Savner meg selv før jeg ble mamma

[AnonymBruker]

Først og fremst så har jeg det ikke fælt. Er ikke ulykkelig, dagene går og livet består. 

Men jeg kjenner ikke meg selv lenger. 

Jeg pleide å være en morsom person, som skravlet og lo. En person full av påfunn, som dro i gang fester, organiserte morsomme venneturer, pusset opp et rom på et døgn for å få litt forandring. 

Jeg leste bøker og aviser. Var engasjert. Elsket å møte nye mennesker. Vurderte å gå inn i politikken. Ingenting var et problem, alt løser seg og nesten alt er gøy.

To barn og 10 år senere er jeg en nitrist robot av et menneske ute av stand til å snakke om noe annet enn barna mine, jobben min og tv-serien jeg så i går. 

Kommer jeg noengang til å bli meg selv igjen? 

Anonymkode: 0b12e...96d

[AnonymBruker]

Det hadde jo kanskje vært aktuelt for deg å utforske mer hvorfor du opplever å ha evt mistet interessen for det du var interessert i før, og hvordan du evt kan finne tilbake til det eller finne på noe annet.

Anonymkode: 18998...f0d

[AnonymBruker]

Sikker på at du ikke er deprimert? Jeg er akkurat kommet ut av fødselsdepresjon og merker at jeg plutselig engasjerer meg i de tingene som gjør meg til meg igjen etter lang tid hvor det ikke interesserte meg!

Anonymkode: a251d...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det hadde jo kanskje vært aktuelt for deg å utforske mer hvorfor du opplever å ha evt mistet interessen for det du var interessert i før, og hvordan du evt kan finne tilbake til det eller finne på noe annet.

Anonymkode: 18998...f0d

Jeg har ikke tid eller overskudd. Før hadde jeg jo fri og var ledig til å gjøre nøyaktig hva jeg ville etter jobb og i helger. 

Nå vet jeg hva jeg skal hver time av dagen flere uker i forveien. Ja, det finnes små lommer av tid (ca en time) mellom dagens plikter og leggetid, da er jeg sliten. 

Anonymkode: 0b12e...96d

[AnonymBruker]

Har far det også sånn? Beklager å nevne det tredje skiftet, men det er en grunn til at mange mødre blir utslitte. Er du alenemor har du kanskke familie i nærheten som kn avlaste litt?

Anonymkode: 5d25e...850

[Myml1]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Har i 8 år nå ikke følt meg som meg selv. Jeg har begynt å prioritere meg selv litt mer enn før, men med 3 barn er det ikke lett. Jeg er som oftest helt utslitt når ungene er i seng og ønsker da bare og slappe av eller sove 😅 

[mereo]

Høres mest ut som om du må prioritere deg sjøl litt innimellom.

Barna er vel i en sånn alder at du ikke trenger å aktivisere de 24/7.

 

[AnonymBruker]

💔 Det er ikke igjen så mye til meg selv når alt og alle andre har fått sitt.

Anonymkode: 61494...0d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Først og fremst så har jeg det ikke fælt. Er ikke ulykkelig, dagene går og livet består. 

Men jeg kjenner ikke meg selv lenger. 

Jeg pleide å være en morsom person, som skravlet og lo. En person full av påfunn, som dro i gang fester, organiserte morsomme venneturer, pusset opp et rom på et døgn for å få litt forandring. 

Jeg leste bøker og aviser. Var engasjert. Elsket å møte nye mennesker. Vurderte å gå inn i politikken. Ingenting var et problem, alt løser seg og nesten alt er gøy.

To barn og 10 år senere er jeg en nitrist robot av et menneske ute av stand til å snakke om noe annet enn barna mine, jobben min og tv-serien jeg så i går. 

Kommer jeg noengang til å bli meg selv igjen? 

Anonymkode: 0b12e...96d

Sånn er det med de gode mødrene. De ofrer alt for barna sine og så står de "tomhente" igjen. Håper at barna ser hva du har gjort, ungene her ser det, de ser at venners foreldre ikke er tilstede hele tiden for ungene, de trener, går på fester, er ute med venner/ jobben osv osv. De kan ikke gå glipp av noe, men det største paradokset er at de går glipp av hva som foregår med ungene.

Du er først og fremst mor, den viktigste jobben noen kan ha. Jeg er sikker på at du er en strålende en også. 

Finn noe å engasjere deg i som ikke tar tiden fra ungene. De vil bli eldre og du vil gradvis få mer og mer tid til deg selv.

Det er sikkert en haug med egoistiske foreldre som klarer å lese gjennom linjene her og som føler seg truffet, hvis så, spør dere selv hvorfor! 

 

 

Anonymkode: 1f30c...229

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen og har gjennom årene tatt små og store grep ved å sette av plass til meg inni det travle familielivet.

