Sliter ekstremt etter stygt brudd, når er det for lenge å sørge?

[AnonymBruker]

Har i litt over et år nå hatt den samme konstante klumpen i magen, og ellers latt mye av det påvirke livet mitt i altfor stor grad. Håper å høre fra noen i lignende situasjoner da jeg er oppriktig interessert i å komme meg videre.

Hadde et relativt kort forhold (noen år, ikke samboere) som tok slutt i fjor vinter, jeg måtte tilslutt bare reise. Så kort oppsummert som mulig så var det preget av ekstremt mye idealisering/devaluering, og jeg var nok absolutt på felgen allerede da jeg gikk inn i det. Har alltid hatt en rik hverdag på mange måter, men også hektisk. Jeg mistet to nære venner ganske tidlig i vår relasjon, og det var egentlig der det begynte for min del. Jeg var mye sliten, og har gått i meg selv så utrolig mange ganger, til og med følt på skam for å trolig ha latt sorgen gå utover forholdet. Men greia er at han aldri viste omtanke, eller nevnte det med ett ord allerede da. 

Siden har ting eskalert, og selv om jeg noen ganger har blitt sint i frustrasjon, så endte jeg tilslutt opp med månedsvis med unnskyldninger, selv uten at det hadde skjedd noe. Allikevel fortsatte han med sårende kommentarer som å finne ut av meg selv, ta meg sammen for alle andre rundt meg sin skyld, slike ting. Det kan være at mye stemmer, men settingen det ble sagt vil jeg si var upassende. Jeg vet lite om tidligere historikk for hans del, men at han på et tidspunkt like før jeg dro uttalte at han hatet familien sin, at ikke kom til å merke en forskjell i hverdagen om mora hans døde. (Min mor tok selvmord for 5 år siden, selv om jeg ikke tok meg nær av det ettersom det var såpass langt ut i forholdet og jeg begynte å forstå tegninga, så syns jeg det var fryktelig stygt) Han har relativt liten omgangskrets, og var egentlig ganske lukket i forhold til fortid.

Jeg anser meg som relativt oppegående, og har fungert på alle plan i livet i over 30 år, (vi er begge i 30 årene) men summen av de siste årene har helt enkelt blitt for mye for meg. Velger å ikke bare skylde på ham, men det er akkurat hans ord, og handlinger som hjemsøker meg hver eneste dag, og som får meg til å tvile på mine handlinger. Har vært noe sykemeldt, men uten at det førte til annet enn panikkangst. Har vært utallige timer hos lege og alternativer, men det stopper seg. Synes ofte at noe går seg til og er bedre, men det varer sjelden i lengre perioder slik at jeg får samlet meg igjen. 

Jeg skjønner at det ikke er normalt å ta det så tungt, og at jeg som legen min sier, sannsynligvis sliter med hele summen, at dette bare utløste det. Men jeg kjenner tilåmed at om han går videre og fungerer i et eventuelt neste forhold, så "vil det jo si at han hadde rett" f eks, selv om jeg innerst inne vet at det er helt ulogisk å tenke sånn. 

Er det flere som har vært såpass nede på samme måte, og hvordan bruker man tida til hjelp uten å påvirke resten av livet altfor mye?

Mvh lei seg, veldig skuffet over seg selv, og frustrert...

Anonymkode: daffc...7a3

[AnonymBruker]

Se Evig single på tv2. 😂

Anonymkode: e0410...75b

[AnonymBruker]

Et år er mye. Men om du fortsatt tenker på det så er det noe uoppgjort. Mitt første brudd tok lang tid også. Innså mange ting om meg selv da. Og det gjorde de neste forholdene mine bedre. Det blir lettere så lenge du har et realistisk syn på at det blir ikke dere igjen.

Anonymkode: d37ab...e98

[AnonymBruker]

Høres ut som det var en perfect storm av flere tap og et destruktivt forhold/brudd. Har du rukket å sørge over tapene dine? Har du ritualet for å minnes (hvis det var gode minner)? 

