Barnet mitt behandler meg som om jeg aldri er god nok

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere alt dette, jeg regner med at det har noe med samarbeid med far og meg å gjøre. Barnet er i tidlig barneskolealder, brudd med far før barnet fylte 1 år. 

Barnet blir tatt i å gjøre noe galt, legger skylda på mamma. Om barnet viser tegn til vanskelige følelser som kommer ut i sinnet, barnet legger skylden på mamma. Selv om det er samme i pappa sin husstand, så er det kun mamma det går på. Selv om mor og far tar samme valg i sine perioder, barnet liker ikke å være hos mamma. Barnet forteller meg hele tiden at alt er bedre hos pappa. 

Jeg har vært sterk og stått slik i 5 år nå å tatt i mot alt som er negativt om meg. Jeg har igjennom alle disse årene slitt med konstant følelse av å være en mislykket mor. Det er flere barn i mitt hus, de klager ikke på noe. Det er også like mange barn i fars husstand, så det er søsken begge steder. 

Barnet får utstyr, klær, leker, ting etter behov og for alder. Jeg holder alke løfter, jeg koser, motiverer, har egentid med barnet hver uke. Jeg gir like mye til min eldste som de yngre. Om eldste ikke er hos oss så kjøper jeg likevel likt så barnet får når den kommer tilbake. 

Far har blitt tatt i å ikke holde løfter gjentatte ganger, likevel ser ikke barnet noe negativt ved far. Dette skjer også i skolen og tilbake til barnehagetiden at alle elsket far. 

Nå begynner det å gå så lang tid med å høre kun negativt om meg som mor for dette barnet at jeg ønsker å finne en varig løsning. Å høre hver ferie, hver uke, hver jul om hvor mye bedre, større og mer alt er hos far er slitsomt. Det går også på følelser, barnet forteller meg ofte at det kun er glad i far. 

Uansett hvilke ferier vi drar på, om barnet får 10 ting fra listen med julegaveønsker, om barnet får ønsket seng, større sykkel, masse alenetid. Uansett om vi hver helg tar en tur på noe, en helg topptur, en helg grille ute, en helg sove i telt, en helg lekeland, en helg trampolinepark. Altså Uansett hva vi finner på så får jeg høre på slutten av helgen at nei, barnet hadde det ikke noe gøy hos mamma. 

Jeg har også endret ting over tid til å ha mer hverdag i helgene enn alle disse greiene. Resultatet er det samme om vi ikke gjør noe en helg og bare er hjemme eller om vi prioriterer noe gøy. 

De andre barna stortrives med vår hverdag, skole/barnehage er fornøyd med å samarbeide med meg som mor, ingenting negativt å hente. 

Noen råd?

Anonymkode: 5c78f...f1b

[AnonymBruker]

Er ikke alle barn som tåler og takler å bo 50/50. Kan barnet bo fast hos far, og ha samvær med deg, det neste året? Kanskje ting roer seg litt og da kan dere evaluere ordningen 

Anonymkode: a43f2...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere alt dette, jeg regner med at det har noe med samarbeid med far og meg å gjøre. Barnet er i tidlig barneskolealder, brudd med far før barnet fylte 1 år. 

Barnet blir tatt i å gjøre noe galt, legger skylda på mamma. Om barnet viser tegn til vanskelige følelser som kommer ut i sinnet, barnet legger skylden på mamma. Selv om det er samme i pappa sin husstand, så er det kun mamma det går på. Selv om mor og far tar samme valg i sine perioder, barnet liker ikke å være hos mamma. Barnet forteller meg hele tiden at alt er bedre hos pappa. 

Jeg har vært sterk og stått slik i 5 år nå å tatt i mot alt som er negativt om meg. Jeg har igjennom alle disse årene slitt med konstant følelse av å være en mislykket mor. Det er flere barn i mitt hus, de klager ikke på noe. Det er også like mange barn i fars husstand, så det er søsken begge steder. 

Barnet får utstyr, klær, leker, ting etter behov og for alder. Jeg holder alke løfter, jeg koser, motiverer, har egentid med barnet hver uke. Jeg gir like mye til min eldste som de yngre. Om eldste ikke er hos oss så kjøper jeg likevel likt så barnet får når den kommer tilbake. 

