Stikk fingern i jorda!

[Gjest Jalileh]

Hva feiler folk som ikke kan glede seg på andres vegne? Hva feiler folk som ikke hører på meg og om hvordan min dag har vært?

Hvorfor spør folk i det hele tatt når de ikke er interresert i å høre svaret?

Jeg spør sjeldent en person om hvordan dagens hans/hennes har vært hvis jeg ikke bryr meg. Jeg misbruker faktisk ikke den setningen.

Jeg kjenner en del som er sånn.

Som kun tenker på seg selv, og på sine problemer. Problemene de har er også små i mine øyne.

De som jeg snakker om har det bra økonomisk (dvs: har et sted å bo, har mat og har mulighet til å ta seg en ferie, osv). De har enten en jobb, eller går på skole og har fremgang i livet. Altså, stort sett et godt liv...med både ups and downs (noe alle har...det har dem ikke fått med seg tror jeg).

Joda, alle kan ha dårlige dager, men man få sette ting i perspektiv.

Klarer man ikke det tror jeg at veien til lykken vil bli utrolig vanskelig.

Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på deprimerte personer eller folk som er syke, men på folk som egentlig har et ganske greit liv rett og slett.

"Hva vet du?" sier vel noen her da.

Nei, selvfølgelig kan det være mye jeg ikke vet. Og depresjoner kan sikkert utarte seg på mange måter, men man vil vel merke det på en annen måte da enn at vedkommende bare sitter og skuer på navelen sin.

I frykt for å høres ut som en bedreviter og en "krig&frederveldigdumtogsånn", så syns jeg ikke at man skal tillate seg selv å bli sure og grinete for "fisleting".

"Fisleting" kan være alt i fra at man ikke får den gutten/dama man vil ha, at man ikke tjener bedre enn hva man gjør, at man er lei skolen (herregud, du går da på skolen i det minste), at jeg ikke fikk være med gutta på guttetur (for jeg hadde jo andre forpliktelser), at spritflaske mi knuste på vei hjem fra polet, osv.

Dette var kun noen eksempler.

Poenget mitt er at folk vet ikke hvor godt de har det.

Jeg fant ut at jeg hadde det veldig godt den dagen en venn av meg skøyt en annen venn av meg. Da ble jeg glad i livet.

Og jeg orker ikke henge meg opp i bagateller lenger. Og jeg blir regelrett kvalm av folk som sutrer over ingenting.

Skjønner ikke "dere" at dette går ut over andre folk også?

Hvorfor skal slike mennesker få lov til en dag være så blide og imøtekommende, for så å være sur og muggen dagen etter...hvor da livssituasjonen er akkurat den samme?

Ja, da er det vel opp til meg om jeg vil akseptere å ha slike venner. Det er jeg enig i, men jeg er glad i dem, og håper og tror at folk vokser seg litt mer modne etterhvert som motgangen kommer. Kanskje de blir litt mer ydmyke da?

Den fineste egenskapen et menneske kan ha er å være ydmyk. Den egenskapen har jeg heldigvis.

[Gjest 2324]

Folk må jo få lov til å ha dårlige dager, og synes litt synd på seg selv noen ganger? Hvis man skal se sånn på det er det jo alltid noe som har det verre enn deg selv, men man jo jo ta utgangspunkt i sitt eget liv.. Men er enig i at folk som velter seg i sin egen elendighet er slitsomme.

Er ikke helt sikker på om jeg forstod deg rett nå men..

[Gjest Jalileh]

Folk må jo få lov til å ha dårlige dager, og synes litt synd på seg selv noen ganger? Hvis man skal se sånn på det er det jo alltid noe som har det verre enn deg selv, men man jo jo ta utgangspunkt i sitt eget liv.. Men er enig i at folk som velter seg i sin egen elendighet er slitsomme.

Er ikke helt sikker på om jeg forstod deg rett nå men..

←

Ja, selvfølgelig må de det.

Det skrev jeg jo også.

Det er jo ikke de jeg prater om. Jeg prater om dem som støtt og stadig klager og surmuler. Og som ikke klarer å se hvor godt de egentlig har det.

[Gjest 2324]

Enkelte mennesker er mer negative enn andre, jeg for min del orker ikke evige pessimister, fordi deres negativitet smitter over på meg. Derfor unngår jeg dem.

