Bekymret for snart «voksen» datter - diagnoser

[AnonymBruker]

Hei. Beklager på forhånd om dette blir rotete og meningsløst. Men håper noen har noen gode råd eller solskinnshistorier!

Datter er straks 20 og får liksom ikke til livet. Hun sliter med kraftig dysleksi og ble diagnostiserer med ADHD på slutten av ungdomsskolen (uoppmerksom type). I tillegg har hun tidvis slitt med angst/depresjoner og tendenser til OCD. Jeg lurer noen ganger på om hun kan være på spekteret/ha autistiske trekk med BUP mente ikke det. Hun har også slitt med vennerelasjoner og tåler dårlig om ting ikke blir som hun tror eller vil. 

Hun hoppet av vgs og vi valgte å ta er «modningsår» på FHS. Hun stortrivdes på folkehøyskole, og drømte om å få være «stip»/«miljøarbeider» der året etter, men skolen ønsket henne ikke i den rollen. Så det fungerte nok ikke så godt som ønsket. Begynte på vgs igjen, men holdt bare frem til høstferien, tiltross for at skolen gjorde det de kunne for å tilrettelegge og motivere. Vi foreldre bistod også så mye vi kunne med kjøring, henting, lekser osv. Men når hun går i «vranglås» så får vi ikke gjort noe og hun isolerer seg på rommet i flere dager.

Hun går til behandling på dps, men usikker hva hun får ut av det. Vi får jo ikke vite noe, men må alikevel ta fri fra jobb for å kjøre, ellers drar hun ikke.  Planen er å ta vgs som privatist (med undervisning), vi bistår igjen så godt vi kan. Føler jeg snart kan hele pensum i historie, men hjelper jo ikke når hun ikke klarer å lære det. 

Selvtilitten er på bånn, hun ser tidligere klassevenner går videre med studier, milla og kjærester. Og hun er stuck her hjemme. Hun er svært humørsyk og alle raseriafallene, usakligheter og depresjonene påvirker hele familien. 
 

En del av meg blør for alle de dårlige kortene hun har fått utdelt og at hun har møtt så mye motstand. Og vi prøver å gjøre så mye vi kan, samtidig er det aldri nok. Og jeg skjønner ikke helt hvilken fremtid hun har. Jeg og far burde kanskje stille mere krav, men da «forsvinner» hun bare for oss. Ikke klarer hun å jobbe og ikke ønsker hun å gå på nav. Hvilke muligheter har vi? Hun har tidligere hatt selvmordstanker og i 8 måneder sov vi på madrass utenfor rommet hennes med døren åpen. 
 

vi er utslitte, men hva skal vi gjøre? Får ikke vite noe fra lege eller dps pga alder/taushetsplik. 
 

 

Anonymkode: 0b064...274

[AnonymBruker]

Hei kjære ts. Jeg kan kjenne meg litt igjen i din datter. Har audhd (autisme+adhd), generalisert angst, sterk fobi, ocd og depresjoner som kommer og går. 

Den ungdomstiden du beskriver for din datter er sånn jeg hadde det. Bortsett fra at jeg brukte nav og jeg hadde nok et noe større nettverk.

Synes det høres ut som hun har noen mål og noe hun kan glede seg over. Spill på det! Ikke press, som du sier, da forsvinner hun, men bygg oppunder selvtilliten hennes uten å mase! 

Nav er et bra sted for å få hjelp. Jeg fikk utdanning gjennom nav på den alderen og det var kjempefint, tilrettelagt. Etterhvert fikk jeg jobb som ringevikar. Det passet fint for å få arbeidserfaring uten å bli presset og stresset. Holdt på med nav+ringevikar jobb noen år faktisk før jeg fikk fulltidsjobb med fler forpliktelser.

Nå er jeg 35, har 2 utdannelser, finflott jobb med over middels lønn, egen bolig, en tålmodig mann og en nydelig sønn. Det har altså gått veldig bra med meg, men det har tatt tid! Brukte 20-årene i slowmotion med masse støtte fra familie og helsevesen.

