Når er det riktig å flytte sammen?

[AnonymBruker]

Vet det ikke er noen fasit på dette, men jeg lurer på hva som gjorde at det føltes som at det var riktig for dere? Og var det riktig sett i ettertid?

Anonymkode: d0ee2...de3

[Ulf-Bjarne]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Vet det ikke er noen fasit på dette, men jeg lurer på hva som gjorde at det føltes som at det var riktig for dere? Og var det riktig sett i ettertid?

Anonymkode: d0ee2...de3

Da jeg ble sammen med samboeren min flyttet jeg inn etter kort tid. Vi har bodd sammen nå i mange år. Nå skal vi bli tre 🙂

 

Endret 19. april 2024 av Ulf-Bjarne
sammen med

[kri.star]

Vi møttes i januar, og flytter sammen i min nyekjøpte leilighet i juni. Han bor praktisk talt hos meg nå. Vi er voksne, med store barn, så vi tenker "hvorfor ikke". Går det, så går det, går det ikke så er vi er erfaring rikere

[kri.star]

2 minutter siden, Ulf-Bjarne said:

Da jeg ble sammen med samboeren min flyttet jeg inn etter kort tid. Vi har bodd sammen nå i mange år. Nå skal vi bli tre 🙂

 

Gratulerer

[Ulf-Bjarne]

17 minutter siden, kri.star said:

Gratulerer

Tusen takk. Vi gleder oss veldig til å bli foreldre.

Jeg skal gjøre mitt aller beste for at barnet får en lykkeligst mulig barndom.

Masse kjærlighet og oppmuntring 🙂

 

[Sykepleierinnen]

Flyttet sammen i min leilighet 4-5 måneder etter at vi møttes, syntes det var unødvendig å betale husleie 2 steder når vi alltid var sammen. Har nå vært gift i  nesten 20 år. 

[AnonymBruker]

Vi flyttet sammen etter tre måneder, rett og slett fordi det var praktisk. Ville jo være sammen hele tiden, og da slapp vi å betale to husleier. Nå har det gått 14 år, så jeg kan ikke klage på det valget.

Anonymkode: f4018...3bd

[AnonymBruker]

For voksne folk med egne barn er det aldri smart å flytte sammen. Har man råd til det, er det mye bedre med særboerskap.

Anonymkode: cdfbe...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For voksne folk med egne barn er det aldri smart å flytte sammen. Har man råd til det, er det mye bedre med særboerskap.

Anonymkode: cdfbe...d27

Hvorfor så bastant? Og hvordan kan du uttale deg på vegne av alle som at du har fasiten på dette?

Anonymkode: 44078...2bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor så bastant? Og hvordan kan du uttale deg på vegne av alle som at du har fasiten på dette?

Anonymkode: 44078...2bd

På et forum som dette må man være litt tabloid og spissformulert hvis det skal bli diskusjon. Det er selvsagt ikke så enkelt som jeg skriver, men folk gjør lurt i å tenke seriøst over alternativene før de flytter sammen med noen (igjen) i godt voksen alder.

Anonymkode: cdfbe...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

På et forum som dette må man være litt tabloid og spissformulert hvis det skal bli diskusjon. Det er selvsagt ikke så enkelt som jeg skriver, men folk gjør lurt i å tenke seriøst over alternativene før de flytter sammen med noen (igjen) i godt voksen alder.

Anonymkode: cdfbe...d27

Da har vi ulikt syn på hvordan det er lurt å ytre seg.

Premissene lagt til grunn for at særboerskap er fasiten (som du presenterer) er påstanden om at to familier ikke kan gå overens. 

Det er ikke en sannhet. Men en gjeng som ikke har fått det til, eller er drittlei å rydde etter mannfolk og ha ansvar for andre sine barn i sine "barnefrie" uker,  som roper høyt om at særboerskap er eneste veien å gå.

Men det er det altså ikke. Det finnes overraskende nok veldig mange oppegående foreldre som vet hvordan å legge til rette for at det skal bli positivt. 

Unektelig er det utfordringer med en ny konstellasjon. Det gjelder på absolutt alle felt der man slår sammen to ulike enheter med mennesker. Men det betyr ikke at det vedvarer over tid. Det betyr ikke at denne lærdommen er skadelig. Det betyr ikke at det positive ikke veier tyngre enn ulempene.

Jeg vil slå et slag for at gjort riktig, så kan samboerskap med mine, dine, og kanskje våre, fungere ypperlig og være en berikelse. 

Har du hørt om søsken som kun er perlevenner, alltid? Hørt om familiene der det absolutt alltid er kun harmoni? Osv. . Nei, fordi det er en utopi og en falsk idyll av familielivet.

Relasjoner er levende, dynamiske, det skal være følelser og litt temperatur 🥰 

Hos oss kan vi alle være oss selv, akkurat slik vi er. Jeg elsker guttene til mannen min. Han har endeløs omsorg og omtanke for mitt barn. Jeg har ikke født de, men de kaller meg mamma innenfor husets fire vegger, jeg er like mye omsorgsperson for de som for barnet jeg har presset ut av vaginaen selv. Jeg gjør ikke forskjell. De ringer meg vel så mye som til faren for skyss og annet, og min ringer min kjære om det så bare er for å gi en beskjed. 

Vi hadde en plan og hadde snakket prosessen ihjel i forkant. Jeg jobber som familieterapeut og med mennesker i krise. Da gjør jeg meg noen tanker om at med kunnskap og strategier så kunne langt flere mine/dine konstellasjoner fungert veldig godt om man visste mer om hva som må til. 

