Jeg savner kjæresten så mye at jeg knapt fungerer i hverdagen, selv om vi sees ofte.

[AnonymBruker]

Hva i alle dager feiler det meg? 🫣
 

Vi er i 40-årene, og har vært sammen i snart 6 år. Vi er sammen minst halve uken, ofte mer, og behovet for nærhet og å være med hverandre burde vært dekket. Men i det han går ut døren føles det «tomt», selv om jeg vanligvis digger å være alene, og savnet treffer meg som en bombe i magen kort tid etter at han har dratt. Hele dagen (og tiden frem til vi sees igjen) føles bare helt «feil», og savnet gjør meg nærmest trist og i «survival mode». 🥺

Det har ikke vært slik i tidligere forhold, selv om min eksmann og jeg elsket hverandre svært høyt i mange år. 🤔
 

Dette kan jo ikke fortsette, for det er så slitsomt, selv om det er fint på sitt vis. Men det påvirker fungeringen min i hverdagen, og jeg har så mye annet å holde på med som krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Jeg kan ikke gå rundt på denne måten. 😳

 

Er det noen som har det slik som jeg? Som har et intenst savn og lengsel, og føler dere «incomplete» selv om dere ikke er i et langdistanse-forhold, eller på andre måter sees sjeldent? I den grad at det faktisk blir et problem? Hva med dere andre, har dere noen gode råd til meg? 🤗

Anonymkode: 18e7c...d2b

[AnonymBruker]

Det er vel derfor folk flytter sammen?

Anonymkode: 22feb...1d8

[Virrevirrevapp]

Skal dere flytte sammen?

[AnonymBruker]

Jeg er mer meg selv når jeg er med mannen enn når jeg er alene. 

Vi har nå bodd sammen i tjue år, og nå nyter jeg det når han reiser på jobbtur en sjelden natt her og der - men jeg får fremdeles sommerfugler i magen når han kommer hjem. 

Jeg hadde ikke klart å bare være med ham halve uka på fast basis. 

Anonymkode: ab02a...ca3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik. Vi var sammen i over 4 år før vi flyttet sammen. 
Hver mandag fikk jeg en nedtur fordi vi ikke kunne sove sammen før neste mandag. Traff hverandre nesten hver kveld likevel, men det var ikke nok. 
Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi annet enn å flytte sammen…? Jeg fylte dagene med masse greier, men når jeg la meg alene kom tomheten😔 Det hjalp litt med å få hund da, det må sies❤️

Anonymkode: 4b7a9...7be

[AnonymBruker]

Høres ikke helt sunt ut synes jeg. Du bør klare å fungere uten å være i nærheten av kjæresten 24/7. Virker som overdreven avhengighet av partner.

https://www.google.com/search?client=firefox-b-d&q=co-dependency

 

Anonymkode: 0f235...583

[AnonymBruker]

Du virker litt usunt avhengig av ham. 
Som om belønningssystemet i hjernen din slukner helt når han ikke er i nærheten.
 

Anonymkode: 8b7bf...bb7

[AnonymBruker]

Det er jo nettopp derfor man ender opp med å bo sammen for de fleste vil jeg tro 😊Vi er samboere, og savner hverandre fælt når vi er fra hverandre - til og med når vi drar på jobb stikker det litt. Men det er jo i store og det hele en god følelse. Og en sunn følelse, vi elsker hverandre dypt og vi har det aller best når vi er med hverandre. Det går ikke utover konsentrasjon på jobb, matlyst etc. Og vi passer på at det ikke går utover andre sosiale relasjoner som øvrig familie eller venner - det er viktig å vie tid til dem og. 

Vi hadde aldri klart å tilbringe bare en halv uke sammen hvertfall 😂 Da hadde vi blitt passe needy begge to og ikke hatt overskudd til andre når vi først var sammen, og det er ikke bra. 

Anonymkode: dad53...d4c

[AnonymBruker]

Har det likedan, men vi sees for sjelden og sover sammen for sjelden i hverdagen. Grunnen er nok at jeg har 100% omsorg, og litt hans vaner fra mange år som singel.

Vi har barn i ulike skolekretser med litt kjøretid, og fritidsinteresser der de bor. Så det blir dermed ikke aktuelt å flytte sammen med det første.

Jeg har vært innom tanken om jeg burde gjøre det slutt. Selvfølgelig umulig avgjørelse å ta når jeg elsker han og vil tilbringe livet med han. 

Men det gjør vondt ja..

 

Anonymkode: c8dec...095

[AnonymBruker]

Høres ut som panikk eller kontrollbehov.

Anonymkode: 7925b...9d9

[AnonymBruker]

Har det likedant. Vi har vært sammen i 2-3 år, med "avstandsforhold" hele tiden. Vi sover sammen 2-3 netter i uka, og i ferier er vi sammen hele tiden. Jeg blir nedstemt når vi må hvert til vårt, og tiden fra hverandre er for meg preget av en rastløshet og nedtelling til neste gang vi får være sammen. Også når "neste gang" er om bare 2 dager, feks. Nedturene er verst etter lengre perioder sammen. 

Avstanden er ikke verre enn at det er en halvtime i reisetid, men pga jobb, barn på hver vår kant og andre forpliktelser så er samboerskap ikke mulig per dags dato. 

 

Anonymkode: ee127...82f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har det likedant. Vi har vært sammen i 2-3 år, med "avstandsforhold" hele tiden. Vi sover sammen 2-3 netter i uka, og i ferier er vi sammen hele tiden. Jeg blir nedstemt når vi må hvert til vårt, og tiden fra hverandre er for meg preget av en rastløshet og nedtelling til neste gang vi får være sammen. Også når "neste gang" er om bare 2 dager, feks. Nedturene er verst etter lengre perioder sammen. 

