Hvordan får man jobb i bistandsbransjen?

[AnonymBruker]

Tenker spesifikt på organisasjoner som Flyktninghjelpen og Redd Barna men også Norad som jobber direkte med bistands- og utviklingsarbeid.

Jeg ser at jobbutlysninger krever minimum masternivå med gode resultater og flere års erfaring med det ene eller det andre, og gjerne både forskningserfaring og bakgrunn i internasjonalt arbeid. 

Jeg har en bachelor innenfor globale utviklingsstudier, som kanskje er den mest relevante utdanningsbakgrunnen man kan for arbeid med bistand. Men jeg trenger en master for å spisse kompetansen. Sett at jeg begynner på en master nå til høsten (jeg har søkt), hvor realistisk er det at jeg vil få meg en jobb hos en relevant arbeidsgiver når jeg er ferdig? Noen som vet?

Alt jeg har fått høre er at det er stor konkurranse og hardt om stillingene innenfor denne "bransjen". Jeg har stor faglig og medmenneskelig interesse for utviklingsproblematikk, men jeg er ikke god på networking. Burde jeg gi meg her?

I tillegg til master, har jeg også søkt på bachelor i noe helt annet som er yrkesrettet og garanterer jobb etter endt studie. Er veldig i tvil om hva jeg skal velge 😕🥺

Anonymkode: 5818d...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tenker spesifikt på organisasjoner som Flyktninghjelpen og Redd Barna men også Norad som jobber direkte med bistands- og utviklingsarbeid.

Jeg ser at jobbutlysninger krever minimum masternivå med gode resultater og flere års erfaring med det ene eller det andre, og gjerne både forskningserfaring og bakgrunn i internasjonalt arbeid. 

Jeg har en bachelor innenfor globale utviklingsstudier, som kanskje er den mest relevante utdanningsbakgrunnen man kan for arbeid med bistand. Men jeg trenger en master for å spisse kompetansen. Sett at jeg begynner på en master nå til høsten (jeg har søkt), hvor realistisk er det at jeg vil få meg en jobb hos en relevant arbeidsgiver når jeg er ferdig? Noen som vet?

Alt jeg har fått høre er at det er stor konkurranse og hardt om stillingene innenfor denne "bransjen". Jeg har stor faglig og medmenneskelig interesse for utviklingsproblematikk, men jeg er ikke god på networking. Burde jeg gi meg her?

I tillegg til master, har jeg også søkt på bachelor i noe helt annet som er yrkesrettet og garanterer jobb etter endt studie. Er veldig i tvil om hva jeg skal velge 😕🥺

Anonymkode: 5818d...ccc

Er frivillig arbeid innenfor feltet noe du har engasjert deg i? 

Anonymkode: 40855...2f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

hvor realistisk er det at jeg vil få meg en jobb hos en relevant arbeidsgiver når jeg er ferdig? Noen som vet?

Det vet vi ikke. For alt vi vet om deg er at du har en bachelor.

En ansettelsesprosess handler om mye mer enn bare vitnemålet noen måtte ha.

Hva slags språkkunnskaper har du? Har du familiebakgrunn fra land midtøsten? Hva slags erfaringer har du? Har du engasjert deg i firvillig arbeid eller organsiasjonsarbeid tidligere? Har du erfaring fra offentlig virksomhet? Har du erfaring med økonomi og regler rundt statlige tilskudd og budsjetter? Er du aktiv i sosiale medier? Er du et kjent ansikt i offentligheten? Er du god til å jobbe med politikere og beslutningstakere?

Bacheloren din sier ingenting om dette.

Bistandsbransjen er større enn du tror. Jeg mistenker at at du helst vil ut i felten så fort som mulig. Men de fleste må jobbe seg dit, med mindre du har en veldig ettertraktet kompetanse som språk, logistikk-, eller helseutdanning. Eller har politisk bakgrunn.

Med en master er det absolutt realistisk å få seg jobb på kontoret til mindre organisasjon her i landet på vanlig måte, feks i administrasjonen. Når du først er inne så er åpens hele bistands-verden for deg med endeløse karrieremuligheter, inkludert jobbe i felt.

Anonymkode: 1e6df...8c5

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Det vet vi ikke. For alt vi vet om deg er at du har en bachelor.

En ansettelsesprosess handler om mye mer enn bare vitnemålet noen måtte ha.

Hva slags språkkunnskaper har du? Har du familiebakgrunn fra land midtøsten? Hva slags erfaringer har du? Har du engasjert deg i firvillig arbeid eller organsiasjonsarbeid tidligere? Har du erfaring fra offentlig virksomhet? Har du erfaring med økonomi og regler rundt statlige tilskudd og budsjetter? Er du aktiv i sosiale medier? Er du et kjent ansikt i offentligheten? Er du god til å jobbe med politikere og beslutningstakere?

Bacheloren din sier ingenting om dette.

Bistandsbransjen er større enn du tror. Jeg mistenker at at du helst vil ut i felten så fort som mulig. Men de fleste må jobbe seg dit, med mindre du har en veldig ettertraktet kompetanse som språk, logistikk-, eller helseutdanning. Eller har politisk bakgrunn.

Med en master er det absolutt realistisk å få seg jobb på kontoret til mindre organisasjon her i landet på vanlig måte, feks i administrasjonen. Når du først er inne så er åpens hele bistands-verden for deg med endeløse karrieremuligheter, inkludert jobbe i felt.

