Trenger å flytte ut, mamma takler det dårlig.

[AnonymBruker]

har bodd hjemme fram til nå og er 23, psykisk sykdom er grunnen til at jeg har bodd hjemme så lenge. Nå merker jeg at jeg trenger å komme meg bort. Mamma sliter også psykisk og føler hun holder på å bli verre. et eksempel er at vi har katt og det har begynt å lukte skikkelig katt her, jeg har hjulpet henne med vask av leiligheten hver gang vi vasker, og jeg nevnte i dag at vi måtte gjøre noe med lukten. Dette tok hun som et personangrep mot henne, ble illsint og påsto at jeg sa det for å tære henne ned, og at hun ikke lukter noe. Jeg sa at jeg synes det er noe vi bør gjøre noe med i tilfelle vi får gjester, og da er det litt ekkelt at det lukter katt her, da klikka hun enda mer, og nå vil hun omtrent ha meg ut av leiligheta. Snakker konstant om at jeg bør finne meg en egen plass og at jeg åpenbart ikke vil ha noe med henne å gjøre. Dette er bare ett eksempel, ordene mine vris på fullstendig til at jeg misliker henne sterkt. Nå føler jeg at jeg må ut, må finne meg en egen plass før jeg blir enda verre, men jeg vet at hun kommer til å takle det ekstremt dårlig. Hun knakk fullstendig sammen når søstra mi flytta. er bekymra for hvordan hun blir om jeg flytter, er redd hun blir veldig syk, men samtidig må jeg passe på min egen helse. Noe tips for å gjøre denne overgangen så smertefri som mulig? 

Anonymkode: 7f8cb...573

[AnonymBruker]

Du kan si i fra på forhånd at 'jeg flytter om x uker'. Det er som du sier at du må passe på din egen helse først og fremst. Om du blir bekymret for mor, kan du kontakte hennes fastlege og henvise henne dit for hjelp.

Ang katten, kanskje det er best om den ikke er hos mora di? Hvis det blir for overvelmende å ha ansvar for dyr, bør hun ikke ha det.

Husk at du ikke er ansvarlig for hennes psykiske helse.

Anonymkode: 685cc...f72

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kan si i fra på forhånd at 'jeg flytter om x uker'. Det er som du sier at du må passe på din egen helse først og fremst. Om du blir bekymret for mor, kan du kontakte hennes fastlege og henvise henne dit for hjelp.

Ang katten, kanskje det er best om den ikke er hos mora di? Hvis det blir for overvelmende å ha ansvar for dyr, bør hun ikke ha det.

Husk at du ikke er ansvarlig for hennes psykiske helse.

Anonymkode: 685cc...f72

Hun klarer å ta vare på katta ganske greit, men katta begynner å bli veldig gammel og har begynt å tisse på forskjellige steder. Nei vet det ikke er mitt ansvar men jeg får så vondt av å se henne sånn. Mora hennes var alvorlig psykisk syk og søstra også. 

Anonymkode: 7f8cb...573

[AnonymBruker]

Du er 23 - nå er det på tide å forsørge deg selv og bo alene. Men så lenge du bor i *hennes* hus trenger  ikke du ikke kommentere hvordan hun velger å ha det i sitt hus.  Det er hennes valg, og det er litt frekt av deg å prøve å oppdra henne.  Og så lenge du bor der  "hjelper" du henne ikke når du vasker  - du er voksen nå og skal selvfølgelig vaske der du bor. Moren din har tydeligvis stilt opp og tatt vare på deg ca 5 år på overtid på tross av at hun sliter. 

Anonymkode: 16a96...56e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

har bodd hjemme fram til nå og er 23, psykisk sykdom er grunnen til at jeg har bodd hjemme så lenge. Nå merker jeg at jeg trenger å komme meg bort. Mamma sliter også psykisk og føler hun holder på å bli verre. et eksempel er at vi har katt og det har begynt å lukte skikkelig katt her, jeg har hjulpet henne med vask av leiligheten hver gang vi vasker, og jeg nevnte i dag at vi måtte gjøre noe med lukten. Dette tok hun som et personangrep mot henne, ble illsint og påsto at jeg sa det for å tære henne ned, og at hun ikke lukter noe. Jeg sa at jeg synes det er noe vi bør gjøre noe med i tilfelle vi får gjester, og da er det litt ekkelt at det lukter katt her, da klikka hun enda mer, og nå vil hun omtrent ha meg ut av leiligheta. Snakker konstant om at jeg bør finne meg en egen plass og at jeg åpenbart ikke vil ha noe med henne å gjøre. Dette er bare ett eksempel, ordene mine vris på fullstendig til at jeg misliker henne sterkt. Nå føler jeg at jeg må ut, må finne meg en egen plass før jeg blir enda verre, men jeg vet at hun kommer til å takle det ekstremt dårlig. Hun knakk fullstendig sammen når søstra mi flytta. er bekymra for hvordan hun blir om jeg flytter, er redd hun blir veldig syk, men samtidig må jeg passe på min egen helse. Noe tips for å gjøre denne overgangen så smertefri som mulig? 

Anonymkode: 7f8cb...573

Du må ta en rolig og kjærlig samtale med henne. Der du takkar henne for at du har fått lov å bu heime så lenge som du har gjort. 