Det kan gå helt fint med datteren din, men gi henne tid til å teste sine grenser og finne sin vei  

Anonymkode: 868be...290

[AnonymBruker]

Er hun medisinert? Hvis ikke er det vel på tide. 

Anonymkode: 9da9a...ec1

[AnonymBruker]

Er det en forening for hennes diagnoser dere kan kontakte? Noen som har tråkket opp stien før dere? Når det gjelder autisme så er det val habilitering senteret som setter diagnosen ? 

Har selv barn med diagnoser og kjenner godt denne frykten med hva som skjer videre i livet. Så mitt beste råd er å kontakte de som står i samme situasjon og få råd og tips derfra. Det har vært gull for meg.

Anonymkode: efe51...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd om dette blir rotete og meningsløst. Men håper noen har noen gode råd eller solskinnshistorier!

Datter er straks 20 og får liksom ikke til livet. Hun sliter med kraftig dysleksi og ble diagnostiserer med ADHD på slutten av ungdomsskolen (uoppmerksom type). I tillegg har hun tidvis slitt med angst/depresjoner og tendenser til OCD. Jeg lurer noen ganger på om hun kan være på spekteret/ha autistiske trekk med BUP mente ikke det. Hun har også slitt med vennerelasjoner og tåler dårlig om ting ikke blir som hun tror eller vil. 

Hun hoppet av vgs og vi valgte å ta er «modningsår» på FHS. Hun stortrivdes på folkehøyskole, og drømte om å få være «stip»/«miljøarbeider» der året etter, men skolen ønsket henne ikke i den rollen. Så det fungerte nok ikke så godt som ønsket. Begynte på vgs igjen, men holdt bare frem til høstferien, tiltross for at skolen gjorde det de kunne for å tilrettelegge og motivere. Vi foreldre bistod også så mye vi kunne med kjøring, henting, lekser osv. Men når hun går i «vranglås» så får vi ikke gjort noe og hun isolerer seg på rommet i flere dager.

Hun går til behandling på dps, men usikker hva hun får ut av det. Vi får jo ikke vite noe, men må alikevel ta fri fra jobb for å kjøre, ellers drar hun ikke.  Planen er å ta vgs som privatist (med undervisning), vi bistår igjen så godt vi kan. Føler jeg snart kan hele pensum i historie, men hjelper jo ikke når hun ikke klarer å lære det. 

Selvtilitten er på bånn, hun ser tidligere klassevenner går videre med studier, milla og kjærester. Og hun er stuck her hjemme. Hun er svært humørsyk og alle raseriafallene, usakligheter og depresjonene påvirker hele familien. 
 

En del av meg blør for alle de dårlige kortene hun har fått utdelt og at hun har møtt så mye motstand. Og vi prøver å gjøre så mye vi kan, samtidig er det aldri nok. Og jeg skjønner ikke helt hvilken fremtid hun har. Jeg og far burde kanskje stille mere krav, men da «forsvinner» hun bare for oss. Ikke klarer hun å jobbe og ikke ønsker hun å gå på nav. Hvilke muligheter har vi? Hun har tidligere hatt selvmordstanker og i 8 måneder sov vi på madrass utenfor rommet hennes med døren åpen. 
 

vi er utslitte, men hva skal vi gjøre? Får ikke vite noe fra lege eller dps pga alder/taushetsplik. 
 

 

Anonymkode: 0b064...274

Tenker på dere. Kunne dere tatt kontakt med oppfølgingstenesten? Det er for ungdom som faller utfor vgs. De har flere metoder som gjør at elever kan føle mestring og få fullført, av og til på en annen måte. 

Anonymkode: e5738...dab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd om dette blir rotete og meningsløst. Men håper noen har noen gode råd eller solskinnshistorier!

Datter er straks 20 og får liksom ikke til livet. Hun sliter med kraftig dysleksi og ble diagnostiserer med ADHD på slutten av ungdomsskolen (uoppmerksom type). I tillegg har hun tidvis slitt med angst/depresjoner og tendenser til OCD. Jeg lurer noen ganger på om hun kan være på spekteret/ha autistiske trekk med BUP mente ikke det. Hun har også slitt med vennerelasjoner og tåler dårlig om ting ikke blir som hun tror eller vil. 

