Er noen bare skapt til å være overvektig?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært overvektig, født overvektig. Foreldre og søsken er også det, flere i nærmeste familie sliter også med overvekt. 

Jeg har gått ned i vekt og er nå normalvektig. Men er det slik at kroppen min vil naturlig være feit? Er jeg dømt til et liv på diett? Å alltid må kjempe mot kiloene? Eller vil kroppen en dag akseptere en ny normalvekt?

Jeg føler også at jeg ser unaturlig og kunstig ut som tynnere. Brystkassen og ribbeina er veldig store og breie, enorme legger, store føtter og hender, som om jeg er fysisk skapt og bygd til å være feit. Har sett overvektige som er tydelig laget og født til å være tynne, de ser veldig unaturlig ut som overvektig, som om de har på seg en fat suit. Det gjør ikke jeg som overvektig, jeg ser normal ut.

Er det slik at man bare er skapt til å være en viss størrelse og kroppen vil alltid naturlig dras i den retningen for alltid? Er det mulig å gå ned, og å holde seg der uten en evig kamp?

Anonymkode: 55a21...efe

[AnonymBruker]

Det er individuelt. Evolusjonsmessig er de fleste av oss disponert for å legge på seg lett, da overvektige forfedre hadde bedre overlevelse ved uår og matmangel.

Anonymkode: 29d9f...2c2

[AnonymBruker]

Noen er genetisk predisponert, noe av det er også miljø. Noen har høyere metabolisme enn andre. Noen har problemer med hormoner som gjør at man legger på seg og sliter med vektnedgang. Også er det jo sånn at hvis man først har kommet opp i en høy vekt en gang så er det lettere at man legger på seg senere og havner på samme vekta. Kroppen har alltid lyst til å prøve å komme opp i den høyeste vekten man har vært.. Når man går opp i vekt før man også flere fettceller. Disse blir mindre når man slanker seg, men man mister de ikke. Så hvis man har vært overvektig en gang så har man for alltid mer fettceller i kroppen enn de som aldri har vært overvektig. Sånn er det bare.

Anonymkode: 5d7b4...22e

[AnonymBruker]

Jeg føler det slik i alle fall. Har vært overvektig fra jeg var 4  år. Jeg tåler ikke karbohydrater, må alltid ligge veldig lavt i kaloriinntak, kan aldri unne meg noe. Jeg har vært normalvektig (øvre skikt) de siste 10 årene, men må alltid gå sulten. Driver med forskjellige idretter og konkurrerer innimellom, så er i veldig god fysisk form. Dessverre gjenspeiler ikke utseende det. 

Anonymkode: 2c7ff...004

[AnonymBruker]

Jeg har også vært overvektig det meste av mitt liv. Det har ikke vært på grunn av lite aktivitet eller dårlig kosthold, men jeg har rett og slett spist for mye. Nå har bmi passert 40. Hvorfor jeg spiser mer enn andre, det har jeg fundert mye på. De som er "naturlig slanke", hevder at de spiser når de er sultne og stopper når de er mette. Det er jo akkurat det samme som jeg gjør, bare det at jeg er oftere sulten og må ha mer for å bli mett enn de som er slanke. Har prøvd en rekke slankekurer, men alle forsøk har havarert etter kort tid, fordi sulten, eller "ulvehungeren" har tatt kontrollen.

Nå har jeg begynt på slankemedisin, og jeg må si at hvis det er et slikt forhold de normalvektige har til mat, da er det ikke så rart det er lett å være tynn. Medisinen gjør at jeg blir mett av mye mindre mat, jeg er mett lenge. I sum er kroppen fornøyd med mye færre kalorier, og da er det mye lettere å spise mindre og dermed plutselig såre enkelt å redusere vekten.

Det kan se ut som at overvekt er arvelig. Mange tenker at en familie hvor flere, eller alle er overvektige, lever veldig usunt og har et dårlig kosthold. Enkelte ganger kan nok det stemme, men jeg tror ting er mye mer nyansert enn som så. Jeg tror at for mange er overvekten et symptom på en underliggende sykdom eller helsetilstand. En ofte arvelig tilstand som forstyrrer sult/metthet slik at kroppen feilaktig forlanger mer mat enn det kroppen trenger. Slankemedisinen ser ut til å "fikse" denne sykdommen for veldig mange.

