Du som hadde alvorlig fødselsdepresjon med første barnet

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det med barn nummer 2?

Vi fikk vårt første barn for 2 år siden. Jeg hadde et helt supert svangerskap og en veldig fin fødelsopplevelse. De første ukene etter fødsel var også fine - men alt etter det var bekmørkt. Var sykemeldt i et halvt år hvor far måtte ta delvis perm for å være hjemme med oss, ble henvist til DPS (hvor jeg går jevnlig enda, selv om jeg er mye bedre nå), fikk d-mer og slet derfor veldig med amming, orket knapt å tenke på fremtiden og alt overskudd gikk til å være der for barnet slik at jeg selv bare "forsvant", og var bare helt ekstremt langt nede. Lenge.

Nå er ting mye bedre og vi vurderer et barn til, men noe av det som holder meg igjen er en enorm redsel for at alt det vonde skal gjenta seg. Er blant annet redd for at et eventuelt nytt svangerskap og/eller fødsel skal bli mye tøffere - fordi en av de tingene jeg "trøster" meg med nå er at til tross for at alt ble så vanskelig, så hadde jeg i det minste en god start, og er redd jeg skal bli "fratatt" dette ved at jeg går i kjelleren igjen. Jeg er såpass redd for å havne nede i mørket igjen at det er grunn nok for min del å ikke få flere barn, selv om det sikkert er veldig irrasjonelt av meg å føle det slik.

Vil derfor gjerne høre hvordan det har vært for andre som hadde det tøft med første barnet, men som fikk flere barn ♥️

Anonymkode: c07a6...8a4

[AnonymBruker]

Hei du! Jeg skjønner at du er bekymret, det er helt forferdelig å ha det sånn. 

Jeg ble deprimert etter første fødsel, fødselen var en dårlig opplevelse og jeg tenker at det startet der kanskje. Vanskelig ammestart, tok lang tid før melka kom og babyen skrek veldig mye så jeg sov lite. Tåler lite søvn dårlig. Det var vanskelig å knytte seg til babyen, samtidig som jeg hadde mye angst rundt at hun skulle dø. Samtidig som jeg selv hadde selvmordstanker. Jeg husker ikke helt når det løsnet, men hun var bikket 1,5 før vi tenkte at vi ville ha en til.

Fødsel nr.2 var bortimot en drømmefødsel og ammestarten gikk helt supert. Jeg vil si at jeg ikke er deprimert denne gangen, noen dager er tunge men det har mer tydelige forklaringer på en måte. For eksempel at denne babyen er mer krevende på andre måter😅 mye mer nærhetskrevende, mer temperament, godtok lenge bare meg slik at far ikke kunne avlaste slik han gjorde (og måtte gjøre) med nr.1.

Jeg tenker på at om jeg fikk denne babyen forrige gang så hadde det ikke gått bra. Men baby nr.1 var egentlig ikke vanskelig, det var bare jeg som hadde det så vanskelig. 

Du må nok kanskje bare kjenne på det, om lysten overgår frykten. Og spørre deg til råds? For eksempel om hvor sannsynlig det er at du får DMER neste gang og om du da bør droppe å amme.

Jeg opplevde at de i svangerskapsomsorgen var veldig obs på risiko for depresjon denne gangen etter at jeg fortalte hvordan det var sist. Legen min sykmeldte meg for eksempel, fordi han mente det kunne øke risikoen dersom jeg var veldig sliten inn mot fødsel. 

For min del har det nok hjulpet mye at jeg har erfart at ting blir bedre. Dritt akkurat nå med legging og nattesøvn, men første barnet ble grei å legge etterhvert og sover natta igjennom, så jeg vet jo at lettere tider ligger der fremme.

Anonymkode: aa93c...12a