Emosjonell trygghet/ bekreftelse. Ødeleggende?

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold som er det beste jeg noensinne har hatt. Har barn begge to. Vi har vært sammen i 1,5 år.
Har to lange forhold bak meg, -ett med barnefar (nesten 10 år) som viste seg å være aseksuell, og ett med en som ekstremt sjelden viste følelser eller gav komplimenter. Det, samt å ikke bli bekreftet som barn av forelder, som kuttet kontakt i ungdomsåra har gjort meg usikker og har stort sett hele livet ikke følt meg bra nok/fin nok. Dette har jeg åpent snakket med partner om. Han er veldig respektfull og vi har mye sex, ler masse, snakker masse. Føler begge to sterk og gjensidig kontakt. 
Om jeg har en «dårlig» periode (føler meg skamfull og flau over meg selv og kroppen min) har jeg vært åpen om det. Det som har skjedd er at han har trukket seg mer unna og har sluttet å gi kompelimenter, -det motsatte av det jeg trenger. Det fører til at den vonde klumpen og usikkerheten bare vokser. Og responsen på det når jeg Har tatt det opp er at han ikke klarer og blir usikker  når jeg har «fortalt han» hva han skal gjøre. Jeg på min side har kun sagt at jeg setter veldig pris på å få kompeliment av og til, feks om jeg har pyntet meg, få en hyggelig melding i ny og ne osv, og så har jeg ved en anledning spurt om det er en grunn til st han nesten har sluttet, og at jeg gjør meg usikker på hans følelser om jeg ikke får den bekreftelsen.

Den siste siden har vi begynt å krangle, av nettopp denne grunn, og jeg syntes det er så vanskelig å  forstå hvorfor ikke bare gjøre de små ting når det betyr så mye for den man elsker. Og han sier jeg er den beste kjæresten han har hatt i sitt liv, og har aldri følt en sånn nærhet og tillit og trygghet før.
Han er veldig snill, sier aldri nei, stiller opp for mine barn om det trengs. Vi er ikke samboere, -ennå. 
Er jeg i ferd med å ødelegge forholdet fordi jeg ønsker feks komplimenter og kjærtegn fra kjæresten min? 

Anonymkode: 48e51...c82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er jeg i ferd med å ødelegge forholdet fordi jeg ønsker feks komplimenter og kjærtegn fra kjæresten min? 

Anonymkode: 48e51...c82

Det er i alle fall veldig rimelige forventninger å ha i et forhold.

Det som gjør det litt dillete er at det er vanskelig å si direkte at du trenger mer kjærtegn, komplimenter, gaver eller sex. Gjør man det så oppnår man noen ganger det motsatte.

Anonymkode: 10b04...ef1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er i alle fall veldig rimelige forventninger å ha i et forhold.

Det som gjør det litt dillete er at det er vanskelig å si direkte at du trenger mer kjærtegn, komplimenter, gaver eller sex. Gjør man det så oppnår man noen ganger det motsatte.

Anonymkode: 10b04...ef1

Ja.. tydeligvis. Føler egentlig jeg ber om lite, men det viser seg å være mye. Han sier forøvrig at han er helt enig og at han vet han har vært «sløv».. 

Anonymkode: 48e51...c82

[AnonymBruker]

Det kan jo tenkes at dere er for forskjellige på dette til at dere fungerer godt over år/tiår. 

Regner med du har hørt om kjærlighetsspråk og er kjent med ditt og din partner sitt kjærlighetsspråk?

Anonymkode: dc674...df3

[Amistad]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja.. tydeligvis. Føler egentlig jeg ber om lite, men det viser seg å være mye. Han sier forøvrig at han er helt enig og at han vet han har vært «sløv».. 

Anonymkode: 48e51...c82

For et herlig ærlig førsteinlegg. 
 

om du er i ferd med å ødelegge forholdet ditt? Det håper jeg ikke, fordi det høres ut som du har funnet deg en flott mann. Videre høres du veldig snill og god ut du også. 
 

hvis du ber om mer enn du beskriver her, om du er mye mer pågående og trengende enn du får fram her så kan det være han føler du presser på for mye. At du kanskje blir for intens. 
 

men om du kun gjør som du beskriver her synes ikke jeg du ber om for mye. Og det bør ikke bli krangling av slikt. 
 

uansett så gjør du ikke noe feil. Du tør å være deg selv og vise ham dine behov og din personlighet. Det synes jeg er superbra. Om han da ikke helt klarer dette, er det jo ikke sikkert dere er kompatible for hverandre selv hvor gode dere er begge to. 
 

uansett sånn til slutt. Siden det er barn i bildet vil det være ekstremt viktig å finne ut alt dette og se at det virker før deee hopper i å flytter sammen. For slike ting som dette blir bare verre og tyngre som samboere hvis man ikke får løst det først. 