Hun hoppet av vgs og vi valgte å ta er «modningsår» på FHS. Hun stortrivdes på folkehøyskole, og drømte om å få være «stip»/«miljøarbeider» der året etter, men skolen ønsket henne ikke i den rollen. Så det fungerte nok ikke så godt som ønsket. Begynte på vgs igjen, men holdt bare frem til høstferien, tiltross for at skolen gjorde det de kunne for å tilrettelegge og motivere. Vi foreldre bistod også så mye vi kunne med kjøring, henting, lekser osv. Men når hun går i «vranglås» så får vi ikke gjort noe og hun isolerer seg på rommet i flere dager.

Hun går til behandling på dps, men usikker hva hun får ut av det. Vi får jo ikke vite noe, men må alikevel ta fri fra jobb for å kjøre, ellers drar hun ikke.  Planen er å ta vgs som privatist (med undervisning), vi bistår igjen så godt vi kan. Føler jeg snart kan hele pensum i historie, men hjelper jo ikke når hun ikke klarer å lære det. 

Selvtilitten er på bånn, hun ser tidligere klassevenner går videre med studier, milla og kjærester. Og hun er stuck her hjemme. Hun er svært humørsyk og alle raseriafallene, usakligheter og depresjonene påvirker hele familien. 
 

En del av meg blør for alle de dårlige kortene hun har fått utdelt og at hun har møtt så mye motstand. Og vi prøver å gjøre så mye vi kan, samtidig er det aldri nok. Og jeg skjønner ikke helt hvilken fremtid hun har. Jeg og far burde kanskje stille mere krav, men da «forsvinner» hun bare for oss. Ikke klarer hun å jobbe og ikke ønsker hun å gå på nav. Hvilke muligheter har vi? Hun har tidligere hatt selvmordstanker og i 8 måneder sov vi på madrass utenfor rommet hennes med døren åpen. 
 

vi er utslitte, men hva skal vi gjøre? Får ikke vite noe fra lege eller dps pga alder/taushetsplik. 
 

 

Anonymkode: 0b064...274

Hei. Jeg har adhd. Min redning var at jeg har et kreativt talent som jeg har lent meg på. Men som voksen er det ikke alltid like lett. 

Hun må ha medisin, det er første pri, og så må hun drive med noe hun elsker å drive med. Noe som er hennes interesse. Kansje er det dyr? Trening? Matlaging? Når hun finner ut hva det er (gjerne noe hun også elsket som barn å drive med) så kan hun jobbe ustoppelig. 

Anonymkode: f3237...a47

[AnonymBruker]

Kontakt NAV.

De har jobbtrening for unge, og andre tiltak.

Kontakt kommunen og hør om botilbud, eller andre aktivitetstjenester som kon hjelpe datteren deres ut av huset.

Vet det er flere kommuner som tilbyr miljøtjeneste, som hjelper unge voksne, og også har jobb trening for unge og voksne som sliter.

På sikt bør hun vel også flytte ut, men det er nok en lengre prosess. Likevel så er det nok det dere trenger, både dere som foreldre, og datteren din. Hun må selvstendiggjøres, og lære seg å mestre livet på egenhånd. Det føles kanskje kjipt, men for mange er det viktig og bra. 

Anonymkode: 15cd3...86b

[AnonymBruker]

Har hun støttekontakt?

Anonymkode: efe51...408

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, og takk til deg som delte din historie med håp!!

Ja, hun går på medisiner for ADHD, her er hun heldigvis veldig flink og tar de som planlagt hver dag. Hun har sammen med lege/dps funnet ut riktig type, dose og når på døgnet hun skal ta den. 
 

Vi har vært i kontakt med nav (svært motvillig da hun synes dette er «flaut» når det hun vil er å studere og klare seg som andre). Hun fikk en fantastisk kontakt, men klarte ikke å følge opp. Hun får perioder med fatigue/depresjon eller noe der hun bare blir liggende i sengen i dager/uker og ikke får til noen ting. ME har vært diskutert, men samtidig så mangler hun endel symptomer på denne også. Denne fatigue kom etter at hun hadde kyssesyken for noen år siden.  Når hun blir presset så får hun meldtdown også er det som kroppen bare stenger ned og hun blir sengeliggende. 
 

