Tillit og relasjon i og utenfor kjernefamilien

[AnonymBruker]

Dette er et litt vanskelig innlegg.

Over år så har det bygd seg opp en greie mellom meg og noen av mine nærmeste. Det er en slags respektløshet eller antipati hvor summen av 1000 stikk er mye verre enn hvert enkelt stikk i seg selv. Barna mine (tween/teen) kan være så utstudert slemme. De kan kommentere på at jeg er stygg. At håret og klærne mine er feil. At jeg lukter vondt. At jeg er dum. Å avbryte meg med tirader når jeg snakker. Når jeg forteller dem at de må rydde fatet etter seg så går de rett på person og forteller hva jeg gjorde for noe galt i fjor. Jeg får ikke hjelpe dem med lekser. Hvis jeg spør om vi skal drive med en fritidsaktivitet, spille et spill eller se en film sammen så kappes de om å svare nei før jeg rekker å spørre. Poenget er å vise at uansett hva jeg kommer til å foreslå så er det uaktuelt.

Helt idiotiske ting, men det er et slags utløp for «noe». Og det er en måte å «sette meg på plass». Å vise at jeg ikke er den foretrukne forelderen. Dette har på en måte vokst seg snikende fra de var 2-3 år og gråt hvis de måtte sitte ved siden av pappa ved matbordet. Jeg har hele veien tenkt at dette vokser de av seg. At det er en byrde jeg må bære. At sinnet skyldes at de misliker grenser men at det vil lønne seg i det lange løp. At så lenge jeg elsker dem og sier det ofte nok så vil de forstå. Men det blir bare verre.

Om de er frekke mot sin mor så forklarer jeg dem at det ikke er greit. Men jeg får ingen slik støtte fra henne. Hun ler det bort og er ærlig talt fornøyd med at barna sier at de elsker henne. Jeg unner henne det. Men jeg det hadde gitt veldig mye vekt i hverdagens små disputter om hun hadde sagt «det er ikke greit å snakke om andre på den måten». Både fordi det hadde gjort min rolle enklere. Og fordi det virkelig er lærdom barna kommer til å trenge i livet. Men det gjør hun ikke. Og det får jeg nok ikke henne til å gjøre. Foreldrene hennes (svigers) er krevende og bruker familien min som en slags arena for å utkjempe sine kamper. Som går på en slags «dominans» hvor det å prøve å overta kontrollen over alt fra hva vi spiser til fargen på veggene våre blir et slags «bevis» på at det er de som bestemmer, og jeg er et forstyrrende element i deres ønske om å leke småbarnsfamilie med sin voksne datter og barnebarn.

Hvis jeg hadde lest dette innlegget så hadde jeg nok tenkt «jammen, mann deg opp da mann! Sett grenser for deg selv. Sett deg i respekt!» Joda. Jeg kan skru av skjermtid for de håpefulle når de tråkker over grenser. Da henvender de seg til sin mor og hun kjøper på mange måter goodwill ved å overstyre reaksjonen jeg har gitt dem. Da kan jeg ta konflikten med henne i deres påhør (noe som ikke er bra), eller vente til vi er på tomannshånd. Da avfeier hun det. Jeg overdriver.

Mine beste stunder med barna har jeg når det er bare oss. Da forsvinner denne «politikken» med å stadig skulle «bevise» at de foretrekker mor over far, og vi kan snakke sammen og finne på endel ting som nærmer seg det jeg tenker på et normalt «forelder-store barn»-forhold.

Bl.a. derfor er nå et samlivsbrudd overmodent. Relasjonen mellom meg og mor er kald, svigerforeldre er helt krise og selv om jeg ser barna hver dag så tror jeg at vi hadde hatt det bedre sammen bare oss annenhver uke.

Anonymkode: 25770...ee5

[AnonymBruker]

Dette var trist lesning. Foreldre burde stå sammen i oppdragelsen, man skal jo backe sin partner. Det høres ut som om du har hatt det tungt og stått alene i mye. Forstår godt at du ikke orker det mer.

Håper at ting blir annerledes etter et brudd og at barna er mer tilgjengelige når du har dem alene 

Anonymkode: 072cd...6bc

[AnonymBruker]

Det høres ur som du og barna burde gå i familieterapi! Dette er jo helt vilt! Om du ikke får med barna enda, så gå selv! Ett brudd høres nødvendig ut, og kanskje en mulighet for å få bedre forhold til barna på sikt. 

Anonymkode: 3d1dc...260

[ValarMorghulis]

Ganske sprøtt at dette innlegget ikke har flere kommentarer egentlig. Det høres helt forferdelig ut å ha det slik for deg, og her høres det også ut som at det er mor sin skyld. Helt sprøtt at hun ikke tar deg i forsvar eller slår ned på oppførselen til barna, og at hun overkjører din grensesetting for å være favoritten. Jeg er ikke en av de som roper "dump!!" for hver minste lille ting jeg leser på nettet, men slik du legger fram situasjonen høres det absolutt ut som at det er på høy tid med et samlivsbrudd. Håper relasjonen til barna dine blir bedre etterhvert ❤️ 

[Hermines]

Altså jeg hadde ALDRI funnet meg i at det ble snakket slik til den andre forelderen. Din kone kan da ikke bare stå og se på? Hårreisende!