Anonymkode: 1e6df...8c5

Vel, det er nettopp det. Når jeg ser på disse stillingsannonsene blir det veldig klart for meg at jeg ikke innehar den rette kompetansen og erfaringen som de ser etter i en kandidat. Noe av kunnskapsdelen vil komme av seg selv ved å ta en master, men mye er erfaringsbasert. Jeg sliter med å forstå hvordan jeg vil komme dit.

Jeg engasjerte meg i frivillig arbeid før studiene. I løpet av bacheloren hadde jeg også et lengre opphold i et utviklingsland. Jeg er god i engelsk, men kan verken arabisk eller fransk. 

Jeg har ikke sett for meg å dra ut i felt med det første, eller i det hele tatt. Jeg har ingen helsefaglig bakgrunn å stille opp med. Dessuten drives stadig mye av arbeidet ute i "feltet" av lokale og nasjonale folk, av flere grunner. Det er en trend som vil fortsette. Jeg ser heller for meg en rådgiver-stilling, på sikt. 
 

- TS

Anonymkode: 5818d...ccc

[AnonymBruker]

Kva innan denne bransjen er det du ynskjer å jobber med? 

Anonymkode: 4c58c...ceb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vel, det er nettopp det. Når jeg ser på disse stillingsannonsene blir det veldig klart for meg at jeg ikke innehar den rette kompetansen og erfaringen som de ser etter i en kandidat. Noe av kunnskapsdelen vil komme av seg selv ved å ta en master, men mye er erfaringsbasert. Jeg sliter med å forstå hvordan jeg vil komme dit.

Jeg engasjerte meg i frivillig arbeid før studiene. I løpet av bacheloren hadde jeg også et lengre opphold i et utviklingsland. Jeg er god i engelsk, men kan verken arabisk eller fransk. 

Jeg har ikke sett for meg å dra ut i felt med det første, eller i det hele tatt. Jeg har ingen helsefaglig bakgrunn å stille opp med. Dessuten drives stadig mye av arbeidet ute i "feltet" av lokale og nasjonale folk, av flere grunner. Det er en trend som vil fortsette. Jeg ser heller for meg en rådgiver-stilling, på sikt. 
 

- TS

Anonymkode: 5818d...ccc

Hvis du virkelig vil inn i bistandsbransjen, ville jeg samtidig med masteren prøvd å lære mer språk (spansk, fransk?) og engasjert meg frivillig, i feks Røde kors. De jeg kjenner i bransjen kan flere språk enn engelsk, og har typisk vært engasjert i frivillighet bla for å knytte kontakter som studenter. Det er ikke praktisk frivillighet som i førstehjelp/sanitet/«dele ut mat», men mer å engasjere seg i foreninger om politikk, handel, utvikling ol -«teoretisk frivillighet» 

Anonymkode: 75728...904

[AnonymBruker]

Jeg foreslår at du leser stillingsannosene og ser hva slags kompetanse og erfaring de pleier å være ute etter. Og så gjør du det du må for å skaffe deg slik kompetanse og erfaring.

Anonymkode: 1169f...c96

[AnonymBruker]

Anbefaler på generell basis å ta en master som også åpner dørene for en plan B hvis du ikke kommer deg inn i bistandsbransjen, slik du ønsker. 

Anonymkode: 55822...ce5

[AnonymBruker]

Du er åpenbart ikke interessert i å dra ut, men å være kontorrotte her hjemme. Bare for å korrigere en ting; det har alltid vært slik at de fleste som jobber med bistand er lokale medarbeidere, det er ikke noe nytt som er kommet "i det siste". Første gang jeg satte mine bein i en bistandsorganisasjon for over 20 år siden var det også sånn, de som kommer utenfra gjør det for å lære opp lokale eller fordi de besitter en kompetanse man ikke kan bruke tid på å lære folk opp i (f.eks medisinsk personell eller ingeniører).

De jeg kjenner som jobber direkte med den bistandsrelaterte delen av kontorjobben har en bakgrunn som gjør at de forstår folkene i felt, og mange har vært ute i felt tidligere. Typisk helse, ingeniør, jurist, språkmektige folk som har jobbet som tolk, økonomer, logistikkmedarbeidere ect. Noen jobber mer indirekte med å søke penger, danne nettverk og dialog, fikse praktiske ting, gjøre informasjonsarbeid ect og har da utdanning for det. Og noen drifter kontoret type personal/HR og økonomi. Realiteten er at svært få av de som har utviklingsstudier, internasjonale studier, krig og fredstudier, menneskerettigheter og ting i den gaten er kvalifisert for å gå rett inni  en jobb i bistand. Det bør komme noe i tillegg, enten annen utdanning, erfaring, språk, ect som gjør at man er særlig egnet og kan brukes. Det vil ikke si at det er umulig, men hvis man kan velge mellom en på 40 som har reist ute, kan flere språk, skjønner hva bistand faktisk er av fordeler og ulemper, har et nettverk og skjønner greien, så er det klart man går for det fremfor en på 26 som har master i noe diffust som høres bra ut, og bare har veldig lyst til å være i bistandsbransjen. Den jeg kjenner som fikk den (på papiret i alle fall) "beste" bistandsjobben jobber for FN, er jurist med mastergrad i relevant problemstilling publisert internasjonalt, har i tillegg flere andre fag som er relevant, snakker flere språk og har drevet frivillig arbeid i årevis. Så godt som alle jeg kjenner som jobber både på kontor og i felt har engasjert seg i frivillig arbeid som har gitt erfaring og forståelse for det å jobbe i fellesskap med andre, mennesker i nød, ulike kulturer/språk/sosioøkonomisk status, forstår konseptet søke penger for å iverksette, og tilpasse seg de forholdene som gis. Frivillig arbeid bør være svært høyt på listen over det du bør starte med straks, uavhengig av hva du studerer. Husk også at du skal trives i den hverdagen du bygger med studiene du velger om du ikke får drømmejobben, de færreste får drømmejobben med en gang., noen får den aldri. 