Selv var jeg i angstberedskap inntil 6 mnd etter bruddet med han jeg var gift med, og de neste 6 mnd var også tunge. Feks ting som høytidene uten ham. Men så begynte jeg å kjenne på oi, men jeg klarte det, og lever fortsatt. Begynte å føle mer spontan glede og ro. Jeg holder meg bevisst ut av nyhetsloopen med ham. Har bedt familiene min ikke fortelle. Vet at han dater en ny eller ihvertfall gjorde det før men vil ikke vite detaljer eller om det går "bra". Jeg håper jo for hans del at han finner kjærlighet, men jeg nekter å forholde meg til om nye er bedre/verre, hun skal ikke være relevant for min selvtillit. 

Angående ting ekser gjør og sier for å såre, så er det sånt man kanskje aldri helt glemmer, og kanskje i sårbare stunder vurderer om er sant, men for min del har det også vært positivt fordi jeg setter grenser mye lettere og kjappere i mitt nåværende forhold. Jeg blir rett og slett rasende som et fly om kjæresten nå går 3 cm i nærheten av noe som min eks gjorde, noe han heldigvis ikke gjør spesielt ofte, men den grensa er krystallklar ja. 

Anonymkode: 20e62...669

[AnonymBruker]

Ett kort forhold, på noen år, der dere ikke var samboere engang? 

Du må ikke overtenke alt. Ikke kompliser ting. Gi litt mer faan. Ta vare på deg selv. Vær jordnær og ekte. Kom deg videre i livet, livet venter på deg! Kvinn deg opp og sammen!
 

Sikkert elendige manne-råd over her, men det er så mye i den teksten jeg ikke tør røre i.

Riktig råd: Søk profesjonelle, psykolog. 

Anonymkode: 37cb6...ed7

[AnonymBruker]

Jeg hadde et forhold på ett år som endte i et veldig stygt brudd. Han behandlet meg veldig stygt og var rett og slett jævlig mot meg på slutten av forholdet. Jeg hadde det veldig vondt i et helt år etterpå. Nå har det gått over et og et halvt år og jeg har det noe bedre, men har det fortsatt tungt til tider. Bruddet mitt kom også samtidig med en annen stor livsendring for meg som kom brått og uventet. Jeg tror det ofte gjør det mye verre at noe annet skjer samtidig. Jeg prøver å komme meg på beina fortsatt, men jeg forstår godt at det tar lang tid. Det fins ikke noen mirakelkur her, må bare holde ut til det gradvis blir normalt igjen. Jeg prøver å finne en ny, hvertfall bare som en affære eller noe, men jeg får det ikke til. Han ødela mye av selvtilliten min ifht menn så jeg vil så gjerne oppleve at en ny mann kan like meg som jeg er og begjære meg. Er så redd for å aldri oppleve det igjen.

Anonymkode: e3d01...9da

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, ts. Jeg har slitt og sliter til tider fortsatt etter et vondt brudd. Og det er nærmere 3 år siden.

Man må bare la tiden være til hjelp.

Anonymkode: 90229...528

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg hadde et forhold på ett år som endte i et veldig stygt brudd. Han behandlet meg veldig stygt og var rett og slett jævlig mot meg på slutten av forholdet. Jeg hadde det veldig vondt i et helt år etterpå. Nå har det gått over et og et halvt år og jeg har det noe bedre, men har det fortsatt tungt til tider. Bruddet mitt kom også samtidig med en annen stor livsendring for meg som kom brått og uventet. Jeg tror det ofte gjør det mye verre at noe annet skjer samtidig. Jeg prøver å komme meg på beina fortsatt, men jeg forstår godt at det tar lang tid. Det fins ikke noen mirakelkur her, må bare holde ut til det gradvis blir normalt igjen. Jeg prøver å finne en ny, hvertfall bare som en affære eller noe, men jeg får det ikke til. Han ødela mye av selvtilliten min ifht menn så jeg vil så gjerne oppleve at en ny mann kan like meg som jeg er og begjære meg. Er så redd for å aldri oppleve det igjen.

