Ingen følelser for samboer etter spontanabort?

[AnonymBruker]

Jeg var gravid. Så mistet jeg.. Samboer var veldig god gjennom hele prosessen. Jeg ville egentlig bli gravid igjen med en gang, men så gikk hormonene omsider ut av kroppen. Nå vil jeg egentlig bare være alene? Dyrke friheten. Reise. Og plutselig irriterer samboer vettet av meg? Hvordan kan man gå fra å ønske seg et barn sammen, til dette? 

Han er kjempeforelska og ringer og vil snakke når han er borte på jobb. Jeg vil være i fred. Er kort, noe han merker. 

Kan det være en slags forsvarsmekanisme? 

Samtidig er det ting fra før som haar blomstret opp nå. F eks: at han ikke rydder på kjøkkenet som han vet er vitkig for meg. Ikke tar intiativ til å finne gave til et bryllup vi skal i. Jeg løper rundt og fikser. Jeg legger ut for div reiser og han skyndter seg ikke akkurat med å betale tilbake.. Sånne ting hvor jeg føler jeg må ta ansvar. 

Jeg skal selvfølgelig snakke med han om det her. Men jeg vil bare lufte litt. For det er veldig ekkelt å gå fra å være forelsket og klar til å få hans barn, til å kjenne at jeg bare vil være i fred. Spontanaborten var for 3 uker siden og vi har vært sammen 6 år.. 

 

Noen som har noen kloke råd? 

Anonymkode: 7d73e...b91

[AnonymBruker]

Du har en sorg. 

Anonymkode: 775c0...f11

[AnonymMisbruker]

Du har tross alt vært gjennom noe greier. Det er nok det som henger igjen. Mange tanker du ikke har prosessert enda. 

[AnonymBruker]

Gi deg selv tid. Han også for den del, det er jo ikke bare du som har mistet.

Anonymkode: 846d3...357

[AnonymBruker]

det er helt normalt! Det er nok en kombinasjon av hormoner/ettervirkninger av hormoner og sorg. 

Du blir ditt forelska jeg igjen! 

Bare gi dere litt tid. 😊

Og husk å si til mannen din at du kanskje er litt rar nå, og at årsaken til avvisningen din ikke er ham, men at kroppen din må håndtere aborten.  (De fleste menn vet jo at man kan bli litt off rundt pms, det er ikke gitt at de vet at en abort sitter i ei stund etterpå). 

Anonymkode: b4e0a...1e4

[Gjest ZarahSweet]

Du gjennomgår en sorg og da vil du gå igjennom mange stadier. 
 

Men det er viktig at du prater med han og forklarer hva du går igjennom og at du trenger tid til å bearbeide. Husk at han også har mistet et barn. 
 

Det vil selvfølgelig alltid være tyngre for oss damer når det skjer før barnet er født. Det er vi som hadde et liv inni oss. Og når det plutselig forsvinner så etterlater det et tomrom bare vi som har mistet kan forstå.

 

«Like stille som hun kom, forsvant Stella ut av livene våre. Jeg dro hjem, la meg på et mørkt rom og gråt, og lå der i tre dager, før jeg dro tilbake på jobb og lata som ingenting. Det var det jeg trodde var forventet. Dette var jo vanlig og ikke noe å ta på vei for.

– Veldig vanlig

Men spontanabort oppleves ikke som noe vanlig. Det oppleves brutalt og grusomt. Det er en brå slutt på planer og drømmer om det livet vi så for oss komme. Så selv om det kun er et fosteranlegg, som de så klinisk kaller det på sykehuset, har det i framtidsplanene vært et fullverdig menneske for den som bærer og venter og endrer livet sitt til det beste for den som er på vei.»

https://www.nearadio.no/neadebatt/i/P4M3ve/det-man-ikke-skal-snakke-om

[AnonymBruker]

Noen ganger i løpet av livet opplever man en "eye-opener", der man innser at man er på vei inn i et liv man egentlig ikke ønsker. Jeg tror det var tilfelle her.

Anonymkode: 91883...391

[Gjest ZarahSweet]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Noen ganger i løpet av livet opplever man en "eye-opener", der man innser at man er på vei inn i et liv man egentlig ikke ønsker. Jeg tror det var tilfelle her.

Anonymkode: 91883...391

Sorg etter abort kan også gjøre en nummen. 

[AnonymBruker]

Jeg kan bare dele mine tanker og følelser for min egen del, som alldeles ikke er gyldig eller gjeldende for deg. Og helt andre ting kan være tilfellet i deres situasjon. 

Men, jeg ble gravid med en samboer jeg hadde vært med i 6 år. Jeg hadde det gøy med han når det var fint mellom oss, men han var uforutsigbar og svingende i humøret. Når det var dårlig så var det virkelig dårlig. Graviditeten gjorde at jeg bestemte meg for at dette ikke var godt nok for barnet mitt, og jeg gikk fra han. Han fikk mulighet til å gå til samtaler under svangerskapet, det gikk bedre og han fikk flytte inn igjen to mnd før fødsel. Men, kort tid etter fødsel var han på en sving igjen, der han var sjalu på babyen og mente at jeg hadde forandret meg. Vi hadde "alt". Hus både i inn og utland, båter, biler, hytter. Jeg valgte alt dette bort, for å være alenemor med 100% omsorg. Eneste jeg hadde var leiligheten min som jeg eide. Valget var enkelt. 

13 år seinere, (jeg har vært singel siden). Er sammen med en herlig mann. Jeg elsker han så høyt det gjør vondt. Han er alt jeg har drømt om og enda mer til. 