Anonymkode: dc6f8...9cd

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er åpenbart ikke interessert i å dra ut, men å være kontorrotte her hjemme. Bare for å korrigere en ting; det har alltid vært slik at de fleste som jobber med bistand er lokale medarbeidere, det er ikke noe nytt som er kommet "i det siste". Første gang jeg satte mine bein i en bistandsorganisasjon for over 20 år siden var det også sånn, de som kommer utenfra gjør det for å lære opp lokale eller fordi de besitter en kompetanse man ikke kan bruke tid på å lære folk opp i (f.eks medisinsk personell eller ingeniører).

De jeg kjenner som jobber direkte med den bistandsrelaterte delen av kontorjobben har en bakgrunn som gjør at de forstår folkene i felt, og mange har vært ute i felt tidligere. Typisk helse, ingeniør, jurist, språkmektige folk som har jobbet som tolk, økonomer, logistikkmedarbeidere ect. Noen jobber mer indirekte med å søke penger, danne nettverk og dialog, fikse praktiske ting, gjøre informasjonsarbeid ect og har da utdanning for det. Og noen drifter kontoret type personal/HR og økonomi. Realiteten er at svært få av de som har utviklingsstudier, internasjonale studier, krig og fredstudier, menneskerettigheter og ting i den gaten er kvalifisert for å gå rett inni  en jobb i bistand. Det bør komme noe i tillegg, enten annen utdanning, erfaring, språk, ect som gjør at man er særlig egnet og kan brukes. Det vil ikke si at det er umulig, men hvis man kan velge mellom en på 40 som har reist ute, kan flere språk, skjønner hva bistand faktisk er av fordeler og ulemper, har et nettverk og skjønner greien, så er det klart man går for det fremfor en på 26 som har master i noe diffust som høres bra ut, og bare har veldig lyst til å være i bistandsbransjen. Den jeg kjenner som fikk den (på papiret i alle fall) "beste" bistandsjobben jobber for FN, er jurist med mastergrad i relevant problemstilling publisert internasjonalt, har i tillegg flere andre fag som er relevant, snakker flere språk og har drevet frivillig arbeid i årevis. Så godt som alle jeg kjenner som jobber både på kontor og i felt har engasjert seg i frivillig arbeid som har gitt erfaring og forståelse for det å jobbe i fellesskap med andre, mennesker i nød, ulike kulturer/språk/sosioøkonomisk status, forstår konseptet søke penger for å iverksette, og tilpasse seg de forholdene som gis. Frivillig arbeid bør være svært høyt på listen over det du bør starte med straks, uavhengig av hva du studerer. Husk også at du skal trives i den hverdagen du bygger med studiene du velger om du ikke får drømmejobben, de færreste får drømmejobben med en gang., noen får den aldri. 

Anonymkode: dc6f8...9cd

Jeg setter veldig pris på perspektivet ditt. Det du påpeker er nettopp det jeg har kvernet en del på. Jeg skiller meg ikke ut i mengden av søkere på noen av disse områdene. Jeg føler ikke et stort ønske for å networke og bygge karriere for kanskje å ende opp med den prestisjefylte 'drømmejobben' en vakker dag. Via studiene har jeg lært mye om bistandsarbeid gjennom tidene, både på godt og vondt. Jeg vet det er mye som skjer i kulissene som påvirker arbeidets evne til å skape langvarig, positiv endring i et land/område. Det er annerledes med humanitær bistand, som tross alt er nødhjelp, men der har jeg ingenting av helse- eller sosialfaglig bakgrunn å skilte med.

Når det gjelder påstanden min om bruk av lokale folk i bistand så hadde jeg spesifikt Strømmestiftelsen i tankene, som utarbeider utviklingsprogrammer i samråd med den lokale befolkningen og streber mot at implementeringen helst utføres av de lokale. Både for å inkludere lokal forståelse av et bistandsprosjekt, men også for å gi de lokale en følelse av eierskap til utviklingen, som har vist seg å ha mye å si for hvor vellykket et prosjekt er. Det er også kostnadsbesparende, som frigjør midler til prosjektet. Via studiene var jeg i kontakt med en svenske som ledet det lokale kontoret til en stor, norsk organisasjon i det globale sør, og jeg fikk inntrykk av at hennes kolleger kun var lokale folk. (Hun var også tyve år eldre enn meg selv, som du også påpeker har mye å si for mulighetene mine). Derav inntrykket mitt at jobbing i felt ikke ligger i kortene mine. Jeg hadde gladelig blitt med ut i feltet hadde muligheten dukket opp.