Og så kanskje gått vidare med at du ynskjer ha ein god tone og eit godt forhold med henne også i åra som kjem. Og at det er litt av grunnen til at du no ynskjer å flytte ut. I tillegg sjølvsagt, til at du legg vekt på at det er viktig for deg å bli endå meir sjølvstendig og robust i livet og derfor må bu aleine.

Og kanskje du kan med glimt i auge seie noko om : Husker du Jan Ove som eg gjekk på ungdomsskulen med? Han har flytta til Brasil. Er du ikkje glad eg berre skal flytte til .x.

❤️ 

Anonymkode: deb76...314

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er 23 - nå er det på tide å forsørge deg selv og bo alene. Men så lenge du bor i *hennes* hus trenger  ikke du ikke kommentere hvordan hun velger å ha det i sitt hus.  Det er hennes valg, og det er litt frekt av deg å prøve å oppdra henne.  Og så lenge du bor der  "hjelper" du henne ikke når du vasker  - du er voksen nå og skal selvfølgelig vaske der du bor. Moren din har tydeligvis stilt opp og tatt vare på deg ca 5 år på overtid på tross av at hun sliter. 

Anonymkode: 16a96...56e

Det var jo abolutt ikke frekt ment og jeg sa det på en pen måte. Men det er ganske kleint å ha gjester på besøk når gjestene selv legger merke til kattelukta. Derfor sa jeg på en pen måte at vi måtte ta tak i dette sammen, slik at det ikke ble slik at folk kvia seg til å komme besøk fordi det lukter kattapiss (ikke de ordene jeg brukte men du skjønner poenget). 

Anonymkode: 7f8cb...573

[AnonymBruker]

Huffda...

Du er ikke ansvarlig for din mor. 
Enkelt og greit. Hun er ansvarlig for seg selv, og hun har hatt ansvar for deg, inntil for noen år siden.
Nå har du ansvar for DEG selv. 
Det du kan gjøre er å anbefale henne sterkt å snakke med fastlegen sin, eventuelt kan du ringe hennes fastlege og informere om dine bekymringer. Har du noen i familie som kan støtte? Noen du kan forklare hvor dårlig hun har det og som muligens kan/vil hjelpe til? Det er å bry seg. Men utover det får du ikke gjort så mye, og det er heller ikke din jobb.

Ang katten burde den antagelig avlives, men igjen, dette får ikke du fikset antagelig.

Du får finne deg et eget sted å bo, og ikke bry deg for mye om hva gjester tenker hos din mor.
Hun burde hatt profesjonell hjelp gjennom helsevesnet antagelig. 

Du kan også si at du ikke orker å komme på besøk i den luka, at hun gjerne må besøke deg. Og at du kan hjelpe både med å få avlivet katten og vasket etterpå, men inntil det problemet er løst orker du ikke komme inn hos henne. Hender slikt er en wake-up call. Når du ført har flyttet ut. Men kanskje ikke.

Ta uansett ansvar for ditt liv og gjør det som er bra for deg! 
En mor ønsker seg egentlig at barna skal ha det bra, selv om hun kan være for mentalt syk til å se det selv nå.
Så at du tar ansvar for deg selv nå det er helt ok!

Anonymkode: d3b39...1a1

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Huffda...

Du er ikke ansvarlig for din mor. 
Enkelt og greit. Hun er ansvarlig for seg selv, og hun har hatt ansvar for deg, inntil for noen år siden.
Nå har du ansvar for DEG selv. 
Det du kan gjøre er å anbefale henne sterkt å snakke med fastlegen sin, eventuelt kan du ringe hennes fastlege og informere om dine bekymringer. Har du noen i familie som kan støtte? Noen du kan forklare hvor dårlig hun har det og som muligens kan/vil hjelpe til? Det er å bry seg. Men utover det får du ikke gjort så mye, og det er heller ikke din jobb.

Ang katten burde den antagelig avlives, men igjen, dette får ikke du fikset antagelig.

Du får finne deg et eget sted å bo, og ikke bry deg for mye om hva gjester tenker hos din mor.
Hun burde hatt profesjonell hjelp gjennom helsevesnet antagelig. 

Du kan også si at du ikke orker å komme på besøk i den luka, at hun gjerne må besøke deg. Og at du kan hjelpe både med å få avlivet katten og vasket etterpå, men inntil det problemet er løst orker du ikke komme inn hos henne. Hender slikt er en wake-up call. Når du ført har flyttet ut. Men kanskje ikke.

Ta uansett ansvar for ditt liv og gjør det som er bra for deg! 
En mor ønsker seg egentlig at barna skal ha det bra, selv om hun kan være for mentalt syk til å se det selv nå.
Så at du tar ansvar for deg selv nå det er helt ok!

Anonymkode: d3b39...1a1

ja jeg synes bare synd på henne, og i tillegg er omtrent hele familien hennes psykisk syke, og det endte ikke noe bra med noen av dem. Er livredd for at det skjer med henne også. Hun har blitt henvist til dps for å få en psykolog, så jeg håper det hjelper, kjenner bare at jeg selb begynner å bli dårligere av å bo hjemme, føler en enorm trang for å komme meg bort fra alt en stund. Vi skal ta med katta til dyrlegen denne uka, vet ikke om hun må avlives eller ikke, vet det kanskje er det beste for henne men jeg vet ikke om jeg takler det, er enda fullstendig knekt etter forrige katta vi hadde som ble syk og måtte avlives. 

Anonymkode: 7f8cb...573