Jeg blir aldri støttet av egen familie. Råd?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et dysfunksjonelt hjem der jeg ikke ble møtt emosjonelt og ble utsatt for psykisk vold. Jeg har skrevet her inne om det tidligere, så jeg skal ikke gjenta meg selv her. Men jeg føler at det er INGEN i nær familie som støtter meg, heier på meg, er positiv til meg, bryr seg om mitt indre, osv. Jeg synes dette er veldig synd. Jeg begynner å tvile på meg selv og lurer på om det er noe galt med meg. Hver gang jeg forteller om egne behov eller ønsker å ta et nytt livsvalg, så er det kritikk, negativitet, anklagelser, spørsmål, osv. Jeg er så lei av dette etter 35 år. Hvor vanskelig er det å si: "Gratulerer så mye. Så utrolig spennende for deg. Masse lykke til." Jeg føler stadig jeg må forklare meg og bevise noe for dem. 

Min egen mor har til og med kritisert min rolle som mor og truet å ta barnet mitt fra meg om jeg flytter fra vårt hjemsted. Et sted der jeg ikke er lykkelig og har lite tilknytning til i dag. Jeg er 35 år gammel og kan da bestemme dette selv. Hun truer også med å ikke være barnevakt om hun ikke får gi barnet mitt sukker. Jeg er egentlig i sjokk over hvor lite respekt hun viser meg. Jeg har prøvd å ha en samtale om hvordan jeg føler flere ganger. Hun går rett i forsvarsposisjon eller velger å ikke bry seg. Hvordan er det mulig at en mor ikke bryr seg om sitt eget barn? Jeg tok faktisk opp tematikken en gang. Hun svarte: "Men du er jo voksen nå." Så etter at man har blitt 18 år så er man ikke barnet til sin mor lengre? 

Min mormor behandler meg som om jeg er 13 år gammel. Hun maser og spør ofte hva jeg gjør, hvem jeg er med, hvor jeg skal, osv.  Jeg opplever det som utrolig kontrollerende. Det har nå endt med at jeg har trukket meg unna egen familie og forteller minimalt. Min far kuttet jeg kontakt med for 5 år siden etter en alvorlig episode. Om jeg ikke gjør som min familie vil, så blir jeg straffet. F.eks de nekter å hjelpe meg med ting eller å være barnevakt. 

For å være ærlig føler jeg meg bedre når jeg har stor avstand til min egen familie. Jeg vet dette ikke er normalt, og at de fleste ønsker å bo nær familie når de har barn, men dette gjelder ikke for meg. Er det noen som har det på samme måte eller er det bare meg? Jeg har masse venner og får mye kjærlighet og støtte fra dem, men sjeldent fra egen familie. Jeg synes dette er så rart, og inni meg har jeg en stor sorg og mye innebygd sinne. Jeg har prøvd å fortelle og forklare hvordan jeg føler meg flere ganger, men de fortsetter bare. Jeg kunne aldri ha behandlet andre slik min familie behandler meg. 

Jeg har i mange år lagt lokk på mine følelser og ikke bearbeidet disse, men nå merker jeg at jeg har begynt å bli mer sint og frustrert. Her om dagen fikk jeg angstanfall som gikk over til at jeg skrek i bilen. Før jeg plutselig begynte å gråte og rope etter mamma. Det var en helt surrealistisk opplevelse. Hva er det som skjer?!

Min ene søster føler på mye av det samme som meg, selv om jeg sliter mer med dette. Hun skapte seg et liv to timer unna, med samboer og to barn for 10 år siden. Hun besøker foreldrene våre 1-3 ganger i året maks. 

Noen råd her? Hvordan håndtere og takle dette? 

Anonymkode: 0f2a1...919

[Nymerïa]

Måten å håndtere det på er å ikke forvente noe fra dem. Heldigvis har du andre støttespillere.

[AnonymBruker]

Har hatt det likt og bare akseptert at sånn er de og forventer ikke lengre noe fra mine foreldre. De hjelper til innimellom praktisk og prater blablaukeblad med mamma innimellom. De er nok sånn pga sin oppvekst. Jeg bruker venner å prate med + heier på meg selv.

Anonymkode: b405f...85a

[AnonymBruker]

Kutt kontakten, rett og slett.

Anonymkode: 67e83...e67