Jeg forstår ikke dette med traumer. Merker man selv at man er det, eller er man opptatt av å legge det bak seg?

[AnonymBruker]

Hei! Hvordan fungerer traumer? Grunnen til jeg spør er fordi jeg ble utsatt for en traumatisk hendelse for noen måneder siden. Og jeg ser at det er enkelte ting jeg har startet med etter hendelsen. Det er ting som har med mat å gjøre, og andre ting. Jeg trener veldig mye også. Men føler ikke det har gått så langt at det kan kalles noe forstyrrelse rundt det. Men jeg føler jeg er annerledes, og kjenner meg ikke helt igjen på en måte. Nå vil jeg bare glemme alt. Men jeg er jo uten tvil traumatisert, noe som psykolog sier, men jeg klarer ikke helt se det selv. Jeg føler jeg takler det bra, bare at jeg har noen ting som jeg har startet med fordi jeg synes det er vanskelig å ta del i følelsene mine. Det er bare så smertefull, og jeg vil bare gå videre og glemme det som har skjedd. Så jeg føler ikke jeg er traumatisert heller.

Er det vanlig å ikke merke selv at man er traumatisert?  Eller hvordan fungerer dette med traumer? 

Anonymkode: 09668...963

[AnonymBruker]

Man kan fortrenge traumer.

Anonymkode: 349cc...2cb

[AnonymBruker]

Man kan fortrenge det og så kommer det plutselig tilbake. Etter feks 15-20 år kom noe tilbake til meg. 

Anonymkode: 8959b...e3d

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig å fortrenge traumer, det er heller ikke uvanlig at tvangshandlinger og tvangstanker (feks mat og trening) oppstår, som en metode for å kontrollere en situasjon man ellers føler er ute av kontroll. Mine tvangshandlinger kommer tilbake når jeg er i perioder med feks mer angst.

Anonymkode: 52e3c...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Det er ikke uvanlig å fortrenge traumer, det er heller ikke uvanlig at tvangshandlinger og tvangstanker (feks mat og trening) oppstår, som en metode for å kontrollere en situasjon man ellers føler er ute av kontroll. Mine tvangshandlinger kommer tilbake når jeg er i perioder med feks mer angst.

Anonymkode: 52e3c...cf6

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Man kan fortrenge det og så kommer det plutselig tilbake. Etter feks 15-20 år kom noe tilbake til meg. 

Anonymkode: 8959b...e3d

Så selvom jeg ikke helt forstår dette og føler jeg tar ting greit etter forholdene. Så kan jeg være i traume? Jeg bare sliter med å sette mine handlinger opp i mot hendelsen fordi jeg føler jeg har taklet det bra. Men det kan jo selvfølgelig være pga. at handlingene mine er forsvarsmekanisme. Men jeg ser jo ikke helt det selv kanskje. ts

Anonymkode: 09668...963

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Så selvom jeg ikke helt forstår dette og føler jeg tar ting greit etter forholdene. Så kan jeg være i traume? Jeg bare sliter med å sette mine handlinger opp i mot hendelsen fordi jeg føler jeg har taklet det bra. Men det kan jo selvfølgelig være pga. at handlingene mine er forsvarsmekanisme. Men jeg ser jo ikke helt det selv kanskje. ts

Anonymkode: 09668...963

Det kan hende du tenker på det senere når stormen har lagt seg og hverdagen kommer tilbake♡ Men da kan du få hjelp til traumetanke avledningsteknikker. 

Anonymkode: 8959b...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så selvom jeg ikke helt forstår dette og føler jeg tar ting greit etter forholdene. Så kan jeg være i traume?

Du tar det jo ikke greit om du føler det er smertefullt, men løser det ved å kaste opp mat/overspise og trene hele tiden. 

Anonymkode: 3928c...9b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du tar det jo ikke greit om du føler det er smertefullt, men løser det ved å kaste opp mat/overspise og trene hele tiden. 

Anonymkode: 3928c...9b8

Jeg kaster ikke opp. Ts

Anonymkode: 09668...963

[AnonymBruker]

Jeg sørget ikke da min bror ble overkjørt og drept, men gikk rundt som en zombie og felte ikke en tåre og snakket heller ikke om det som hadde skjedd. Ti år senere oppdaget jeg at kjæresten min var utro mot meg, og når jeg oppdaget det dumpet han meg, og da kollapset hele min verden.