Her trenger hele familien helt tydelig hjelp.

Endret 23. april 2024 av Hermines

[AnonymBruker]

ValarMorghulis skrev (21 minutter siden):

Ganske sprøtt at dette innlegget ikke har flere kommentarer egentlig. Det høres helt forferdelig ut å ha det slik for deg, og her høres det også ut som at det er mor sin skyld. Helt sprøtt at hun ikke tar deg i forsvar eller slår ned på oppførselen til barna, og at hun overkjører din grensesetting for å være favoritten. Jeg er ikke en av de som roper "dump!!" for hver minste lille ting jeg leser på nettet, men slik du legger fram situasjonen høres det absolutt ut som at det er på høy tid med et samlivsbrudd. Håper relasjonen til barna dine blir bedre etterhvert ❤️ 

Det har ikke en clickbait-tittel og da er det vel mange som ikke går innpå og ikke gidder å lese det. Håper Ts får flere svar og noen gode råd.

Anonymkode: 072cd...6bc

[AnonymBruker]

Så vondt dette høres ut... 

Jeg har dessverre verken råd eller felles erfaringer, annet enn at jeg også har levd i et destruktivt samliv. Mye falt på rett plass etter bruddet, så det er vel det eneste jeg kan komme med av råd.

Så undres jeg over hva slags stemning og type dialog som er mellom deg og barnas mor. Snakker hun nedlatende eller lite respektfullt til deg generelt, og er dette isåfall noe barna hører og får med seg? Har dere en skjev kommunikasjon ellers i familien også,  som at dine grenser eller korrigeringer stadig overprøves av mor så fu bare blir en slags overflødig forstyrrelse? 

Jeg håper at du finner ut av det og at du ihvertfall kommer deg unna så du kan bygge opp noe nytt med barna i fred❤️

Anonymkode: ebe6d...3a7

[AnonymBruker]

Du sier selv at når du har barna på enmannshånd er de snille, men når mor er i bildet er de slemme? For meg høres dette ut som om det er et problem i relasjonen mellom deg og mor, IKKE mellom deg og barna!

Du håndterer jo situasjonene bra, ved å sette grenser og være streng når det trengs. Hvis de grensene hadde blitt opprettholdt av barnemor, hadde også barna etterhvert innrettet seg og forstått at dette er alvor. 

Problemene oppstår når mor med vilje lar barna bryte grensene. Da tråkker hun over deg og din rolle som forelder i familien. Det er rett og slett respektløst, og fullstendig uakseptabelt.

Barna dine er i en alder hvor de får med seg hva som skjer mellom dere to. Når de ser at moren deres tråkker over deg, og rett og slett behandler deg som et slags møbel istedenfor en likeverdig partner, smitter holdningen. Barna dine kopierer rett og slett mor sin behandling av deg - hun respekterer ikke deg, og da gjør ikke de det heller.

Her tenker jeg du i første omgang må ta en alvorsprat med mor. Hun må forstå at hvis dere ikke endrer noe NÅ i måten dere oppdrar barna deres på (som i grunn er to forskjellige måter, da du sier nei til én ting, og hun ja), så vil barna deres vokse opp til å bli ufordragelige mot deg og til deres potensielle partner, spesielt hvis du har jenter som ser hvordan mamma oppfører seg mot pappa.

Mor må begynne å spørre barna sine "Hva sa pappa, da?" Når barna spør om skjermtid e.l. Hvis du allerede sa nei, da er svaret nei. 

Hvis hun ikke er villig til å endre seg, må du rett og slett true med et brudd. Som person er du verdt mer enn å bli behandlet som et møbel både av dine barn og av din kjæreste. Hvis du truer henne med et brudd, skjønner hun kanskje hvor viktig dette er for deg og er villig til å endre seg.

Hvis ikke hun endrer seg, tenk over hvordan du vil at livet ditt skal være - også etter at barna flytter ut. Vil du virkelig tilbringe år etter år sammen med en person som aktivt har bidratt til at barna dine behandler deg som dritt? Nei, tenkte det. 

Da er jo bare den siste løsningen å skille seg. Da får du muligheten til å få et ordentlig forhold med barna dine, som lønner seg i det lange løp, og du får mer fritid til å gjøre hva du vil, og etterhvert kanskje også møte en ny dame som setter pris på deg for hvem du er (dog langt inn i fremtiden).

Anonymkode: 6f709...db7

[Carrot]

siden barna nå er såpass gamle hva med å spørre dem nesten gang "hva er problemer DITT sånn egentlig?" og legg ansvaret på dem for egen oppførsel.. 
Forøvrig enig i at å sette grenser både for mor og barn nok er den beste veien utav dette for egen helse`s del.. 

[AnonymBruker]

Tja. Hvis du har en dårlig relasjon til barna dine kan du ikke bare skylde på kona og svigers. Bruker du tid sammen med dem for å få en bedre relasjon? Lurer litt på om du er dysfunksjonell selv. 

Anonymkode: 85e3c...cfa

[AnonymBruker]

Høres ut som det er du og kona de som har et problem. Kona de høres ikke ut som en god partner.

Dette har lite med barna å gjøre. Det er jo en selvfølge at de går til den foreldren som setter minst grenser. Dere må bli enige om oppdragelsestil.  

Anonymkode: 7e641...bab