[AnonymBruker]

Dette handler kanskje mest om ulike personligheter? Noen har stort behov for bekreftelse, og er gjerne også flinke til bekrefte partneren sin. Andre er mindre opptatt både av å gi og få bekreftelse; selv om de er veldig tilfreds med kjæresten, faller det unaturlig å stadig gi uttrykk for det. De kan bli «påminnet» om det, og «skjerpe seg» i perioder, men etter en stund faller de tilbake i sin naturlige modus. Sånne forskjeller må partene lære seg å leve med. Hvis det er umulig, er det bedre å avslutte.

Anonymkode: 53785...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan jo tenkes at dere er for forskjellige på dette til at dere fungerer godt over år/tiår. 

Regner med du har hørt om kjærlighetsspråk og er kjent med ditt og din partner sitt kjærlighetsspråk?

Anonymkode: dc674...df3

Ja, vi er nok forskjellige der og har forskjellig kjærlighetsspråk. Men det var nettopp det jeg falt for og bestemte meg for å gi forhold en sjans til likevel (ble fryktelig såret og sviktet i forrige forhold og hadde bestemt meg for å fortsette livet alene for å unngå skuffelser). Han brøt ned alle murer og fikk meg virkelig trygg og til tider stolt av meg selv. Det er så veldig vondt å kjenne på å få tilbake usikkerhet. Jeg vet jeg «trigges» lett. Eksempel: vi skal ut og kose oss, god stemning, jeg pynter meg og føler meg fin. Får ingen kommentar. Da begynner jeg å gruble på om jeg kanskje ikke var så fin, eller om noe er galt. Når vi ble sammen sa kan ofte «fine jenta mi» og kysset meg. Altså dette er en ting som har avtatt. Derfor er reaksjonene der -eller den noe voksende usikkerheten..

Jeg vet at realiteten er at jeg faktisk ikke ser så verst ut og at andre syntes jeg ser fin ut. og jeg vet han liker meg og syntes jeg er fin, at han er stolt av meg til og med. Men i visse situasjoner er det så godt og trygt å høre det. Da slipper jeg å gruble og kan bruke tiden på noe mer avslappende og morsomt. 
Jeg har sagt mye hvor bra han er og hvor heldig jeg føler meg, og tryggheten mellom oss som han har skapt. Da sier han så fint «vi har skapt. Vi er sammen om dette. Du gir også leg trygghet til å være meg selv». 
 
Det er noe av hans kjærlighetsspråk også. Men tror jeg er den som merker tidligere når ting «avtar». 

Anonymkode: 48e51...c82

[AnonymBruker]

Amistad skrev (1 time siden):

For et herlig ærlig førsteinlegg. 
 

om du er i ferd med å ødelegge forholdet ditt? Det håper jeg ikke, fordi det høres ut som du har funnet deg en flott mann. Videre høres du veldig snill og god ut du også. 
 

hvis du ber om mer enn du beskriver her, om du er mye mer pågående og trengende enn du får fram her så kan det være han føler du presser på for mye. At du kanskje blir for intens. 
 

men om du kun gjør som du beskriver her synes ikke jeg du ber om for mye. Og det bør ikke bli krangling av slikt. 
 

uansett så gjør du ikke noe feil. Du tør å være deg selv og vise ham dine behov og din personlighet. Det synes jeg er superbra. Om han da ikke helt klarer dette, er det jo ikke sikkert dere er kompatible for hverandre selv hvor gode dere er begge to. 
 

uansett sånn til slutt. Siden det er barn i bildet vil det være ekstremt viktig å finne ut alt dette og se at det virker før deee hopper i å flytter sammen. For slike ting som dette blir bare verre og tyngre som samboere hvis man ikke får løst det først. 

Takk<3 Jeg vet jeg er snill. Jeg gjør masse godt for han og tilpasser meg en del. Har tidligere ikke sagt ifra om «urett» eller dårlig behandling. Det endte med at jeg mistet meg selv fullstendig. Jeg gikk med konstant angst (noe jeg aldri har kjent på dør på den måten), gikk på eggeskall. Jeg har nok av den erfaring blitt mer bestemt på hva jeg kan akseptere og ikke, evt vàr på ting som kan trigge. Samtidig har vi når vi innledet forholdet hatt skikkelig dype lange samtaler der vi fortalte om oss selv og hvem vi var, noe som jeg følte var med på å øke forståelse og aksept for ulikheter. (Jeg var sammen med en person i 3 år som ikke spurte ETT spørsmål om meg og min fortid) så å møte han var helt revolusjonerende og jeg har blitt blåst av banen og hodestups forelsket. Jeg respekterer han veldig, men merker at det er en del som er vanskelig å akseptere, eller håndtere nemlig at det blir «enda verre» når jeg sier ifra eller uttrykker at jeg strever.

kjenner på en trang til å være alene og «slikke mine sår» når jeg ikke får trøst eller den bekreftelsen jeg trenger. Det vet jeg han tar hardt (noe jeg også ville gjort), så derfor lar jeg være og vi står og stamper litt begge to.. Men jeg tror ikke jeg han leve uten han.