Anonymkode: 26dc8...cd8

[AnonymBruker]

Jeg ble overvektig som barn, var overvektig tenåring og overvektig ung voksen. Jeg er nå midt på normalvekt, og veldig fornøyd. Men jeg kan ikke spise som jeg gjorde, da blir jeg overvektig igjen. Så, på en måte ja, du må på livslang diett. 

Eller for å si det på en annen måte:

Dette kostholdet holder meg stabil. Legger jeg meg på magrere kosthold, går jeg ned. Legger jeg meg på en større mengde, går jeg opp. Så jeg følger med, veier meg regelmessig og har noen plagg som målestokk. Sitter plaggene ubehagelig eller går vekta opp? Litt mindre porsjoner i noen uker og takk nei til dessert. 

Jeg ser ikke på det som diett. Det er ikke dietten min, det er kostholdet kroppen min trenger (har vært stabil en stund). Hvis man har et indre ønske om å spise det man gjorde før, og i samme mengder... Så vil man sprekke og gå opp igjen. Vært der, har jeg også. 

Anonymkode: 8acdc...858

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2024 den 22.10):

Jeg har alltid vært overvektig, født overvektig. Foreldre og søsken er også det, flere i nærmeste familie sliter også med overvekt. 

Jeg har gått ned i vekt og er nå normalvektig. Men er det slik at kroppen min vil naturlig være feit? Er jeg dømt til et liv på diett? Å alltid må kjempe mot kiloene? Eller vil kroppen en dag akseptere en ny normalvekt?

Jeg føler også at jeg ser unaturlig og kunstig ut som tynnere. Brystkassen og ribbeina er veldig store og breie, enorme legger, store føtter og hender, som om jeg er fysisk skapt og bygd til å være feit. Har sett overvektige som er tydelig laget og født til å være tynne, de ser veldig unaturlig ut som overvektig, som om de har på seg en fat suit. Det gjør ikke jeg som overvektig, jeg ser normal ut.

Er det slik at man bare er skapt til å være en viss størrelse og kroppen vil alltid naturlig dras i den retningen for alltid? Er det mulig å gå ned, og å holde seg der uten en evig kamp?

Anonymkode: 55a21...efe

Noe er man predisponert for, men mye er kulturell- og miljø arv. Ingen er født overvektige, fødselsvekt er ulike og det er normalt.  Er hele familien overvektige er nok det kostholdet familien ser på som normal, som er for mye, for mange kalorier og kalorier av dårlig kvalitet ( tomme kalorier/ kalorier som gir mye svigning i blodsukker og kalorier som gir lite metthetsfølelse)  

Kroppen vil ofte forsøke å komme tilbake til samme hold/ vekt som den hadde etter en periode på underskudd på energi, ikke fordi kroppen er smart, men den syns det var ok - så å holde en stabil vekt over en lengre periode hjelper på å lage en ny normal. 

At man selv ikke kjenner seg igjen etter endring, er og normalt -  vi er vanedyr.
Har du gått mye ned i vekt uten å kompensere nok på proteiner og trening, så vil kroppen ta av muskler i tillegg - da vil kroppsammensetningen bli litt annerledes, så å trene litt er et bra tiltak på det. kropper er ulike, og sunn er ikke det samme som å være syltynn. Finn noe du kan leve med i forhold til mat, velg råvarer som gir kvalitetskalorier - så blir du ikke sulten, og mosjoner såpass at du holder deg pigg.. Å lage seg ulike sannheter er mest en strategi hjernen bruker for å oppnå det den mener er komfort og for å unngå ubehag. 

Anonymkode: 25ea2...2c5

[AnonymBruker]

Husk at skjelettet er laget av levende vev som tilpasser seg belastningene det er utsatt for. Bærer man mye ekstra vekt, vil man få et kraftigere skjelett (må ikke forveksles med den mytiske "jeg er ikke overvektig, men har tung beinbygning", som bare er tøv). Det kan hende at skjelettet ditt rett og slett er blitt kraftigere enn hos en som har vært normalvektig hele livet.

Ellers er det jo klart det er variasjoner innen hvor effektivt kropper klarer å benytte seg av energien som inntas gjennom maten, og det stemmer at det var en fordel i tidligere tider å klare å legge på seg litt ekstra i de periodene det var god tilgang på mat for å overleve skrinnere tider. Men kropper er jo ikke laget for å alltid være overvektige. 