Hun orker ikke å ha noen fysiske hobbyer. Kusinen har hester og hunder og når hun var yngre var hun masse der. Men nå vil hun,men klarer ikke. Hun er kreativ og får perioder der hun kan tegne, sy ect. Men da går hun veldig «all-in» i det, så tar energien slutt også går hun inn i mørket igjen. 
 

Siden hun er myndig så har vi ikke innsyn i helsepapirer/dokumenter ol. Og hun klarer ikke å forholde seg til ting hun får tilsendt på Digipost. Det hun eventuelt får klarer hun ikke å lese/forstå så da lar hun det bare ligge. Jeg og far gjør det vi kan på å spørre/ be om tilgang /følge opp. Men der kan også utløse utbrudd og dårlig stemning som påvirker alle her i husstanden. 
 

Hun drømmer om å bo for seg selv og klare seg selv, og jeg vil ikke knuse disse drømmene. Men jeg klarer ikke å se at hun kan klare seg uten oss. 

Anonymkode: 0b064...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd om dette blir rotete og meningsløst. Men håper noen har noen gode råd eller solskinnshistorier!

Datter er straks 20 og får liksom ikke til livet. Hun sliter med kraftig dysleksi og ble diagnostiserer med ADHD på slutten av ungdomsskolen (uoppmerksom type). I tillegg har hun tidvis slitt med angst/depresjoner og tendenser til OCD. Jeg lurer noen ganger på om hun kan være på spekteret/ha autistiske trekk med BUP mente ikke det. Hun har også slitt med vennerelasjoner og tåler dårlig om ting ikke blir som hun tror eller vil. 

Hun hoppet av vgs og vi valgte å ta er «modningsår» på FHS. Hun stortrivdes på folkehøyskole, og drømte om å få være «stip»/«miljøarbeider» der året etter, men skolen ønsket henne ikke i den rollen. Så det fungerte nok ikke så godt som ønsket. Begynte på vgs igjen, men holdt bare frem til høstferien, tiltross for at skolen gjorde det de kunne for å tilrettelegge og motivere. Vi foreldre bistod også så mye vi kunne med kjøring, henting, lekser osv. Men når hun går i «vranglås» så får vi ikke gjort noe og hun isolerer seg på rommet i flere dager.

Hun går til behandling på dps, men usikker hva hun får ut av det. Vi får jo ikke vite noe, men må alikevel ta fri fra jobb for å kjøre, ellers drar hun ikke.  Planen er å ta vgs som privatist (med undervisning), vi bistår igjen så godt vi kan. Føler jeg snart kan hele pensum i historie, men hjelper jo ikke når hun ikke klarer å lære det. 

Selvtilitten er på bånn, hun ser tidligere klassevenner går videre med studier, milla og kjærester. Og hun er stuck her hjemme. Hun er svært humørsyk og alle raseriafallene, usakligheter og depresjonene påvirker hele familien. 
 

En del av meg blør for alle de dårlige kortene hun har fått utdelt og at hun har møtt så mye motstand. Og vi prøver å gjøre så mye vi kan, samtidig er det aldri nok. Og jeg skjønner ikke helt hvilken fremtid hun har. Jeg og far burde kanskje stille mere krav, men da «forsvinner» hun bare for oss. Ikke klarer hun å jobbe og ikke ønsker hun å gå på nav. Hvilke muligheter har vi? Hun har tidligere hatt selvmordstanker og i 8 måneder sov vi på madrass utenfor rommet hennes med døren åpen. 
 

vi er utslitte, men hva skal vi gjøre? Får ikke vite noe fra lege eller dps pga alder/taushetsplik. 
 

 

Anonymkode: 0b064...274

Høres ut som mitt barn. Jeg sa vel noe ganger at jeg ikke så helt for meg at hun kom til å flytte ut, siden funksjonen var så dårlig.  Hun flyttet ut, vanskelig å få hjelp. Men har vært med på lavterskel tilbud og har blomstret mye. 

