Å ikke gi skryt til andre. Hvorfor?

[AnonymBruker]

Blir kanskje et litt rotete innlegg, men ønsker å høre om andre har like erfaringer som meg, og kanskje litt refleksjoner rundt hvorfor jeg kanskje er som jeg er. 

Jeg har siden jeg var barn hatt problemer med feks komplimenter. Og det å beskrive andre og meg selv. Spørsmålet "hvem er du" eller "fortell om deg selv" er grusomt. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal svare. Jeg føler "alle andre" har klarere meninger om hvem de er, eller klarer å se seg selv utenfra. Feks svare "jeg er snill, omtenksom, spontan". Jeg har også problemer med å beskrive andre. Husker på barneskolen så skulle vi skrive noen positive egenskaper i boken til sidemannen. Jeg gikk helt i stå. Jeg tror det er fordi jeg rett og slett ikke tenkte over at noen er slik eller slik, at noen er mer omtenksom enn andre, mens noen er mer positiv osv. Jeg var vel heller slik at jeg tenkte "den personen liker jeg/går jeg overens med" (eller motsatt) uten å tenke over nøyaktig hvorfor. 

Jeg skryter svært lite. Ikke fordi jeg ikke mener andre kan være flink. Det bare kommer ikke av seg selv. Eller kanskje jeg bare ikke tenker over at man "må/bør" skryte. Feks å si at middagen var god, det var en fin kjole, så fin klipp du har fått ol. 

Jeg sliter selv med å ta i mot skryt. Jeg blir "rar". Syns det er ubehagelig. Vet egentlig ikke helt hvorfor, men jeg lurer jo på om det kan være en av grunnen for hvorfor jeg ikke sier slikt til andre. 

Tanker? 

Anonymkode: f17bb...4f1

[AnonymBruker]

Tenker at du kan øve deg. Se deg i speilet om morgenen. Påpek én ting du liker, overfor deg selv. Gjør det samme på bussen/butikken/jobb. Se på et annet menneske, og påpek (for deg selv) en ting du liker ved de. Hår, smil, energi, sko whatever… også kommer det lettere når du «trenger» det.

Verden er et småkjipt sted innimellom - og å gi noen du kjenner eller ikke kjenner et kompliment kan bokstavelig talt redde dagen til noen. Det koster så lite. 🥰

Anonymkode: 211a1...a04

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som barn og ung og ung voksen. Jeg var veldig beskjeden og hadde dårlig selvtillit. Det gjorde at jeg var elendig på småsnakk med personer jeg ikke kjente veldig godt. Og jeg hatet at jeg fikk (flere) andres oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg var usikker på å si noe feil, noe som ville gjøre andre mer fokusert på meg. Å få komplimenter var også veldig ubehagelig av samme grunn.

Jeg kom til et punkt hvor jeg syntes dette nesten ble et handikap, og jeg misunte de som kunne snakke lett og ledig med andre, gi og ta imot komplimenter med letthet.

Begynte å jobbe med eget selvbilde og selvtillit, gjorde ting som utfordret meg selv, ga mestringsfølelse, testet meg selv ut på ulike måter for å tåle å få oppmerksomhet rettet mot meg. Lot det gå sport i det (for meg selv) å få med meg alle disse høflighetsfrasene som kom så naturlig hos andre, men som meg føltes ekstremt unaturlig og nærmest falskt. Begynte så å bruke slike høflighetsfraser selv også og observerte hvordan det ble mottatt. Selv om det til å begynne med ikke føltes greit, så oppdaget jeg at small-talk ble enklere, det å gi komplimenter ble enklere (veldig mange komplimenter er jo egentlig bare god folkeskikk, som å si at mat man får servert er god, at en ny kjole eller genser er fin, rose noen for en god prestasjon, gratulere med noe m.m.). Og litt etter litt ble det ok å motta komplimenter.