Avstanden er ikke verre enn at det er en halvtime i reisetid, men pga jobb, barn på hver vår kant og andre forpliktelser så er samboerskap ikke mulig per dags dato. 

 

Anonymkode: ee127...82f

Er kjæresten din fornøyd med denne ordningen?

Anonymkode: c8dec...095

[AnonymBruker]

Det høres ikke sunt ut å være så avhengig.

Har du andre venner? Familie? Jobb? Hobbyer og fritidsaktiviteter?

Anonymkode: e39b8...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres ut som panikk eller kontrollbehov.

Anonymkode: 7925b...9d9

Pøh. Noen ganger klaffer det sånn at man finner en person som gjør dagene bedre ved å bare være der, og det tomrommet kan ikke fylles med alt annet- selv om det selvfølgelig hjelper å ha noe å gjøre. 

Vi har det på samme måte mannen og jeg, og vi snakkes gjennom hele dagene (korte meldinger) selv om vi er på jobb. Vi trives bare rett og slett godt og ønsker å være sammen. Styrer hverandre på ingen måte, han reiser på gutteturer og gjør det han vil, samme gjør jeg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det likedan, men vi sees for sjelden og sover sammen for sjelden i hverdagen. Grunnen er nok at jeg har 100% omsorg, og litt hans vaner fra mange år som singel.

Vi har barn i ulike skolekretser med litt kjøretid, og fritidsinteresser der de bor. Så det blir dermed ikke aktuelt å flytte sammen med det første.

Jeg har vært innom tanken om jeg burde gjøre det slutt. Selvfølgelig umulig avgjørelse å ta når jeg elsker han og vil tilbringe livet med han. 

Men det gjør vondt ja..

 

Anonymkode: c8dec...095

Bedre med den tiden dere får, og muligens mer tid sammen når barna vokser til, enn å gjøre det slutt med en du vil være med og angre 🧡

Anonymkode: 704f9...3b8

[AnonymBruker]

Min bedre halvdel døde brått og uventa i Februar. Venter enda på at han skal komme inn døra. Prøv å slappe litt av ! Finn en god serie å se på-det gjør jeg+ trening hjemme i stua har jeg starta opp med som er fint for å føle Power!

Anonymkode: 1a63b...334

[AnonymBruker]

Hjemme føles det ikke fullstendig om han ikke er her, og slik har jeg følt det i over 20 år nå. Mistrives også veldig med å sove alene på jobbreiser og slikt. Føler meg ikke uselvstendig av den grunn, har bare et veldig tett bånd til mannen. 

På jobb, trening, venninner og slikt, så føler jeg aldri på det. For det er settinger han naturlig ikke er en del av. 

Det blir en vane. Men hadde ikke klart avstandsforhold eller særbo. 

Anonymkode: 4ad0a...f6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er kjæresten din fornøyd med denne ordningen?

Anonymkode: c8dec...095

I grunnen ikke, men han takler situasjonen godt. Han sier at han såklart savner meg når vi er fra hverandre, men preges ikke av avstanden på samme måte som meg. Jeg har "store følelser", mens han er stoisk og rolig. Vi gleder oss veldig til å bli samboere og kjenne på hverdagene 🙂

Anonymkode: ee127...82f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva i alle dager feiler det meg? 🫣
 

Vi er i 40-årene, og har vært sammen i snart 6 år. Vi er sammen minst halve uken, ofte mer, og behovet for nærhet og å være med hverandre burde vært dekket. Men i det han går ut døren føles det «tomt», selv om jeg vanligvis digger å være alene, og savnet treffer meg som en bombe i magen kort tid etter at han har dratt. Hele dagen (og tiden frem til vi sees igjen) føles bare helt «feil», og savnet gjør meg nærmest trist og i «survival mode». 🥺

Det har ikke vært slik i tidligere forhold, selv om min eksmann og jeg elsket hverandre svært høyt i mange år. 🤔
 

Dette kan jo ikke fortsette, for det er så slitsomt, selv om det er fint på sitt vis. Men det påvirker fungeringen min i hverdagen, og jeg har så mye annet å holde på med som krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Jeg kan ikke gå rundt på denne måten. 😳

 

Er det noen som har det slik som jeg? Som har et intenst savn og lengsel, og føler dere «incomplete» selv om dere ikke er i et langdistanse-forhold, eller på andre måter sees sjeldent? I den grad at det faktisk blir et problem? Hva med dere andre, har dere noen gode råd til meg? 🤗

Anonymkode: 18e7c...d2b

Det høres ut som om du kunne ha hatt nytte av en psykolog. Det er jo ikke sunt for et voksent menneske å være så mentalt avhengig av en annen person.

Anonymkode: b3db4...38c

[AnonymBruker]

Sånn var det her også, bodde sammen annenhver uke i nesten to år, den uka alene var ikke greit😂 Men måtte bli godt kjent med hverandres barn osv før vi valgte å flytte sammen nå i januar. Vi er også i 40 årene 😊

Anonymkode: 128ce...3eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sånn var det her også, bodde sammen annenhver uke i nesten to år, den uka alene var ikke greit😂 Men måtte bli godt kjent med hverandres barn osv før vi valgte å flytte sammen nå i januar. Vi er også i 40 årene 😊

Anonymkode: 128ce...3eb

Hvor gamle er barna deres?

Så koselig å høre dere har flyttet sammen 🥰

Anonymkode: c8dec...095