Annet enn manglende teoretisk kompetanse, påpeker du også at jeg ikke har den rette praktiske forståelsen av bistandsarbeid/bransjen. Hvordan endrer jeg på det? Kontakter man en organisasjon for å spørre om man kan få jobbe frivillig i administrasjonen, for eksempel?

 

- TS

Anonymkode: 5818d...ccc

[AnonymBruker]

Bistandsbransje er big business i Norge.

De har budsjetter i milliardklassen med høyt inntektsnivå.  Derfor er det hard konkurranse hvis du ikke har kontakter i bransjen.

Anonymkode: 9607e...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vel, det er nettopp det. Når jeg ser på disse stillingsannonsene blir det veldig klart for meg at jeg ikke innehar den rette kompetansen og erfaringen som de ser etter i en kandidat. Noe av kunnskapsdelen vil komme av seg selv ved å ta en master, men mye er erfaringsbasert. Jeg sliter med å forstå hvordan jeg vil komme dit.

Jeg engasjerte meg i frivillig arbeid før studiene. I løpet av bacheloren hadde jeg også et lengre opphold i et utviklingsland. Jeg er god i engelsk, men kan verken arabisk eller fransk. 

Jeg har ikke sett for meg å dra ut i felt med det første, eller i det hele tatt. Jeg har ingen helsefaglig bakgrunn å stille opp med. Dessuten drives stadig mye av arbeidet ute i "feltet" av lokale og nasjonale folk, av flere grunner. Det er en trend som vil fortsette. Jeg ser heller for meg en rådgiver-stilling, på sikt. 
 

- TS

Anonymkode: 5818d...ccc

Bistandsbransjen er noe av det mest elitistiske som finnes i Norge. Kanskje bare matchet av UD-folkene når det gjelder å få jobb og hvor mye tull man må gjennom for å i det hele tatt ha en sjanse på papiret, og med "tull" mener jeg aktiviteter som alle krever betydelige økonomiske ressurser for å gjennomføre. Det er her elitismen kommer inn, og mange av de yngre nyutdannede er gjerne sønner og døtre av foreldre som allerede er i bistandsbransjen eller har sterk nok økonomisk bakgrunn som gjør at de kan subsidiere sønnen eller datteren med penger ved sider av studier og hans / hennes frivillige aktiviteter / gratis jobbing mens han / hun "flyr rundt" i flere land og gjør ditten og datten med disse frivillige aktivitetene som knapt nok en betalt. 

Det er det som er ironisk og komisk på en tragisk måte, nemlig at det er ingen som spør hvordan man oppnår alle de tingene du nettopp har ramset opp som du sier at du naturligvis mangler, og det oppnås nettopp ved å ha foreldre som har noen hundretusen kroner - 1 million kr liggende rundt, og som kan gå din vei enten som forskudd på arv eller rett og slett som lommepenger som subsidierer alle dine aktiviteter du skulle likt å gjøre, men nettopp ikke forstår hvordan få det til.  

Men nå forstår du hvordan man får det til, nemlig av å ha Bank of Parents. Har du ikke Bank of Parents klar? Whoops, det var jo "synd", tenker elitistene. Noe av det største problemet vi har i vårt samfunn er nettopp det at altfor mange ikke bryr seg om hvordan man kan få til noe år etter år som en "supermann", for det eneste som teller er at man har det resultatet man ønsker.

Noe av det første man lærer på utviklingsstudier er nettopp det sosiologiske perspektivet, du kan nesten sammenligne det med sosialt arbeid, som viser hvor mye en dårlig start på livet kan forfølge en resten av livet og det samme gjelder forskjellen mellom å ha "gode" foreldre, gjerne med penger som er villige til å bruke de på deg etter at du har fylt 18 - 19 år, mens på den ene siden, har man enten fattige foreldre eller som gir faen i en den dagen du fyller enten 18 eller er ferdig på videregående. 

Det betyr at man lærer en viktig lekse allerede her at det spiller mye mindre rolle hvilket land man er født i, men heller at det spiller mye mer rolle hvilket økonomisk segment av befolkningen du tilhører  i det landet du bor i, som naturligvis også åpner opp for at man kan flytte til et annet land hvis man har penger. Det er nettopp slik det er i en totalt brutal, kapitalistisk verden der formues- og klasseforskjeller blir bare verre og verre og er mange steder tilbake der man var på 1800-tallet. 

En inder fra det øvre økonomiske sjiktet i India - la oss si topp 10%, som nå utgjør over 140 millioner innbyggere i et land på over 1,4 milliarder - har et langt bedre liv enn en enslig, syk ufør i Norge. Den inderen fra det øvre økonomiske sjiktet planlegger sikkert også å studere i et engelsk-språklig land og ikke minst kanskje flytte dit på permanent basis som innvandrer, for å så bli statsborger til det nye landet inderen vil flytte til.

Du skjønner hva jeg mener, for når alt kommer til alt, så er det individuelle muligheter som teller, og inderen fra det øvre økonomiske sjiktet som utgjør 140 millioner innbyggere, lever på en helt annen "økonomisk" planet enn det flertallet av indere gjør, på samme måte som de ved Aker Brygge og Tjuvholmen lever også på en helt annet økonomisk planet enn det en enslig, syk ufør i Norge gjør, som ikke har noe formue heller å vise til. 

I bunn og grunn kan du trygt si at bistandsbransjen har veldig få "arbeiderklasse" folk i sine rekker. 