Anonymkode: 49252...89f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2024 den 22.28):

Jeg har også vært overvektig det meste av mitt liv. Det har ikke vært på grunn av lite aktivitet eller dårlig kosthold, men jeg har rett og slett spist for mye. Nå har bmi passert 40. Hvorfor jeg spiser mer enn andre, det har jeg fundert mye på. De som er "naturlig slanke", hevder at de spiser når de er sultne og stopper når de er mette. Det er jo akkurat det samme som jeg gjør, bare det at jeg er oftere sulten og må ha mer for å bli mett enn de som er slanke. Har prøvd en rekke slankekurer, men alle forsøk har havarert etter kort tid, fordi sulten, eller "ulvehungeren" har tatt kontrollen.

Nå har jeg begynt på slankemedisin, og jeg må si at hvis det er et slikt forhold de normalvektige har til mat, da er det ikke så rart det er lett å være tynn. Medisinen gjør at jeg blir mett av mye mindre mat, jeg er mett lenge. I sum er kroppen fornøyd med mye færre kalorier, og da er det mye lettere å spise mindre og dermed plutselig såre enkelt å redusere vekten.

Jeg vil bare ha det sagt at det ikke  slik for alle oss som er "naturlig slanke" eller normalvektige. 

Jeg har en BMI på 21, men jeg jobber knallhardt hver eneste dag og hver eneste uke for å holde meg der. Jeg spiser meg nesten aldri skikkelig mett, rører nesten aldri godteri eller søtsaker med mindre det er snakk om spesielle anledninger, tar sunne og ganske kjipe valg hver eneste dag, faster store deler av døgnet, beveger meg mye og er veldig måteholden med alkohol. Skulle gjerne spist kaker til frokost, Mc Donalds til lunsj og masse pasta til middag med is og godteri til dessert og vin på toppen, men for meg er det ikke verdt å bytte en sunn og sterk kropp med den midlertidige gleden/kosen/rusen slik mat ville gitt meg.

Hvis du virkelig skal lykke med varig vektnedgang trenger du å legge om hele livsstilen din, bestemme deg for hva som skal være det nye deg og leve det hver dag resten av livet. Slankemedisin vil hjelpe på symptomene på livsstilen du har hatt, men den virkelige jobben ligger i en realitetsorientering hva gjelder hva som faktisk er en sunn livsstil, deretter omstilling av holdninger og omlegging av livsstil. Det er tøft, like greit å forberede seg på det. Det krever innsats og viljestyrke hver eneste dag.

Anonymkode: 4ac2d...b1c

[AnonymBruker]

Ja, på en måte er man det. Det har jo først de siste årene gått et lys opp for forskere og leger at overvektige ikke er late og har lavere viljestyrke. Kroppen og hjernen deres fungerer annerledes. Det er ekstremt vanskelig å slanke seg når hjernen tenker på mat HELE TIDEN, akkurat som hos en alkoholiker er dette en støy i hjernen som er konstant. Det er noe naturlig slanke mennesker ikke forstår. Selvsagt er det lett å spis små porsjoner og takke nei til kake når dette er noe som tar ekstremt liten plass i hjernen deres. I tillegg er det slik at kroppen søker tilbake til sin høyeste vekt. Noe som gjør det vanskelig ikke bare å slanke seg, men å holde seg der. 

Anonymkode: 3fe02...ebd

[Ellah]

Jeg var overvektig hele barndommen, ungdomsårene og i begynnelsen av 20-årene, før jeg gikk ned 60 kg. Hele familien min er overvektige og har "alltid" vært det. Jeg har nå holdt vekta i over 10 år og trenger ikke leve et liv på diett - det til tross for at jeg er utrolig opptatt av og glad i mat. Tror det er individuelt, men for min del har det ikke vært noe problem å holde vekta. Må sies at jeg har endret livsstilen totalt, trener mye og spiser relativt sunt. Heldigvis er jeg veldig glad i fisk og grønnsaker. 

Endret 22. april av Ellah

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vil bare ha det sagt at det ikke  slik for alle oss som er "naturlig slanke" eller normalvektige. 

