Lurer på et par ting angående eksen og meg?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg skal prøve å forklare meg kort, men må legge ved litt tillegg her for at dere skal få litt mer klarhet i situasjonen…

 

Jeg og ex har vært sammen i 15 år, av og på, etter vi fikk barn begynte jeg å mistenke han som en narsissist. Vi hadde det ikke bra. Jeg klagde på han dag og natt, for han hjalp aldri til. Jeg fengslet han nesten og var som en mor, for jeg ville ikke han skulle dra å feste og lignende før han eventuelt hjalp og avlastet meg litt først. Jeg tok barn hver natt, hver morgen, hver kveld og hele dagen. De få gangene han stod opp med barna sovnet han på sofaen. De få gangene han hørte tlf på natta da jeg ringte for hjelp kom han stormende inn på rommet og bannet og skreik til barna eller bare stirret stygt på de. Jeg ble gal og etterhvert følelsesløs. Jeg var slem også. Grunner til mine mistanker mot han er mange. Han har aldri trøstet meg eller barna(da vi bodde sammen), han kunne sitte å le/smile av meg hvisbjeg gråt, sa jeg var ekkel og kvalm da jeg gråt, ba meg gå å gråte i et annet rom osv. jeg fikk som sagt ikke hjelp til noe.(bare bil og lignende), mens han hjalp andre i sin egen familie hele tiden, hans ord «familie først», de ordene brukte han på sin mor, far og søsken.. 

han maste hver helg om å drikke, dra til kompiser osv helt fra barna ble født, jeg ble den kontrollerende som nektet, for jeg håpet på avlastning. Men gang på gang ble det heller en straff mot meg for at han ble hjemme, negativitet og utskjelling eller ignorering.

han ignorerte meg ofte, gadd ikke snakke med meg, kunne ignorere barna osv. jeg lekte mye med barna, var følsom og elsket å være med barna mine. 
 

MEN da jeg først flyttet ut snudde alt. Jeg hater livet, orker ikke leke med barna, er mye sur og lei meg og oppgitt. Mens han derimot virker som er lykkelig, flink med barna og glad i livet. Han maser fortsatt den dag i dag på samleie med meg, til tross for at jeg følte meg voldtatt av han de soste årene, dette vet han. Jeg gråt gjennom samleie, måtte gråte på do og var ofte sår nedentil fordi han ofte presset seg på. Eller jeg sa ting som «jeg kommer ikke til å bli kåt for jeg har ikke lyst, så bare putt den inn». Ble liksom en vane å bare få det unnagjort for jeg følte ubehag og tvang da han prøvde forspill på meg, han stresset alltid… 

 

uansett spørsmålene mine er da.

jeg sitter hele tiden og føler jeg er slem og grusom. Jeg var sjalu og kontrollerende gjennom nesten alle årene, utenom de første. 
senest i dag hadde vi en diskusjon ved overlevering av barna. Og jeg sitter her nå, og grubler over denne ene filletingen, om «var det min skyld?». 
hendelsen var så tullete og enkel som at jeg kom med barna kjørende til han (jeg henter de i bhg og kjører de til han, for han har ikke bilstoler, og han jobber lenge). Da jeg kommer er han opptatt, det er ok for det visste jeg. Men han ser ikke bort på ene barnet en gang, så hun blir lei seg. Etterhvert sier jeg han får prioritere dette senere og han blir med til bilen. Da tar jeg ut det jeg har pakket, og står med barnet på armen. Andre barnet sover. Han sier han skal bare inn å skifte, så jeg venter. Men han kommer ikke tilbake. Da jeg går inn, så har han begynt å fikse noe i huset sitt. Da blir jeg oppgitt og sier med litt hevet stemme hva gjør du? Og ber han komme. Da lager han diskusjon. Jeg setter igjen barnet og henter andre barnet og bagen(som han lot stå). Før jeg skal reise nevner jeg dette og sier at han kunne jo hjulpet meg før han dro. Han blir litt irritert og ut av hele samtalen mener han at han ikke gjorde noe feil og at jeg krever for mye. Jeg er kravstor og kjeftete. Er jeg det? Er det for mye å kreve å få hjelp med barna da de skal til han? Og jeg trossalt kjører en time, for at HAN skal få jobbe lenger osv. 

