Noen ganger angrer jeg på at jeg fikk barna

[AnonymBruker]

… fordi det er så slitsomt.

Var så dum at jeg fikk barn med en mann som bidro veldig lite. Jeg skulle gjøre alt av husarbeid, mens han hadde tid til å realisere seg selv. Likevel var han aldri fornøyd. Ba jeg ham om å bidra med noe var jeg masete og slitsom, og han bare trenerte. Unntaket var når vi hadde besøk og andre kunne se hva han gjorde. Etter tjue år med ham ble jeg utbrent og forlot ham. Barna var da 10 og 8.

Siden han ble en eks har han vært enda verre. Prøvd, og langt på vei, klart å ødelegge for meg økonomisk ved å sende advokat etter meg så jeg knapt fikk noe av boet. Samarbeider ikke. Kan ikke ringes eller være i samme rom, bare maile. Benytter enhver mail til å være spydig, for jeg forlot ham jo og har derfor ødelagt hans og barnas liv. Det har gått fem år, og han er sånn fremdeles.

Hos meg er barna krevende, mer enn hos ham. Og jeg forstår hvorfor. De vet at de får ubetinget kjærlighet og rom for å vise følelser. Men det er slitsomt. Nå er de tenåringer, og det er mye turbulens. Hjemme hos far gjør de ingenting, så når jeg stiller krav synes de at jeg maser. 

Noen ganger angrer jeg så veldig på at jeg ble sammen med ham og fikk barn. Er så mye sliten og føler jeg blir kontinuerlig motarbeidet. Skjønner ikke hvordan jeg skal orke dette i mange år til.

Anonymkode: c08dd...d35

[AnonymBruker]

Rart at du angrer på å ha fått barn. Men ikke på at du ikke ble i ekteskapet til ungene ble store.

Anonymkode: fa7db...c5d

[AnonymBruker]

Det høres veldig kjipt og slitsomt ut. Det blir sikkert bedre når de blir litt eldre. 

Anonymkode: e3a48...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Rart at du angrer på å ha fått barn. Men ikke på at du ikke ble i ekteskapet til ungene ble store.

Anonymkode: fa7db...c5d

Hvorfor er det rart? Det betyr jo ikke at man ikke er glad i barna sine. Men at det ble annerledes enn man så for seg. Og det ER slitsomt, spesielt alene. 

Anonymkode: f10a8...e94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

… fordi det er så slitsomt.

Var så dum at jeg fikk barn med en mann som bidro veldig lite. Jeg skulle gjøre alt av husarbeid, mens han hadde tid til å realisere seg selv. Likevel var han aldri fornøyd. Ba jeg ham om å bidra med noe var jeg masete og slitsom, og han bare trenerte. Unntaket var når vi hadde besøk og andre kunne se hva han gjorde. Etter tjue år med ham ble jeg utbrent og forlot ham. Barna var da 10 og 8.

Siden han ble en eks har han vært enda verre. Prøvd, og langt på vei, klart å ødelegge for meg økonomisk ved å sende advokat etter meg så jeg knapt fikk noe av boet. Samarbeider ikke. Kan ikke ringes eller være i samme rom, bare maile. Benytter enhver mail til å være spydig, for jeg forlot ham jo og har derfor ødelagt hans og barnas liv. Det har gått fem år, og han er sånn fremdeles.

Hos meg er barna krevende, mer enn hos ham. Og jeg forstår hvorfor. De vet at de får ubetinget kjærlighet og rom for å vise følelser. Men det er slitsomt. Nå er de tenåringer, og det er mye turbulens. Hjemme hos far gjør de ingenting, så når jeg stiller krav synes de at jeg maser. 

Noen ganger angrer jeg så veldig på at jeg ble sammen med ham og fikk barn. Er så mye sliten og føler jeg blir kontinuerlig motarbeidet. Skjønner ikke hvordan jeg skal orke dette i mange år til.

Anonymkode: c08dd...d35

Jeg har et barn på 5 og er i lignende situasjon. Og jeg er så vanvittig sliten, for alt av følelser og pushing av grenser foregår hos meg og ikke hos pappaen. Jeg har barnet mest (hans valg) og jeg har gått inn i en alvorlig depresjon som har vart lenge nå og jeg er på randen av å gå under. Jeg skjønner så godt hva du mener, jeg elsker ungen min, men jeg hater tilværelsen. 

Vi klarer dette, for barna ❤️❤️

Anonymkode: ee0ae...3e7