Av små ting, så setter jeg på min ungdomsmusikk når jeg kjører bil med og uten barn. Føler også at barna blir kjent med meg når jeg deler min musikksmak selv om de syns det er litt rart at jeg liker Eminem. Hører også på musikk når jeg gjør husarbeid.
Av større ting, setter jeg av helger til venninneturer, og de må settes av lang tid i for veien. Men da har jeg noe å glede meg til. Ellers har jeg også innført mine interesser familien som f.eks slalomkjøring. 

Anonymkode: ef28d...26d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke tid eller overskudd. Før hadde jeg jo fri og var ledig til å gjøre nøyaktig hva jeg ville etter jobb og i helger. 

Nå vet jeg hva jeg skal hver time av dagen flere uker i forveien. Ja, det finnes små lommer av tid (ca en time) mellom dagens plikter og leggetid, da er jeg sliten. 

Anonymkode: 0b12e...96d

Hei TS, 

jeg har det helt likt som deg. Jeg synes også det er veldig vanskelig å finne tilbake til meg selv, for det er jo ikke tid. Eller overskudd nok.

Vil anbefale deg å lese boken «Når den du saknar mest er deg sjølv», av Malene Vilnes-Bakke. Den har ihvertfall satt i gang noen prosesser for meg mot en liten endring. 

Anonymkode: 15f04...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Først og fremst så har jeg det ikke fælt. Er ikke ulykkelig, dagene går og livet består. 

Men jeg kjenner ikke meg selv lenger. 

Jeg pleide å være en morsom person, som skravlet og lo. En person full av påfunn, som dro i gang fester, organiserte morsomme venneturer, pusset opp et rom på et døgn for å få litt forandring. 

Jeg leste bøker og aviser. Var engasjert. Elsket å møte nye mennesker. Vurderte å gå inn i politikken. Ingenting var et problem, alt løser seg og nesten alt er gøy.

To barn og 10 år senere er jeg en nitrist robot av et menneske ute av stand til å snakke om noe annet enn barna mine, jobben min og tv-serien jeg så i går. 

Kommer jeg noengang til å bli meg selv igjen? 

Anonymkode: 0b12e...96d

Har det på samme måten, men føler det begynner å bli litt bedre nå når barna begynner å bli større. Jeg kjenner en økende lyst mot å delta på ting igjen, begynne med hobbyer jeg drev med før. Så det er målet mitt for tiden fremover: finne tid til å drive med ting som gir meg glede. Pappaen kan ta ungene en fast ettermiddag i uken tenker jeg, så kan jeg/du prioritere noe annet. 

Anonymkode: ab1ad...173

[AnonymBruker]

mereo skrev (1 time siden):

Høres mest ut som om du må prioritere deg sjøl litt innimellom.

Barna er vel i en sånn alder at du ikke trenger å aktivisere de 24/7.

 

Så enig i denne!! Mine barn er 6 og 8 år nå, og de siste par årene iaf har livet virkelig tatt seg opp igjen! Sosialt, med trening, er nå i en form jeg ikke har vært i siden midt i 20 årene tror jeg! Ikke dårlig til å være 42…  men det krevde jo på et tidspunkt at jeg valgte å prioritere meg selv. De første 4 årene med to barn, og da 6 år som mor, gravid mor med 1-åring osv… valgte jeg rett og slett å akspetere at det var en fase av livet hvor barna bare måtte komme først så lenge jeg «overlevde» på en måte. Søvnmangel, amming, trassalder osv krever rimelig mye. Men, i det sekundet det begynte å bli enklere var min første plan å ta bedre vare på moren til disse ungene. Tok en viktig prat med mannen min om alt, om å klare å være en god mor og også kjæreste, så MÅ jeg få være sosial med andre voksne mennesker, og jeg MÅ få trene. Så jobbet vi oss dit at det gikk fint for han å legge begge barne selv, og det frigjorde jo fort kvelder og åpnet masse nye muligheter! Så sier han ifra når han syns jeg er vel mye borte, og barna klager sin nød, haha. Så jeg må balansere det selvsagt. To kvelde i uka er fast på trening og yoga, de er så viktige for meg. Og så kan jeg joine ulike sosiale ting litt nå og da. 

er litt bortskjemt med en veldig hjemmekjær mann da, som mer enn gjerne bare legger ungene og ser på fotball i fred, haha. Men det betyr også at de gangene han faktisk vil være sosial, så må jeg slippe mitt og la han. Viktig for han også, selv om hans sosiale behov er mindre enn mitt. 

og mer enn det å få trent og å få vært passe sosial trengtes ikke, blir det for mye borte savner jeg bare ungene og har lyst til å være mer hjemme. Så var ikke så mye som skulle til egentlig for å føle at livet med barn er balanser og veldig fint. Men det måtte prioriteres og det måtte jobbes for å komme ut av den «barnebobla» som man helt naturlig havner i etter flere år som 100% tilstede for andre enn seg selv. Men at man er det noen år betyr ikke at man må gjøre det likt for alltid!

