Forandret deres foreldre oppførsel/humør i kontakt med andre?

[AnonymBruker]

Litt interessant samtale jeg hadde med noen venninner. De fortalte at deres foreldre aldri forandret seg, de var seg selv og samme lynne og humør uansett om de var hjemme med barna eller ved besøk både fra voksne og barn. 

Mine foreldre derimot, og spesielt pappa forandret seg veldig. Han ble mye mykere, hadde godt humør, han behandlet barna som var på besøk på en så fin måte at jeg ble misunnelig. For jeg fikk aldri den type "kjærlighet" fra han, selv. Husker jeg som barn nesten ble kvalm av å se han i samtale med andre utenforstående, for han var så mild og morsom og godt likt. For jeg visste hvordan han egentlig var. 

Hva med dere, noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 53db9...4b3

[fru Alving]

Vi er vel alle litt sånn at vi viser godsiden ute og er oss selv hjemme. Det er f.eks helt vanlig at barn som er veloppdragne ute viser mer temperament og strihet hjemme.

Jeg synes ikke det høres bra ut det du forteller om din far. Det blir noe annet.

jeg husker min mor alltid slo om dialekten når det ringe noen fra hennes hjemsted, det var gøy å høre på. Det var akkurat som en bryter ble slått på.

[AnonymBruker]

Det kjenner jeg meg igjen i ja. 
Min mor hadde omsorgsyrke og var gidt likt av både pasienter og kolegaer. Hun hadde etterhvert en god del kontakt med flere av mine klasseveninner som alle skrøyt av hvor flink, varm og trygg hun var.

Hun var ikke slik hjemme for å sindet mildt. Hjemme var hun fryktelig ustabil, veldig selvsentrert og overhode ikke varm. Jeg kan ikke huske å ha fått en klem engang men pasiente kommer fortsatt bort til henne på gata mange år senere og klemmer.

Anonymkode: 02740...442

[Kontorotta]

Regner med at de som er snille og milde hjemme også er det ute og dermed endrer ikke oppførselen deres seg noe særlig når de er ute med andre. De er seg selv uansett.

Folk som er mer utagerende, eller sliter med ting, vil nok heller vise en mye bedre side av seg selv ute blant andre.

[AnonymBruker]

Jepp, det som ble vist ute og hva som ble vist hjemme var to vidt forskjellige ting. Hadde null tillit til mor blant annet pga dette. Ute var det ikke måte på hvor fint og flott alt sammen var, positive ord og komplimenter hang løst. Men hjemme, der var det syting og klaging på andre, fortalte hele tiden hva hun likte og ikke likte på folk, spesielt av utseende.

Hun var en helt total annen person ute. Falsk som bare det. Alt handler om henne hjemme, jeg fikk aldri skryt eller noe som helst av positive tilbakemeldinger, alt var feil hos meg.

Kutta kontakten med henne for over 10 år siden. Aldri angra en dag på det!

Far uttrykte da jeg var fylt 18 år og vi var på en pub på hans bosted at han var stolt over meg. Det var dog ingen som visste at han hadde en eldre datter (han har to yngre barn med kona) før dette. Han var så godt som aldri tilstedet da jeg var på samvær hos han og hans familie og hans kone hadde en meget lav terskel for å sende meg hjem igjen.

Jeg er godt voksen med egne barn. Min oppdragerstil er helt annen deres stil.

Anonymkode: c2c93...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Litt interessant samtale jeg hadde med noen venninner. De fortalte at deres foreldre aldri forandret seg, de var seg selv og samme lynne og humør uansett om de var hjemme med barna eller ved besøk både fra voksne og barn. 

Mine foreldre derimot, og spesielt pappa forandret seg veldig. Han ble mye mykere, hadde godt humør, han behandlet barna som var på besøk på en så fin måte at jeg ble misunnelig. For jeg fikk aldri den type "kjærlighet" fra han, selv. Husker jeg som barn nesten ble kvalm av å se han i samtale med andre utenforstående, for han var så mild og morsom og godt likt. For jeg visste hvordan han egentlig var. 

Hva med dere, noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 53db9...4b3

Ja samme. Han er grei mot alle unntatt meg, datteren. 
 

Begge foreldrene. Hjemme var det hån, mobbing, bare avsky og forsømmelse å få, juling. Han løp rett til søstrene sine og svartmalte meg som barn og ungdom, også nå som voksen. Omtaler meg som «vanskelig», «umulig», «noe galt med». Er det jeg har vokst opp med.
 

Det er såpass at «alle» tror at jeg er sånn - vanskelig. Pga han.  Ute er hun sprudlende og har så mange venninner, er morsom og «søt». Han er mer rolig men «snill». fremstiller seg som en som hjelper meg økonomisk men har svindlet meg og satt alle sine regninger i mitt navn blant annet. Mens han har lagt sjelen sin i å ødelegge meg og barndom/ungdomstid/voksenliv. Falske rykter fra han den dag i dag. Det er en spesiell plass som venter ham den dagen han går bort. 
 

Har barn selv og skjønner nå at det ikke var meg det var noe galt med, og er helt motsatt enn han som forelder. Er opptatt av å bygge opp selvtillit, støtte, være der, ikke nekte vennskap eller opplevelser osv. 

 

 

Anonymkode: 73080...b46

[AnonymBruker]

Ja - neurodivers forelder som maskerte som neurotypisk med normale omsorgsevner utenfor hjemmet 

Anonymkode: 701be...adf