jeg var også veldig opphengt i at jeg ville han skulle innrømme at det var feil, for jeg føler meg så ydmyket og liten over at han alltid skal legge skylden på meg for alt. Tror det for han handler om å «vinne», for han sa i stad «du kan ikke vinne det her altså, jeg har ikke gjort noe galt». 
jeg sitter uansett med en angst klump inni meg, for jeg føler meg psyko og at jeg lager situasjoner av alt. Men jeg ville jo ikke krangle, ville bare at han skulle forstå og bli enige  men hver gang jeg nevner noe, blir det krangel 3( 

Snakket med han på tlf igjen nå, og han nevnte noe om å prøve kjøre en bil. Da reagerer jeg så klart og sier «du får ikke lov til å reise vekk fra huset mens barna sover» litt strengt kanskje. Da blir han sint med en gang, er det feil av meg å reagere sånn? 

andre jeg lurer på er, hvis han er noe narsisitsik eller noe i den duren. Hvorfor er han da så lykkelig nå uten meg? Er det skuespill? Eller kan det tyde på at jeg var skylden til alt? 
 

som sagt. Vet dette er tullete. Men jeg har vært ødelagt i hodet lenge og sånne småting får meg til å tenke i flere dager.. har vært hos krisesenter, psykolog osv, men føler det hjelper lite. 

Anonymkode: 8ea7c...5c2

[AnonymBruker]

Han er ikke normal. Det er ikke normalt å overse barna sine når de kommer for å være hos han. Det sexlivet du beskriver, preges av tvang fra en part. Det er ikke normalt. 

Hvis denne framstillingen av han stemmer, kan du være helt trygg på at vurderer ham riktig, en egoist som tråkker over andres grenser og setter sine egne behov først - også over barna sine. Jeg tenker det var veldig bra og modig av deg å stå i et brudd med en sånn person.

Jeg ville nøye fulgt med på hvordan han er som omsorgsperson for barna deres. Det du skriver, er jo enkelthendelser, som kanskje ikke er hele bildet. Men hvis han ikke klarer å møte deres behov, både praktisk (holde seg våken når han står opp med dem en sjelden gang) eller emosjonelt (skrike til dem om natta, overse dem når de kommer OG når de begynner å gråte pga det) generelt, kan han jo ikke ha dem. 

Anonymkode: 24df4...57a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Han er ikke normal. Det er ikke normalt å overse barna sine når de kommer for å være hos han. Det sexlivet du beskriver, preges av tvang fra en part. Det er ikke normalt. 

Hvis denne framstillingen av han stemmer, kan du være helt trygg på at vurderer ham riktig, en egoist som tråkker over andres grenser og setter sine egne behov først - også over barna sine. Jeg tenker det var veldig bra og modig av deg å stå i et brudd med en sånn person.

Jeg ville nøye fulgt med på hvordan han er som omsorgsperson for barna deres. Det du skriver, er jo enkelthendelser, som kanskje ikke er hele bildet. Men hvis han ikke klarer å møte deres behov, både praktisk (holde seg våken når han står opp med dem en sjelden gang) eller emosjonelt (skrike til dem om natta, overse dem når de kommer OG når de begynner å gråte pga det) generelt, kan han jo ikke ha dem. 

Anonymkode: 24df4...57a

Problemet er vel at jeg er ikke perfekt selv. Jeg har også sovnet med barna(ikke når de enda var babyer, men nå i senere tid.), jeg har kjeftet, blir oppgitt og irritabel på natten da ting tar tid osv. så jeg føler jo det feiler meg noe også. Etter jeg brøt ut av dette forholdet er jeg så trøtt hele tiden og det går ikke over. Derfor har jeg lagt meg lutt på sofaen for å sove, men barna vekker meg hvis det er noe da…

jeg hwr også slitt med sinne etter at jeg flyttet ut. Men den store forskjellen på meg og ex, som jeg prøver å tenke på, er at jeg unnskylder meg ALLTID til barna. Forteller at jeg gjorde feil, at jeg elsker de osv. exen min derimot, nekter for at han har feil. Jeg har hintet foran barna da han har gjort feil, at han skal si unnskyld osv. da kan han frekt svare «hva er det? Jeg har ingenting å unnskylde for. Jeg gjorde det pga han gjorde det» f.eks.