 

Anonymkode: 48e51...c82

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det kan bli rart for han når det med kos og komplimenter på en måte blir et prosjekt som han må ta på seg for å hjelpe deg.  Det tar jo kosen og spontanitet ut av forholdet. Du bør snakke med en behandler for å fikse det som plager deg så ikke det skal styre forholdet.

Anonymkode: dcc81...318

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner at det kan bli rart for han når det med kos og komplimenter på en måte blir et prosjekt som han må ta på seg for å hjelpe deg.  Det tar jo kosen og spontanitet ut av forholdet. Du bør snakke med en behandler for å fikse det som plager deg så ikke det skal styre forholdet.

Anonymkode: dcc81...318

Ja, jeg tror nok det er lurt. Og jeg føler jeg prøver å forstå han også. Jeg skjønner at det oppleves da som noe «kunstig». Jeg lurer da på om jeg har ødelagt det ved å adressere det, eller om man kan finne tilbake ved slik det var om jeg klarer å akseptere meg selv og dermed ikke føle jeg trenger anerkjennelse fra kjæresten.

Samtidig blir det litt sånn motsigelse ifht hva et forhold for meg er, -og også for han ettersom jeg har forstått når han har uttrykket behov og hvor fornøyd han har vært med hvordan vi har det (når vi har der bra). Vi har det stort sett bra, men nå er det tydeligvis en dårlig periode det er vanskelig å komme ut av).

Anonymkode: 48e51...c82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, vi er nok forskjellige der og har forskjellig kjærlighetsspråk. Men det var nettopp det jeg falt for og bestemte meg for å gi forhold en sjans til likevel (ble fryktelig såret og sviktet i forrige forhold og hadde bestemt meg for å fortsette livet alene for å unngå skuffelser). Han brøt ned alle murer og fikk meg virkelig trygg og til tider stolt av meg selv. Det er så veldig vondt å kjenne på å få tilbake usikkerhet. Jeg vet jeg «trigges» lett. Eksempel: vi skal ut og kose oss, god stemning, jeg pynter meg og føler meg fin. Får ingen kommentar. Da begynner jeg å gruble på om jeg kanskje ikke var så fin, eller om noe er galt. Når vi ble sammen sa kan ofte «fine jenta mi» og kysset meg. Altså dette er en ting som har avtatt. Derfor er reaksjonene der -eller den noe voksende usikkerheten..

Jeg vet at realiteten er at jeg faktisk ikke ser så verst ut og at andre syntes jeg ser fin ut. og jeg vet han liker meg og syntes jeg er fin, at han er stolt av meg til og med. Men i visse situasjoner er det så godt og trygt å høre det. Da slipper jeg å gruble og kan bruke tiden på noe mer avslappende og morsomt. 
Jeg har sagt mye hvor bra han er og hvor heldig jeg føler meg, og tryggheten mellom oss som han har skapt. Da sier han så fint «vi har skapt. Vi er sammen om dette. Du gir også leg trygghet til å være meg selv». 
 
Det er noe av hans kjærlighetsspråk også. Men tror jeg er den som merker tidligere når ting «avtar». 

Anonymkode: 48e51...c82

Jeg skjønner deg godt. Er selv vant til å få masse kompliment og godord både fra partner og kompiser på utseende og personlighet. Ironisk nok er jeg sammen med en herlig mann, som er nydelig på så mange måter, men kompliment er det fint lite av. 

Min egenverdi og selvbilde avhenger heldigvis ikke av dette, men plutselig når det uteble helt fullstendig, så merket jeg et tomrom. Vi har snakket om det, men det faller han ikke naturlig. Rett og slett. Han er jo stolt som en hane av meg, det lyser av han, så det er ingen tvil. Han synes jeg er fin, nydelig, flink, smart, morsom, fantastisk og enestående ++++. Han snakker om meg til venner, kollegaer og familie. Han legger planer frem i tid, inkluderer meg i drømmene sine.  Det er "vi". Han deler barna sine med meg. Engasjerer seg i mitt barn. Omtaler oss som flokken sin, at vi er en familie. Klarer ikke holde fingrene av fatet uansett om vi er hjemme eller ute blant folk. Så det er ikke tvil, han elsker meg og synes absolutt jeg er fin.

Jeg tar det. Greit. Drømmemannen på alle måter, som jeg vil bli gammel med. Jeg får overleve at han ikke gir meg kompliment slik jeg er vant til. Han gir meg kompliment på sin måte. Og når jeg er villig til å se nettopp det, så er det ikke så farlig allikevel ❤️

Anonymkode: dc674...df3