Alenemor og kjæreste. Det går ikke.

[AnonymBruker]

Jeg er 100 prosent alenemor. Jobber også 100 prosent. Har hus,hund,vanlige voksne forpliktelser og selvsagt mye oppfølging av barna. Kjæresten min og jeg har vært sammen i over tre år. Nå er jeg helt utslitt av å føle at jeg ikke strekker til. Vi bor ikke sammen. Og jeg klarer ikke å prioriterere et forhold oppi alt annet jeg har. Utrolig trist. Når kan det være håp om å få til dette igjen? Når ungene har flyttet ut? 

Anonymkode: af395...ec9

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt ❤️ 

Jeg har landet på at enten må vi bo sammen innen ikke for langt frem i tid, eller så må jeg være singel. Rett og slett. 

Vi løser det nå med å tilbringe én dag hver helg sammen, og han bor her hos oss 1-3 dager i uken han ikke har barna sine. Jeg og han bor sammen hvert sekund barna er på ferie med den andre forelderen. 

Slitsomt opplegg. 

Yngste barnet hans er hos oss når han vil, enten pappaen er her eller ikke 😅 han kaller meg for mommi og barnet mitt for søsken ❤️ 

Elsker familien vår, har fullt fokus på at vi holder ut til det blir bedre 🥰

Anonymkode: bb5a7...135

[Lillirose]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er 100 prosent alenemor. Jobber også 100 prosent. Har hus,hund,vanlige voksne forpliktelser og selvsagt mye oppfølging av barna. Kjæresten min og jeg har vært sammen i over tre år. Nå er jeg helt utslitt av å føle at jeg ikke strekker til. Vi bor ikke sammen. Og jeg klarer ikke å prioriterere et forhold oppi alt annet jeg har. Utrolig trist. Når kan det være håp om å få til dette igjen? Når ungene har flyttet ut? 

Anonymkode: af395...ec9

Enig med deg,

Jeg er i samme situasjon nå.

Men å flytte sammen nå er alt for tidlig pluss vi har hver sitt leilighet og vi bor langt fra hverandre 😭

Jeg er utslitt og noen ganger så ønsker jeg å gi slipp på forholdet 😞 Men så er jeg så glad i ham..

Bør være lov å si ifra at man er sliten og bør ting fikses til fordel for alle

[lillevill]

Tips. Slutt å stress med å føle at du ikke er nok. Det er bare i ditt hode. Om du føler at du ikke strekker til å stopp og tenk deg om. Kritiserer han deg eller synes han at alt er fint? Han vet godt at du har barn men han valgte deg. Hvor kommer følelsen egentlig av? Øv helle rpå å tenke at du er bra nok. Ikke ødelegg noe bra med en bra fyr, bare pga følelsen av å ikke strekke til, om antageligvis kommer fra barns av. Ikke straff hn for dine gamle sår ihvertfall. 

[AnonymBruker]

Lillirose skrev (47 minutter siden):

Enig med deg,

Jeg er i samme situasjon nå.

Men å flytte sammen nå er alt for tidlig pluss vi har hver sitt leilighet og vi bor langt fra hverandre 😭

Jeg er utslitt og noen ganger så ønsker jeg å gi slipp på forholdet 😞 Men så er jeg så glad i ham..

Bør være lov å si ifra at man er sliten og bør ting fikses til fordel for alle

Ja så klart må du gje beskjed til han når det er for mykje! ❤️ 

Anonymkode: 26831...ea0

[AnonymBruker]

Vi er i samme situasjon.

Begge er 100% alene med barn og selv om avstanden ikke er veldig stor påvirker det hvor mye tid vi får sammen. 
 

Men vi er så rett for hverandre og det er ingen andre for oss. Vi har blitt enig om at vi tar det vi får da et liv uten hverandre rett og slett ikke er et alternativ.

Nå har ikke han noe som holder han der han bor utenom ungene sin skole. 
 

Resten av livet, jobben, nettverk og familie bor her jeg bor. Så planen er å bruke dette året på å tilbringe alt vi kan av tid sammen og så se an neste år.