Vi ble uplanlagt gravid på nyttårsaften. Sjokkert og litt stresset begge to siden vi ikke bor sammen enda og har barn på hver vår kant. Men når værste sjokket hadde lagt seg kunne man kjenne på følelsen av å glede seg over det nye livet. Dessverre mistet jeg i uke 7. Jeg har bare blitt enda mer sikker på at dette er mannen jeg skal leve med livet ut. Det er ingen andre jeg vil på ferie med. Ingen andre jeg vil ligge på sofaen med. Ingen andre jeg vil ha sex med. Ingen andre som skal få holde rundt meg. Ingen andre trenger trøste meg. Ingen andre jeg vil danse med. Og ingen andre jeg vil dele gleder og sorger med.

At noe har vart lenge betyr ikke at det skal vare lenger. 

Kjenn etter på følelsene dine. Følg følelsen. Følg tankene. Og la det modnes. 

Ikke ta store livsvalg i en tid med krise eller sorg.

Anonymkode: d2ed3...101

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen ganger i løpet av livet opplever man en "eye-opener", der man innser at man er på vei inn i et liv man egentlig ikke ønsker. Jeg tror det var tilfelle her.

Anonymkode: 91883...391

Er dette jeg også har tenkr, men det er som at jeg har en blokk i hodet som gjør at jeg ikke greier å tenke! 

Også lurer jeg på ol jeg har skjøvet bort sorgen litt.. Ved å være alene, med venner eller mestre på jobb har jeg bare følt meg som mitt gamle jeg. Mens når vi er sammen er det en stor påminnelse av alt som ikke blir likevel og jeg vil vekk.. 

Anonymkode: 7d73e...b91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er dette jeg også har tenkr, men det er som at jeg har en blokk i hodet som gjør at jeg ikke greier å tenke! 

Også lurer jeg på ol jeg har skjøvet bort sorgen litt.. Ved å være alene, med venner eller mestre på jobb har jeg bare følt meg som mitt gamle jeg. Mens når vi er sammen er det en stor påminnelse av alt som ikke blir likevel og jeg vil vekk.. 

Anonymkode: 7d73e...b91

Gi det litt tid, det tok lang tid før jeg følte meg som meg selv igjen etter en spontanabort.

Det kan jo hende du har fått en eyeopener, men generelt sett så er det ikke en god ide å ta drastiske beslutninger når man nettopp har gått gjennom noe vondt.

Anonymkode: 4b351...2a7

[Gjest ZarahSweet]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Er dette jeg også har tenkr, men det er som at jeg har en blokk i hodet som gjør at jeg ikke greier å tenke! 

Også lurer jeg på ol jeg har skjøvet bort sorgen litt.. Ved å være alene, med venner eller mestre på jobb har jeg bare følt meg som mitt gamle jeg. Mens når vi er sammen er det en stor påminnelse av alt som ikke blir likevel og jeg vil vekk.. 

Anonymkode: 7d73e...b91

Det er normalt. Du velger å fokusere på alt annet enn sorgen. Og han trigger sorgen fordi livet dere skapte sammen er borte.

Det som er farlig er å ta store avgjørelser når en er i en sorgfase. Man er ikke like rasjonell. Det å stenge han helt ute kan medføre at et godt forhold ryker.

Om du hadde alle disse gode følelsene for han og dere gledet dere til å stifte en familie sammen og du ikke vil miste han så er det viktig at du prater med han om hvordan du har det nå.

Amethea er en fin stiftelse som kan hjelpe dere begge, spesielt han så han får forståelse om hva som skjer når en kvinne mister et ufødt barn.

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 11. Jeg visste ikke om graviditeten før i uke 10, og ikke var den planlagt. Ikke var det særlig ønska heller, da vi allerede hadde to barn under 3 år. 

Men hjelpe meg så nedfor jeg ble etter spontanaborten. 

Det var helt rart, for intellektuelt sett var jeg virkelig ikke trist eller lei meg. 

Men jeg ble ekstremt så utfor likevel.  Hormonell som en tenåring. Ville bare gråte hele tiden. Og helst ville jeg kaste ut mannen og egentlig ungene også. Jeg ville bare være meg, alene. 

 

Jeg tror en abort i en del tilfeller er en stor påkjenning for kroppen. Uavhengig av om man mentalt føler sorg eller ikke  så er det mye hormoner som skal balansere seg igjen. Og det er en omveltning for kroppen vår. 

 

Heldigvis går det over, og man blir seg selv igjen. 😊

Anonymkode: b4e0a...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg mistet i uke 11. Jeg visste ikke om graviditeten før i uke 10, og ikke var den planlagt. Ikke var det særlig ønska heller, da vi allerede hadde to barn under 3 år. 

Men hjelpe meg så nedfor jeg ble etter spontanaborten. 

Det var helt rart, for intellektuelt sett var jeg virkelig ikke trist eller lei meg. 

Men jeg ble ekstremt så utfor likevel.  Hormonell som en tenåring. Ville bare gråte hele tiden. Og helst ville jeg kaste ut mannen og egentlig ungene også. Jeg ville bare være meg, alene. 

 

Jeg tror en abort i en del tilfeller er en stor påkjenning for kroppen. Uavhengig av om man mentalt føler sorg eller ikke  så er det mye hormoner som skal balansere seg igjen. Og det er en omveltning for kroppen vår. 

 

Heldigvis går det over, og man blir seg selv igjen. 😊

Anonymkode: b4e0a...1e4

Høres ganske likt ut som meg. Takk♥️

Anonymkode: 7d73e...b91