Far har blitt tatt i å ikke holde løfter gjentatte ganger, likevel ser ikke barnet noe negativt ved far. Dette skjer også i skolen og tilbake til barnehagetiden at alle elsket far. 

Nå begynner det å gå så lang tid med å høre kun negativt om meg som mor for dette barnet at jeg ønsker å finne en varig løsning. Å høre hver ferie, hver uke, hver jul om hvor mye bedre, større og mer alt er hos far er slitsomt. Det går også på følelser, barnet forteller meg ofte at det kun er glad i far. 

Uansett hvilke ferier vi drar på, om barnet får 10 ting fra listen med julegaveønsker, om barnet får ønsket seng, større sykkel, masse alenetid. Uansett om vi hver helg tar en tur på noe, en helg topptur, en helg grille ute, en helg sove i telt, en helg lekeland, en helg trampolinepark. Altså Uansett hva vi finner på så får jeg høre på slutten av helgen at nei, barnet hadde det ikke noe gøy hos mamma. 

Jeg har også endret ting over tid til å ha mer hverdag i helgene enn alle disse greiene. Resultatet er det samme om vi ikke gjør noe en helg og bare er hjemme eller om vi prioriterer noe gøy. 

De andre barna stortrives med vår hverdag, skole/barnehage er fornøyd med å samarbeide med meg som mor, ingenting negativt å hente. 

Noen råd?

Anonymkode: 5c78f...f1b

Ja, slutt å få det til å handle om deg og finn ut hvorfor barnet gjør som det gjør. 

Anonymkode: 57c37...a5b

[AnonymBruker]

Det som slår meg er at barnet egentlig føler seg tryggest med deg - trygg nok til å klage til/om deg, men også at barnet ikke greier å fortelle hva det egentlig sliter med.

Det er også barn som sliter enormt med lojalitetsfølelse når de flytter mellom foreldrene, føler seg alltid illojal mot den de ikke er hos, og derfor også sliter med å innrømme at de har det bra hos den de er hos. Det kan også være et forsvar for barnet selv, hvor det forsvarer det å skulle til far med å si at det ikke har hatt det kjekt med mor - eller motsatt.

Det at barnet sliter med å uttrykke vanskelige følelser og i slike situasjoner reagerer med sinne er også et tegn på at dette kan være tilfelle.

Jeg ville søkt profesjonell hjelp! Og kanskje kan du få far til å bli med på foreldreveiledningskurs? Når barnet sliter slik det gjør med disse tingene (ikke deg, ts!), så er det enda viktigere at barnet hos både deg og far får støtte på at det er greit å savne den andre, det er greit å glede seg til å skulle til den andre - og ikke minst at du og far jobber sammen for å lære barnet å kommunisere følelsene sine slik at det slipper å bli sint og frustrert fordi det trolig ikke greier å formidle hva problemet er, ikke vet hvordan håndtere litt vanskeligere følelser.

Det er nok ikke du som er problemet, men barnets situasjon og det at det ikke greier å formidle følelser. Få hjelp via foreldreveiledningskurs. Om far ikke vil bli med på det, ta et slikt kurs selv.

❤️ 

Anonymkode: 8e33d...9ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke alle barn som tåler og takler å bo 50/50. Kan barnet bo fast hos far, og ha samvær med deg, det neste året? Kanskje ting roer seg litt og da kan dere evaluere ordningen 

Anonymkode: a43f2...bc7

Vi har forsøkt helt ned til 80/20 men får høre det samme da også. 

Anonymkode: 5c78f...f1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det som slår meg er at barnet egentlig føler seg tryggest med deg - trygg nok til å klage til/om deg, men også at barnet ikke greier å fortelle hva det egentlig sliter med.

Det er også barn som sliter enormt med lojalitetsfølelse når de flytter mellom foreldrene, føler seg alltid illojal mot den de ikke er hos, og derfor også sliter med å innrømme at de har det bra hos den de er hos. Det kan også være et forsvar for barnet selv, hvor det forsvarer det å skulle til far med å si at det ikke har hatt det kjekt med mor - eller motsatt.

Det at barnet sliter med å uttrykke vanskelige følelser og i slike situasjoner reagerer med sinne er også et tegn på at dette kan være tilfelle.