Jeg har en BMI på 21, men jeg jobber knallhardt hver eneste dag og hver eneste uke for å holde meg der. Jeg spiser meg nesten aldri skikkelig mett, rører nesten aldri godteri eller søtsaker med mindre det er snakk om spesielle anledninger, tar sunne og ganske kjipe valg hver eneste dag, faster store deler av døgnet, beveger meg mye og er veldig måteholden med alkohol. Skulle gjerne spist kaker til frokost, Mc Donalds til lunsj og masse pasta til middag med is og godteri til dessert og vin på toppen, men for meg er det ikke verdt å bytte en sunn og sterk kropp med den midlertidige gleden/kosen/rusen slik mat ville gitt meg.

Hvis du virkelig skal lykke med varig vektnedgang trenger du å legge om hele livsstilen din, bestemme deg for hva som skal være det nye deg og leve det hver dag resten av livet. Slankemedisin vil hjelpe på symptomene på livsstilen du har hatt, men den virkelige jobben ligger i en realitetsorientering hva gjelder hva som faktisk er en sunn livsstil, deretter omstilling av holdninger og omlegging av livsstil. Det er tøft, like greit å forberede seg på det. Det krever innsats og viljestyrke hver eneste dag.

Anonymkode: 4ac2d...b1c

Det du beskriver er ikke sunt.

Du beskriver et lite sunt kropps og matfokus som nesten er tvangsprega på å forbli tynn. Et menneske med et sunt forhold til disse tingene  ville forstått at det er normalt med noen svingninger i vekt, normalt med kontroll men også normalt å ikke måtte ha den kontrollen konstant. 

Det svart/hvite forholdet du beskriver med deg på hvitt med full kontroll og andre på svart med totalt frislipp uten hemninger er ikke normalen. Slik du beskriver motsetningen din her: «Skulle gjerne spist kaker til frokost, Mc Donalds til lunsj og masse pasta til middag med is og godteri til dessert og vin på toppen» er ikke normalen.

Normalen er å tåle å ta valg som ikke bare er kjipe og begrensende. Du burde jobbe litt med forholdet ditt til kropp og mat. 

Anonymkode: d0857...6a7

[AnonymBruker]

Jeg tror jo på at folk har ulik forbrenning og at genetikk spiller en viss rolle. Men da tenker jeg på 10 - 20 kg for mye. Jeg tror ikke at noen er født til å være svært overvektig. Tviler på at de på 120 kg kan skylde på genetikk.

Og jeg tror på at folk "tåler" ulike matvarer forskjellig. Som godt voksen la jeg på meg 10 - 15 kg som ikke ville bort uansett hva jeg gjorde. Så fikk jeg diabetes, og valgte kostholdsregulering i stedet for medisiner. De kg forvant fort, og idealvekten var på plass. Kuttet alt sukker, og holder meg lavt på karbohydrater. Spiser til faste tider.

Anonymkode: 5af69...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det du beskriver er ikke sunt.

Du beskriver et lite sunt kropps og matfokus som nesten er tvangsprega på å forbli tynn. Et menneske med et sunt forhold til disse tingene  ville forstått at det er normalt med noen svingninger i vekt, normalt med kontroll men også normalt å ikke måtte ha den kontrollen konstant. 

Det svart/hvite forholdet du beskriver med deg på hvitt med full kontroll og andre på svart med totalt frislipp uten hemninger er ikke normalen. Slik du beskriver motsetningen din her: «Skulle gjerne spist kaker til frokost, Mc Donalds til lunsj og masse pasta til middag med is og godteri til dessert og vin på toppen» er ikke normalen.

Normalen er å tåle å ta valg som ikke bare er kjipe og begrensende. Du burde jobbe litt med forholdet ditt til kropp og mat. 

Anonymkode: d0857...6a7

Hvorfor skulle ikke det være sunt? Tror det er mange som har det på samme måte som den du svarer her. Jeg har det akkurat likt, bmi på 20. I ungdommen gjorde jeg ikke noe spesielt, men ingenting kommer gratis. Som voksen må man jobbe for det om man har tenkt å forbli slank. For meg er det verdt det. Jeg tenker alltid over hva jeg putter i meg og har bestemt meg for at jeg ikke kaster bort kaloriene på kaker, snop og annen junk. Kalorier skal være verdt å falle for om jeg skal falle. 

Anonymkode: 0eded...14d

[AnonymBruker]

Nei, det er noe tull feite folk forteller seg selv for å føle seg bedre om vekten sin

Anonymkode: c5ccb...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det du beskriver er ikke sunt.

