Han sier han har for mye bagasje...

[Gjest Gjest]

A bit of a bumpy start!

Har datet en mann på 35 år i 3 uker, vi har gjort mye sammen (er begge ihuga friluftsmennesker) og pratet enda mer. Var ikke noen lynende forelskelse til å begynne med, i hvertfall ikke for meg, men han har en sjarm og varme som er helt uimotståelig. Og nå er jeg altså forelsket og vel så det.

Han er vel det nærmeste jeg har kommet "drømmemannen" ila mine 28 år.

Ganske tidlig (kanskje for tidlig) ble det til at vi åpnet opp og betrodde hverandre ting som kanskje hører til et mer stabilt forhold. Min kjæreste døde for 3 år siden i en ulykke. Hans kone og 8 år gamle sønn døde i en bilulykke for 5 år siden.

Jeg har vært utrolig langt nede og det er først siste året min livsglede og mitt mot har kommet ordentlig tilbake, mye pga. en utrolig dyktig terapeut. Jeg har ikke hatt noen ordentlige forhold siden ulykken, bare en flørt her og der som alle har brent ut fort. Kjenner enda at jeg er redd for å "satse" ordentlig, men nå vil jeg i hvertfall gi det en sjanse dersom det er med det rette mennesket.

Han har ikke gått i terapi og har ikke hatt noen form for hjelp etter hans tap.

Han gråt mye da vi snakket om det, spesielt da han fortalte om sønnen.

Han spurte også hvorfor i all verden jeg var villig til å inngå et forhold med en som har så mye bagasje, hva jeg ser i ham både mtp. den ballasten han har og aldersforskjellen mellom oss. Jeg svarte som sant er at jeg ikke kan velge disse følelsene, eller for hvem jeg skal føle. At jeg har en tendens til å trives bedre med mennesker som har "levd litt". At jeg synes han er en utrolig flott mann..

Og at jeg liker ham for akkurat den han er, med all bagasje han måtte ha med seg.

Etter denne kvelden var det så utrolig fint - mye kontakt, en helt utrolig kommunikasjon, en følelse av samhørighet jeg aldri har opplevd før.

Og så var det som å dra ned en rullegardin... Først uteble han fra en avtale vi hadde på lørdag. Han jobber mye og jeg regnet med at det var en naturlig forklaring på det, så jeg ringte ikke og maste. Sendte bare en sms og lurte på om han var sendt ut på noe, og om han var OK. Noe svar fikk jeg ikke før på natten da han ringte meg. Han hadde tydelig drukket en del og sa at jeg trengte noen andre enn ham. Jeg trengte noen som var yngre, som var gladere og mindre plaget av fortiden. Han sa at han aldri ville komme over tapet av sønnen sin og at han ikke trodde han noengang kunne forplikte seg til noen igjen.

Det lille jeg klart å få frem syntes ikke å nå inn til ham, og derfor avsluttet jeg samtalen. Gikk og la meg, gråt meg i søvn og våknet til 2 ubesvarte anrop fra ham søndags morgen.

Jeg reiste utenlands på et kurs samme dag og tok ikke kontakt med ham. Han kontaktet heller ikke meg. Søndag kveld sendte jeg ham sms der jeg skrev at jeg fremdeles stod for det jeg har sagt, og at jeg er glad for å ha møtt ham uansett hvordan dette går, men at jeg håpet at han ville la høre fra seg. Mandag kveld fikk jeg svar: Han har tenkt mye, hans bagasje er ikke min feil, men at han ikke skjønner hva jeg ser i ham og at han føler seg beæret over at noen som meg er interessert i ham. Han skrev også at han "visste i hodet sitt" at han ville kunne forplikte seg "slik man skal". Han ville imidlertid treffe meg og forklare, og dersom jeg etter den samtalen var fornøyd med det lille han kunne gi meg, kunne vi se hvordan det gikk. Jeg svarte at jeg gjerne ville snakke med ham og at han kunne kontakte meg når han ville treffes (etter at jeg kommer hjem fra kurset jeg er på).

Etter dette har jeg ikke hørt fra ham i det hele tatt, og jeg har heller ikke latt høre fra meg. Jeg er ikke tilbake før den 20. feb, og jeg er redd for at tiden jobber mot meg dersom vi ikke har kontakt før det. Vet imidlertid ikke om jeg skal ta kontakt så lenge han ikke gjør det? Vil det være masete? Eller vil han sette pris på at jeg tar gjør det? Tenker ikke tunge, lange samtaler, men en sånn "hei- hopp- tenker- på- deg- sms" i ny og ne.

Gode råd til hele smørja mottas med stor takk! Skjønner at det ikke finnes noe fasitsvar på dette, men tanker fra dere herlige mennesker her inne tror jeg uansett vil hjelpe meg å sortere kaoset i hodet (og hjertet) mitt.

[Gjest Jalileh]

Jeg ser ingenting galt i å sende en "hei og hopp sms".

[Gjest Markus i Oslo]

Jeg ser ingenting galt i å sende en "hei og hopp sms".