[Gjest Pi]

Jeg føler det samme som deg, Senorita.

Jeg tror rett og slett at folk i Norge har det FOR godt, levestandarden er svært høy, vi har penger nok mellom hendene og fokuset vårt flyttes til "feil" (overflatiske) ting. Vi blir deprimert over å ha 3 kilo for mye, men har mer penger å kjøpe snop for enn vilje, så vi blir ikke kvitt kiloene. (Eller så er det puppene som er for små). Vi ser oss rundt og ser "alle andre som er vellykkede", og blir misunnelige på det flotte huset, bilen, levesettet, feriereisene. Vi er på sett og vis "forsørget" (gjennom inntektsgivende arbeide eller en form for trygd), og de færreste av oss har reelle økonomiske bekymringer, bare feil prioritering av penger.

Vi er bortskjemte rett og slett. Vi ønsker å bo i store leiligheter, men klager over at det er dyrt. (Hva gjorde single personer på 50-tallet som var i jobb? Bodde på et kott av en hybel hele livet - spes kvinner). Jeg kjenner ingen over 20 (inkl meg selv) som frivillig ville bodd på hybel utover studenttiden.

Det er et paradoks at fattige afrikanere er mer lykkelige enn oss...

Men jeg velger å være tilfreds med livet mitt og det jeg har.

[Gjest Markus i Oslo]

KMM (kos med misnøye) er veldig vanlig her i landet. Jeg tror som resten her at vi mister litt perspektiv fordi vi i det store og hele har det veldig godt.

Jeg hørte en eller annen (Ingebrigt Steen Jensen tror jeg) si at her i Norge bruker vi mer tid på misnøyeonani enn vanlig onani.

[Gjest 2324]

Jeg kjenner ingen over 20 (inkl meg selv) som frivillig ville bodd på hybel utover studenttiden.

←

Hva så? Er det virkelig noe å trakte etter?

[Gjest Gjest]

[Gjest Pi]

Hva så? Er det virkelig noe å trakte etter?

←

Nei, det er ikke det, Milah. Poenget er at det koster faktisk endel å bo på mange m2, og slik er det. Å ensidig syte for at man har høye boutgifter blir for meg feil, så lenge man vil ha både i pose og i sekk.

[Gjest Jalileh]

Jeg føler det samme som deg, Senorita.

Jeg tror rett og slett at folk i Norge har det FOR godt, levestandarden er svært høy, vi har penger nok mellom hendene og fokuset vårt flyttes til "feil" (overflatiske) ting. Vi blir deprimert over å ha 3 kilo for mye, men har mer penger å kjøpe snop for enn vilje, så vi blir ikke kvitt kiloene. (Eller så er det puppene som er for små). Vi ser oss rundt og ser "alle andre som er vellykkede", og blir misunnelige på det flotte huset, bilen, levesettet, feriereisene. Vi er på sett og vis "forsørget" (gjennom inntektsgivende arbeide eller en form for trygd), og de færreste av oss har reelle økonomiske bekymringer, bare feil prioritering av penger.

Vi er bortskjemte rett og slett. Vi ønsker å bo i store leiligheter, men klager over at det er dyrt. (Hva gjorde single personer på 50-tallet som var i jobb? Bodde på et kott av en hybel hele livet - spes kvinner). Jeg kjenner ingen over 20 (inkl meg selv) som frivillig ville bodd på hybel utover studenttiden.

Det er et paradoks at fattige afrikanere er mer lykkelige enn oss...

Men jeg velger å være tilfreds med livet mitt og det jeg har. 

←

God jeg ikke er alene om å tenke sånn.

[Gjest Jalileh]

KMM (kos med misnøye) er veldig vanlig her i landet. Jeg tror som resten her at vi mister litt perspektiv fordi vi i det store og hele har det veldig godt.

Jeg hørte en eller annen (Ingebrigt Steen Jensen tror jeg) si at her i Norge bruker vi mer tid på misnøyeonani enn vanlig onani.

←

[Gjest Jalileh]

Hva så? Er det virkelig noe å trakte etter?

←

Nå må vi tilbake til det å sette ting i perspektiv igjen, her.

Se ting i perspektiv som sagt... man har i minste en hybel man kan bo på når man studerer.