og vet du… det som gjør at jeg ikke har dårlig samvittighet for å dra ut med venner heller enn å være hjemme, er at jeg også må være en rollemodell for jentene mine. Jeg må vise dem hvor viktig det er å bruke tid med venner også når man er voksen. Og også at man bør gjøre det selv om man er mamma. For en dag blir de mødre selv, vil jeg at de skal tro at man da skal sitte deprimert hjemme kun med barna? Nope, jeg vil at de også finner en balanse og prioriterer å også være med voksne venner. Fordi det er så viktig for psyken vår. Så de har bare godt av å se at det å være sosial og ha venner i livet faktisk er SÅ viktig, at jeg er villig til å ofre en kveld hjemme med de viktigste i livet mitt. Tror det er veldig nyttig lærdom for deres fremtid. Så nå gjør jeg det faktisk med hensikt også. Vinn-vinn. Barn trenger å se at vi har venner og er sosiale, de gjør som oss en dag i fremtiden. 

Anonymkode: e94dc...9ce

[AnonymBruker]

Problemet er at folk ikke skjønner at man må justere seg når man skal ha familiepakka med barn. Det er en naturlig og omveltende livsendring, som du selv har valgt. Du kan ikke få i pose og sekk. Hvordan tror du mødre og foreldre ellers har klart seg før? Det handler om hvordan man tilpasser seg og håndterer det. Jeg syns altfor mange klage over dette, og alle har ikke en klinisk depresjon. Du har tatt initiativ og fått gjort hyggelige, sosiale ting før. Hvordan implementerer du det i livet med barn? Og hva får du gjort i smutthull der du kan være sosial bare med andre voksne venninner? Klart det krever mer planlegging og tålmodighet, men det er sånn både å være voksen og spesielt å være forelder. 
Jeg elsker å være forelder, og mitt barn er nå på vei inn i eget voksenliv. Skulle gjerne hatt flere, men siden det ikke ble slik for meg så må jeg venne meg på endringen i mitt liv. Det kjennes litt verre i denne enden, for meg enn for ungen min. Men sålenge ungen har det bra er det viktigst, så må jeg tilpasse meg med alle muligheter som ligger i det. 

Anonymkode: 437ac...23c

[AnonymBruker]

Jeg mistet også meg selv. Trodde det var stresset med tette småbarn. Men det var min samboer og far til barna som var problemet. Jeg skilte meg når minsten var 4. vert lykkelig siden.

Anonymkode: d07cb...bc4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke dette. Jeg har vært meg selv hele veien, tullet og ledd med ungene og arrangert store fester. Leser masse. Inviterer folk over hele tiden. Elsker livet!

Anonymkode: 48adb...719

[Forvirret23]

Jeg har også mistet meg selv, ikke bare pga barn men de er en stor del av det.

Det er lite tid til meg, det er tre andre og jeg har ikke kjempe stort overskudd. 
Jeg begynte å ta små grep i fjor, tatt enda større grep i år. Jeg har faktisk satt meg først til tider. 
Det hjelper på, og jeg er på vei til en veldig fin versjon av meg som meg og mamma. 
Jeg begynte f.eks å møte venner når jeg kjørte barn på aktivitet, time her og der hjelper, jeg sa klart til barna at nei i dag kan ikke jeg kjøre deg du før finne på noe annet. Jeg er på vei til å sette mer også litt frem med små steg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det hadde jo kanskje vært aktuelt for deg å utforske mer hvorfor du opplever å ha evt mistet interessen for det du var interessert i før, og hvordan du evt kan finne tilbake til det eller finne på noe annet.

Anonymkode: 18998...f0d

Det handler om tid/kapasitet, hvor overskuddet er svært begrenset når alt som har med barna å gjøre er tatt. Jeg har det litt på samme måte.

Anonymkode: c0a10...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Kommer jeg noengang til å bli meg selv igjen? 

Anonymkode: 0b12e...96d

Nei. 

Du er voksen nå. 

Det er det samme som om en tenåring spør om de kan bli barn igjen. 

Veldig rart spørsmål å stille

Anonymkode: 152a5...dc0

[AnonymBruker]

Jeg følte det slik en lang periode, men nå har jeg funnet meg selv igjen. Mine er 10 og 8.

Jeg er enig med den over som sier at folk rett og slett ikke er klar over den forandringen det er å få barn. Jeg var ikke det og totalt uforberedt. I tillegg hadde jeg utfordringer som jeg på forhånd ikke hadde reflektert skikkelig rundt. 

For min del var det flere ting som gjorde meg ulykkelig. Jeg var fanget i et yrke jeg hatet, og hadde mistet flere venner. Og null overskudd til noe annet enn familien og jobb.

Vi har flyttet til et sted vi trives bedre, har det bedre sosialt her, jeg fokuserer på at barna har det bra, jeg trener regelmessig, og jeg er i gang med å bli kjent med meg selv og finne et nytt yrke jeg kan trives med. Føler at at jeg har fått en ny start.

 

Anonymkode: cf2e2...177