Det har vært viktig å gi litt slipp. Og heller bytte rolle fra omsorg til støttespiller. 

Ikke alt hun forstår.  Feks for litt siden hadde hun ingått et kjøp trodde hun, men det var et abonnement.  Jeg sa at det har du ikke råd til og det er dyrere enn å kjøpe en gang. Hun turte ikke ta tlf å endre det. Men siden hun var kommet langt nå, så fikk hun det til med litt støtte. Nå har du klart ditt og datt, så dette  klarer du sånn og sånn.

Istedenfor å ta over å fikse det for henne.  Med mestring kommer det mye selvtilitt. 

Anonymkode: 0b623...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Siden hun er myndig så har vi ikke innsyn i helsepapirer/dokumenter ol. Og hun klarer ikke å forholde seg til ting hun får tilsendt på Digipost. Det hun eventuelt får klarer hun ikke å lese/forstå så da lar hun det bare ligge. Jeg og far gjør det vi kan på å spørre/ be om tilgang /følge opp. Men der kan også utløse utbrudd og dårlig stemning som påvirker alle her i husstanden. 

Det kan høres ut som om hun er i grenseland til å burde ha verge? 

Anonymkode: ce711...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for alle svar, og takk til deg som delte din historie med håp!!

Ja, hun går på medisiner for ADHD, her er hun heldigvis veldig flink og tar de som planlagt hver dag. Hun har sammen med lege/dps funnet ut riktig type, dose og når på døgnet hun skal ta den. 
 

Vi har vært i kontakt med nav (svært motvillig da hun synes dette er «flaut» når det hun vil er å studere og klare seg som andre). Hun fikk en fantastisk kontakt, men klarte ikke å følge opp. Hun får perioder med fatigue/depresjon eller noe der hun bare blir liggende i sengen i dager/uker og ikke får til noen ting. ME har vært diskutert, men samtidig så mangler hun endel symptomer på denne også. Denne fatigue kom etter at hun hadde kyssesyken for noen år siden.  Når hun blir presset så får hun meldtdown også er det som kroppen bare stenger ned og hun blir sengeliggende. 
 

Hun orker ikke å ha noen fysiske hobbyer. Kusinen har hester og hunder og når hun var yngre var hun masse der. Men nå vil hun,men klarer ikke. Hun er kreativ og får perioder der hun kan tegne, sy ect. Men da går hun veldig «all-in» i det, så tar energien slutt også går hun inn i mørket igjen. 
 

Siden hun er myndig så har vi ikke innsyn i helsepapirer/dokumenter ol. Og hun klarer ikke å forholde seg til ting hun får tilsendt på Digipost. Det hun eventuelt får klarer hun ikke å lese/forstå så da lar hun det bare ligge. Jeg og far gjør det vi kan på å spørre/ be om tilgang /følge opp. Men der kan også utløse utbrudd og dårlig stemning som påvirker alle her i husstanden. 
 

Hun drømmer om å bo for seg selv og klare seg selv, og jeg vil ikke knuse disse drømmene. Men jeg klarer ikke å se at hun kan klare seg uten oss. 

Anonymkode: 0b064...274

Hvis hun liker hunder, har dere sjekket ut om det er noen som driver med terapihund i området? Mange som opplever glede og hjelp i å få besøk av disse

Anonymkode: 31770...a0a

[AnonymBruker]

Meld deg inn i AUDHD Norge på Facebook!

Anonymkode: 8fae1...fa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd om dette blir rotete og meningsløst. Men håper noen har noen gode råd eller solskinnshistorier!

Datter er straks 20 og får liksom ikke til livet. Hun sliter med kraftig dysleksi og ble diagnostiserer med ADHD på slutten av ungdomsskolen (uoppmerksom type). I tillegg har hun tidvis slitt med angst/depresjoner og tendenser til OCD. Jeg lurer noen ganger på om hun kan være på spekteret/ha autistiske trekk med BUP mente ikke det. Hun har også slitt med vennerelasjoner og tåler dårlig om ting ikke blir som hun tror eller vil. 