Ellers les hva Pi skrev til deg.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i hovedpoengene; jegb tror også vi har det "for" godt på mange måter her i landet. Nå har jeg ikke reist så mye utenfor den vestlige verden, men flere jeg kjenner har vært steder hvor de virkelig har fått satt ting i perspektiv. Jeg tror dette har flere "konsekvenser":

Folk flest (i verden) bruker mesteparten av dagene, livet og energien på å skaffe de mest nødvendige tingene osm mat og et sted å bo. De fleste jobber ganske mye mer enn 8 t daglig. De lever også under helt andre politiske omstendigheter enn oss, med f eks utrygghet, korrupsjon som gjør ting VI ser på som dagligdags helt umulig, utdanning og valgmuligheter når det gjelder jobb finnes ikke. Dette er selvfølgelig ikke noe å romantisere, MEN det bidrar nok til at de ikke bruker mye tid på å grine over selvrealiseringsdilemmaer osv, og om man er deprimert må man fortsatt kreke seg ut for å overleve.

Her i Norge har vi mye tid og ro (både lite støy og egne, nesten tomme hjem) til å tenke på oss selv. Vi blir også "oppmuntret" til det; tenk nøye over hva du velger, realiser deg selv osv. Jeg tror, selv om jeg helt klart flyter på denne bølgen selv, at dette bidrar til en del negative ting - i tillegg til de positive mulighetene vi faktisk har.

Jeg synes også det er trist at man bruker mye tid på å klage over småting. Samtidig er det slike ting som bekymrer meg... bare ikke så dypt og grunnleggende. Jeg betrakter ellers meg selv som veldig heldig - senest i dag gikk jeg på ski fra huset jeg bor i, et utrolig koselig hus vi leier billig, i nydelig sol og med katta i hælene.

[Gjest Embla s]

I frykt for å høres ut som en bedreviter og en "krig&frederveldigdumtogsånn", så syns jeg ikke at man skal tillate seg selv å bli sure og grinete for "fisleting".

"Fisleting" kan være alt i fra at man ikke får den gutten/dama man vil ha, at man ikke tjener bedre enn hva man gjør, at man er lei skolen (herregud, du går da på skolen i det minste), at jeg ikke fikk være med gutta på guttetur (for jeg hadde jo andre forpliktelser), at spritflaske mi knuste på vei hjem fra polet, osv.

Dette var kun noen eksempler.

Poenget mitt er at folk vet ikke hvor godt de har det.

Jeg fant ut at jeg hadde det veldig godt den dagen en venn av meg skøyt en annen venn av meg. Da ble jeg glad i livet.

Og jeg orker ikke henge meg opp i bagateller lenger. Og jeg blir regelrett kvalm av folk som sutrer over ingenting.

Skjønner ikke "dere" at dette går ut over andre folk også?

Hvorfor skal slike mennesker få lov til en dag være så blide og imøtekommende, for så å være sur og muggen dagen etter...hvor da livssituasjonen er akkurat den samme?

Ja, da er det vel opp til meg om jeg vil akseptere å ha slike venner. Det er jeg enig i, men jeg er glad i dem, og håper og tror at folk vokser seg litt mer modne etterhvert som motgangen kommer. Kanskje de blir litt mer ydmyke da?

Den fineste egenskapen et menneske kan ha er å være ydmyk. Den egenskapen har jeg heldigvis.

←

Vel, du irriterer deg veldig over venner som har dårlige dager, så syns du biter deg litt i halen her. Hvis det å være ulykkelig forelska er en fisleting man ikke bør sutre over, skjønner jeg ikke at det å ha sutrete venner burde være mindre fisleting.

[Gjest Embla s]

Jeg føler det samme som deg, Senorita.

Jeg tror rett og slett at folk i Norge har det FOR godt, levestandarden er svært høy, vi har penger nok mellom hendene og fokuset vårt flyttes til "feil" (overflatiske) ting. Vi blir deprimert over å ha 3 kilo for mye, men har mer penger å kjøpe snop for enn vilje, så vi blir ikke kvitt kiloene. (Eller så er det puppene som er for små). Vi ser oss rundt og ser "alle andre som er vellykkede", og blir misunnelige på det flotte huset, bilen, levesettet, feriereisene. Vi er på sett og vis "forsørget" (gjennom inntektsgivende arbeide eller en form for trygd), og de færreste av oss har reelle økonomiske bekymringer, bare feil prioritering av penger.