1) For å gå litt mer spesifikt inn på det du sier. Jeg går ut fra at du tok din bachelor ved UiA, siden de har en bachelor med det formelle navnet som heter "Global utviklingsstudier" ? Hele bacheloren går på engelsk og den er i teorien internasjonalt rettet. Det betyr at man finner flere studenter der enn andre steder fra andre land og det legges opp til et par opphold i utlandet, da i et utviklingsland slik som Tanzania og Sri Lanka som ofte har vært steder studenter har reist til. 

Så langt, høres det "fint" ut på papiret, men så stopper det opp der. Å ha et opphold - helst flere opphold i et U-land - regnes som det absolutte minimum av forventninger. Dette er så minimum som det går an å bli, akkurat som man forventer at en som vil jobbe i barnehage, ikke er voldelig mot barn, for å sette det litt på spissen, men det er altså slik minimum vi snakker om. Det betyr at hvis man har hatt et par opphold i et U-land i løpet av sin bachelor, så er man IKKE i "pluss", du har bare unngått å gå i "minus" med tanke på forventninger.

I tillegg forventes det at du skal studere en periode på fulltid i utlandet. Det betyr igjen, du trenger betydelig mer penger enn satsene fra Lånekassen. Med en svært svak norsk krone i flere år og de neste årene, og med fallende antall norske studenter i utlandet, så ser det dårlig ut for enhver student som ikke har bemidlede foreldre som er klare til å hjelpe med penger og situasjonen er naturligvis enda verre for utviklingsstudenter der det faktisk forventes at man "flyr" rundt. Som sagt, det er på nivå med UD-aspirant forventningene der søkere har store og lange opphold i utlandet, der det er tydelig at det økonomiske- og geografiske tyngdepunktet på søkere kommer fra strekningen Asker / Bærum og Oslo.

2) Jeg må påpeke at du har en litt feil oppfatning når du sier at en "bachelor i globale utviklingsstudier" er den mest relevante utdanningsbakgrunn man kan ha for arbeid med bistand.

For å si det slik: en helt vanlig bachelor i sykepleie har større sjanse for å havne i en situasjon som fører til jobb med bistand sammenlignet med en bachelor i utviklingsstudier. 

En bachelor i utviklingsstudier er virkelig med all respekt, verdiløs i likhet med bachelor i historie, og det er viktig å si dette ettersom du står ved en korsvei, som er å enten "Double Down On bistandsruta" med en mastergrad og andre aktiviteter som koster en del penger eller å ta bachelor i noe "helt annet yrkesrettet som garanterer deg jobb", som du påpeker i startinnlegget. 

3) Hvis du har tatt bachelor ved UiA, hvor er det du har søkt master? Hva fordypet du deg i på bachelor? Som jeg kan se, er det ikke noe særlig nyttig man kan fordype seg i på bachelor i globale utviklingsstudier, og det gjelder i stor grad de fleste bachelor i utviklingsstudier i Norge, muligens unntak ved UiO der man kan fordype seg i samfunnsøkonomi, men det krever høyere matematikkunnskaper fra VGS, noe de aller fleste på bachelor i utviklingsstudier IKKE har. 

Nå skal jeg vente og se på hva du svarer med tanke på hvor du har søkt mastergrad for å utdype svaret mitt enda mer, men jeg ser også at du har fått med deg at det forventes at du skal kunne "attraktive" språk, herunder spansk, portugisisk, arabisk og fransk, så det stemmer det også. Du ser hvordan du lett havner "bakpå" med en gang ovenfor blant annet folk som allerede har disse språkene som morsmål. 

4) Du har også rett i at det lokale arbeidet ser ut til å bli delegert mer til de lokale som allerede kan morsmålet og kulturen til det landet de opererer i. Med andre ord, færre ledige stillinger til "hvite folk / damer" fra Vesten, og naturligvis går disse stillingene til mer lokale folk. Det sier seg selv at en del lokale folk har vært litt sure - for å si det mildt - at det tradisjonelt sett har kommet hvite folk fra Vesten som er godt betalt og som da skal "holde på med prosjekter" uten å involvere skikkelig den lokale befolkningen. 

For å oppsummere det jeg har sagt så langt, så er bistandsbransjen blitt ødelagt for lenge siden, har vært - og fortsatt er - i hovedsak en bransje for de med bakgrunn og foreldre fra øvre akademisk middelklasse og oppover som gjerne da er villige til å støtte alle disse frivillige aktivitetene som knapt nok er lønnet i det hele tatt. Du er ikke den eneste blant studentene som sitter og lurer på "how the fuck" fikk den kandidaten gjort så mye av ditten og datten og det har lite med "flink" å gjøre. Det har med ressurser i ryggen å gjøre. 

Jeg husker denne her fra Aftenposten fra 2010. Allerede da var det kjent at man gjerne punget ut 50.000 kroner ( i 2009 og 2010-kroner ) som tilsvarer rundt 75.000 kr i dag, og dette bare for en aktivitet for å dekke underskuddet ovenfor en aktivitet som i utgangspunktet allerede er betalt, men problemet er at det er dårlig betalt. Så kan du tenke deg hva frivillige aktiviteter koster og andre "internships" utenfor Norge som ofte aldri er betalt en eneste krone. 