Anonymkode: e3d01...9da

Ts her. Jeg kjenner meg litt igjen, kjenner også mye på at det var JEG som gikk, og det gjør meg i tvil. Samme hvor mye jeg tror på ønsket hans om å få et bedre liv/være et bedre menneske, så tror jeg det er vanskelig å skjønne hvordan det er å være så emosjonelt fraværende, når han trossalt ikke opplever det eller klarer å sette seg inn i det. Når jeg tenker tilbake på da vi møttes, var det også mye jeg ellers ville ha oppdaget om jeg var i balanse selv. Jeg trodde vell jeg trengte noen å støtte meg på jeg også... 

Det hele opplevdes som "fint sålenge jeg hadde det fint og balanserte ham" men som direkte min feil hvis min dag var hektisk og det påvirket ham slik det tydeligvis gjør. Ser på måten han skrev i den intense fasen også, at det åpenbart var noe han hadde lest eller noe, som om han åpenbart ikke klarer det sosiale språket. 

 

Anonymkode: daffc...7a3

[Veronicha]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Ett kort forhold, på noen år, der dere ikke var samboere engang? 

Du må ikke overtenke alt. Ikke kompliser ting. Gi litt mer faan. Ta vare på deg selv. Vær jordnær og ekte. Kom deg videre i livet, livet venter på deg! Kvinn deg opp og sammen!
 

Sikkert elendige manne-råd over her, men det er så mye i den teksten jeg ikke tør røre i.

Riktig råd: Søk profesjonelle, psykolog. 

Anonymkode: 37cb6...ed7

Jeg er litt enig i dette altså. Det virker som om du lar tankene spinne for mye og kanskje legge for mye vekt på ting som som ikke er vits å tenke på. Ikke for å ta noe bort fra det du har opplevd og lettere sagt enn gjort, men noen ganger så må man bare la ting gå, kanskje rette fokuset et annet sted

[Veronicha]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ts her. Jeg kjenner meg litt igjen, kjenner også mye på at det var JEG som gikk, og det gjør meg i tvil. Samme hvor mye jeg tror på ønsket hans om å få et bedre liv/være et bedre menneske, så tror jeg det er vanskelig å skjønne hvordan det er å være så emosjonelt fraværende, når han trossalt ikke opplever det eller klarer å sette seg inn i det. Når jeg tenker tilbake på da vi møttes, var det også mye jeg ellers ville ha oppdaget om jeg var i balanse selv. Jeg trodde vell jeg trengte noen å støtte meg på jeg også... 

Det hele opplevdes som "fint sålenge jeg hadde det fint og balanserte ham" men som direkte min feil hvis min dag var hektisk og det påvirket ham slik det tydeligvis gjør. Ser på måten han skrev i den intense fasen også, at det åpenbart var noe han hadde lest eller noe, som om han åpenbart ikke klarer det sosiale språket. 

 

Anonymkode: daffc...7a3

Men er det så viktig nå da? Han er ute av livet ditt så vidt jeg har forstått?

Det er umulig å analysere ett forhold og 'make sense' av absolutt alt som skjedde og hvorfor det skjedde, det kommer ikke noe godt av det er min erfaring iallefall

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt lenge med et brudd.. først og fremst så varte bruddet veldig lenge, mye av og på og frem og tilbake, og det var bare ikke bra, sånn et år i strekk holdt vi på med det. Da det "endelig" ble ordentlig slutt eller hva man skal si for et år siden, så sluttet det likevel brått, det var mye usagt og uoppgjort. Jeg får jo en følelse av at om vi bare kunne satt oss ned og pratet sammen i noen timer så hadde man løst opp ting og jeg hadde blitt satt mer "fri", men jeg tror nok ikke det er så enkelt heller. Vi har jo pratet en del da vi holdt på, og det har ikke hjulpet, noe hjelper litt, men så får jeg noe nytt å gnage på..

Bruddet utløste også mye i meg, det var ikke bare kjærlighetssorg jeg satt igjen med, at jeg var lei meg for å ha mistet min store kjærlighet, men jeg følte jeg mistet en del av meg i det. 