Jeg ville søkt profesjonell hjelp! Og kanskje kan du få far til å bli med på foreldreveiledningskurs? Når barnet sliter slik det gjør med disse tingene (ikke deg, ts!), så er det enda viktigere at barnet hos både deg og far får støtte på at det er greit å savne den andre, det er greit å glede seg til å skulle til den andre - og ikke minst at du og far jobber sammen for å lære barnet å kommunisere følelsene sine slik at det slipper å bli sint og frustrert fordi det trolig ikke greier å formidle hva problemet er, ikke vet hvordan håndtere litt vanskeligere følelser.

Det er nok ikke du som er problemet, men barnets situasjon og det at det ikke greier å formidle følelser. Få hjelp via foreldreveiledningskurs. Om far ikke vil bli med på det, ta et slikt kurs selv.

❤️

Anonymkode: 8e33d...9ed

Vi har begge tatt cos kurs om det er det du sikter til. 

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Ja, slutt å få det til å handle om deg og finn ut hvorfor barnet gjør som det gjør. 

Anonymkode: 57c37...a5b

Derfor søker jeg nå råd her. I følge far er det ingenting lignende hos han så derfor er jeg problemet. Og jeg lurer derfor også på hvorfor meg, spesielt når andre barn er fornøyde. 

Vi begynte med 60% hos meg, deretter 50/50. Så går vi nedover på samvær hos meg pga barnets meninger (over 7 år og slikt.) 

Også leser jeg andre tråder her der barn presses til å reise til en far de ikke vil være hos. Jeg syns det er vondt om barnet mitt må presses til å være hos meg. 

Men er det mengde samvær som er problemet, er det meg som person, er det noe annet barnet har utfordringer med. Uansett hva jeg gjør så bommer jeg. Derfor skriver jeg her. 

Anonymkode: 5c78f...f1b

[AnonymBruker]

Går barnet i samtale alene med noen? Høres ut som om noen utenfra bør hjelpe barnet å få hull på denne byllen. Helsesykepleier feks?

Anonymkode: 21f08...0b5

[AnonymBruker]

Barn er ulike - hvordan skiller dette barna seg fra søsknene?

Er dere en neurodivers familie? Hvis du har aspergers og dette barnet er neurotypisk for eksempel, kanskje det passer bedre med far.

Har far og barnet felles interesser?

 

Anonymkode: e0875...ad6

[AnonymBruker]

Kanskje du kan ha nytte av å snakke med en terapeut om dette TS, så du får hjelp og støtte.

Anonymkode: e0875...ad6

[AnonymBruker]

Har du noen gang blitt sint og sagt at sånn oppførsel ikke er greit? Eller gitt konsekvenser? 

Barnet merker at du diller og duller ekstra pga dårlig samvittighet. Barnet har deg jo fullstendig rundt lillefingeren! 

Ja, Barnet sier sånn for det er trygt, og du er den trygge havnen. Samtidig har Barnet godt av å høre at det ikke er greit, men du er der fortsatt. 

Anonymkode: 96aa6...5ac

[lillevill]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere alt dette, jeg regner med at det har noe med samarbeid med far og meg å gjøre. Barnet er i tidlig barneskolealder, brudd med far før barnet fylte 1 år. 

Barnet blir tatt i å gjøre noe galt, legger skylda på mamma. Om barnet viser tegn til vanskelige følelser som kommer ut i sinnet, barnet legger skylden på mamma. Selv om det er samme i pappa sin husstand, så er det kun mamma det går på. Selv om mor og far tar samme valg i sine perioder, barnet liker ikke å være hos mamma. Barnet forteller meg hele tiden at alt er bedre hos pappa. 

Jeg har vært sterk og stått slik i 5 år nå å tatt i mot alt som er negativt om meg. Jeg har igjennom alle disse årene slitt med konstant følelse av å være en mislykket mor. Det er flere barn i mitt hus, de klager ikke på noe. Det er også like mange barn i fars husstand, så det er søsken begge steder. 

Barnet får utstyr, klær, leker, ting etter behov og for alder. Jeg holder alke løfter, jeg koser, motiverer, har egentid med barnet hver uke. Jeg gir like mye til min eldste som de yngre. Om eldste ikke er hos oss så kjøper jeg likevel likt så barnet får når den kommer tilbake. 