Hun hoppet av vgs og vi valgte å ta er «modningsår» på FHS. Hun stortrivdes på folkehøyskole, og drømte om å få være «stip»/«miljøarbeider» der året etter, men skolen ønsket henne ikke i den rollen. Så det fungerte nok ikke så godt som ønsket. Begynte på vgs igjen, men holdt bare frem til høstferien, tiltross for at skolen gjorde det de kunne for å tilrettelegge og motivere. Vi foreldre bistod også så mye vi kunne med kjøring, henting, lekser osv. Men når hun går i «vranglås» så får vi ikke gjort noe og hun isolerer seg på rommet i flere dager.

Hun går til behandling på dps, men usikker hva hun får ut av det. Vi får jo ikke vite noe, men må alikevel ta fri fra jobb for å kjøre, ellers drar hun ikke.  Planen er å ta vgs som privatist (med undervisning), vi bistår igjen så godt vi kan. Føler jeg snart kan hele pensum i historie, men hjelper jo ikke når hun ikke klarer å lære det. 

Selvtilitten er på bånn, hun ser tidligere klassevenner går videre med studier, milla og kjærester. Og hun er stuck her hjemme. Hun er svært humørsyk og alle raseriafallene, usakligheter og depresjonene påvirker hele familien. 
 

En del av meg blør for alle de dårlige kortene hun har fått utdelt og at hun har møtt så mye motstand. Og vi prøver å gjøre så mye vi kan, samtidig er det aldri nok. Og jeg skjønner ikke helt hvilken fremtid hun har. Jeg og far burde kanskje stille mere krav, men da «forsvinner» hun bare for oss. Ikke klarer hun å jobbe og ikke ønsker hun å gå på nav. Hvilke muligheter har vi? Hun har tidligere hatt selvmordstanker og i 8 måneder sov vi på madrass utenfor rommet hennes med døren åpen. 
 

vi er utslitte, men hva skal vi gjøre? Får ikke vite noe fra lege eller dps pga alder/taushetsplik. 
 

 

Anonymkode: 0b064...274

Ta fra henne mobilen. Den gjør at hun kan isolere seg på rommet i flere dager.

Anonymkode: eec09...e4b

[AnonymBruker]

Alle steder er ikke like flinke når det gjelder autisme og kvinner. Hadde forsøkt å gå privat. 

Tror du har rett i at det kan være "noe" med datteren din - du er den som kjenner henne best. 

Jeg vet om en ung dame der "noe" etterhvert viste seg å være et sjeldent medfødt syndrom. Og kjenner flere damer som ikke fikk autismediagnose før i voksen alder, fordi helsepersonnel er mer vant til å kjenne igjen autisme hos menn.

Anonymkode: ffcc5...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2024 den 9.08):

Det kan høres ut som om hun er i grenseland til å burde ha verge? 

Anonymkode: ce711...8b8

Enig! 

Anonymkode: 2b3d0...1b1

[AnonymBruker]

Vil absolutt anbefale at du kikker på dette tilbudet: https://www.kvinnherad.vgs.no/utdanningsprogram/vare-utdanningsprogram/valekrossen-avdeling/

https://www.kvinnheringen.no/malin-24-eg-trur-ikkje-eg-kunne-fullfort-vidaregaande-utan-valekrossen/s/5-27-492886

Anonymkode: 3ae90...ecc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.4.2024 den 13.44):

Ta fra henne mobilen. Den gjør at hun kan isolere seg på rommet i flere dager.

Anonymkode: eec09...e4b

Ta mobilen fra en 19- åring?!?

Anonymkode: cce28...96e

[AnonymBruker]

Gammel venninne av meg hadde slik midlertidig verge av eget valg. Foreldrene hjalp henne med alt økonomi og litt helse, og den dagen hun følte det var på tide å klare seg selv kansellerte de verge papirer.

hun har noen diagnoser, men modnet på enkelte punkter til slutt. Hun går på nav og er uføre, har kjøpt egen leilighet osv.

Anonymkode: 7c5d8...441

[minister-mio]

Hva med et nytt år på folkehøgskole?