Du beskriver et lite sunt kropps og matfokus som nesten er tvangsprega på å forbli tynn. Et menneske med et sunt forhold til disse tingene  ville forstått at det er normalt med noen svingninger i vekt, normalt med kontroll men også normalt å ikke måtte ha den kontrollen konstant. 

Det svart/hvite forholdet du beskriver med deg på hvitt med full kontroll og andre på svart med totalt frislipp uten hemninger er ikke normalen. Slik du beskriver motsetningen din her: «Skulle gjerne spist kaker til frokost, Mc Donalds til lunsj og masse pasta til middag med is og godteri til dessert og vin på toppen» er ikke normalen.

Normalen er å tåle å ta valg som ikke bare er kjipe og begrensende. Du burde jobbe litt med forholdet ditt til kropp og mat. 

Anonymkode: d0857...6a7

Kan godt hende at det ikke er sunt i noens øyne, jeg la nok også litt ekstra på for å få frem poenget mitt. Jeg har bare sett så alt for mange tråder hvor det snakkes om slankemedisin og noen sier "hvis det er sånn normalt slanke har det så...." Selv vi "normalt slanke" må jobbe for å opprettholde det vi har og det innebærer masser av innsats og viljestyrke for mange av oss. Er rett og slett lei av at folk tror det ikke koster noe bare fordi jeg aldri har vært overvektig - det koster noe hver dag!

Anonymkode: 4ac2d...b1c

[AnonymBruker]

Nei. Det bør du unngå. Hvile pute å si at andre i familien din er overvektige.
Mange i min familie har fått kreft, er jeg bare skapt til å ha kreft? NEI. Du bør strebe etter å være frisk og normalvektig

Anonymkode: 6c87a...902

[AnonymBruker]

Høres ut som en unnskyldning de fleste overvektige synes det er greit å tro på. Det vet jeg for jeg har vært overvektig selv. 

Anonymkode: 86dba...475

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Høres ut som en unnskyldning de fleste overvektige synes det er greit å tro på. Det vet jeg for jeg har vært overvektig selv. 

Anonymkode: 86dba...475

Forstår hvor du kommer fra, men for meg er det mer en frykt enn unnskyldning. 

Jeg tørr ikke å kaste klær som er for store, for jeg er redd jeg vil gå opp til 117kg igjen. Fordi jeg har lest og hørt at kroppen alltid vil tilbake dit fordi det er min "normalvekt". Men jeg håper at kanskje 62 kg kan en dag blir min normalvekt. Jeg har sluttet å kutte egentlig og er nå på vedlikehold, men vekten sklir opp 2-3 kilo samme hva. Uten utskeielser. Det er som om jeg må hele tiden krangle med kroppen for å holde meg her. Alltid kutte ned og øke aktivitet støtt og stadig, fordi over tid så slutter den nye livsstilen å funke og vekten går opp! Det er slitsomt å hele tiden føle jeg går på diett og slanking. 

 

Ts

Anonymkode: 55a21...efe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Forstår hvor du kommer fra, men for meg er det mer en frykt enn unnskyldning. 

Jeg tørr ikke å kaste klær som er for store, for jeg er redd jeg vil gå opp til 117kg igjen. Fordi jeg har lest og hørt at kroppen alltid vil tilbake dit fordi det er min "normalvekt". Men jeg håper at kanskje 62 kg kan en dag blir min normalvekt. Jeg har sluttet å kutte egentlig og er nå på vedlikehold, men vekten sklir opp 2-3 kilo samme hva. Uten utskeielser. Det er som om jeg må hele tiden krangle med kroppen for å holde meg her. Alltid kutte ned og øke aktivitet støtt og stadig, fordi over tid så slutter den nye livsstilen å funke og vekten går opp! Det er slitsomt å hele tiden føle jeg går på diett og slanking. 

 

Ts

Anonymkode: 55a21...efe

Skjønner at det er kjempeslitsomt. Jeg gikk ned 25 kg for 5 år siden, og opplever faktisk at vekten er ganske stabil, så det trenger ikke å være sånn for alle at vekten hele tiden vil tilbake til høyeste punkt. Kan tenkes at det blir sånn for deg også? 

Og du ... jeg har også spart på klær fra da jeg var på mitt største, så den angsten sitter i meg også 🥺

Anonymkode: 86dba...475