Parallelt med dette ble jeg mer fysisk aktiv for å komme i bedre form, få bedre holdning, begynte å spise sunnere, få mer varierte interesser, utfordringer, mestringsfølelse.

Hos meg selv bunnet usikkerheten i et dårlig selvbilde pga. oppvekst og usikkerhet som ga en form for prestasjonsangst. Jeg var så redd for å gjøre feil, si feil, bli oppfattet feil, få fokus rettet mot meg.

Så mitt råd er å ta tak i årsaken bak at du føler som du gjør rundt dette. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg litt på vei også?

I dag er jeg trygg på meg selv, er avslappet og naturlig i sosiale sammenhenger, kan både gi og ta imot komplimenter med glede. Livet er blitt veldig mye bedre, så all jobben for å komme hit har vært verdt det. Jeg fant ut at livet er for langt til å gå og føle seg så annerledes og hemmet som det jeg gjorde tidligere. Ingenting snur raskt, det er en prosess, en vei å gå mens man gjør jobben med å komme mer på plass i seg selv. Men vel verdt det!

Lykke til videre ❤️ 

 

Anonymkode: 29bf7...9be

[AnonymBruker]

Det at du sliter med å gi skryt til andre, henger nok med at du selv synes det er ubehagelig å få skryt. Samtidig, om selvfølelsen ikke er helt på topp, er det vanlig å føle at alle rundt deg er så mye 'bedre' og trenger ikke skryt. 

Jeg var helt lik, men jeg valgte å endre på det. Jeg bestemte meg for å smile og si "tusen takk" når noen ga meg et kompliment uansett om jeg var enig eller ikke eller følte ubehag. Jeg bestemte meg også for å dele ut komplimenter. Det kunne være så enkelt som å si "Så fin du var på håret i dag" eller "Den genseren passer utrolig godt på deg".

Jeg ble også bedre på å stille andre spørsmål. Det kommet ikke naturlig for meg å spørre andre om hvordan det går med jobben/barna osv, men jeg ønsket å gjøre en innsats der. 

Det ble lettere og lettere med øving. Nå blir jeg bare glad av komplimenter, og det føles godt å gi de ut også. 

Anonymkode: 5d009...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde det slik som barn og ung og ung voksen. Jeg var veldig beskjeden og hadde dårlig selvtillit. Det gjorde at jeg var elendig på småsnakk med personer jeg ikke kjente veldig godt. Og jeg hatet at jeg fikk (flere) andres oppmerksomhet rettet mot meg. Jeg var usikker på å si noe feil, noe som ville gjøre andre mer fokusert på meg. Å få komplimenter var også veldig ubehagelig av samme grunn.

Jeg kom til et punkt hvor jeg syntes dette nesten ble et handikap, og jeg misunte de som kunne snakke lett og ledig med andre, gi og ta imot komplimenter med letthet.

Begynte å jobbe med eget selvbilde og selvtillit, gjorde ting som utfordret meg selv, ga mestringsfølelse, testet meg selv ut på ulike måter for å tåle å få oppmerksomhet rettet mot meg. Lot det gå sport i det (for meg selv) å få med meg alle disse høflighetsfrasene som kom så naturlig hos andre, men som meg føltes ekstremt unaturlig og nærmest falskt. Begynte så å bruke slike høflighetsfraser selv også og observerte hvordan det ble mottatt. Selv om det til å begynne med ikke føltes greit, så oppdaget jeg at small-talk ble enklere, det å gi komplimenter ble enklere (veldig mange komplimenter er jo egentlig bare god folkeskikk, som å si at mat man får servert er god, at en ny kjole eller genser er fin, rose noen for en god prestasjon, gratulere med noe m.m.). Og litt etter litt ble det ok å motta komplimenter.

Parallelt med dette ble jeg mer fysisk aktiv for å komme i bedre form, få bedre holdning, begynte å spise sunnere, få mer varierte interesser, utfordringer, mestringsfølelse.