Far har blitt tatt i å ikke holde løfter gjentatte ganger, likevel ser ikke barnet noe negativt ved far. Dette skjer også i skolen og tilbake til barnehagetiden at alle elsket far. 

Nå begynner det å gå så lang tid med å høre kun negativt om meg som mor for dette barnet at jeg ønsker å finne en varig løsning. Å høre hver ferie, hver uke, hver jul om hvor mye bedre, større og mer alt er hos far er slitsomt. Det går også på følelser, barnet forteller meg ofte at det kun er glad i far. 

Uansett hvilke ferier vi drar på, om barnet får 10 ting fra listen med julegaveønsker, om barnet får ønsket seng, større sykkel, masse alenetid. Uansett om vi hver helg tar en tur på noe, en helg topptur, en helg grille ute, en helg sove i telt, en helg lekeland, en helg trampolinepark. Altså Uansett hva vi finner på så får jeg høre på slutten av helgen at nei, barnet hadde det ikke noe gøy hos mamma. 

Jeg har også endret ting over tid til å ha mer hverdag i helgene enn alle disse greiene. Resultatet er det samme om vi ikke gjør noe en helg og bare er hjemme eller om vi prioriterer noe gøy. 

De andre barna stortrives med vår hverdag, skole/barnehage er fornøyd med å samarbeide med meg som mor, ingenting negativt å hente. 

Noen råd?

Anonymkode: 5c78f...f1b

Jeg tror at du som er voksen, har en oppgave i å stå støtt i deg selv og din egen verdi uansett hva barnet "tester" deg med. Det er du som vet at DU er bra nok. Og det er du som skal lære barnet at DU er bra nok. Og at barnet er bra nok. og at pappa er bra nok. og at vi gjør så godt vi kan. 

Sier barne at hen kun er glad i far, så er det din oppgave å stå støtt i det. Du vet at du er mammaen til barnet, og at barnet trenger deg. Barnet tester deg hele tiden. "er du glad i meg selv om jeg sier at jeg ikke er glad i deg?? tåler båndet vårt alt det jeg gjør fordi jeg er bare et barn?" JA det tåler det. Stå støtt som en bauta uansett!  

Om barnet er i parken og hyler fordi dere skal hjem, og barnet sier, jeg hater deg mamma. Jeg er bare glad i pappa. Så kan du si. Hm du sier at du ikke er glad i mamma. Men jeg lurer på om det egentlig betyr at du hadde det så gøy i parken og at du egentlig ikke vil hjem? Jaa....sier kanshe barnet. Da sier du. forstår du har hatt det skikkelig gøy i parken. Da kan vi dra hit i morgen også. Men nå trenger vi å spise mat. 

 

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du noen gang blitt sint og sagt at sånn oppførsel ikke er greit? Eller gitt konsekvenser? 

Barnet merker at du diller og duller ekstra pga dårlig samvittighet. Barnet har deg jo fullstendig rundt lillefingeren! 

Ja, Barnet sier sånn for det er trygt, og du er den trygge havnen. Samtidig har Barnet godt av å høre at det ikke er greit, men du er der fortsatt. 

Anonymkode: 96aa6...5ac

Enig i dette. Det høres ut som om du er helt dørmatte for barnet ditt, TS. Jeg tror ikke det er veien å gå. 

Jeg tror du bør øve deg på å "please" dette barnet mindre. Det er ikke synd på barnet ditt fordi foreldrene hans ikke bor sammen. Du trenger ikke behandle ham noe annerledes eller bedre enn de andre ungene. Begynn å stille krav, i stedet for bare å gi og gi, for da blir det aldri bra nok.

[lillevill]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

erfor søker jeg nå råd her. I følge far er det ingenting lignende hos han så derfor er jeg problemet. Og jeg lurer derfor også på hvorfor meg, spesielt når andre barn er fornøyde. 

Vi begynte med 60% hos meg, deretter 50/50. Så går vi nedover på samvær hos meg pga barnets meninger (over 7 år og slikt.) 

Også leser jeg andre tråder her der barn presses til å reise til en far de ikke vil være hos. Jeg syns det er vondt om barnet mitt må presses til å være hos meg. 