Hvis man i utgangspunktet ikke fikk til familielivet med forelderen til barna så trenger man å justere både kunnskapen og strategiene før man gir seg i kast med neste. Det er vel der det stopper opp kanskje..  🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 44078...2bd

[AnonymBruker]

Flyttet sammen etter 2 mnd. Har gått veldig bra. Vært gift i fire år snart

Anonymkode: 668d0...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vil slå et slag for at gjort riktig, så kan samboerskap med mine, dine, og kanskje våre, fungere ypperlig og være en berikelse.

Vel. Nøkkelordene her er vel «gjort riktig», noe de aller færreste synes å være i stand til. Så da blir særboerskap en mer hensiktsmessig samlivsform - iallfall for svært mange.

Anonymkode: cdfbe...d27

[AnonymBruker]

Det er riktig å flytte sammen når særkullsbarna har flyttet hjemmefra.

Anonymkode: 28e40...f39

[AnonymBruker]

Med faren til ungene mine flyttet vi sammen etter 1 mnd. Det var hans situasjon som gjorde at det ble sånn. Det gikk helt fint. 

Med eks flyttet vi sammen etter 1,5 år. Det var helt feil og etter 2 år var jeg ute. 

Anonymkode: 77dfa...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Med faren til ungene mine flyttet vi sammen etter 1 mnd. Det var hans situasjon som gjorde at det ble sånn. Det gikk helt fint. 

Med eks flyttet vi sammen etter 1,5 år. Det var helt feil og etter 2 år var jeg ute. 

Anonymkode: 77dfa...868

Kan du si litt om hva som gikk galt og ikke funket? 

Lærer gjerne av andres opplevelser.

Anonymkode: 44078...2bd

[AnonymBruker]

Vi flyttet sammen omtrent etter en uke, vært sammen i 26 år , gift i 23 og har to tenåringsbarn sammen. 

Anonymkode: f5893...4e3

[AnonymBruker]

Det som er litt trist når folk flytter for raskt sammen, er at det kan bli mange brudd og mange samboerskap. Er jo like ille å si at man har vært samboer 4 ganger, som å si at man har vært gift 4 ganger. Og Kvinneguiden er full av eksempler på par som har flyttet sammen alt for tidlig, uten å kjenne hverandres negative sider. Mange rekker ikke å bli skikkelig kjent før de sitter der med en baby og er forferdelig skuffet over hverandre.

Men selvfølgelig kan det gå bra å flytte sammen raskt. Bare at noen flytter sammen med hver eneste kjæreste de har fra de er 20 🙃. Jeg ville ikke hatt en mann som hadde mange samboerskap bak seg. Da hadde jeg lurt litt på vurderingsevnen hans.

Tilbake til spørsmålet til TS. Du spør hvor lang tid det bør gå. Mitt svar er minst ett år. Greit å vente til forelskelsen har roet seg bittelitt og man viser sitt sanne jeg.

Anonymkode: 68467...b0e

[SPOCA]

Vi ble samboere fra date nummer tre. Vi ble samboere før vi ble kjærester. Det føltes helt riktig, og det har vært helt riktig. Vi gifter oss til sommeren. Det hadde litt med situasjonen min på den tiden, og samboer hadde veldig lite samvær på den tiden (mot sin vilje). Vi fant hverandre i en sårbar periode og trengte hverandre. Det var kjærlighet fra første stund. Vi hadde begge savn etter "mistet" barn og traumatiske opplevelser fra voldelige relasjoner.

Han har en sønn fra før, en sønn med spesielle behov og mange forskjellige diagnoser. Vi måtte bare gjøre oss opp en mening om å gå all in eller ikke ganske fort. Og vi bestemte oss for å satse, og siden det så har vi vært oss to, og senere oss tre. Sammen kjempet vi en innbitt kamp mot hans eks og vant, og nå har vi hans sønn 50/50. 

Det har fungert veldig fint, og livet har blitt mye mer stabilt for alle parter. Og så har jeg fått et greit forhold til samboers eks.

Men, det var jo en stor overgang for meg, det innrømmer jeg. Fra en hverdag hvor jeg levde så og si helt alene, til å bli samboer med en fantastisk mann som jeg elsker og som elsker meg, og det å plutselig bli stemor og bonusmamma. Det har vært litt av en overgang, men jeg elsker min stesønn like mye som det skulle vært eget barn. Min stesønn er født samme år som mitt eget avdøde barn, og på en måte leger det både savn og vanskelige følelser. I tillegg får jeg gitt den omsorgen jeg trenger å gi til et barn som har store behov.

Det er jo krevende i utgangspunktet å ikke kunne være fullt ut mamma i lovens rette forstand, selv om jeg nå blir kalt "mor" (mamma er mamma og jeg er altså mor). I hverdagen merker jeg heldigvis lite til det, og jeg fungerer jo som mor, hvor jeg steller, skifter, går tur, lager mat, kjøper inn klær og utstyr, mater, leker, leser bøker, sover og våker, gir medisiner, holder kontakt med barnehagen og passer på. Har barnet et anfall er det like naturlig at jeg går inn som far. 

Det har vært store omveltninger i livet, men det har vært fine omveltninger.  

[AnonymBruker]

12 hours ago, Ulf-Bjarne said:

Tusen takk. Vi gleder oss veldig til å bli foreldre.

Jeg skal gjøre mitt aller beste for at barnet får en lykkeligst mulig barndom.

Masse kjærlighet og oppmuntring 🙂

 

Utenom pappaperm har jeg skjønt 

Anonymkode: e3a28...8ce