 

etter jeg flyttet ut og han begynte å ha samvær: så går alt hos han knirkefritt virker det som. Han sier han er våken hele tiden, ikke sur osv. såvidt jeg hwr forstått så er han aldri streng, for han «vil ikke være den strenge av oss» sier han. Noe jeg har prøve å si er feil, og at han må sette grenser på ek ordentlig måte, men da blir han sur på meg. Hvis barna gjør noe de ikke kan, så tuller han med ting som skal få til å slutte. Problemet med disse tingene er at barna lærer det er ok å gjøre mot andre, og dq blir det feil…føler jeg. 
og jeg føler jeg er den store stygge ulven, da exen brått blir en snill og lekene pappa da jeg er ute  mens jeg blir motsatt. Har mistet all livsgnist og føler det er ork i helger da jeg har barna alene😭 hater meg selv for disse tankene, men sånn er det, og jeg gleder meg nesten til at de skal til faren sin. Men da de er hos han, ligger jeg bare på sofaen med tlf og hater livet enda mer. Og gjør husarbeid da såklart…men «hobbyen» min er å råtne..  

Anonymkode: 8ea7c...5c2

[Anjatapinjata]

Hvor lenge har det vært slutt mellom dere da? For meg tok det vel bortimot 2år før jeg følte meg som meg igjen. Og jeg var bare sammen med han i 3år.. angrer som en hund på at jeg ikke dro før..

Forskjellen her da er at jeg klarer meg veldig bra, han som har mistet alt i livet og har skrevet fra seg foreldreansvaret for barna sine. 

Men jeg hadde det dårlig lenge, og måtte gå inn for å prioritere meg selv og mine følelser, som jeg hadde stengt inne så lenge for husfredens skyld. Ikke at det hjalp å prøve å snakke med han om noe heller. 

Da jeg dumpet han nektet han meg det feks.  Helt sinnsykt. Han bodde i mitt hus og nektet meg å gjøre det slutt. 

Jeg var veldig sliten og utafor lenge etter han ble borte. Som en skygge av meg selv. Mye angst osv. Men det blir bedre! Prøv å fokusere på deg, du får uansett ikke gjort noe med hvordan han er eller hva han gjør når han har samvær med barna. Tenk på deg selv oppi alt🥰 med tiden så blir det bedre. Og barna vil etterhvert ha egne viljer og meninger om far er ålreit eller ikke å være med.

Be the best you!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Jeg skal prøve å forklare meg kort, men må legge ved litt tillegg her for at dere skal få litt mer klarhet i situasjonen…

 

Jeg og ex har vært sammen i 15 år, av og på, etter vi fikk barn begynte jeg å mistenke han som en narsissist. Vi hadde det ikke bra. Jeg klagde på han dag og natt, for han hjalp aldri til. Jeg fengslet han nesten og var som en mor, for jeg ville ikke han skulle dra å feste og lignende før han eventuelt hjalp og avlastet meg litt først. Jeg tok barn hver natt, hver morgen, hver kveld og hele dagen. De få gangene han stod opp med barna sovnet han på sofaen. De få gangene han hørte tlf på natta da jeg ringte for hjelp kom han stormende inn på rommet og bannet og skreik til barna eller bare stirret stygt på de. Jeg ble gal og etterhvert følelsesløs. Jeg var slem også. Grunner til mine mistanker mot han er mange. Han har aldri trøstet meg eller barna(da vi bodde sammen), han kunne sitte å le/smile av meg hvisbjeg gråt, sa jeg var ekkel og kvalm da jeg gråt, ba meg gå å gråte i et annet rom osv. jeg fikk som sagt ikke hjelp til noe.(bare bil og lignende), mens han hjalp andre i sin egen familie hele tiden, hans ord «familie først», de ordene brukte han på sin mor, far og søsken.. 