Tiden hjelper, men det har gått lang tid og jeg har fremdeles mange dårlige dager. Men nå er det færre av de dårlige og flere av de gode.

Jeg har ikke så mye mer råd enn det, ta tiden til hjelp og distraher deg med andre ting, finn din verdi igjen i ting du liker, ting du mestrer. Vær med venner og familie, folk som er glad i deg. Alle de "vanlige" rådene. 

Det føles kanskje ikke sånn nå, men dette er også noe du vil vokse på, det er noe du har lært noe av. Det er en side av deg selv du har møtt som du kanskje ikke liker, men som er der og som gjør deg til et større menneske. Vær glad i deg selv!

Anonymkode: 4dafd...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ts her. Jeg kjenner meg litt igjen, kjenner også mye på at det var JEG som gikk, og det gjør meg i tvil. Samme hvor mye jeg tror på ønsket hans om å få et bedre liv/være et bedre menneske, så tror jeg det er vanskelig å skjønne hvordan det er å være så emosjonelt fraværende, når han trossalt ikke opplever det eller klarer å sette seg inn i det. Når jeg tenker tilbake på da vi møttes, var det også mye jeg ellers ville ha oppdaget om jeg var i balanse selv. Jeg trodde vell jeg trengte noen å støtte meg på jeg også... 

Det hele opplevdes som "fint sålenge jeg hadde det fint og balanserte ham" men som direkte min feil hvis min dag var hektisk og det påvirket ham slik det tydeligvis gjør. Ser på måten han skrev i den intense fasen også, at det åpenbart var noe han hadde lest eller noe, som om han åpenbart ikke klarer det sosiale språket. 

 

Anonymkode: daffc...7a3

Kjenner meg litt igjen. Bare at jeg fremdeles er i forhold. Han styrer på en måte dagens stemning og kan til tider være ganske så ufin. 
 

Jeg nekter å la meg knekke dit hen at jeg tror det er meg det er noe galt meg. For det er det ikke. Vi har alle våre sider, men jeg er helt normal. Det syns jeg du skal fortelle deg selv også. Det og at forholdet mellom dere ikke var bra og derfor ble det slutt. Trenger du egentlig noe mer forklaring? Fører ikke det bare til en runddans med de samme tankene? Ikke sikkert du driver med tankespinn, men det høres ut som at du sitter litt fast og trenger å bryte det mønsteret du er i. 
 

Les litt om motiverende intervju. Kort fortalt kan du stille spørsmål til deg selv for å hjelpe deg selv.
 

Hvilke følelser preger hverdagen din? Er du mest glad, trist etc? 
Når er du trist? Hva gjør deg glad? 

Hvordan kjennes det ut når du er glad/trist/sint? 

Hva tenker du selv at skal til for å bryte mønsteret? 

Hvordan mål og ønsker har du for fremtiden, kortsiktig og langsiktig? 

Hva tenker du at må skje for å nå kortsiktig og langsiktig mål? 

Hva konkret kan du gjøre for å nå målet (ene)?
 

Osv. skriv det ned. Dette gjør deg bevisst på følelser og hva de gjør med deg og hva du kan gjøre selv. 
 

Det finnes også kognitiv terapi hvor du trener deg opp til å tenke litt mer positivt på en måte. Hjernen lager faktisk nye baner. 
 

Og det finnes teknikker for å lære seg å skyve ting til sides. 
 

Hvis du ikke har penger til å gå til en coach, psykolog, så se litt you tube og terapi litt på deg selv. 
 

Om ikke annet kan du gjøre et forsøk og kanskje det hjelper deg å bryte mønsteret. 
 

Det er virkelig ikke meningen å være belærende eller intens. Men føler meg deg og håper du finner veien ut. 
 

Du er verdifull og helt sikkert helt normal og et flott menneske som var uheldig med mann. Og det er helt normalt og forståelig å sørge når man mister noen kjære (og selv om de ikke er så nære). 
 

 

Anonymkode: 6a10d...9c8