Men er det mengde samvær som er problemet, er det meg som person, er det noe annet barnet har utfordringer med. Uansett hva jeg gjør så bommer jeg. Derfor skriver jeg her.

Ja altså, mitt barn har også hatt en del emosjonelle snodigheter. Og pappa nektet for at det var sånn hos han. Det var bare med meg. Og det gjorde han veldig tydelig ovenfor lærere. Alle tenkte at dette tar barnet utover mor. Men så viser det seg at far opplever det samme, men er mer utilgjengelig emosjonelt og setter en strek. "dette vil jeg ikke høre om" mens jeg vil gjerne vite mer. Det ble også kritisert, at jeg var for "fokusert" på det som er leit. MEns far distraherer og tenkte at det var lurt. 

Bare husk at selv om far nekter for at barnet er sånn, så tviler jeg på at barnet forandrer personlighet hos deg. Antageligvis merker også far at barnet er vel...som barnet er. Men, kanskje far setter en stopper for "sutring" på en annen måte enn du. Kanshe du er litt enklere å sutre med.

Mitt barn har adhd. Han er kronisk misfornøyd og sutrer om meg til pappa, og sutrer om pappa til meg, og om oss begge til lærere. Og om lærere til meg og far. 🤪 Til tross for dette er han så klart en nydelig gutt. Men det er krevende for de voksne og noen reagerer jo. Men han er en liten skuespiller også... og samtidig ikke veldig åpen for å få tilbakemeldinger som ligner på kritikk. Der er far klin lik, det er nesten morsomt.. 

Men ja. så kan det være at dette barnet er en kronisk "misfornøyd" og "misunnelig på andre barn som har hatt det mer gøy fordi de elsker å være ute" type som straffer de voksne fordi han opplever å bli satt grenser for, feks, eller savner noe som han får lov å gjøre masse av hos pappa. Det kan være han manipulerer litt også, for å få deg til å reagere litt eller gi han goder. "det er alrdri gøy her" og så viser det seg at hos pappa så er det fri flyt med feks gaming da. 😜 Men det vet vi jo ikke. Hva med å spørre de andre barna hvordan det er hos pappa? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ja, slutt å få det til å handle om deg og finn ut hvorfor barnet gjør som det gjør. 

Anonymkode: 57c37...a5b

Ja... var i tråd med dette jeg også tenkte,

Vi har en normal familiesituasjon, godt gift på 10nd året, to barn, eldste i småskolen.
De første årene var det bare mamma, mens nå for tiden er det grusomt å bli lagt av mamma, for pappa er best (endelig!!!!!!). Jeg lar nada av dette gå inn på meg, vi voksne bestemmer hvem som legger, om de ikke vil legge seg selv/alene. De får ikke bestemme slikt, de er bare barn. Jeg lar heller ikke barn påvirke mine følelser. Det ville være som å ta seg nær av at en apekatt kaster en banan på deg i dyreparken. For barn har ikke evne til å kommunisere som voksne, på en måte kan man ikke ta det som kommer ut av munnene deres som livets sannhet. Fordi det ikke er det. Som voksen og mye klokere vet man det. Vår jobb er å elske dem, støtte dem og gjøre ordentlige folk ut av dem - helt uten å skulle ha noen gjengjeldt kjærlighet nødvendigvis, eller noen uttalt takknemmelighet - før de i 20-årene en gang innser at de faktisk ER takknemlige. Det er helt normalt  

Jeg vil anbefale sterkt å lese Hedvig Montgomerys bøker for de rette aldersgruppene. Å forstår hvordan barn funker gjør det så mye lettere å forstå hvorfor man ikke kan reelt sett la de påvirke egne følelser. Da blir det lange år...

Og så til denne situasjonen...
Jeg kom ikke en gang halvveis før jeg ser et barn som må ha det utrolig vanskelig. 
For et kaos å vokse opp i.
Det er ingen overraskelse at ting blir kinkig i kommunikasjonen her.
For oss som er en A4-familie så fremstår jo dette med en forelder her, en der, masse søsken på hver side osv - som det totale kaos. Og det må være slik et barn også føler det. TS skriver som om dette barnet behandles likt som alle andre. Men det HAR det jo ikke likt! De andre søsknene har jo sine A4-familier innenfor hustets fire vegger. Det må være så dritt å være det eneste barnet som da må pendle hvileløst mellom to hjem, to hjem der man får se idyllen på alle måter, og hvor ULIK man er. At man ikke hører hjemme.