Denne er fra 2010 og allerede da ble det rettet søkelys mot problemet:

https://www.aftenposten.no/norge/i/EpkAA/dyrt-aa-pynte-paa-cv-en-hos-stoere

Anonymkode: e148d...a0d

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Bistandsbransjen er noe av det mest elitistiske som finnes i Norge. Kanskje bare matchet av UD-folkene når det gjelder å få jobb og hvor mye tull man må gjennom for å i det hele tatt ha en sjanse på papiret, og med "tull" mener jeg aktiviteter som alle krever betydelige økonomiske ressurser for å gjennomføre. Det er her elitismen kommer inn, og mange av de yngre nyutdannede er gjerne sønner og døtre av foreldre som allerede er i bistandsbransjen eller har sterk nok økonomisk bakgrunn som gjør at de kan subsidiere sønnen eller datteren med penger ved sider av studier og hans / hennes frivillige aktiviteter / gratis jobbing mens han / hun "flyr rundt" i flere land og gjør ditten og datten med disse frivillige aktivitetene som knapt nok en betalt. 

Det er det som er ironisk og komisk på en tragisk måte, nemlig at det er ingen som spør hvordan man oppnår alle de tingene du nettopp har ramset opp som du sier at du naturligvis mangler, og det oppnås nettopp ved å ha foreldre som har noen hundretusen kroner - 1 million kr liggende rundt, og som kan gå din vei enten som forskudd på arv eller rett og slett som lommepenger som subsidierer alle dine aktiviteter du skulle likt å gjøre, men nettopp ikke forstår hvordan få det til.  

Men nå forstår du hvordan man får det til, nemlig av å ha Bank of Parents. Har du ikke Bank of Parents klar? Whoops, det var jo "synd", tenker elitistene. Noe av det største problemet vi har i vårt samfunn er nettopp det at altfor mange ikke bryr seg om hvordan man kan få til noe år etter år som en "supermann", for det eneste som teller er at man har det resultatet man ønsker.

Noe av det første man lærer på utviklingsstudier er nettopp det sosiologiske perspektivet, du kan nesten sammenligne det med sosialt arbeid, som viser hvor mye en dårlig start på livet kan forfølge en resten av livet og det samme gjelder forskjellen mellom å ha "gode" foreldre, gjerne med penger som er villige til å bruke de på deg etter at du har fylt 18 - 19 år, mens på den ene siden, har man enten fattige foreldre eller som gir faen i en den dagen du fyller enten 18 eller er ferdig på videregående. 

Det betyr at man lærer en viktig lekse allerede her at det spiller mye mindre rolle hvilket land man er født i, men heller at det spiller mye mer rolle hvilket økonomisk segment av befolkningen du tilhører  i det landet du bor i, som naturligvis også åpner opp for at man kan flytte til et annet land hvis man har penger. Det er nettopp slik det er i en totalt brutal, kapitalistisk verden der formues- og klasseforskjeller blir bare verre og verre og er mange steder tilbake der man var på 1800-tallet. 

En inder fra det øvre økonomiske sjiktet i India - la oss si topp 10%, som nå utgjør over 140 millioner innbyggere i et land på over 1,4 milliarder - har et langt bedre liv enn en enslig, syk ufør i Norge. Den inderen fra det øvre økonomiske sjiktet planlegger sikkert også å studere i et engelsk-språklig land og ikke minst kanskje flytte dit på permanent basis som innvandrer, for å så bli statsborger til det nye landet inderen vil flytte til.

Du skjønner hva jeg mener, for når alt kommer til alt, så er det individuelle muligheter som teller, og inderen fra det øvre økonomiske sjiktet som utgjør 140 millioner innbyggere, lever på en helt annen "økonomisk" planet enn det flertallet av indere gjør, på samme måte som de ved Aker Brygge og Tjuvholmen lever også på en helt annet økonomisk planet enn det en enslig, syk ufør i Norge gjør, som ikke har noe formue heller å vise til. 

I bunn og grunn kan du trygt si at bistandsbransjen har veldig få "arbeiderklasse" folk i sine rekker. 

1) For å gå litt mer spesifikt inn på det du sier. Jeg går ut fra at du tok din bachelor ved UiA, siden de har en bachelor med det formelle navnet som heter "Global utviklingsstudier" ? Hele bacheloren går på engelsk og den er i teorien internasjonalt rettet. Det betyr at man finner flere studenter der enn andre steder fra andre land og det legges opp til et par opphold i utlandet, da i et utviklingsland slik som Tanzania og Sri Lanka som ofte har vært steder studenter har reist til. 

Så langt, høres det "fint" ut på papiret, men så stopper det opp der. Å ha et opphold - helst flere opphold i et U-land - regnes som det absolutte minimum av forventninger. Dette er så minimum som det går an å bli, akkurat som man forventer at en som vil jobbe i barnehage, ikke er voldelig mot barn, for å sette det litt på spissen, men det er altså slik minimum vi snakker om. Det betyr at hvis man har hatt et par opphold i et U-land i løpet av sin bachelor, så er man IKKE i "pluss", du har bare unngått å gå i "minus" med tanke på forventninger.

I tillegg forventes det at du skal studere en periode på fulltid i utlandet. Det betyr igjen, du trenger betydelig mer penger enn satsene fra Lånekassen. Med en svært svak norsk krone i flere år og de neste årene, og med fallende antall norske studenter i utlandet, så ser det dårlig ut for enhver student som ikke har bemidlede foreldre som er klare til å hjelpe med penger og situasjonen er naturligvis enda verre for utviklingsstudenter der det faktisk forventes at man "flyr" rundt. Som sagt, det er på nivå med UD-aspirant forventningene der søkere har store og lange opphold i utlandet, der det er tydelig at det økonomiske- og geografiske tyngdepunktet på søkere kommer fra strekningen Asker / Bærum og Oslo.