Traumene jeg hadde opplevd 10 år tidligere, kom dundrende mot meg og blandet seg med kjærlighetssorgen og det var heftig.

Anonymkode: 7c0a2...317

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg sørget ikke da min bror ble overkjørt og drept, men gikk rundt som en zombie og felte ikke en tåre og snakket heller ikke om det som hadde skjedd. Ti år senere oppdaget jeg at kjæresten min var utro mot meg, og når jeg oppdaget det dumpet han meg, og da kollapset hele min verden.

Traumene jeg hadde opplevd 10 år tidligere, kom dundrende mot meg og blandet seg med kjærlighetssorgen og det var heftig.

Anonymkode: 7c0a2...317

Men brukte du noen forsvarsmekanismer da? 

Anonymkode: 09668...963

[AnonymBruker]

Jeg skjønte ikke at jeg var traumatisert før i en alder av 30. Da jeg så barna mine, og jeg fikk flashbacks til barndommen. Det gikk opp for meg hvor fortvilende det var at jeg var så liten som dem da jeg gjennomgikk mishandling og tortur. Har stått på egne bein siden jeg var 16 og klart meg bedre enn bra. Har flere meritter og grader og erfaringer og har levd et liv der jeg bare "tar meg sammen, biter tenna sammen, krøller følelsene til en ball i magen og går videre" uten å dvele. Men jeg ble tatt fullstendig på senga. Fra å være den som holder hodet kaldt i de mest stressende situasjoner på jobb, til å svime av pga blodtrykksfall fra angstanfall (frys tilstand) og føle meg helt inkompetent og handlingslammet med et stort overveldende indre kaos.

Min overlevelsesstrategi har jo, helt siden jeg var et lite barn, at følelser er farlig og at man ikke må kjenne for lenge på dem. Misforstå meg rett, jeg er et følelsesmenneske av rang, men for å ikke la de synes på utsiden så måtte jeg gjøre de om til fysisk ubehag som setter seg som smerter i kroppen, dissosiasjon og avledning.

Er det noe jeg har lært, så er det ekstremt viktig å tillate seg å kjenne på følelsene. Hvis ikke kan det utvikle seg til en lidelse. Du er kanskje nummen og vet ikke hvor du skal begynne. Det er ikke så rart. Første steg er å anerkjenne at noe har rammet deg, det har du jo gjort. Neste steg er å få hjelp. Da må du snakke med psykologen din om hva som skal til for at du kan klare å få hjelp.

Anonymkode: f981b...7ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg skjønte ikke at jeg var traumatisert før i en alder av 30. Da jeg så barna mine, og jeg fikk flashbacks til barndommen. Det gikk opp for meg hvor fortvilende det var at jeg var så liten som dem da jeg gjennomgikk mishandling og tortur. Har stått på egne bein siden jeg var 16 og klart meg bedre enn bra. Har flere meritter og grader og erfaringer og har levd et liv der jeg bare "tar meg sammen, biter tenna sammen, krøller følelsene til en ball i magen og går videre" uten å dvele. Men jeg ble tatt fullstendig på senga. Fra å være den som holder hodet kaldt i de mest stressende situasjoner på jobb, til å svime av pga blodtrykksfall fra angstanfall (frys tilstand) og føle meg helt inkompetent og handlingslammet med et stort overveldende indre kaos.

Min overlevelsesstrategi har jo, helt siden jeg var et lite barn, at følelser er farlig og at man ikke må kjenne for lenge på dem. Misforstå meg rett, jeg er et følelsesmenneske av rang, men for å ikke la de synes på utsiden så måtte jeg gjøre de om til fysisk ubehag som setter seg som smerter i kroppen, dissosiasjon og avledning.

Er det noe jeg har lært, så er det ekstremt viktig å tillate seg å kjenne på følelsene. Hvis ikke kan det utvikle seg til en lidelse. Du er kanskje nummen og vet ikke hvor du skal begynne. Det er ikke så rart. Første steg er å anerkjenne at noe har rammet deg, det har du jo gjort. Neste steg er å få hjelp. Da må du snakke med psykologen din om hva som skal til for at du kan klare å få hjelp.

Anonymkode: f981b...7ab

Var flashbacksene visuelle, og hvordan visste du at det ikke var falske minner?

Anonymkode: 8656a...f80