←

Helt enig, jeg synes du skal sende en kort og hyggelig melding.

[Gjest Gjest]

:klø: Stor aldersforskjell?? Det er jo bare syv år..? Leter han etter problemer eller?

[Gjest Gjest]

Sms ja! Hadde til og med ringt han om noen dager jeg og bare sagt at "hei! Ble så glad for å høre fra deg, og håper du har det bra. Gleder meg til å komme hjem og se deg igjen." Dere er da begge voksne mennesker, og kan da vel snakke sammen. Tror det er bra for dere begge to etter alt det dere har opplevd!!!

[Gjest Gjest]

synes at du har opptrådt litt vel likegyldig iom at han er din "drømmemann", og at han var usikker og angsfylt. to tapte anrop fra ham, og du ringte ikke tilbake, men sendte en ussel sms senere?!

hva er all denne gjemselen bak sms'er (evt mail)? ta opp røret og snakk med hverandre (eller helst treffes dersom det er mulig) hvis det VIRKELIG er noe viktig!

sååå opptatt er ingen at de ikke kan snakke noen minutter dersom det er viktig nok

[siebaeo]

Hold kontakten du. Ikke la han glippe om du virkelig føler at dette kan være rette mannen. Han er sikkert kjemperedd for å bli såret siden han har hatt det så vondt. Kanskje han også er redd det skal bli mye siden du også har hatt det stridt.

Kan hende han bare trenger mye bekreftelse på at det er greit at han har den bagasjen han har og at du ikke skal beile senere når han har investert masse følelser i deg. Og så kan det jo hende han er litt flau for at han åpnet seg så veldig for deg.. ikke alle som takler det like lett.

Jeg mener at om man føler man har noe virkelig bra å vinne kan man satse litt og tørre å bli såret.. Lykke til

[Gjest Gjest]

Syns dere begge skal gi hverandre en sjanse her jeg, dere har begge en "baggasje" fra tidligere - alle har det - på godt og vondt.

I han sitt tilfelle bærer han på en stor sorg der han har mistet sin familie. Og han har ikke bearbeidet sorgen med hjelp fra en terapeut el.

Han er sikkert veldig veldig redd for å knytte seg til noen, og prøver å la deg få slippe før han får store følelser. Samtidig så vil han alltid ha de han mistet i sitt hjerte, og kanskje du vil komme i situasjoner hvor du føler du blir tilsidesatt for denne sorgen hans.

Han er redd for å bli glad i noen på ny, redd for å miste noen på ny.

Men høres ut som der har noe å bygge på - ta tiden til hjelp, ikke gi han opp, fortsett med de gode samtalene, la vennskapet få gro og følelsene på dypere plan med det.

Jeg tror det er håp for dere.

Lykke til.

[Ephemera]

Sms ja! Hadde til og med ringt han om noen dager jeg og bare sagt at "hei! Ble så glad for å høre fra deg, og håper du har det bra. Gleder meg til å komme hjem og se deg igjen." Dere er da begge voksne mennesker, og kan da vel snakke sammen. Tror det er bra for dere begge to etter alt det dere har opplevd!!! 

←

Signerer på denne.

Og jeg håper det ordner seg for dere!

[Gjest Gjest]

Muligens han er redd for de følelsene han kanskje begynner å få for deg, fordi han er redd for å miste enda flere han er glad i.

La dette utvikle seg over tid. Kan godt hende det er fint at han får noen dager til å tenke seg om når du nå blir borte en stund, men ta for all del kontakt med ham før du reiser og fortell bl.a. at du blir borte.

[Cata]

Enig med gjesten over. Det kan dessuten være at han har "dårlig samvittighet" overfor kona og sønnen hvis han går inn i et forhold til deg. Det er ikke spesielt logisk, og han trenger ikke gjøre det bevisst, men likevel kan det være han er redd for at du skal fortrenge minnet om de to.

Tror du skal ta tida til hjelp her og ikke "rushe" i starten. En uhøytidelig "hvordan har du det SMS" tror jeg ikke skader.

[Gjest Gjesten som startet innlegget]

Tusen takk til alle som har svart!

Godt å få respons når man har problemer - ikke godt kjent med slike forum som dette, men tror jammen jeg blir stamgjest etter dette!

Sendte ham melding i dag, bare "hei og hopp og håper du har det bra, det har jeg", men har ikke fått svar. Han reiste på kurs i dag, men tror ikke egentlig det er grunnen for at svar fra ham uteblir, det er nok et bevisst valg.

Så er spørsmålet: Hvorfor? Ønsker han ikke at jeg kontakter ham før vi får tatt denne praten hvor han skal forklare meg hvor lite han kan gi meg? Eller vet han ikke hva/ hvordan han skal svare (har aldri vært noen "sms - hai")? Eller bryr han seg ikke? Eller, eller, eller...

Føles som jeg sender meldinger (og litt av hjertet mitt) inn i et sort, gapende, hull når jeg ikke får respons slik som nå.