Jeg ville egentlig tro at det barnet prøver å si, er det stikk motsatte av det som kommer ut. Jeg leser om desperate rop om at noen kan vise at dette barnet er skikkelig ønsket, og aller helst mamma. Det må være ekstremt sårt å se mamma opptatt med sin nye familie, mens man selv blir sendt på dør annenhver uke. At barnet da kan være oppriktig sint på mor - ja -selvsagt. Jeg leser om et barn som prøver å si "mamma - elsker du meg egentlig???", helt uten evne til å uttrykke noe sånt enda. I en hverdag der man er totalt maktesløs alle andres avgjørelser. Og... kanskje en mor som kompenserer alt for mye med det materielle, i stedet for det som egentlig trengs - å styrke båndet til barnet. "Litt egentid" er høyst sannsynlig ikke nok. 

Jeg ville tenkt på å ikke dele 50/50 en periode. Og faktisk la barnet selv bestemme hvor det vil bo. Selv om det er hos far. Ville som mor gjort det helt klart at barnet er like ønsket hos mor, hvis det en dag føler seg klart for det. Og at begge parter aksepterer at barnet trenger å føle at det hører hjemme. Og slipper å bare se på ideal-familiene, men faktisk få være en del av en. Jeg vil tro det kan være veldig bra for barnet. Og noen ganger må man som forelder ta slike valg som handler om å sette egne behov bak for at barnet skal ha det best mulig. Med en tid med stabilitet er det langt fra utenkelig at barnet snur om og vil teste det samme hos mor  Det kan også være, i det alternativet kommer på bordet, at barnet faktisk velger å være hos mor når alt kommer til alt. Fordi det egentlig var det som var ønsket after all.

Mange muligheter, men jeg ville iaf sett på muligheten for en litt mer stabil tilværelse for barnet og litt mindre kaos rett og slett. Selv om det er vanskelig for den forelderen og familien som da ikke får det daglige samværet. Å allikevel bare elske ubetinget og være voksen og sørge for å ha kontakten så barnet vet at døren hos den andre alltid er like åpen, det er jo nettopp det som er å være en forelder.

Foreldre-barn forholdet er veldig spesielt. Det er spesielt å skulle elske noen helt ubetinget, alltid være den som skal ha ansvaret for båndet mellom forelder og barn, og alt dette ute å skulle forvente hengiven kjærlighet tilbake. 

Jeg pleier å si, satt på spissen, at om du vil ha noen som bare elsker deg tilbake og følger etter deg så må man skaffe seg hund, ikke barn...å være forelder er en jobb, og til tider en jobb man får lite igjen for der og da. Og det er en maraton ikke en sprint. Hjelper ikke å kjøpe alle gaver på ønskelista, når det er båndet som må strykes. Og det tar tiiiiid...og kan ikke kjøpes... 

Anonymkode: 0b721...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ja... var i tråd med dette jeg også tenkte,

Vi har en normal familiesituasjon, godt gift på 10nd året, to barn, eldste i småskolen.
De første årene var det bare mamma, mens nå for tiden er det grusomt å bli lagt av mamma, for pappa er best (endelig!!!!!!). Jeg lar nada av dette gå inn på meg, vi voksne bestemmer hvem som legger, om de ikke vil legge seg selv/alene. De får ikke bestemme slikt, de er bare barn. Jeg lar heller ikke barn påvirke mine følelser. Det ville være som å ta seg nær av at en apekatt kaster en banan på deg i dyreparken. For barn har ikke evne til å kommunisere som voksne, på en måte kan man ikke ta det som kommer ut av munnene deres som livets sannhet. Fordi det ikke er det. Som voksen og mye klokere vet man det. Vår jobb er å elske dem, støtte dem og gjøre ordentlige folk ut av dem - helt uten å skulle ha noen gjengjeldt kjærlighet nødvendigvis, eller noen uttalt takknemmelighet - før de i 20-årene en gang innser at de faktisk ER takknemlige. Det er helt normalt  

Jeg vil anbefale sterkt å lese Hedvig Montgomerys bøker for de rette aldersgruppene. Å forstår hvordan barn funker gjør det så mye lettere å forstå hvorfor man ikke kan reelt sett la de påvirke egne følelser. Da blir det lange år...

