lik mor, hvor empati og følelser mangler. Når jeg har det dårlig ser det ut til at hun ikke bryr seg. 

Vanskelig å svare på hvorfor dette er slik. Jeg er godt vandt til det nå. Kanskje de aldri fikk den type omsorg når de var yngre? 

Min mor er veldig empatisk, faktisk litt for mye til tider, men i denne situasjonen spør hun ikke selv om hun helt sikkert bryr seg.

Ts

Anonymkode: d0c4b...171

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min mor er veldig empatisk, faktisk litt for mye til tider, men i denne situasjonen spør hun ikke selv om hun helt sikkert bryr seg.

Ts

Anonymkode: d0c4b...171

Tror det kan være at hun ikke vet hvordan hun skal stille de riktige spørsmålene. Hvis hun likevel ringer deg og snakker om det du tenket er helt trivielle ting er det nok måten hun prøver å vise at hun er der for deg

Anonymkode: 2eb2a...5e7

[AnonymBruker]

Da tror jeg du bare må si det rett ut. "Jeg har det så vondt! Jeg trenger at du spør hvordan det går, Mamma!" Føler med deg ♥️

Anonymkode: 519ea...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

De har ikke språket og synes det er vanskelig. De er også kanskje redd for å rippe opp i det. 

Hvordan snakker du selv med noen i en sånn situasjon?

Anonymkode: 4c02e...10c

Før jeg opplevde dette selv syntes jeg det var litt ubehagelig å snakke med de etterlatte og kondolere, men jeg gjorde det.

Med venner og folk tett på som bor langt unna, har jeg ringt eller skrevet kort når de har mistet sine. (gamle foreldre). 

Min tremenning mistet barnet sitt i sykdom, og til de gikk jeg på besøk en stund etterpå og snakket med de.

Sendte blomster og kort til begravelsen først.

Kjenner ingen som har mistet kjæresten sin eller partner.

Mine foreldre og søsken er mine nærmeste og de kjente jo også min samboer selv om de kunne så han en til to ganger i året (vi bor langt unna hverandre)

Ts

Anonymkode: d0c4b...171

[Pysa]

Kondolerer! Det må være et ufatttelig tap! Min første tanke er at de vet at du har det dritt, men at de ikke vil ta det opp av hensyn til deg. Du blir kanskje nødt til å si noe selv, hvis du vil snakke om det. 

[AnonymBruker]

Du vil oppleve mye rare reaksjoner etter noe sånt. Kjæresten min mistet kona til kreft og det beste for han var sorg gruppe. Det tok han 2 år å føle på lykke igjen. Og selv nå synes mange det er vanskelig å forstå hvordan de skal møte han når han sier hun døde.

 

Anonymkode: ebc30...5d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Kondolerer❤️

Jeg forsvarer ikke din familie, men har erfart at noen klikker hvis man spør hvordan de har det/hvordan det går i sånne situasjoner. De er så fortvilte, at når noen spør, nærmest roper de ut: Hvordan tror du jeg har det? Hvordan tror du det går? Og da føler folk at de har gjort noe galt, og gruer seg til å spørre senere. Det er litt vanskelig å møte folk i sorg på rett måte, for alle har forskjellig syn på hva som blir rett.

Men når det er sagt, skulle dine nærmeste visst hvordan de skal snakke med deg, og iallefall kunne spurt rett ut om du vil snakke om hvordan du har det og hvordan ting er nå.

Anonymkode: 43459...8b9

Jeg har også ropt ut lettere hysterisk "hvordan tror du jeg har det?", men det var i sammenheng med at min mor ikke spurte meg hvordan jeg hadde det, og min bror sa til meg når julaften var over at "den verste sorgen er vel over nå, er den ikke?".

Jeg vet ikke hva som foregår i hodene deres.

Det hadde kanskje vært annerledes hvis de så meg i hverdagen, men jeg bor i en helt annen landsdel enn de.

I julen da jeg var i barndomshjemmet lå jeg mye på soverommet eller satt alene i den ene stuen og kikket i veggen, men de kom ikke inn og snakket med meg. Gikk bare forbi og latet som ingenting😏

Ts

Anonymkode: d0c4b...171