han maste hver helg om å drikke, dra til kompiser osv helt fra barna ble født, jeg ble den kontrollerende som nektet, for jeg håpet på avlastning. Men gang på gang ble det heller en straff mot meg for at han ble hjemme, negativitet og utskjelling eller ignorering.

han ignorerte meg ofte, gadd ikke snakke med meg, kunne ignorere barna osv. jeg lekte mye med barna, var følsom og elsket å være med barna mine. 
 

MEN da jeg først flyttet ut snudde alt. Jeg hater livet, orker ikke leke med barna, er mye sur og lei meg og oppgitt. Mens han derimot virker som er lykkelig, flink med barna og glad i livet. Han maser fortsatt den dag i dag på samleie med meg, til tross for at jeg følte meg voldtatt av han de soste årene, dette vet han. Jeg gråt gjennom samleie, måtte gråte på do og var ofte sår nedentil fordi han ofte presset seg på. Eller jeg sa ting som «jeg kommer ikke til å bli kåt for jeg har ikke lyst, så bare putt den inn». Ble liksom en vane å bare få det unnagjort for jeg følte ubehag og tvang da han prøvde forspill på meg, han stresset alltid… 

 

uansett spørsmålene mine er da.

jeg sitter hele tiden og føler jeg er slem og grusom. Jeg var sjalu og kontrollerende gjennom nesten alle årene, utenom de første. 
senest i dag hadde vi en diskusjon ved overlevering av barna. Og jeg sitter her nå, og grubler over denne ene filletingen, om «var det min skyld?». 
hendelsen var så tullete og enkel som at jeg kom med barna kjørende til han (jeg henter de i bhg og kjører de til han, for han har ikke bilstoler, og han jobber lenge). Da jeg kommer er han opptatt, det er ok for det visste jeg. Men han ser ikke bort på ene barnet en gang, så hun blir lei seg. Etterhvert sier jeg han får prioritere dette senere og han blir med til bilen. Da tar jeg ut det jeg har pakket, og står med barnet på armen. Andre barnet sover. Han sier han skal bare inn å skifte, så jeg venter. Men han kommer ikke tilbake. Da jeg går inn, så har han begynt å fikse noe i huset sitt. Da blir jeg oppgitt og sier med litt hevet stemme hva gjør du? Og ber han komme. Da lager han diskusjon. Jeg setter igjen barnet og henter andre barnet og bagen(som han lot stå). Før jeg skal reise nevner jeg dette og sier at han kunne jo hjulpet meg før han dro. Han blir litt irritert og ut av hele samtalen mener han at han ikke gjorde noe feil og at jeg krever for mye. Jeg er kravstor og kjeftete. Er jeg det? Er det for mye å kreve å få hjelp med barna da de skal til han? Og jeg trossalt kjører en time, for at HAN skal få jobbe lenger osv. 

jeg var også veldig opphengt i at jeg ville han skulle innrømme at det var feil, for jeg føler meg så ydmyket og liten over at han alltid skal legge skylden på meg for alt. Tror det for han handler om å «vinne», for han sa i stad «du kan ikke vinne det her altså, jeg har ikke gjort noe galt». 
jeg sitter uansett med en angst klump inni meg, for jeg føler meg psyko og at jeg lager situasjoner av alt. Men jeg ville jo ikke krangle, ville bare at han skulle forstå og bli enige  men hver gang jeg nevner noe, blir det krangel 3( 

Snakket med han på tlf igjen nå, og han nevnte noe om å prøve kjøre en bil. Da reagerer jeg så klart og sier «du får ikke lov til å reise vekk fra huset mens barna sover» litt strengt kanskje. Da blir han sint med en gang, er det feil av meg å reagere sånn? 

andre jeg lurer på er, hvis han er noe narsisitsik eller noe i den duren. Hvorfor er han da så lykkelig nå uten meg? Er det skuespill? Eller kan det tyde på at jeg var skylden til alt? 
 

som sagt. Vet dette er tullete. Men jeg har vært ødelagt i hodet lenge og sånne småting får meg til å tenke i flere dager.. har vært hos krisesenter, psykolog osv, men føler det hjelper lite. 