Hos meg selv bunnet usikkerheten i et dårlig selvbilde pga. oppvekst og usikkerhet som ga en form for prestasjonsangst. Jeg var så redd for å gjøre feil, si feil, bli oppfattet feil, få fokus rettet mot meg.

Så mitt råd er å ta tak i årsaken bak at du føler som du gjør rundt dette. Kanskje en psykolog kan hjelpe deg litt på vei også?

I dag er jeg trygg på meg selv, er avslappet og naturlig i sosiale sammenhenger, kan både gi og ta imot komplimenter med glede. Livet er blitt veldig mye bedre, så all jobben for å komme hit har vært verdt det. Jeg fant ut at livet er for langt til å gå og føle seg så annerledes og hemmet som det jeg gjorde tidligere. Ingenting snur raskt, det er en prosess, en vei å gå mens man gjør jobben med å komme mer på plass i seg selv. Men vel verdt det!

Lykke til videre ❤️ 

 

Anonymkode: 29bf7...9be

Tusen takk for svar🩷Du traff spikeren på hodet. ALT stemmer, akkurat som du beskriver deg selv. Så godt mulig det er årsaken. 

Kan jeg spørre hva du mener med oppvekst og presentasjonsangst? Eksempler? 

Hva gjorde du for å oppleve mestring?

Anonymkode: f17bb...4f1

[lillevill]

Hva slags følelse føler du på da, om du velger deg ut en person du skal treffe i dag for å gi dem et kompliment? Kjenner du at du blir glad, engstelig, irritert osv. 

[lillevill]

Og opplevde du at dine foreldre pleide å gi komplimenter? Om ikke, så kan det jo være at du ikke vokste opp med det og var vant med det. Det vanlige er jo å gi positive kommentarer på god innsats til barna som en del av oppdragelse. 

[AnonymBruker]

Jeg har en svigerinne som er sånn. Men hun er veldig glad i å snakke om seg selv og hva hun får til og holder på med. Hun er veldig glad i skryt og oppmerksomhet rundt seg selv. Veldig viktig å gå i bresjen for ting slik at hun kan skinne litt. Så jeg tror sånn sett ikke det er noe i veien med selvtilliten hennes. Men hun gi aldri andre komplimenter, spør aldri om noe, og sier heller ikke at julemiddagen hos oss smaker godt f.eks. Selv om hele selskapet snakker om maten, så sier hun aldri noe. 

Jeg tror ærlig talt ikke det er fordi hun ikke kan, men det er noe med meg og familien som gjør at hun er misunnelig og smålig. Vet ikke hva det er, men det har vært slik alltid. Før kom hun med mange spydigheter og ufine kommentarer, det har hun mer sluttet med nå. Men det er tydelig at hun ikke er så stor fan av oss. Hun er inngiftet, så har ingen spesielle bånd til oss. 

Dette ble kanskje litt ved siden av hovedinnlegget, men det er en forklaring på hvordan andre kan oppfatte deg. 

Anonymkode: d66b8...0b6

[AnonymBruker]

lillevill skrev (4 timer siden):

Hva slags følelse føler du på da, om du velger deg ut en person du skal treffe i dag for å gi dem et kompliment? Kjenner du at du blir glad, engstelig, irritert osv. 

Jeg føler egentlig at det går i "lås". Tanken om å skryte/gi komplimenter dukker liksom ikke ikke opp, det faller seg ikke naturlig. Og sier jeg noe føler jeg det blir kunstig. At jeg sier noe bare for å si noe fordi jeg prover raskest mulig å si noe uten at det blir kleint fordi jeg tenker for lenge.

Anonymkode: f17bb...4f1

[AnonymBruker]

lillevill skrev (4 timer siden):

Og opplevde du at dine foreldre pleide å gi komplimenter? Om ikke, så kan det jo være at du ikke vokste opp med det og var vant med det. Det vanlige er jo å gi positive kommentarer på god innsats til barna som en del av oppdragelse. 