Mest sannsynlig flytter han hit(i egen leilighet) og så begynner vi å merge familiene mer og mer. Om vi blir samboere før ungene flytter ut vet vi ikke, men vi vil da kunne bo mer med hverandre i perioder og sees mye oftere.

Heldigvis digger ungene hverandre og spesielt hans unger elsker meg❤️

 

Anonymkode: dfd30...868

[AnonymBruker]

Jeg var alene med barn 100%, møtte en veldig fin mann for noen få år siden, vi fikk det til. Han hadde ikke barn fra før, men krevende jobb. Barna mine var ikke veldig små. men slutten av barneskolen.

Nå er ikke jeg en som følte jeg måtte vente i vinter og vår før jeg introduserte han for barna mine. Vi bodde noen få mil fra hverandre,i hvert vårt hus. Har nå giftet oss, kjøpt hus sammen og ønsker oss felles barn. Jeg har 2 fra før. Han var den første jeg presenterte for barna mine etter at forholdet med barnefar ble slutt 

Anonymkode: 26d8a...e1c

[AnonymBruker]

Min kjæreste er rett og slett raus og godtar at jeg har veldig begrenset tid til han. Han har selv barn 50%, så mye mer fri enn meg, som per nå har 100% på papiret. Far er ikke egnet til å ha samvær over tid, (ikke vold og rus, bare inkompetent) men han har barnet noen timer her og der. Slektninger bor enten langt unna eller har dårlig helse, men jeg har også av og til mulighet for et par timer barnepass der. Vi utnytter hver eneste time vi har sammen. Vi får selvsagt også mange kvelder for oss selv, når ikke det er sykdom etc hos barna.

Anonymkode: 191e6...82e

[AnonymBruker]

Kjæresten har ikke barn fra før. Vi bor på samme plass,ikke langt unna hverandre. Allikevel fungerer det ikke. Blir et helge/ferie forhold og knapt nok det. Kjæresten har ikke et ønske om å involvere seg med ungene eller flytte sammen. Så da blir det nok slutt. 

Anonymkode: af395...ec9

[AnonymBruker]

Jeg venter! Jeg er under utdanning og snart ferdig med bachelor om ett år. Å være aleinemor halvparten av tiden er tøft nok. Orker ikke en mann som skal blande seg i vårt liv, jeg er nok gammeldags av meg også. Hun har en pappa, trenger ikke en til. Det blir ensomt når barnet er med pappaen sin men det står jeg i. 

Anonymkode: a6a8d...b63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er 100 prosent alenemor. Jobber også 100 prosent. Har hus,hund,vanlige voksne forpliktelser og selvsagt mye oppfølging av barna. Kjæresten min og jeg har vært sammen i over tre år. Nå er jeg helt utslitt av å føle at jeg ikke strekker til. Vi bor ikke sammen. Og jeg klarer ikke å prioriterere et forhold oppi alt annet jeg har. Utrolig trist. Når kan det være håp om å få til dette igjen? Når ungene har flyttet ut? 

Anonymkode: af395...ec9

Flytt sammen da. Problem løst

Anonymkode: 32689...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg venter! Jeg er under utdanning og snart ferdig med bachelor om ett år. Å være aleinemor halvparten av tiden er tøft nok. Orker ikke en mann som skal blande seg i vårt liv, jeg er nok gammeldags av meg også. Hun har en pappa, trenger ikke en til. Det blir ensomt når barnet er med pappaen sin men det står jeg i. 

Anonymkode: a6a8d...b63

Men hvorfor må en evt kjæreste bli bonuspappa til barnet ditt? Dere kan jo være særboere. 

Anonymkode: a2d88...38c

[Sander33]

Det er lettere når man bor sammen.

Men også litt vanskelig. 

Være med ei som har 100% barn, og ikke bo med henne. Det hadde jeg som mann vært skeptisk til. Det hadde jeg ikke klart. 

[AnonymBruker]

Føler med deg, men forventer kjæresten din mer av deg enn du klarer å gi nå? Har han forståelse for situasjonen? 

Er selv 100% alene med to stk i barnehagealder, skjønner ikke hvordan jeg skal ha tid eller overskudd til å møte en potensiell partner i det hele tatt.

Anonymkode: 6020f...34a