Og så til denne situasjonen...
Jeg kom ikke en gang halvveis før jeg ser et barn som må ha det utrolig vanskelig. 
For et kaos å vokse opp i.
Det er ingen overraskelse at ting blir kinkig i kommunikasjonen her.
For oss som er en A4-familie så fremstår jo dette med en forelder her, en der, masse søsken på hver side osv - som det totale kaos. Og det må være slik et barn også føler det. TS skriver som om dette barnet behandles likt som alle andre. Men det HAR det jo ikke likt! De andre søsknene har jo sine A4-familier innenfor hustets fire vegger. Det må være så dritt å være det eneste barnet som da må pendle hvileløst mellom to hjem, to hjem der man får se idyllen på alle måter, og hvor ULIK man er. At man ikke hører hjemme.

Jeg ville egentlig tro at det barnet prøver å si, er det stikk motsatte av det som kommer ut. Jeg leser om desperate rop om at noen kan vise at dette barnet er skikkelig ønsket, og aller helst mamma. Det må være ekstremt sårt å se mamma opptatt med sin nye familie, mens man selv blir sendt på dør annenhver uke. At barnet da kan være oppriktig sint på mor - ja -selvsagt. Jeg leser om et barn som prøver å si "mamma - elsker du meg egentlig???", helt uten evne til å uttrykke noe sånt enda. I en hverdag der man er totalt maktesløs alle andres avgjørelser. Og... kanskje en mor som kompenserer alt for mye med det materielle, i stedet for det som egentlig trengs - å styrke båndet til barnet. "Litt egentid" er høyst sannsynlig ikke nok. 

Jeg ville tenkt på å ikke dele 50/50 en periode. Og faktisk la barnet selv bestemme hvor det vil bo. Selv om det er hos far. Ville som mor gjort det helt klart at barnet er like ønsket hos mor, hvis det en dag føler seg klart for det. Og at begge parter aksepterer at barnet trenger å føle at det hører hjemme. Og slipper å bare se på ideal-familiene, men faktisk få være en del av en. Jeg vil tro det kan være veldig bra for barnet. Og noen ganger må man som forelder ta slike valg som handler om å sette egne behov bak for at barnet skal ha det best mulig. Med en tid med stabilitet er det langt fra utenkelig at barnet snur om og vil teste det samme hos mor  Det kan også være, i det alternativet kommer på bordet, at barnet faktisk velger å være hos mor når alt kommer til alt. Fordi det egentlig var det som var ønsket after all.

Mange muligheter, men jeg ville iaf sett på muligheten for en litt mer stabil tilværelse for barnet og litt mindre kaos rett og slett. Selv om det er vanskelig for den forelderen og familien som da ikke får det daglige samværet. Å allikevel bare elske ubetinget og være voksen og sørge for å ha kontakten så barnet vet at døren hos den andre alltid er like åpen, det er jo nettopp det som er å være en forelder.

Foreldre-barn forholdet er veldig spesielt. Det er spesielt å skulle elske noen helt ubetinget, alltid være den som skal ha ansvaret for båndet mellom forelder og barn, og alt dette ute å skulle forvente hengiven kjærlighet tilbake. 

Jeg pleier å si, satt på spissen, at om du vil ha noen som bare elsker deg tilbake og følger etter deg så må man skaffe seg hund, ikke barn...å være forelder er en jobb, og til tider en jobb man får lite igjen for der og da. Og det er en maraton ikke en sprint. Hjelper ikke å kjøpe alle gaver på ønskelista, når det er båndet som må strykes. Og det tar tiiiiid...og kan ikke kjøpes... 

Anonymkode: 0b721...a11

Dette, 100 %.
Om jeg forstår det riktig har  barnet yngre halvsøsken i begge hjem. Søsken som får bo fast med foreldrene sine, mens dette barnet ikke helt hører til noe sted.

For meg er det et under at ikke flere skilsmissebarn har store psykiske problemer, særlig i de tilfellene der begge foreldrene skaffer seg en «ekte» familie som får lov å bo fast 💔

Anonymkode: c3d43...c45