2) Jeg må påpeke at du har en litt feil oppfatning når du sier at en "bachelor i globale utviklingsstudier" er den mest relevante utdanningsbakgrunn man kan ha for arbeid med bistand.

For å si det slik: en helt vanlig bachelor i sykepleie har større sjanse for å havne i en situasjon som fører til jobb med bistand sammenlignet med en bachelor i utviklingsstudier. 

En bachelor i utviklingsstudier er virkelig med all respekt, verdiløs i likhet med bachelor i historie, og det er viktig å si dette ettersom du står ved en korsvei, som er å enten "Double Down On bistandsruta" med en mastergrad og andre aktiviteter som koster en del penger eller å ta bachelor i noe "helt annet yrkesrettet som garanterer deg jobb", som du påpeker i startinnlegget. 

3) Hvis du har tatt bachelor ved UiA, hvor er det du har søkt master? Hva fordypet du deg i på bachelor? Som jeg kan se, er det ikke noe særlig nyttig man kan fordype seg i på bachelor i globale utviklingsstudier, og det gjelder i stor grad de fleste bachelor i utviklingsstudier i Norge, muligens unntak ved UiO der man kan fordype seg i samfunnsøkonomi, men det krever høyere matematikkunnskaper fra VGS, noe de aller fleste på bachelor i utviklingsstudier IKKE har. 

Nå skal jeg vente og se på hva du svarer med tanke på hvor du har søkt mastergrad for å utdype svaret mitt enda mer, men jeg ser også at du har fått med deg at det forventes at du skal kunne "attraktive" språk, herunder spansk, portugisisk, arabisk og fransk, så det stemmer det også. Du ser hvordan du lett havner "bakpå" med en gang ovenfor blant annet folk som allerede har disse språkene som morsmål. 

4) Du har også rett i at det lokale arbeidet ser ut til å bli delegert mer til de lokale som allerede kan morsmålet og kulturen til det landet de opererer i. Med andre ord, færre ledige stillinger til "hvite folk / damer" fra Vesten, og naturligvis går disse stillingene til mer lokale folk. Det sier seg selv at en del lokale folk har vært litt sure - for å si det mildt - at det tradisjonelt sett har kommet hvite folk fra Vesten som er godt betalt og som da skal "holde på med prosjekter" uten å involvere skikkelig den lokale befolkningen. 

For å oppsummere det jeg har sagt så langt, så er bistandsbransjen blitt ødelagt for lenge siden, har vært - og fortsatt er - i hovedsak en bransje for de med bakgrunn og foreldre fra øvre akademisk middelklasse og oppover som gjerne da er villige til å støtte alle disse frivillige aktivitetene som knapt nok er lønnet i det hele tatt. Du er ikke den eneste blant studentene som sitter og lurer på "how the fuck" fikk den kandidaten gjort så mye av ditten og datten og det har lite med "flink" å gjøre. Det har med ressurser i ryggen å gjøre. 

Jeg husker denne her fra Aftenposten fra 2010. Allerede da var det kjent at man gjerne punget ut 50.000 kroner ( i 2009 og 2010-kroner ) som tilsvarer rundt 75.000 kr i dag, og dette bare for en aktivitet for å dekke underskuddet ovenfor en aktivitet som i utgangspunktet allerede er betalt, men problemet er at det er dårlig betalt. Så kan du tenke deg hva frivillige aktiviteter koster og andre "internships" utenfor Norge som ofte aldri er betalt en eneste krone. 

Denne er fra 2010 og allerede da ble det rettet søkelys mot problemet:

https://www.aftenposten.no/norge/i/EpkAA/dyrt-aa-pynte-paa-cv-en-hos-stoere

Anonymkode: e148d...a0d

Takk!

Dette var nøyaktig den realitetsorienteringen jeg trengte. Du er hard, men på en måte jeg setter skikkelig pris på. 

 Jeg begynte på bacheloren vel vitende om at den ikke kunne brukes til noe alene, spesielt ikke uten annen "pynting på CV'en", som Aftenposten kaller det. Den lot meg dyrke en interesse for noe jeg lenge har hatt engasjement for, men jeg har kanskje svevd litt blant skyene. Du setter ord på det jeg har undret og tenkt på lenge. 

For å svare på spørsmålet ditt: jeg har søkt master på UiS, UiB, Oslo Met, og NMBU.

Men.

Jeg ser regnestykket nå. Det går ikke opp. 

Dette er noe jeg gjerne kunne pratet videre om over en kopp kaffe. Det skal liksom være så hysj-hysj hvordan alt henger sammen. 

Jeg takker deg for et ærlig og innsiktsfull svar.

 

- TS

Anonymkode: 5818d...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk!

Dette var nøyaktig den realitetsorienteringen jeg trengte. Du er hard, men på en måte jeg setter skikkelig pris på. 

 Jeg begynte på bacheloren vel vitende om at den ikke kunne brukes til noe alene, spesielt ikke uten annen "pynting på CV'en", som Aftenposten kaller det. Den lot meg dyrke en interesse for noe jeg lenge har hatt engasjement for, men jeg har kanskje svevd litt blant skyene. Du setter ord på det jeg har undret og tenkt på lenge. 