De ga komplimenter, men de påpekte også ting som var feil. Jeg vektla nok mer det negative og når jeg fikk positive kommentarer/skryt så husker jeg at jeg ikke helt trodde på det.

Anonymkode: f17bb...4f1

[Helene]

Jeg er vokst opp som ts. Skryt fantes ikke i min verden. Som voksen har jeg blitt helt motsatt. Takket være gode venner og andre nasjonaliteter. Jeg skryter av alt. Om jeg møter en person på et toalett, jeg skryter av hårfarge, kjole, bekledning generelt. Er det noe som fanger blikket mitt, jeg gir kompliment. Senest forrige uke, et par satte seg på nabo bordet. Jeg ble helt betatt av skjorten damen hadde på seg. Mine farver, mitt mønster. Noe jeg kunne brukt. Denne skjorten kledde damen godt. Nå var dette paret norsk, så vi snakket masse sammen. Poenget mitt, jeg gav masse skryt. God kritikk. Dette har jeg lært i voksen alder. Er skikkelig dårlig selv på å ta imot positive ting. Men jeg øver på dette. 

[Andro]

Jeg er oppvokst i et miljø hvor komplimenter og anerkjennelse ikke var del av kulturen.
Derfor er det litt fremmed for meg å bruke det selv, men noe jeg ser er veldig viktig. - Så jeg øver hele tiden på å vise at jeg ser andre, og hva jeg verdsetter ved dem. Det trenger ikke å være "skryt", men også kommentarer som: "Jeg er så glad for at du kunne være med!" eller "Takk for at deler meningen din med meg, jeg skal ta det med meg."

Når jeg ikke har dette som innøvd vane fra barnsben av, så er det noe jeg må øve veldig aktivt på, siden jeg har ADHD. Jeg blir veldig oppslukt av det jeg holder på med, og hva jeg (vi) skal gjøre, og nesten glemmer dem omkring meg - om jeg ikke er veldig bevisst. I tillegg så må vi med denne atypiske fungeringen bruke ekstra tid på å innarbeide nye vaner.

Motivasjonen er at jeg ser hvor mye mer trygge og glade folk blir når man er i stand til å vise at de er velkomne, ønsket og verdsatt. Vi føler det alle sammen, at det er fint at noen ser oss og tenker på oss - og det skal så lite til.

Ulike subgruppers måte å gi anerkjennelse på er ulik, og man får ikke alltid med seg tegn på verdsettelse.
Tidligere hadde jeg ofte besøk av en eldre mann, som aldri ga verbale tilbakemeldinger, men som var veldig flink til å vise at han verdsatte nabo-/vennerelasjonen vår på andre måter. Som at han alltid tok med noe til meg om jeg inviterte til mat (en blomst, sjokolade til kaffen e.l.) Eller om jeg hadde måka innkjørselen hans, tatt med posten hans... så kom han alltid innom og gjorde en litt større gjentjeneste. Gester er også kommunikasjon. 

Det finnes folk som ikke har lært å uttrykke seg, men det finnes også folk som ikke hverken ser eller verdsetter det andre gjør for dem.

Endret 24. april 2024 av Andro

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg føler egentlig at det går i "lås". Tanken om å skryte/gi komplimenter dukker liksom ikke ikke opp, det faller seg ikke naturlig. Og sier jeg noe føler jeg det blir kunstig. At jeg sier noe bare for å si noe fordi jeg prover raskest mulig å si noe uten at det blir kleint fordi jeg tenker for lenge.

Anonymkode: f17bb...4f1

Men det sier ingenting om følelsen du får når du tenker på å si noe fint til noen. å gå i lås er vel ikke en følelse?  Sett at du har en kollega som du ser er trist en dag, og så sier du til vedkommede, Bra jobb med den rapporten. Eller..så bra at du husket på det med gave til xx. Føler du ingenting om det? Altså å gjøre noen glad?