Jeg vet at jeg vil dette, og jeg er villig til å gå relativt lenge i motbakke for å få det til. Men skyter jeg meg selv i leggen ved å fortsette å kontakte ham uten å få svar? Eller kan det være med på å "bevise" at jeg faktisk mente hva jeg sa og at jeg tenker på ham? Eller er det nytteløst så lenge han ikke responderer?

Har hørt så mye om å spille kostbar samt lest boken "He`s just not that into you" - skal man leve etter den er vel det jeg gjør nå direkte latterlig.

Men noe inni meg sier at jeg ikke skal gi meg, så...

Hjertet mitt har vel store muligheter for å bli knust nå uansett, så jeg akter å gi 100 %. Hva har jeg vel å tape? Hva er imidlertid god strategi nå?

Å vente til han gir lyd fra seg, eller fortsette å dryppe små meldinger i ny og ne for å minne ham om at jeg tenker på ham - til tross for at jeg kanskje ikke får svar? Skal jeg bare spørre ham rett ut?

[Cata]

Hva har jeg vel å tape? Hva er imidlertid god strategi nå?

Å vente til han gir lyd fra seg, eller fortsette å dryppe små meldinger i ny og ne for å minne ham om at jeg tenker på ham - til tross for at jeg kanskje ikke får svar? Skal jeg bare spørre ham rett ut?

←

Hvis du orker så kan du sende et "drypp" av og til - en stund - til du ser hvordan det går. Men vent en uke eller to før du tar neste drypp. Det skal dryppes, ikke druknes.....

[Ephemera]

Huff, jeg føler med deg... Jeg får flash-backs til den tiden jeg var singel. Man kan gruble seg ihjel på hva som er riktig strategi... Men jeg synes ihvertfall ikke at du maser på ham, og det er jo positivt. Små drypp med meldinger fra deg må da bare være postivit - sånn at han skjønner at du mener alvor og er interessert? Han har jo ikke sagt at han ikke vil gå videre med deg.

Jeg håper virkelig at han svarer på meldingen din... Det er ren tortur å vente på sånne ting!!

Også vil denne saken kunne ta to vendinger, alt etter om han svarer på meldingen din eller ikke. Det ideelle hadde jo vært at dere kunne ført en dialog på sms inntil dere møtes igjen?

Han må svare!

[Gjest Meg igjen]

Skal bare dryppe, ikke drukne ham...

Lover Og så får jeg bare satse på at han tar kontakt rundt den 20.

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Men det skal jeg ikke bekymre meg for om akkurat nå!

Tusen takk for råd og støtte! Setter utrolig pris på det

[Gjest Gjest]

Jeg synes du beskriver situasjonen veldig godt, og det er jo gripende bakgrunnshistorier dere har begge to.

Ønsker dere alt godt!

Jeg hadde bare et lite innspill til dette med boka "he's really not into it"

Da jeg ble sammen med min kjære, for nesten hundre år siden (dvs i tiden med snail-mail) så gjorde jeg alt "galt" i forhold til å gjøre meg kostbar.

Jeg skrev brev til ham hver dag da vi var fra hverandre, jeg sendte pakker med små gaver og oppmerksomheter, og da vi endelig møttes igjen var jeg ikke kostbar..

Han sa etterpå at han var blitt sjarmert i senk, og at det gjorde enormt mye for selvtilliten hans at jeg ga så uforbeholdent uttryk for at han var "my man".

Lykke til, ikke la ham forsvinne for deg! Du kan finne den store kjærligheten, det er vel verdt risikoen, er det ikke?

[Gjest Gjest]

"hei og hopp og håper du har det bra, det har jeg", men har ikke fått svar.

Og hvordan skal han tolke den meldingen? At du har det bra fordi du ikke er sammen med ham?

Alternativ melding: Hei og hopp, håper du har det bra - håper vi snart ses igjen.

Han er skeptisk til om du vil ha ham, hvorfor da gi ham muligheten til å tenke at du stortrives uten ham?

[Gjest Gjest]

Hvorfor i det hele tatt sende sms? Hva fører det til, ingenting, du vet ikke hvordan han reagerer. Og som du sier, han er ingen sms-hai. Da skal det MYE til for at han svarer.

Jeg ville heller ha ringt en gang innimellom. Det var det vi gjorde før sms'ene ble oppfunnet, og det funket det og.

[Ephemera]

Jeg synes også du må gi klart uttrykk for at du ønsker deg noe mer med ham, i meldingene dine, som skrevet over her. Ikke gi uttrykk for at du har det superfint nå når du er borte fra ham. La han vite at du håper på at det kan bli noe mer! Skriv rett og slett at du håper at dere kan treffes snart og at du tenker på ham!

[Usikker]

Muligens han er redd for de følelsene han kanskje begynner å få for deg, fordi han er redd for å miste enda flere han er glad i.

←

Jeg synes dette høres veldig "klokt" ut. Stakkars mann - og hva han har erfart. Gi han tid.

(En annen ting - det er ikke for sent å få hjelp til å bearbeide følelsene sine - selv om det er noen år siden tragedien skjedde)