For å svare på spørsmålet ditt: jeg har søkt master på UiS, UiB, Oslo Met, og NMBU.

Men.

Jeg ser regnestykket nå. Det går ikke opp. 

Dette er noe jeg gjerne kunne pratet videre om over en kopp kaffe. Det skal liksom være så hysj-hysj hvordan alt henger sammen. 

Jeg takker deg for et ærlig og innsiktsfull svar.

 

- TS

Anonymkode: 5818d...ccc

Ingen årsak, jeg liker å hjelpe når jeg kan, og dette er absolutt et interessant tema som jeg er veldig opptatt av selv og definitivt kunne diskutert lenge over en kopp kaffe. Alt som har med klasseforskjeller, studier, utenlandsstudier, hvordan det såkalte "kvalifikasjonsorienterte" samfunnet egentlig henger sammen (dessverre) der penger, "riktig" bakgrunn og nettverk spiller en altfor stor og avgjørende rolle for veien videre. 

Som du påpeker, så vet kanskje en del at bachelor i seg selv ikke er nok, men det "nye" er at ikke engang mastergrad holder i seg selv når du går den akademiske "ruten", nemlig å toppe en bachelor i utv.studier med enda mer teoretiske fag innenfor utv.studier. Det blir bare "mer av det samme" som ikke fungerte på bachelor og vil heller ikke fungere på master. 

La meg gi deg nå et godt eksempel siden det er lettere å spisse svaret mitt innenfor det du har søkt.

F eks: masteren ved OsloMet. Jeg går ut fra at du har søkt på denne?

https://www.oslomet.no/studier/lui/internasjonal-utvikling-utdanning-berekraft

Jeg kan virkelig ikke se noen temaer her som trekker deg i pluss i henhold til å lære hvordan organisasjoner fungerer og som gir deg noen "harde" skills. 

Det er helt klart spennende å diskutere 15 studiepoeng for "Introduksjon til internasjonal utvikling, utdanning og bærekraft", men dette temaet gir deg ingen harde skills. Du leser bare noen kapitler i bøker, og forskningsartikler, og that's it. Du leser massevis av bokstaver, men det gir deg ikke noen matematiske skills, eller programmeringsskills eller ledelse "skills" med tanke på de målene diverse bistandsorganisasjoner har, hvordan budsjettet er satt opp i en bistandsorganisasjon, hva slags dataprogrammer sysler de med hos Redd Barna og hos Flyktningshjelpen. 

Det samme gjelder det andre temaet, "Kunnskapsproduksjon og det globale Sør" = 15 studiepoeng denne også. Det gir ingen hardcore skills i noe som helst. Det er nok en gang, et mykt fag med masse bokstaver og teorier å lese og that's it. Lærer du Microsoft Excel regneark ved å ta dette temaet? NEI, du gjør ikke det. Bare for å nevne en grunnleggende skill som verken humanistene eller mange av samfunnsvitere i Norge i dag blir lært opp i. 

La oss ta enda et tema på 15 studiepoeng som heter "Konflikter rundt rettferdighet og likhet i internasjonal utvikling, utdanning og bærekraft". Altså nok et interessant og spennende tema som jeg hadde likt å diskutere i mange dager på rad. Men den gir meg ikke hardcore skills. Jeg kan liksom ikke mer Microsoft Excel, eller andre dataprogrammer som diverse organisasjoner bruker, ei heller har man oppgradert sine numeriske (matematiske) kunnskaper av å ta dette temaet. 

Skulle til å kikke på NMBU, men finner ikke oversikten over emnene. Jeg tipper at det ikke er noe særlig bedre der. 

Ser jeg på den til UiB, mye av det samme problemet. Fullstendig myke fag med masse bokstaver og stort sett det, blant annet "kritiske tilnærminger til global utvikling" eller "helsefremmende arbeid" eller "kjønn" osv. 

Det eneste emnet som er bra der er "utviklingspraksis" tilsvarende 15 studiepoeng. 

https://www.uib.no/studier/MAPS-GLODE

Ingenting av dette gir deg noe som helst overtak med tanke på der du skulle likt å jobbe når 100 andre søkere til den samme stillingen ved Flyktninghjelpen, Redd Barna og andre lignende organisasjoner har studert alle 5 årene i utlandet, og fløyet rundt omkring på utvekslinger fra utlandet til og med, og gjort ditten og datten, sponset fullt ut av foreldrene der Lånekassen suppleres med foreldrene sine penger. 

På samme måte som de som har pappa og muttern i nærheten av Oslo, kan regne med en odds på 2 av 3 at de kommer til å få hjelp av foreldrene til å kjøpe sin første leilighet der. 

Dette er en ganske ny artikkel fra april 2024:

https://www.dn.no/eiendom/her-far-to-av-tre-bolighjelp-fra-mamma-og-pappa-ganske-voldsomt/2-1-1617431

Så jeg tror at du vet dette nå like godt som jeg, og det er at den bacheloren i utviklingsstudier er ikke noe særlig å bygge videre på. Siden du har en helt annen bachelor i sikte som garanterer deg jobb, så ville jeg heller gått for den. Det sparer deg for mye problemer i fremtiden å gå for en bachelor som omtrent sikrer deg jobb. 

 

Anonymkode: e148d...a0d