Vi er bortskjemte rett og slett. Vi ønsker å bo i store leiligheter, men klager over at det er dyrt. (Hva gjorde single personer på 50-tallet som var i jobb? Bodde på et kott av en hybel hele livet - spes kvinner). Jeg kjenner ingen over 20 (inkl meg selv) som frivillig ville bodd på hybel utover studenttiden.

Det er et paradoks at fattige afrikanere er mer lykkelige enn oss...

Men jeg velger å være tilfreds med livet mitt og det jeg har. 

←

Hvordan vet du at "fattige afrikanere er mer lykkelige enn oss"? :klø:

Og alt er vel relativt, også lykke. For meg blir det feil å gradere hvilke bekymringer som er stuerene. Altså; har du hus og jobb er du liksom ikke kvalifisert til å ha dine subjektive sorger og gleder fordi det finnes andre som har det uendelig mye dårligere materielt enn deg?

[Gjest Sukkerert]

Den fineste egenskapen et menneske kan ha er å være ydmyk. Den egenskapen har jeg heldigvis.

←

Dette er ikke akkurat hva jeg kaller ydmykhet.

Enig med deg på en del punkter. Vi har det veldig godt. Men som hun over meg sier, lykken er relativ. En vil alltid sammenligne opplevelsene en har med hva en er vant til. Og mennesker vil alltid strebe etter å få det bedre, uansett hvor bra de har det.

Men jeg er enig i at mer kunnskap er nødvendig. -Mange er ikke oppmerksomme på hvor særegen og spesiell situasjonen er i Norge. Og på hvilke grusomheter mange blir utsatt for rundt om i verden.

Samtidig er det fysisk umulig å smile og stråle alltid.

Vi er alle ansvarlige. Alle som evner det bør gi økonomisk bistand.

Men jeg er ikke så veldig fan av typen argumenter "Spis maten din. Tenk på de sultne barna i Afrika".

Jeg blir ikke i spesielt mye bedre humør av å tenke på hvor godt jeg har det i forhold til de millionvis av menneskene som lider. Tvert imot.

Endret 10. februar 2006 av Sukkerert

[Gjest kenneth]

(...)Og alt er vel relativt, også lykke. (...)

←

Enig! Det kan godt være "fattige afrikanere" er lykkeligere enn mange av oss, men hvorfor vil det være så rart?

[Gjest Chrizzy]

Vel, du irriterer deg veldig over venner som har dårlige dager, så syns du biter deg litt i halen her. Hvis det å være ulykkelig forelska er en fisleting man ikke bør sutre over, skjønner jeg ikke at det å ha sutrete venner burde være mindre fisleting. 

←

Tror jeg henger meg på denne...

Vil også si at vi alle sammen går i forskjellige sko, det handler om å se å forstå dette, da tror jeg vi gjør det riktige, vi prøver å forstå hvorfor det er slik, ikke at det bare er sånn og at vi ikke liker det, vi er like gode alle sammen, vi er bare på forskjellige nivå

[momo]

Tror det er veldig vanskelig jeg. Og veldig forskjellig fra person til person, og hva de har opplevd tidligere.

Min beste veninne hadde det utrolig bra hjemme, var høyt elsket og beskyttet og møtte ikke motgang. Den dagen hun ble dumpet første gang, tok hun det veldig tungt. Mens jeg har hatt en grusom barndom, og når en gutt dumpet meg, så spilte det ingen rolle. Så vi er veldig forskjellige.

Og jeg kan da klage over lite penger og dårlig jobb eller lignende. Selv om jeg vet jeg har det utrolig bra. Men det ligger nok noe i det at vi aldri blir fornøyde og hele tiden ønsker oss mer. Nå går ikke jeg rundt og er negativ da, jeg er stort sett en veldig posetiv person. Og jeg bryr meg oppriktig om mine venner og familie.

[Gjest Jalileh]

Vel, du irriterer deg veldig over venner som har dårlige dager, så syns du biter deg litt i halen her. Hvis det å være ulykkelig forelska er en fisleting man ikke bør sutre over, skjønner jeg ikke at det å ha sutrete venner burde være mindre fisleting. 

←

Jeg irriterer meg ikke over venner som har dårlige dager. Det kan alle ha.

Hvor tar du det i fra?