Burde jeg gå

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen snart i 4,5 år. Jeg merket i starten at ulikhetene var der. Han ville ha meg, men det å snakke om planer for fremtiden var et vanskelig tema, da han ikke er en åpen person og liker å leve i nuet. Jeg er 36 og han 35. Vi tok barne praten med en gang og var enig om at barn vil vi ha. Vi hadde det fint de første årene, men jeg satt mine behov til side mtp hva vi ser for oss. Etter noen år klarte jeg ikke mer å gå på vent, barn og hvor vi går var fortsatt et utfordrende tema. Men han var snill på alle andre måter og prioriterte meg alltid først. Men jeg valgte å gå. Han fikk panikk og tryglet om å prøve igjen- lovte kommunikasjonen skulle bli bedre og det å kunne snakke om oss. Det gikk lekende lett de 2 første mnd mtp kommunikasjon . Så var det tilbake igjen.  Klokken tikker for min del og igjen står vi på stedet hvil. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg skal gi det eller om jeg bare burde gå. Jeg har sagt tydelig ifra hva jeg og forholdet trenger. Han er alltid bare fornøyd og han har ingenting å si om forholdet. Men vi kommer ingen vei. Samboere har vi vært i 2 år… trenger råd. 

Anonymkode: 83cf9...93a

[AnonymBruker]

Du må fortelle han at hvis det skal bli barn må det skje snart, fordi din reproduksjon ikke varer evig.

Anonymkode: 47f24...828

[AnonymBruker]

Svaret er enkelt. Send han til psykolog eller psykedelia-terapi for å korrigere det han sliter med. Selvsagt må du ikke si det på den måten, men heller presentere det på en OK måte. Mange par sliter med det samme som dere, du kan gi han et "hint" men ikke prøv å tving han med på noe. Start med å se videoer på YouTube sammen. Ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: c81d4...aca

[AnonymBruker]

Hvis du vil ha barn, så må du finne deg en ny type! Nå! Helst i går. Kjæresten din elsker deg. Men han vil ikke bli pappa.

Anonymkode: b5993...885

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi har vært sammen snart i 4,5 år. Jeg merket i starten at ulikhetene var der. Han ville ha meg, men det å snakke om planer for fremtiden var et vanskelig tema, da han ikke er en åpen person og liker å leve i nuet. Jeg er 36 og han 35. Vi tok barne praten med en gang og var enig om at barn vil vi ha. Vi hadde det fint de første årene, men jeg satt mine behov til side mtp hva vi ser for oss. Etter noen år klarte jeg ikke mer å gå på vent, barn og hvor vi går var fortsatt et utfordrende tema. Men han var snill på alle andre måter og prioriterte meg alltid først. Men jeg valgte å gå. Han fikk panikk og tryglet om å prøve igjen- lovte kommunikasjonen skulle bli bedre og det å kunne snakke om oss. Det gikk lekende lett de 2 første mnd mtp kommunikasjon . Så var det tilbake igjen.  Klokken tikker for min del og igjen står vi på stedet hvil. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg skal gi det eller om jeg bare burde gå. Jeg har sagt tydelig ifra hva jeg og forholdet trenger. Han er alltid bare fornøyd og han har ingenting å si om forholdet. Men vi kommer ingen vei. Samboere har vi vært i 2 år… trenger råd. 

Anonymkode: 83cf9...93a

I desse to månadane; snakka de ikkje om barn då?

Anonymkode: 8daea...151

[AnonymBruker]

Spør han konkret, skal vi forsøke å få barn NÅ? Om nei, be om svar på når han tenker det. Om han ser for seg flere år frem i tid da må du vurdere om dette er veien å gå.

Anonymkode: f24f4...ca9

[AnonymBruker]

Det er ikke så vanskelig å få barn. Det er bare å kutte ut beskyttelse og peise på. Hva er det egentlig som tar sånn tid. eller hva må dere snakke om? 

 

Anonymkode: e4741...fa4

[AnonymBruker]

Kutt ut prevensjon og la ham ta ansvar for det inntil han er klar for barn.

Anonymkode: e8dcf...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Svaret er enkelt. Send han til psykolog eller psykedelia-terapi for å korrigere det han sliter med. Selvsagt må du ikke si det på den måten, men heller presentere det på en OK måte. Mange par sliter med det samme som dere, du kan gi han et "hint" men ikke prøv å tving han med på noe. Start med å se videoer på YouTube sammen. Ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: c81d4...aca

Mener du i fullt alvor at han må til psykolog eller «psykedelika-terapi» for å få endret meningene/personlighten sin? Eller «korrigere», som du kaller det. Så merkelig verden har blitt.

Anonymkode: 24d3c...297

[AnonymBruker]

Du har gått litt i kvinnefella. Og da tenker jeg ikke økonomisk.  Men du pleacer og følger mens du egentlig ønsker noe annet. Skal dere fortsette må du sette mer krav. Og være mer tydelig.  Hvis ikke kan han sitte der å jatte med å , bryte alle avtaler. 

Som feks at han sier seg enig i barn, men unngår det etterpå.  

Tosomhet handler litt om at du og han vet jo hva dere har. Men dere begge må møtes litt mer på midten.  

Har vært gift i snart 20år. Og jeg forventer ikke mer av mannen enn jeg vet han er istand til å gi. Men jeg setter også krav, slik at ikke alt skal falle på meg, fordi det er lettere for han. 

Så med tiden finner man jo en dynamikk på når er det alvor eller ikke. 

Feks han kan fort bli sur. Og det skal han få lov å være.  Men han får ikke lov å være sur mot meg uten å fortelle hvorfor. Der har jeg satt en klar grense. Og vi har kommet frem til løsninger der han kan være sur til han blir blid igjen uten at det skal gå utover meg og barnas hverdag. 

Når det gjelder barn. Er jo det noe dere bør begynne  å få til ila året. Hvis ikke må du gå videre. Pga tiden din renner ut. Og der kan du være tydelig på det. Han må jo velge om han er med på det eller ikke.  

Anonymkode: 446b8...8e7