Anonymkode: 8ea7c...5c2

Vurderer det som han er en egoistisk og narsissistisk mann ja etter innlegget ditt. Blir også bekymret for barna dine. Han gir de ikke emosjonell omsorg! Du vet det kan resultere i Borderline og andre diagnoser for barn som blir oversett/ikke sett/hørt i barndommen?

Han bør være max helge pappa.

At du er sliten,sur og lei tolker jeg som skaden av det DU har opplevd.

Altså du er utsatt for psykisk vold og bærer skylden mye selv da du er blitt skadet av en unormal egoistisk mann

 

Dra til psykolog og terapi. Og ville tenkt på barna og prøvd tatt fra han 50% omsorg om han har. Skrike til,  og overse barna sine gjør han. Emosjonellt skadelig for BARNA!

Anonymkode: f61d8...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Problemet er vel at jeg er ikke perfekt selv. Jeg har også sovnet med barna(ikke når de enda var babyer, men nå i senere tid.), jeg har kjeftet, blir oppgitt og irritabel på natten da ting tar tid osv. så jeg føler jo det feiler meg noe også. Etter jeg brøt ut av dette forholdet er jeg så trøtt hele tiden og det går ikke over. Derfor har jeg lagt meg lutt på sofaen for å sove, men barna vekker meg hvis det er noe da…

jeg hwr også slitt med sinne etter at jeg flyttet ut. Men den store forskjellen på meg og ex, som jeg prøver å tenke på, er at jeg unnskylder meg ALLTID til barna. Forteller at jeg gjorde feil, at jeg elsker de osv. exen min derimot, nekter for at han har feil. Jeg har hintet foran barna da han har gjort feil, at han skal si unnskyld osv. da kan han frekt svare «hva er det? Jeg har ingenting å unnskylde for. Jeg gjorde det pga han gjorde det» f.eks.

 

etter jeg flyttet ut og han begynte å ha samvær: så går alt hos han knirkefritt virker det som. Han sier han er våken hele tiden, ikke sur osv. såvidt jeg hwr forstått så er han aldri streng, for han «vil ikke være den strenge av oss» sier han. Noe jeg har prøve å si er feil, og at han må sette grenser på ek ordentlig måte, men da blir han sur på meg. Hvis barna gjør noe de ikke kan, så tuller han med ting som skal få til å slutte. Problemet med disse tingene er at barna lærer det er ok å gjøre mot andre, og dq blir det feil…føler jeg. 
og jeg føler jeg er den store stygge ulven, da exen brått blir en snill og lekene pappa da jeg er ute  mens jeg blir motsatt. Har mistet all livsgnist og føler det er ork i helger da jeg har barna alene😭 hater meg selv for disse tankene, men sånn er det, og jeg gleder meg nesten til at de skal til faren sin. Men da de er hos han, ligger jeg bare på sofaen med tlf og hater livet enda mer. Og gjør husarbeid da såklart…men «hobbyen» min er å råtne..  

Anonymkode: 8ea7c...5c2

Du er alt for opptatt av eksen din. Slutt å fokusere på eksen din og begynn å fokusere på deg selv. Når man ha vært i et dårlig forhold over tid, kan det ta tid å komme tilbake til seg selv. Man er utslitt, nervesystemet er vant til stress og turbulens, og man vet nesten ikke hva man skal gjøre med seg selv når livet da blir 'stille'.

Slutt å fokusere på eksen din. Slutt å konkurrere med eksen din. Slutt å bry deg om han og prate med han med mindre det er om barna.

Begynn å ta vare på deg selv. Få deg nok søvn. Gå turer. Plukk opp noen hobbyer. Lag en nistepakke og ta med barna til fjæra og nyt øyeblikket. 

 

Anonymkode: c9b3c...70d